Ingen relaterte innlegg.

Foto: dalbera Lisens: CC-by-2.0

Kan sosiale medier brukes som et ledd i internkommunikasjonen til bedrifter? Det var en av problemstillingene jeg ble bedt om å besvare som del av et intervju til fagbladet Kommunikasjon, og jeg fikk så mange tanker at jeg fikk lyst til å skrive et innlegg om det.

Det viktigste er at de sosiale mediene må tilføre noe nytt. Alltid. Jeg er litt skremt av tenkningen som preger enkelte mennesker og bedrifter, der man ønsker å bruke sosiale medier for sosiale mediers skyld. De må fasilitere noe du ikke har kunnet gjøre tidligere. Og for de fleste bedrifter vil de også kunne gjøre det, men man skal passe seg for hvilken ende av problemstillingen man begynner i.

For de aller, aller fleste mellomstore til store bedrifter kan heller ikke de sosiale mediene erstatte et vanlig intranett. Men å tenke interne sosiale medier som et ledd i internkommunikasjonen kan gi mange spennende muligheter.

Intern blogg

Jeg diskuterte to mulige cases med min kollega Dagfinn Fjelddalen. Vi så for oss hvordan interne avdelingsblogger i et stort selskap som driver med svært ulike ting kan bidra til kryssutveksling av kunnskap og på sikt å gjøre bedriften flatere. Jeg synes det er et spesielt spennende case fordi det er utrolig enkelt å iverksette, og det krever heller ikke store ressurser å drive. Så lenge bloggen kun er intern står bedriften også langt friere i hva de kan skrive om.

Jeg ser gjerne at flere bedrifter skaffer seg offentlige bedriftsblogger der de deler kunnskap med hele omverdenen også, men det er ikke til å komme forbi at de fleste kunnskapsbedrifter og servicebedrifter ikke kan publisere alt av detaljer om kundeprosjekter og forretningshemmeligheter. Her tjener en rent intern blogg en god hensikt.

Kortfattet realtime-feed internt

Det andre caset vi diskuterte var hvordan en servicebedrift kunne bruke en intern Twitter-lignende tjeneste til å kjapt spy ut viktig praktisk informasjon til de ansatte. Tenk deg for eksempel et B2B-reisebyrå som hele tiden har en feed med oppdatert info om hvor de ulike nøkkelpersonene er, hvordan forhandlinger om ulike kontrakter går, og kjappe spørsmål og svar mellom ulike ansatte. I stedet for å oversvømme innboksene til folk kan man ha en egen kanal med kunnskapsutveksling av den enkle sorten og praktisk info.

Jeg tror mange bedrifter vil være tjent med å se hvorvidt de kan bruke en eller annen form for sosiale funksjoner internt. Det finnes veldig, veldig mange muligheter.

Hva tror du om sosiale medier som ledd i internkommunikasjonen? Er det bare tull å tenke sosiale funksjoner i feks intranettet, eller vil det kunne gi gode resultater? Ser du noen andre bruksområder enn de jeg har nevnt her?

Jeg setter stor pris på kommentarer. Alle konstruktive innspill vil bli besvart.

Ingen relaterte innlegg.

Endelig kan jeg offentliggjøre hvor jeg har fått jobb.
Jeg har blitt ansatt i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese!

Den 10. september holdt jeg et kort innlegg om sosiale medier under Kommunikasjonsforeningens Høstseminar i Bergen. Jeg fikk hjertet i halsen et lite sekund da jeg midt i innlegget så meg om i salen og oppdaget Hans Geelmuyden på første rad. Etter sesjonen gikk jeg bort og hilste på han, og ble raskt invitert på lunch hos GK. En ting ledet til en annen, og etter en svært grundig intervjuprosess signerte jeg den 1. desember arbeidskontrakt.

I pressemeldingen som ble publisert i dag sier daglig leder Stein Jacob Frisch følgende:

– Even kombinerer kommunikasjonsteft og ungdommelig pågangsmot med lærevillighet. Han har inngående kjennskap og praktisk erfaring med hvordan sosiale medier kan flytte makt. Vi sier at GK skal være det stedet i Skandinavia der man kan lære mest om kommunikasjon, og vi er glade for at Even vil utforske kommunikasjonsfaget hos oss.

