Foto: Tonje Thilesen

Nå er foredraget jeg holdt for fullsatt sal hos IKT Grenland ute på Youtube! Det er delt i tre deler på grunn av begrensninger fra Youtubes side. Ta en titt, og fortell meg hva du synes. (Lenken vises ikke fra forsiden, gå inn på selve innlegget.)

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Kevin Bongart / flickr.com (CC-by-nc-2.0)

Det pågår i disse dager en rettsak mot Telenor i Asker og Bærum tingrett (VG, Dagbladet). Bak søksmålet står platebransjen med IFPI og TONO i spissen, og sensur av internett er målet. Nærmere bestemt ønsker de at Telenor skal sperre tilgangen til The Pirate Bay.

Paralellen til den omfattende overvåkningen og sensuren av nettet i Kina blir dermed fort nærliggende. For hvor skal grensen gå? Samtlige søkemotorer, Google inkludert, kan brukes til å søke opp ulovlig innhold. Det finnes tonnevis av såkalt ulovlig materiale på YouTube.

Telenor argumenterer, fornuftig nok, med at du ikke kan saksøke en stigeprodusent dersom stigene blir brukt til innbrudd. Det er i og for seg riktig, men jeg tror ikke noen av partene ser det større bildet.

Dette vil bli resultatet dersom platebransjen får gjennomslag for sensurønsket sitt:

1. Telenor vil anke saken igjen og igjen.
2. Forbrukerne vil bli enda sintere på platebransjen.
3. De sinte forbrukerne vil finne måter å omgå sensuren (Hint: Bruk OpenDNS)
4. De sinte forbrukerne vil laste ned mer ulovlig på pur f.
5. De sinte forbrukerne bytter ISP.

Sluttresultatet blir dermed at både Telenor og platebransjen vil ende opp som tapere. Når man forsøkte å sensurere The Pirate Bay i Italia ble trafikken til siden mangedoblet på kort tid. Og når danske Tele 2 måtte blokkere The Pirate Bay gikk det ikke lang tid før brukerne hadde funnet enkle metoder for å omgå sperren.

Men platebransjen vil ikke lære. Platebransjen står i spissen for en selverklært frelserbevegelse hvis mål er å oppdra internett. Det platebransjen ikke innser er at de selv er i ferd med å bli oppdratt av internett.

Jeg lurer på om PR-rådgiverne var de første til å gå når platebransjens nedgangstider begynte, eller om de aldri har hatt noen. Det er ihvertfall smertelig tydelig at platebransjen selv ikke innser hvordan dette søksmålet fremstår utad.

Enkelte elementer i platebransjen skulle nok helst sett at vi kvittet oss med internett, minnepinner og eksterne disker. De hadde hoppet i taket av glede dersom restriktive kopisperrer ble innført på alt av digitalt innhold, og toppen av all lykke hadde vært om de fikk overvåke nettrafikken i Norge og saksøke alle som skrev mer enn de 5 første bokstavene til The Pirate Bays adresse.

Så kunne vi gått tilbake til det gode gamle CD-formatet og grovt overpriset kultur solgt på miljøfiendtlige fysiske medier. Akk, de gamle dager.

Er et land med tilfeldig sensur et land du vil leve i? Veien til Kina, eller til mangel på ytringsfrihet, er ikke lang å gå dersom det settes presedens for å sperre sider som ved en hinsides fjern lovtolkning kan oppfattes som ulovlig. Stigeanalogien til Telenor er svært passende.

Sensur av en side som i verste fall er økonomisk nøytral for platebransjen er en trist krampereaksjon med alvorlige konsekvenser for den jevne nordmann.

Jeg håper Asker og Bærum tingrett tar til fornuften, og ønsker Telenor lykke til i både denne saken og ankesakene som vil følge, uavhengig av hvem som vinner frem. Sensur av en side som The Pirate Bay er galt, og det vil være en handling med kraftige ringvirkninger for både Telenor og The Pirate Bay.

In communist Norway you don’t browse the web, the web browses you.

