En mor i Telemark skal ha mishandlet sin 4 år gamle datter. Etter lovens hovedregel tilsier dette ubetinget fengsel, men moren slipper å sone fengselsstraff fordi hun er omsorgsperson, meldte TV2 sist uke. Dette har fått mange til å reagere, blant annet på Facebook, hvor noen har kommentert:

– Burde det ikke vært omvendt. Fått fengsel fordi hun var omsorgsperson […]?

– Skulle ha fått dobbel straff fordi hun er omsorgsperson!!

Angivelig mener flere at det å inneha omsorgsrollen burde tilsi skjerpet straff istedenfor strafferabatt. Jeg følger absolutt tankegangen, men samtidig kan jeg ikke unngå å observere en viss inkonsekvens her. For i de tilfellene hvor krenkelser begås mot barnevernsbarn, ja der er folk kjapt ute med å forsvare omsorgspersonen(e). Da kommenterer mange:

"Alle mennesker kan gjøre feil, også barnevernsansatte" – og så nøyer man seg ofte med den betraktningen.

"Pytt pytt, sånt som skjer" med andre ord. Barnevernsbarn er blant de mest rettsløse av oss alle. Urett begått mot biologiske barn får ihvertfall mediedekning, om ikke annet – med dertil sterkt engasjement fra folk i kommentarfeltene. Men når så du sist en avis lage overskrifter som: Barnevernsleder slipper fengsel, for eksempel for å ha brutt straffeloven §261 og regelrett kidnappet barn? At TV2 unnlater å poengtere slikt har jeg vist eksempel på tidligere.

Det å ha omsorg for barn som sin yrkesmessige oppgave, burde ikke det gjøre det desto mer straffbart å begå overtramp mot barnet?Vi blir ikke så indignerte på barnevernsbarns vegne at det gjør noe. Når en omsorgsperson krenker barnet, er det etter samfunnets oppfatning tydeligvis en formildende omstendighet dersom omsorgsrollen er ens yrkesmessige oppgave, ens jobb. Hvorfor er det sånn? Jeg sier som vedkommende i kommentarfeltet: Burde det ikke vært omvendt? Det å ha omsorg for barn som sitt arbeid, sin profesjon, burde ikke det gjøre det desto mer straffbart å begå overtramp mot barnet?

Det har med ansvar å gjøre. Når vi reagerer på at en mor slipper fengselsstraff for å ha mishandlet barnet, er det naturligvis fordi vi mener at det følger et ansvar med det å ha omsorgen for barn. Ergo må man også kunne stilles til ansvar, mener vi. Hvor blir det av dette kravet når det er barnevernet som begår maktovergrep (mot barn de enten har overtatt- eller ønsker å overta omsorgen for)? Ikke får overtrampet noen rettslige konsekvenser for dem – de får ikke engang samfunnsstraff, som denne moren ble idømt. Ei heller later nordmenn flest til å være særlig opptatt av at barnevernsarbeidere som begår injurier mot barn, må stilles til ansvar. (Heller ikke media – eller våre politikere, for den saks skyld.)

Svært mange utviser en tilgivende holdning til barnevernsovergrep. Hvorfor er vi villige til å la offentlig oppnevnte omsorgspersoner slippe det straffeansvaret vi pålegger private? Er overgrepet mindre alvorlig når det skjer i kraft av ens stilling? Eller er det slik at barn som kommer i kontakt med barnevernet, ikke regnes som fullverdige mennesker med samme krav på rettsvern som oss andre?

Jeg er blitt forespurt om å dele min oppskrift på coleslaw, så her er den.