Jeg har blitt ansatt som prosjektkoordinator i full stilling. Den 4. januar begynte jeg i ny jobb, og har så langt fått et svært godt inntrykk av min nye arbeidsplass. Jeg kommer til å jobbe mye mot sosiale medier, og gleder meg til å dele kunnskapene mine med GK og GKs kunder.

Vi er allerede godt igang med å utvikle GKs tilstedeværelse i og strategi for de sosiale mediene. Tiden fremover blir utrolig spennende.

Jeg håper du vil følge GKs profil hos Twitter, så får du med deg alt som skjer. Du kan også bli tilhenger av GK på Facebook. Vi har store ambisjoner!

For mer informasjon og pressekontakter, se pressemeldingen hos GK.

Det kan også nevnes at jeg vil fortsette å holde foredrag, kurs og workshops rundt sosiale medier.
Ta kontakt dersom du er interessert!

Ingen relaterte innlegg.

For en ukes tid siden skrev jeg om mine motforestillinger mot å merke nye sjåfører med grønn L de første seks månedene etter at man har fått lappen. Dagen etter svarte sikkerhetsekspert Finn Harald Amundsen fra Vegvesenet og lurte på om jeg ville stikke innom og diskutere med dem.

Jeg er ikke vanskelig å be, og avtalte å møtes i dag tidlig. Debatten om tiltak for å hindre ulykker blant ungdom er greit oppsummert i det tidligere innlegget mitt, så det tar jeg ikke her.

Det jeg derimot vil omtale i varme ordelag er hvordan Vegvesenet er på vei ut i de sosiale mediene. Foreløpig er det bare er eksperiment for å følge med, se hva folk skriver og svare der det er aktuelt. Såvidt jeg forstår det vurderer de å utvide dette prosjektet i tiden som kommer.

De ønsker i all hovedsak å være tilgjengelig for åpen dialog med brukerne sine. Det synes jeg er utrolig bra, og et eksempel til etterfølgelse for andre offentlige organer. Aldri før har der eksistert så gode verktøyer for å komme i dialog med andre, og jeg tror Vegvesenet vil tjene enormt på å være tilstede for å hente inn tilbakemeldinger, utvide kampanjer og ta luften ut av useriøse kritikere.

Det er ikke annet å gjøre enn å ønske Vegvesenet lykke til!

Ingen relaterte innlegg.

Skjermdump fra futurebook.no

Futurebook er Forsvarets forsøk på å ta i bruk de sosiale mediene, men her tror jeg jammen Forsvarets PR-stab er ute og sykler. Kort oppsummert har Forsvaret opprettet profiler på et selveid nettsted kalt Futurebook til 60.000 17-åringer, uten deres samtykke. Disse profilene inneholder fiktiv informasjon om personene for å belyse hvilke muligheter de har i Forsvaret. På profilene finnes falske meldinger og posts lignende de du finner på Facebook, med unektelig hipt og trendy innhold fullt av ungdommelige uttrykk, som denne meldingen:

Noen som skal til Roskilde i år? Hadde vært fett med en camp for oss som faktisk kan sette opp telt

Så mye som jeg ønsker å applaudere at flere deler av staten er på vei ut i de sosiale mediene kan jeg ikke se noe godt i Forsvarets kampanje. Her har man rett og slett gått skikkelig på trynet, og det er for meg tydelig at Forsvaret har benyttet seg av PR-rådgivning som er lite oppdatert på hva de sosiale mediene handler om og hvordan de kan utnyttes til å spre et budskap. Man kan slakte Futurebook opp og ned, men jeg har lyst til å kort belyse tre punkter i grunnmuren til kampanjen der jeg mener at tenkningen er helt feil.

Jeg mener at to av de viktigste suksessfaktorene for å få noe til å lykkes i de sosiale mediene er autonomi og overordnet hensikt.