Relaterte innlegg:

1. Maktmisbruk, og hvordan unngå sensur
2. Destruktiv konkuranse
3. Piratsirkuset ruller videre

Etter at Mats Staugaard og Arne Fismen omtale spillet Braid i deres nye podcast ping, tok det ikke lang tid før jeg lastet ned spillet for å prøve det. Og jeg er helt forelsket.

Braid er et plattformspill som har kræsja ganske brutalt med et puslespill. Du kan ikke dø eller “tape”, og spillet kan løses ganske ikke-lineært. Du er med andre ord ikke avhengig av å måtte løse alt på ett nivå for å kunne begynne på det neste.

Visuelt er spillet helt nydelig, med nærmest maleriaktig grafikk. Musikken er elegant og passende. Storylinjen er velskrevet. Flere av utfordringene i spillet er skikkelige utfordringer der du faktisk vil slite litt.

Braid er et indie-utviklet spill, og koster bare 75 kroner for fullversjonslisens via nettbutikken PlayGreenhouse. Se traileren, last ned demoen og kjøp spillet hvis du liker det. Jeg kan ikke annet enn å anbefale det varmt.

Les mer om Braid på spillets hjemmeside, eller last ned demo fra PlayGreenhouse.

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Andres Rueda /-/ Lisens: CC-by-2.0

Er pengene dine trygge i banken? For en knapp uke siden opplevde jeg å bli frastjålet en betydelig sum penger fra kontoen min, og jeg har lyst til å dele hele historien med dere. Jeg vil begynne med oppsummeringen fordi dette er en så skremmende historie, og jeg tror at mine erfaringer er viktige for mange.

Det viktigste å ta med seg er at dersom du mister bankkortet ditt kan hvem som helst forsyne seg av kontoene dine, helt uavhengig av om du har sperret kortet ditt og om PIN-koden din er trygg. Et autentisk bankkort er en åpen dør til misbruk av dine kontoer og din identitet.

Fattern sa at “Sikkerheten har blitt ofret på tilgjengelighetens alter”, og der tror jeg han traff spikeren på hodet. Bank i butikk-ordningen er livsfarlig fordi den kombinerer usikrede systemer med inkompetente butikkarbeidere.

Historien fra begynnelsen

Jeg var på vei til jobb på valgdagen mandag den 14. september. På en kiosk på Nationaltheatret finner jeg meg noe mat ettersom det kan bli en lang kveld. Da jeg skal betale med bankkortet mitt får jeg beskjed om at betalingen er avvist. Det hjelper lite å bytte mellom chip og magnetstripe eller å sjekke flere ganger at PIN-koden min er riktig inntastet.

Jeg antar at det er noe galt med kioskens betalingsterminal, og stikker over til en minibank like utenfor for å ta ut kontanter. Da får jeg beskjed om at det ikke er noe penger tilgjengelig på konto, og sånn cirka der får jeg hjertet i halsen.

Det første jeg gjør er å sende en SMS til bankens saldotjeneste for å sjekke hva som har skjedd. Da får jeg se at to beløper på henholdsvis 3.500 og 4.500 kroner er reservert, og så definitivt ikke av meg.

Min første reaksjon er å anta at noen har klart å kopiere kortet mitt et eller annet sted mens jeg var i Bergen nylig, så det første jeg gjør er å ringe banken og få alle kort knyttet til kontoen min sperret.

Kundebehandleren hos banken kan fortelle meg at det har blitt gjort to uttak i bank i butikk på Kiwi to forskjellige steder, men at jeg må vente til dagen etter med å finne ut hvor det er gjort og få sendt inn skjema til banken for å starte sak.

Innlegget fortsetter under bildet.

Foto: ibcbulk /-/ Lisens: CC-by-nc-sa-2.0

Heldigvis fikk jeg låne kontanter av en snill kollega på VG-huset, og jeg kommer meg gjennom kvelden. Dagen etter sender jeg inn klageskjema på de to korttransaksjonene til banken, og finner ut at uttakene har blitt gjort i to Kiwi-butikker på henholdsvis Gunnerius i Oslo og Fusdal i Asker.