NB! Mengden av kål og gulrot står ikke oppgitt, da det vil avhenge av hvor stor porsjon du skal lage på en gang. Selv tar jeg mengden på øyemål, for så å tilpasse mengden av saus deretter.
Ingredienser:
hodekål
gulrot
Hellmanns majones
creme fraiche
Dijon-sennep
Worcestershiresaus
eplecidereddik
salt
pepper
Stevia-pulver

Fremgangsmåte

1. Skjær/kutt hodekålen i strimler. (Dette har jeg alltid pleid å gjøre med kniv, men denne gangen brukte jeg strimle-redskapet du ser på bildet nedenfor. Følgelig ble strimlene endel tynnere og kortere enn de pleier.)
2. Rasp litt gulrot – ikke mer enn at det gir litt fargespill i kålen. La kålen spille hovedrollen.
3. Ha lik mengde majones og creme fraiche i en bolle. Her tilpasser du mengden etter hvor mye kål og gulrot du har strimlet.
4. Resten av ingrediensene i sausen representerer 4 S-er: salt, surt, sterkt og søtt, hvor målet er å balansere disse mot hverandre:
5. Tilsett cirka en liten teskje Dijon-sennep, noen dråper Worcestershiresaus og noen dråper eplecidereddik. Krydre med salt og pepper, og rund av det hele med litt søtt (jeg bruker Stevia). Rør sammen.
6. Prøvesmak sausen, og tilsett eventuelt mer av enten salt, surt, sterkt eller søtt etter behov, til du oppnår en fin balanse.
7. Ha kål- og gulrotstrimlene oppi sausen og bland godt.
8. La coleslawen hvile i kjøleskapet en stund før servering.

Her er noen bilder:

[See image gallery at www.lailand.net]

I forkant av overrekkelsen ble det arrangert et fakkeltog. Toget startet ved Oslo S og endte opp ved Stortinget, hvor politisk rådgiver Ronny Røste mottok dokumentene på vegne av barneminister Solveig Horne. Folk fra flere deler av landet reiste til Oslo denne dagen for å delta i markeringen.

Media har ikke vist noen interesse for saken. Jeg har ikke sett den nevnt med ett ord hverken i noen avis eller på TV-nyhetene. Det er ganske forstemmende, og desto viktigere blir det jo da å blogge.

Her er et videoklipp fra fakkeltoget:

 
og her er et klipp fra overleveringen av dokumentmappen med underskriftene:
 

 
Kampanjen kan underskrives her: http://www.underskrift.no/vis.asp?Kampanje=4635

Fem stykker av oss møtte opp på Bøker Og Børst, en liten og veldig koselig kafé i sentrum. Til å begynne med var vi bare fire, så da begynte vi med å spille mot hverandre to og to.

Ovenfor: Anitalyngoy og gbd13 spiller mot hverandre. Nedenfor er det jeg og LoboKID som spiller.

I andre runde skiftet vi motstander. Da hadde også ats999 kommet, så vi spilte tre stykker sammen på det ene brettet. Her er gbd13 og ats999 som jeg spilte mot i andre runde:

Innlegget til Svendsen omhandlet det rettssikkerhetsmessige problemet som oppstår når barnevernet nekter å etterleve avgjørelser fra fylkesnemnda og tingretten.

Som advokaten bemerket, fatter retten sin avgjørelse etter at hver av partene er blitt hørt og advokatene har fremmet sine argumenter – i barnevernssaker som ellers. Hvis barnevernets krav om offentlig omsorgsovertakelse ikke blir tatt til følge, er det altså fordi retten ikke kan se at det er tilstrekkelig grunn for det. Det er loven som stiller opp vilkårene for omsorgsovertakelse, og hvis ikke lovens vilkår er oppfylt, så er de ikke oppfylt. Da skal ei heller omsorgsovertakelse finne sted.

Men hva når barnevernet gjør feil? Når barnevernet benytter sin makt til å tvinge gjennom et vedtak som er opphevet.

Det er dette problemet advokat Svein Kjetil Lode Svendsen satte søkelys på i sitt innlegg. Tre ganger de siste to årene opplevde han selv at barnevernet nektet å etterleve avgjørelser fra fylkesnemnda eller tingretten. Barnevernet hevet seg bare over og trosset disse, idet de yndet å påberope seg nødrett.

Der hvor det virkelig er nød om å gjøre, er dette et så viktig moment at barnevernet naturligvis må forventes å anføre det i retten. Men her var det først etter at sakene var behandlet og rettens avgjørelse var fattet—i foreldrenes favør—at barnevernet kom trekkende med "nødrett", som for å forsvare en videre maktutøvelse. Som Svendsen skrev, er dette en bekymringsfull utvikling som undergraver tilliten til barnevernet, og som vil skade barn på sikt.