Med autonomi mener jeg at brukerne skal føle at de selv tar beslutningen om å registrere seg på et nettsted eller bli tilhenger av en side på facebook, for eksempel. Det betyr ikke at man ikke skal drive markedsføring med nettopp slike hensikter, men den bør foregå som føringer mot målene, og ikke press eller tvang. På Futurebook har 60.000 ungdommer blitt registrert mot sin vilje. Tenk deg hvor mye bedre dette prosjektet hadde vært dersom ungdommene selv fikk vite om nettstedet og fikk muligheten til å koble seg til for å finne ut om mulighetene i Forsvaret på en ny måte!

Jeg sier ikke dermed at det på noen måte hadde vært en god kampanje, men å la brukerne velge selv ville vært en langt bedre løsning.

Når det gjelder overordnet hensikt handler det om å la brukerne føle at ved å benytte seg av en tjeneste eller registrere seg noe sted så bidrar de til noe godt i fremtiden. Enten de tjener opp rabattpoeng til en nettbutikk eller de redder fattige barn i Afrika så er det helt essensielt å føle at man får noe konstruktivt ut av å utføre den handlingen skaperne ønsker. Her synes jeg Futurebook kommer til kort. En masse fiktivt innhold preseneteres på en side man aldri har bedt om å bli medlem av, og da forsvinner nok det lille som var av hensikt i forvirringen.

Så bør det selvfølgelig påpekes at det er en helt utrolig lite fornuftig bruk av midler å lage en helt ny plattform som en såkalt Facebook-kopi når Facebook allerede finnes. Det er tonnevis av gode gratistjenester der ute som kunne blitt brukt i denne kampanjen, eller i det minste tilpasset til den. Om kampanjen hadde foregått på Facebook f.eks. hadde det også vært utrolig mye enklere å få med ungdommen på laget. Thomas Moen oppsummerer dette på en svært godt måte.

Til slutt vil jeg ønske Forsvaret bedre lykke neste gang. Dette er ikke riktig måte for å engasjere ungdommen i en positiv retning for deres del.

Hva synes du om Futurebook-kampanjen?

Ingen relaterte innlegg.

Foto: CanadaGood / Lisens: CC-by-nc-nd-2.0

Vegvesenet terper fortsatt på et forslag om at nye sjåfører skal kjøre med en grønn L bakpå bilen i de første 6 månedene etter bestått førerprøve. Dersom de får viljen sin vil dette bli påbudt. La det være sagt først som sist: Vi lever i et land uten folkeskikk og kjørekultur, i all hovedsak. Det er halve grunnen til å møte dette forslaget med skarp motstand.

Jeg bestod førerprøven for litt over to måneder siden, og har dermed vært gjennom hele opplæringssystemet med øvelseskjøring, kjøretimer og alt som ellers følger med. Da har jeg også fått føle på kroppen hvor aggressive enkelte bilister blir så snart de ser en rød L på bilen foran. Denne merkelappen har tydeligvis blitt et stempel som autoriserer Audi-eiere og andre til å ta ekstremt stygge forbikjøringer, ligge knappe meteren bak bilen det gjelder, og ellers bruke både lyd- og lyshorn for å skape mest mulig stress og irritasjon hos en stakkars sjåførelev.

Vil koste menneskeliv

Derfor tror jeg at forslaget i verste fall vil koste menneskeliv. Bilister som fra før av er stressa, sinte eller frustrerte av andre grunner vil se den grønne L-merkelappen og la seg irritere over den minste lille filleting som de ellers ikke ville tenkt over hos umerkede bilister. Deretter blir denne irritasjonen en unnskyldning for å ta stygge forbikjøringer eller stresse den ferske sjåføren med horn og tett kjøring.

Du skal lete svært lenge etter nyutdannede sjåfører som ikke har opplevd stygg kjøring mot seg fordi de øvelseskjørte med rød L bakpå bilen. Dette vil selvfølgelig i enkelte tilfeller ha sammenheng med at øvelseskjøring ofte vil være preget av tabber og usikkerhet, men det er ingen unnskyldning for å være aggressiv mot den som øvelseskjører. Som oftest tror jeg likevel at den aggressive kjøringen er en utrolig skummel måte å få utløp for sinnet sitt. Man ser en rød L og skaper unnskyldninger for å bli sint. Denne typen aggressiv kjøring har jeg og alle de andre jeg har snakket med opplevd helt frem til førerprøven sin, men så snart de fikk lappen og kunne fjerne den røde merkelappen opplevde de svært sjelden slik oppførsel.