Noen timer senere blir jeg kontaktet av en saksbehandler fra banken, som ber meg politianmelde saken og få sperret personnummeret mitt for kredittvurdering, slik at svindleren ikke kan ta opp lån eller starte mobilabonnementer i mitt navn. Hun kan også fortelle at på Kiwi-butikken i Asker hadde mannen fått tilsnakk fordi han lignet svært lite på bildet av meg, men likevel hadde den ansatte i butikken latt han ta ut flere tusen kroner.

Hun forteller også at dette ikke er en “skimming”-sak der noen har kopiert bankkortet mitt. Denne mannen har sannsynligvis funnet lommeboken jeg mistet i vinter, og selv om alt av kort er sperret og meldt tapt til banken fikk han altså ta ut totalt 8.000 kroner. Han har heller ikke PIN-koden min.

Det mest sjokkerende er likevel at mannen i teorien kan fortsette å ta ut penger fra de andre kontoene mine, selv om kort og kontoen den er koblet til er sperret, og dette forteller saksbehandleren hos banken meg. Mister du bankkortet ditt har du med andre ord null sikkerhet, med mindre du bytter bank.

Jeg bruker et par timer hos Politiet for å få anmeldt saken, og jeg tar kontakt med de 3 store kredittvurderingsselskapene for å få sperret personnummeret mitt. Dagen etter får jeg beskjed om at mannen nå kjører rundt i taxier med mitt sperrede mastercard, og enda flere skjemaer som må fylles ut følger. Egentlig vil banken ha meg til å levere en ny anmeldelse for dette, men det krangler jeg meg ut av.

I går fikk jeg beskjed fra banken om at saken var ferdigbehandlet og at jeg fikk tilbake alle pengene mine. Det er da noe.

Menneskelig feil, ingen sikkerhet

Jeg vil påstå at det er en menneskelig feil å før eller siden miste en lommebok eller et bankkort. Du kan også bli utsatt for lommetyveri. Skulle dette skje har du overhodet ingen sikkerhet. Sperringssystemene til bankene har ingen funksjon hvis det fortsatt er mulig å ta ut tusenvis av kroner gjennom bank i butikk-ordningen, eller kjøre taxi med et sperret kort.

Jeg synes det er helt sykt at det legges opp til en ordning der ufaglærte butikkmedarbeidere kan være bankfunksjonærer i et tilrettelagt banksystem som hverken krever PIN-kode eller kontroll av status på kortet.

Sikkerheten er utpreget fraværende når en ansatt hos Kiwi klarer å kjefte på denne mannen fordi legitimasjonen overhodet ikke stemmer overens med utseendet hans, og allikevel får mannen ta ut flere tusen kroner.

Innlegget fortsetter under bildet.

Foto: skibler /-/ Lisens: CC-by-nc-sa-2.0

Unødvendig papirmølle

At det så skal bli et så ekstremt virrvarr av skjemaer, anmeldelser og telefonsamtaler gjør ikke saken noe bedre. Det bør være rimelig selvsagt at bruk av sperrede kort for å ta ut tusenvis av kroner er helt klart misbrukstilfelle, og da burde ikke banken min kreve at jeg setter igang prosessen.

For meg er det relativt klart at et sperret kort ikke kan brukes lovlig eller gyldig, og da burde banken ordne dette selv direkte med Politiet og butikkene som har medvirket til misbruket, i stedet for å kreve at alt går via meg. Jeg har kastet bort enorme mengder tid på dette, og må i tillegg bytte bank for å være helt sikker.

Bytt bank, sperr personnummer

Min konklusjon er veldig enkel. Skulle du noensinne miste eller bli frastjålet et bankkort, bytt bank umiddelbart. Det tok et halvt år fra jeg mistet lommeboken min og til misbruket begynte. Uansett hva du gjør av sperring hos din nåværende bank risikerer du at uttak blir gjort fra dine kontoer.

Hvis vi ser bort ifra alt papirarbeidet og all den bortkastede tiden har banken min behandlet saken svært effektivt, og det gikk bare 3 dager fra jeg meldte inn  misbruket til pengene var tilbake på kontoen min. Sånn sett skal de ha ros, men jeg mener at situasjonen aldri burde ha oppstått i utgangspunktet.