Så kommer barnevernssjef Gunnar Toresen med et tilsvar i Aftenbladet. Under overskriften Barnevernet følger loven har innlegget følgende ingress:

Å prosedere saker i avisene er med jevne mellomrom advokaters strategi når de ikke når fram der sakene avgjøres – i domstolene.

Eh, at hvem ikke når fram? I sakene som advokaten refererte til, der vant jo foreldrene i domstolene. De som ikke nådde fram der, var barnevernet. Så det å gå ut og prosedere sin sak i avisen etterpå, må eventuelt være en strategi barnevernssjefen selv benytter seg av her.

Hva gjelder Svendsens hovedpoeng, uttaler Toresen helt kort:

Innlegget etterlater et inntrykk av et barnevern som setter seg ut over lovens regler. Slik er det jo selvfølgelig ikke, og det vet Svendsen.

Ah, så Svein Kjetil Lode Svendsen lyver altså, og han vet det til og med selv. Huff da. Stygg sak. At Svendsens innlegg "etterlater et inntrykk av" at barnevernet setter seg ut over loven, er tross alt et understatement, all den tid Svendsen jo hevdet dette uttrykkelig og i klartekst, både med overskriften Barnevernet hever seg over lov og domstol, og i selve innlegget. Og dette skal advokaten altså ha gått ut og hevdet – vel vitende om at barnevernet slettes ikke handler i strid med domstols- og fylkesnemndsvedtak? (eh, at de selvfølgelig ikke gjør det, var visst ordet barnevernssjefen brukte…)

For oss lesere blir ihvertfall én ting åpenbart her, og det er at noen lyver.

Slik er det selvfølgelig ikke, sier altså barnevernssjefen. Hva er det som er så selvfølgelig med det? Dersom det sa seg selv at barnevernet ikke handler i strid med avgjørelser fra fylkesnemnd og domstoler, så hadde vi ikke sett saker som for eksempel denne og denne. Men slike saker er det etterhvert blitt mange av. Så finnes det da heller ingen mekanisme i dagens system som hindrer barnevernet fra å kunne ture frem nærmest som de måtte ønske. Det har vist seg at barnevernet reelt sett har nokså frie tøyler. Men selv om de har såpass stor makt, misbruker de den selvfølgelig ikke.

Nei, såklart ikke, er du gal…

Såsnart han har avvist Svendsens situasjonsbeskrivelse med den korte bemerkningen, velger barnevernssjef Toresen å vie resten av sitt innlegg til noe helt annet. Da begir han seg i stedet ut på å forklare hvordan barnevernet iblant fremmer krav om at rettens vedtak ikke blir iverksatt før anken er ferdigbehandlet. En klar digresjon fra innlegget til Svendsen, skjønt det i og for seg er en grei nok opplysning. (I henhold til tvisteloven kan hver av partene i en barnevernssak, både foreldrene og barnevernet, fremme krav om slik utsatt iverksettelse og så få rettens avgjørelse på det relativt raskt.) Etter å ha forklart dette, avslutter Toresen innlegget som følger:

At foreldrene og deres advokat blir skuffet når retten omgjør avgjørelser i deres favør, er forståelig. At advokat Svendsen framstiller dette som en form for selvtekt, er usant og kritikkverdig. Barnevernet er lovlydige og domstolene avgjør!

Det den midterste setningen strengt tatt betyr, etter ordlyden, var nok ikke tilsiktet av Toresen, men ja, det er usant at advokat Svendsen framstilte dette som en form for selvtekt. For det gjorde han ikke. Det Svendsen beskrev som selvtekt, var som sagt de tilfellene hvor barnevernet ikke har fått rettens medhold men likevel tar seg til rette og med makt tvinger sin vilje gjennom overfor de barn (og familier) det gjelder. Når barnevernssjefen later som om dette omhandlet saker der retten gir barnevernet grønt lys, er det altså stråmannsargumentasjon han tyr til. ((Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for. Kilde: Wikipedia))

At barn og familier opplever å være prisgitt barneverns-ansattes forgodt-befinnende, uten et rettsvern, skyldes en alvorlig og grunnleggende systemsvikt.Gunnar Toresen forsøker tydeligvis å lede publikums oppmerksomhet bort fra det faktum at barn som er kommet i barnevernets søkelys, lett kan havne i en rettsløs posisjon. Når barn og familier opplever å være prisgitt barnevernsansattes eget forgodtbefinnende, uten et rettsvern, skyldes det i realiteten en alvorlig og grunnleggende systemsvikt som gjør dette mulig. Dette problemet er Toresen overhodet ikke opptatt av. Ikke desto mindre presterer han å uttale følgende i innlegget:

Vi mener rettsgarantiene skal gjelde for barns rett til beskyttelse i like stor grad som foreldres rett til fri rettshjelp og ankemuligheter.