En grønn L vil være en utvidelse av denne farlige oppførselen, og vil forårsake både ulykker og svært farlige situasjoner for uerfarne bilførere. Konsekvensen av dette blir at mange vil ha vanskeligheter med å kjøre alene de første månedene fordi de vet at de vil bli møtt med stygg kjøring, men også at forsikringspremiene for nye bilførere vil gå opp.

Skal vi merke alle som kan gjøre farlige ting?

Den andre halvparten av grunnen til at jeg liker forslaget svært dårlig er at jeg mener at folk har i svært høy grad rett til å ferdes anonymt i samfunnet. Jeg støtter merkingen med rød L av bilister som øvelseskjører fordi man er såpass fersk at man kan gjøre veldig uventede ting som å bråstoppe på rare steder eller å kjøre svært sakte, og det bør absolutt andre bilister opplyses om. Når du derimot har fått lappen er det fordi Vegvesenet mener at du har så god forståelse av regler, trafikkbildet og farlige situasjoner at du skal klare å kjøre på en måte som er hensynsfull og trafikksikker. Det er dermed ingenting som tilsier at nye sjåfører bør merkes for omverdenens skyld. Blir forslaget innført kan følgende være naturlige videreføringer:

• Merking av eldre over en viss alder, fordi mange holder lav fart og har dårlig oversikt over trafikkbildet.
• Merking av personer med tidligere tilfeller av alvorlig sykdom, fordi de kan bli alvorlig syke mens de kjører.
• Merking av personer som har vært i fyllearrest eller hatt alkoholproblemer, fordi det kan tenkes at de kjører i fylla.
• Merking av tidligere narkomane, fordi det kan tenkes at de er rusa.
• Merking av personer som har årsinntekt over et bestemt nivå, fordi det kan tenkes at de anser seg selv som viktigere enn andre og kjører deretter.

Listen over er selvfølgelig ironisk ment og ikke på noen måte seriøs.

Rett til å bli behandlet likt

Det er svært mange grupper som kan anses som hindre eller farer i trafikkbildet dersom de riktige forholdene inntreffer. Likevel blir de ikke merket for offentlig beskuelse fordi alle som er skikket til å ha førerkortet og følger trafikkreglene har rett til å bli behandlet på lik måte av omverdenen, det seg være andre bilister eller Politiet. Å stemple nye sjåfører vil skape langt flere problemer enn det vil løse, og derfor håper jeg virkelig at en slik ordning aldri vil tre i kraft her i Norge. Jeg støtter forøvrig de andre forslagene i rapporten som nevnes i artikkelen; å gi ferske sjåfører strengere prikkbelastning og å styrke sjåføropplæringen.

Så, hva kan vi gjøre for å få nye sjåfører til å skjerpe seg? I liket med Vegvesenet sitter jeg ikke med et godt, konkret svar. Det viktigste er å innrømme at dagens system ikke fungerer. Jeg har mange venner som bestod førerprøven på første forsøk men aldri burde hatt lappen, og jeg har svært mange venner som strøk flere ganger på førerprøven men er kjempedyktige og hensynsfulle sjåfører. Et opplæringssystem som klarer å filtrere ut farlige sjåfører må utvikles, og jeg tror at det handler om å se på enkeltmennesker vel så mye som å lære bort risikoforståelse og trafikkregler. Så vil selvfølgelig flere fotobokser, mer politi, mer UP og lignende tiltak også være effektive tiltak, men tilsvarende kostbart. Forslaget om grønn L bør uansett avfeies som et useriøst og billig løsningsforsøk med potensielt farlige konsekvenser.

Det er ingen menneskerett å ha førerkortet. De som ikke vil tilpasse seg reglene (og da mener jeg de som kjører farlig; uten hensyn for eget og andres liv, ikke de som kjører i 10-20 km/t over fartsgrensa på E18) må fjernes fra veiene.

Tror du at merking av nye sjåfører er en god måte å forhindre ulykker?
Hvordan kan vi ellers påvirke ulykkesstatistikken i Norge?
Kom gjerne med kommentarer og innspill i feltet under!