Det skremmer meg likevel at alt som heter sikkerhet har blitt ofret i tilgjengelighetens navn. Penger av alle ting burde ha et kraftig sikkerhetssystem knyttet til seg, men slik er det overhodet ikke i dag.

For at systemene skal bli sikre må alle betalingsterminaler gå direkte på nett (altså ikke være offline), slik at det umiddelbart kan sjekkes hvorvidt et kort er sperret.

Men konfliktens kjerne, bank i butikk, må bort. Det er uholdbart at det finnes en løsning som lar ufaglærte ungdommer være bankfunksjonærer, og at systemene som brukes hverken krever PIN-kode, gyldig legitimasjon eller er online. Bankene må gjenoppta rollen sin som en sikkerhetsanstalt og garantist for pengene våre, og det innebærer at svake ledd som bank i butikk må kuttes ut til systemer som er helt sikre kan utvikles.

En ting er sikkert: Pengene er ikke særlig trygge i banken.

Ingen relaterte innlegg.

I dag kom det kliss nye visittkort i posten fra moo.com. Jeg fikk opprinnelig vite om nettstedet via Pål Joakim Olsen, og har tidligere brukt såkalte minicards derfra. Nå tenkte jeg det var på tide å få noen skikkelig fullformats visittkort, så jeg brukte en halv dag på å fikle meg frem til resultatet.

Jeg kan varmt anbefale moo.com. Prisene er svært gode, og de har miljøfokus i hvert eneste ledd. Papiret til visittkortene stammer fra bærekraftige skoger og kortholderen er laget av resirkulert papp, for eksempel. Kvaliteten er også svært god. Papiret er svakt glossy og passe stivt. Moo lager alt fra minivisittkort til visittkort til postkort til klistremerker, og mye annet. Alt kan gjøres rett i nettleseren, eller du kan laste opp ditt eget design om du er mer komfortabel med det.

Hva synes du om de nye kortene mine?

Ingen relaterte innlegg.

De fleste kjenner sikkert #drittunge-saken. Det ble en uhyrlig interessant case om kraften i sosiale medier, og jeg har vært mange steder for å snakke om mine erfaringer, men jeg har lyst til å besøke enda flere bedrifter og seminarer. Derfor skifter bloggen navn fra “Snever” til Even Sandvold Roland, altså navnet mitt, for å få et mer personlig fokus på siden.  De andre domenene jeg tidligere har hatt egne sider på vil nå peke til snever.net. Snart kommer det mer info om hva jeg driver med frilans og foredragsvirksomheten min.

Det kommer fortsatt til å være en blogg her som handler om de same temaene som før, og jeg skal prøve å bli flinkere til å skrive oftere. Det blir en spennende tid fremover og jeg har lyst til å dele mer av det her.

Takk til nye og gamle lesere for oppmerksomheten, og håper du blir med videre.

Sidene er under oppbygging. Mer innhold kommer.

Ingen relaterte innlegg.

For flere bilder, se link lenger ned.

Maskinen er solgt. For omtrent to uker siden kom endelig en kliss ny MacBook Pro her på døren, og plutselig ble min knapt 2 år gamle iMac litt overflødig. Jeg har derfor tenkt å selge iMac’en pent brukt til en ålreit pris. Maskinen er den nyere aluminiumsmodellen med 24″ skjerm, og var den råeste iMac’en tilgjengelig på markedet da den ble kjøpt høsten 2007. Maskinen har følgende spesifikasjoner:

• Grafikk: ATI Radeon HD 2600 PRO
  (256 MB GDDR3)
• Prosessor: Intel Core 2 Duo 2,8 GHz
  (2 kjerner, 64-bits)
• RAM: 4 GB
  ( 2 x 2GB 667 MHz DDR2 SDRAM)
• Harddisk: 1 TB
  (altså omlag 1000 GB)

Maskinen har ingen vesentlige feil, skader eller mangler. Den selges uten mus, tastatur eller annet ekstrautstyr. Inkludert er kjøpsdokumentasjon fra Eplehuset og vanlig strømkabel. Maskinen selges med en helt blank installasjon av OS X Leopard, klar til bruk.