Utsagnet høres i og for seg tilforlatelig ut, så det er kanskje ikke så rart dersom noen blir forledet til å tro på slikt som barnevernet formidler utad? En må imidlertid ikke overse i hvilken sammenheng ting blir sagt. Som nevnt, handler Toresens innlegg om en helt annen del av barnevernets praksis enn den han angivelig skulle kommentere. Det som han fyller den halve avissiden med, er vel å merke høyst u-kontroversielt stoff. At barnevernet—såvel som foreldrene—kan be om utsatt iverksettelse av et vedtak, er en helt vanlig praksis som det ikke hefter noe prinsipielt problem ved. Tvert imot gjør denne ordningen det mulig for retten å ivareta viktige rettsprinsipp som enten det minste inngreps prinsipp, eller det motsatte dersom situasjonen tilsier at man ikke bør vente. Retten vurderer og avgjør spørsmålet om utsettelse i den enkelte sak. Med andre ord er dette en ordning som på den ene eller den andre måten kan styrke barnets rettsvern. Det var i denne – for anledningen oppkonstruerte – konteksten Toresen uttalte at Vi mener rettsgarantiene skal gjelde for barns rett til beskyttelse osv…

Imponerende? Neppe. På ingen måte heller relevant som et tilsvar til den problematikk advokat Svendsen tok opp. Usaklig pjatt om selvfølgeligheter, kan det kalles på godt norsk. Men like fullt presentert i avisen som en imøtegåelse av Svendsens innlegg drøye tre uker tidligere, og dermed egnet til å kunne villede noen og enhver. Og da er vel målet antakeligvis oppnådd.

Jeg foreslår at man ser forbi blendverket og tar det for det det er; propaganda. Ren og skjær barnevernspropaganda – i kjent stil forøvrig. Det verste er etter min mening at barnevernet kan fortsette med sitt bløffmakeri og sin opptatthet av å skjerme seg selv (istedenfor barna), uten at folk flest ser ut til å reagere.

— Hvor var du da David Foster fikk sin egen stjerne på Hollywood Walk Of Fame?,

for da svarer jeg:

— Jeg var der!!

Tildelingen ble markert med en åpen seremoni på gata utenfor Capitol Records-bygningen i Hollywood sist fredag, og jepp, jeg var der. :-)

David Foster har en spesiell plass i mitt hjerte. Det var han som – i en TV-dokumentar – gjorde at jeg som 15-åring begynte å komponere min egen musikk. Jeg husker ennå hvordan programmet vekket noe i meg.

Akkurat nå er jeg altså i Los Angeles. Dette er første gang på mine 46 år at jeg er i USA, og her i Los Angeles skal jeg kun være i 11 dager. Og tror du forsyne meg ikke at akkurat da, en av disse dagene jeg er her, da blir David Foster tildelt en stjerne på Hollywood Walk Of Fame – med en seremoni som jeg helt enkelt kan stikke bortom og være vitne til. For et sammentreff!

Dette var stort for meg, og et plaster på såret. Ja, for jeg gikk nemlig glipp av begge de to konsertene jeg hadde gledet meg til på denne USA-turen; Sheena Easton i Las Vegas, og Peter Martin i San Francisco. Men pytt pytt… I stedet fikk jeg oppleve dette:

David sin stjerne ble den 2499. i rekken. Du kjenner kanskje igjen noen kjendiser på videoen? Disse er med:

David Foster og kona Yolanda
Dr. Phil McGraw og kona Robin
Natalie Cole
Kenny G.
Kenny «Babyface» Edmonds
Stevie Wonder
Brandi Glanville
Carlton Gebbia
Lisa Vanderpump (var tilstede, men ble ikke med på disse klippene, ser jeg)

Det viste seg å være et veldig lite og koselig hotell vi hadde valgt. I bakgården kunne man forsyne seg med kaffe hele dagen, man fikk frokost der, og man kunne ta en røyk. Her ble vi i to netter.