Relaterte innlegg:

1. Du skal ikke være ærlig med Statens Vegvesen

Foto: emdot / flickr.com (CC-by-2.0)

Vet en 500-kronersseddel hvor den kommer fra? Vi forbrukere er egentlig utrolig dust. Jeg har lest og tenkt litt i det siste, og har lyst til å konkretisere noen tanker her på bloggen. Kall det gjerne å tenke høyt.

Først, vitenskapen bak, sitert fra Dan Gilberts bok “Stumbling on Happiness”. Jeg sitter og skriver dette på telefonen min, så tallene er kanskje ikke helt presise, men prinsippet består.

To situasjoner følger. Resultatene er fra seriøse, vitenskapelige undersøkelser.
En. Du skal på teaterforestilling. Du har kjøpt en billett til 20$, og i tillegg har du med deg en 20$-seddel. På vei til teateret mister du billetten. Kjøper du en ny billett for dine resterende 20$? Folk flest svarer nei.

To. Du skal på teaterforestilling. Du har med deg 2 20$-sedler. På veien til teateret mister du den ene seddelen. Kjøper du fortsatt en billett når du kommer frem? Folk flest svarer ja.

Jeg hadde sannsynligvis svart akkurat det samme uten å nøle. Men det er jo ufattelig teit. De 20$ vet da ikke hvor de kom fra, og billetten er verdt akkurat det samme?

Og på samme måte (igjen fra skikkelige undersøkelser, men tallene jeg har valgt er ikke fra undersøkelsen): Flertallet hadde gjerne kjørt tvers over byen for å spare 500 kroner på et stereoanlegg som egentlig koster 1000 kroner. Men ingen gidder å kjøre tvers over byen for å spare 500 kroner på en bil som egentlig koster 250.000 kroner.

På bakgrunn av dette og noen diskusjoner med gode venner er konklusjonen som følger: Kontekst endrer ikke en målbar verdi i seg selv. 500-lappen du sparte vet ikke hvor den kom fra, og de 3 timene du sparte inn på et dyrere reisealternativ er ikke noe mindre verdt av at du uansett måtte reise 10 timer først.

Svaret er ikke dermed at det alltid er den raskeste reiseløsningen eller den dyreste billetten som er best. Men en besparing vet ikke hvor den kom fra, og kan være veldig mye verdt, uansett hva helheten koster, enten det er tid, penger eller noe helt annet.

Konklusjonen er heller ikke at vi skal legge til side subjektive verdier som glede og morro når vi skal gjøre valg. Det er vi ikke tjent med, men vi bør ikke glemme at verdiene ikke forandres av sammenhengen de står i eller følelsene vi har for dem.

Min oppfordring er derfor slik: Tenk over hva du vinner med forskjellige alternativer uavhengig av hva alternativene består av. Det er ikke lett å være forbruker i dagens samfunn, men ved å tenke med huet i blant er det mye å vinne.

Kontekst forandrer ikke målbare verdier.

Kjenner du til noen klassiske forbrukertabber? Kommenter gjerne!

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Tonje Thilesen

Nå er foredraget jeg holdt for fullsatt sal hos IKT Grenland ute på Youtube! Det er delt i tre deler på grunn av begrensninger fra Youtubes side. Ta en titt, og fortell meg hva du synes. (Lenken vises ikke fra forsiden, gå inn på selve innlegget.)

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Kevin Bongart / flickr.com (CC-by-nc-2.0)

Det pågår i disse dager en rettsak mot Telenor i Asker og Bærum tingrett (VG, Dagbladet). Bak søksmålet står platebransjen med IFPI og TONO i spissen, og sensur av internett er målet. Nærmere bestemt ønsker de at Telenor skal sperre tilgangen til The Pirate Bay.

Paralellen til den omfattende overvåkningen og sensuren av nettet i Kina blir dermed fort nærliggende. For hvor skal grensen gå? Samtlige søkemotorer, Google inkludert, kan brukes til å søke opp ulovlig innhold. Det finnes tonnevis av såkalt ulovlig materiale på YouTube.

Telenor argumenterer, fornuftig nok, med at du ikke kan saksøke en stigeprodusent dersom stigene blir brukt til innbrudd. Det er i og for seg riktig, men jeg tror ikke noen av partene ser det større bildet.

Dette vil bli resultatet dersom platebransjen får gjennomslag for sensurønsket sitt:

1. Telenor vil anke saken igjen og igjen.
2. Forbrukerne vil bli enda sintere på platebransjen.
3. De sinte forbrukerne vil finne måter å omgå sensuren (Hint: Bruk OpenDNS)
4. De sinte forbrukerne vil laste ned mer ulovlig på pur f.
5. De sinte forbrukerne bytter ISP.

Sluttresultatet blir dermed at både Telenor og platebransjen vil ende opp som tapere. Når man forsøkte å sensurere The Pirate Bay i Italia ble trafikken til siden mangedoblet på kort tid. Og når danske Tele 2 måtte blokkere The Pirate Bay gikk det ikke lang tid før brukerne hadde funnet enkle metoder for å omgå sperren.

Men platebransjen vil ikke lære. Platebransjen står i spissen for en selverklært frelserbevegelse hvis mål er å oppdra internett. Det platebransjen ikke innser er at de selv er i ferd med å bli oppdratt av internett.

Jeg lurer på om PR-rådgiverne var de første til å gå når platebransjens nedgangstider begynte, eller om de aldri har hatt noen. Det er ihvertfall smertelig tydelig at platebransjen selv ikke innser hvordan dette søksmålet fremstår utad.

Enkelte elementer i platebransjen skulle nok helst sett at vi kvittet oss med internett, minnepinner og eksterne disker. De hadde hoppet i taket av glede dersom restriktive kopisperrer ble innført på alt av digitalt innhold, og toppen av all lykke hadde vært om de fikk overvåke nettrafikken i Norge og saksøke alle som skrev mer enn de 5 første bokstavene til The Pirate Bays adresse.

Så kunne vi gått tilbake til det gode gamle CD-formatet og grovt overpriset kultur solgt på miljøfiendtlige fysiske medier. Akk, de gamle dager.

Er et land med tilfeldig sensur et land du vil leve i? Veien til Kina, eller til mangel på ytringsfrihet, er ikke lang å gå dersom det settes presedens for å sperre sider som ved en hinsides fjern lovtolkning kan oppfattes som ulovlig. Stigeanalogien til Telenor er svært passende.

Sensur av en side som i verste fall er økonomisk nøytral for platebransjen er en trist krampereaksjon med alvorlige konsekvenser for den jevne nordmann.

Jeg håper Asker og Bærum tingrett tar til fornuften, og ønsker Telenor lykke til i både denne saken og ankesakene som vil følge, uavhengig av hvem som vinner frem. Sensur av en side som The Pirate Bay er galt, og det vil være en handling med kraftige ringvirkninger for både Telenor og The Pirate Bay.

In communist Norway you don’t browse the web, the web browses you.

Relaterte innlegg:

1. Maktmisbruk, og hvordan unngå sensur
2. Destruktiv konkuranse
3. Piratsirkuset ruller videre

Etter at Mats Staugaard og Arne Fismen omtale spillet Braid i deres nye podcast ping, tok det ikke lang tid før jeg lastet ned spillet for å prøve det. Og jeg er helt forelsket.

Braid er et plattformspill som har kræsja ganske brutalt med et puslespill. Du kan ikke dø eller “tape”, og spillet kan løses ganske ikke-lineært. Du er med andre ord ikke avhengig av å måtte løse alt på ett nivå for å kunne begynne på det neste.

www.youtube.com/watch?v=uqtSKkyJgFM

Visuelt er spillet helt nydelig, med nærmest maleriaktig grafikk. Musikken er elegant og passende. Storylinjen er velskrevet. Flere av utfordringene i spillet er skikkelige utfordringer der du faktisk vil slite litt.

Braid er et indie-utviklet spill, og koster bare 75 kroner for fullversjonslisens via nettbutikken PlayGreenhouse. Se traileren, last ned demoen og kjøp spillet hvis du liker det. Jeg kan ikke annet enn å anbefale det varmt.

Les mer om Braid på spillets hjemmeside, eller last ned demo fra PlayGreenhouse.

Ingen relaterte innlegg.