Mandag 20. mai kunne vi endelig stikke føttene nedi sand og vann. Etter å ha kjørt så lenge og så langt i tørt innlandsklima, var det deilig forfriskende å komme til en strand!

…

Jeg har vasset i Stillehavet! — >

Santa Monica Pier i Los Angeles markerer slutten på Route 66.

Ifølge kilometertelleren i leiebilen hadde vi nå kjørt cirka 2700 miles (430 norske mil) siden vi startet i Chicago den 6. mai.

Vi ankom fredag 17. mai og ble der i to dager. Dette var altså forrige helg.

Jeg blir dessverre hengende etter med bloggingen – dels fordi vi ikke får tilgang til internett overalt, og dels fordi vi stadig er på farten hit og dit. (I skrivende stund er vi i San Simeon, California, hvor vi har tilbragt natten.) Men her er ihvertfall noen bilder fra Las Vegas:

Vi måtte selvsagt prøve å gamble litt, også. Det ble vi ikke rike av, men heller ikke så fattige, da vi ofret bare $22 på gambling. En av sjetongene tok jeg med meg som souvenir.

Denne himmelen inne i Caesar’s Palace var i virkeligheten et malt tak! Det var så realistisk at vi følte vi gikk ute:

Følger du meg på Twitter, fikk du kanskje med deg at vi var i Las Vegas sist helg! Bilder og mer derfra kommer i neste post. Først må jeg bare fortelle litt mer fra Arizona.

Etter at vi forlot Williams, kjørte vi gjennom et lite sted kalt Seligman. Der hadde man funnet på litt kreative og morsomme ting for å få turister som oss til å stoppe.

I kiosken Snow Cap ville jeg kjøpe en is og presiserte at den måtte være «small» (alt er jo så stort her ellers). Ekspeditøren tok meg på ordet og rakte meg denne her:

Da måtte jeg le! Det viste seg da også å være en spøk, hi hi!

/\
 |
Inne i kiosken så det slik ut!

…

og i gården bak kiosken var det mye rart, som fikk oss til å trekke på smilebåndet.

…

Alt de finner på, haha! :-D

…

De som kjenner meg, skjønner sikkert at både denne dukka og det nedenfor (hodet oppi toalettskåla!) fikk meg til å bryte ut i latter!:

Route 66-emblemet på bildet helt øverst var forresten malt på gata i Seligman.

Om kvelden kom vi til Kingman, hvor vi tilbragte én natt på et fint motell. Natten før hadde vi vært uheldige i valg av motell. Mountain Side Inn i Williams var skrøpelige greier, så det var godt å komme til et bedre (og renere!) rom i Kingman.

I Kingman dukket forresten palmene opp for første gang. Palmer hadde vi ikke sett i løpet av hele turen fra Chicago, så jeg la merke til palmene da vi kom til Kingman – et tegn på at vi nærmet oss vestkysten.

Fredag vendte vi så nesen mot Las Vegas i Nevada. Jeg var utrolig spent, for det var dette (samt Los Angeles) jeg hadde sett mest frem til. Spesielt gledet jeg meg til å gå på konsert med mitt ungdomsidol Sheena Easton!

Vel, for å gjøre en lang historie kort: Vi fant stedet, og vi forhørte oss om billetter, men der var det ingen planlagte konserter med Sheena Easton, sa de. Ifølge en kalender jeg fant på nettstedet eventful.com, har Sheena show sammen med Phillip Ingram på South Point Hotel & Casino hver lørdag kveld i lengre tid fremover. Men det stemmer altså ikke. Min skuffelse var derfor stor, og jeg ble nok litt mutt da vi bare måtte tusle videre derfra. En drøm gikk i knas. Virkelig.

Heldigvis var det mye annet gøy i Las Vegas, så jeg fikk snart tankene over på noe annet. Du verden, for en plass! Mer om det i neste post…