Den har alt du forventer av en iMac:

• 3 USB 2.0-porter
• 1 FireWire 400-port
• 1 FireWire 800-port
• Mini-DVI-port for tilkobling til andre skjermer
• Innebygde høyttalere
• AirPort-kort til WiFi
• Bluetooth

Jeg har opprettet et fotosett på Flickr med flere bilder av maskinen. Flere bilder av min iMac finner du her.

Du kan hente maskinen her i Asker, eller den kan leveres via Posten eller annet budfirma for kjøpers regning. Jeg signerer med glede normal kjøpskontrakt som garanterer for at maskinen er i god stand.

Maskinen er nå solgt. Takk for budene, folkens!

Jeg annonserte maskinen via bloggen da jeg mye heller ville selge den til en hyggelig bekjent, blogger, bloggleser eller tvitrer som vet å behandle en flott Mac med kjærlighet og omsorg.

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Brajeshwar / flickr.com (CC-by-nc-sa-2.0)

Twitter har vokst enormt de siste månedene her i Norge, og har gått fra å være en ukjent tjeneste til å være nærmest et etablert begrep. Det er kjempebra.

Desverre vet ikke alle, enten de er nye på Twitter eller godt kjent, hvordan de skal bruke tjenesten optimalt for seg selv og andre. En av de tingene som alt for få kjenner til er reply-knappen, og hvorfor den bør brukes.

Når du skal svare på en tweet velger mange å skrive @brukernavn rett inn, i stedet for å trykke på svar-knappen i klienten din. Det skjønner jeg godt, ofte oppleves det som raskere.

Bruker du ikke reply-knappen ødelegger du muligheten for å la andre delta i samtalen du engasjerer deg i. Uten den ser jeg nemlig ikke hvilken tweet du svarer på. Hvis du derimot bruker reply-knappen ser jeg alle tweetene som leder opp til det du skriver, og kan få god oversikt i samtaletråden som ledet frem til det dere snakker om nå.

Derfor, en oppfordring til alle som er på Twitter;
bruk reply-knappen!

Har du noen Twitter-tips som få kjenner til?

Ingen relaterte innlegg.

Foto: gadgetbubba / flickr.com (creative commons)

Jeg er så utrolig heldig å få muligheten til å prøve meg som journalist hos VG Nett, som de fleste Twitter-vennene mine har fått med seg. Foreløpig er jeg bare tilkallingsvikar, men takket være ferierende faste ansatte har jeg fått jobbet en god del allerede. Det er utrolig morro, slitsomt, ganske utfordrende, og jeg har fått avkreftet samtlige av mine fordommer mot nettjournalistikken i løpet av 9 dager på jobb.

Foreløpig har jeg bare skrevet forbrukerstoff, men til neste uke skal jeg jobbe med nyheter. Det betyr at et stakkarslig B-menneske fra Asker må røske seg opp av senga klokken 5 og møte på jobb i Akersgata klokken 7. En skikkelig brutal overgang, men det blir spennende å jobbe med ting mens de skjer.

Så får vi se hva fremtiden bringer. Bare det å kunne gå rett fra videregående til vikarstilling hos VG Nett er ganske utrolig, og om jeg får muligheten vil jeg gjerne jobbe der i tiden fremover.

Mye jobbing medfører også litt mindre blogging, desverre. Men Snever er langt fra død, og jeg kommer til å skrive her med jevne mellomrom fortsatt.

Ingen relaterte innlegg.

Foto: Andy Ciordia / flickr.com (CC-by-nc-2.0)

Getting Things Done-kulturen er i vinden som aldri før, og det spretter opp nye oppgavebehandlingsprogrammer til et utall plattformer hele tiden. På Mac og iPhone bruker svært mange Things, et program fra Cultured Code. Jeg brukte Things selv i lengre tid (helt siden tidlig beta), men synes ikke det strakk til. Derfor er jeg nå tilbake til OmniFocus, en kraftig løsning fra The Omni Group. Jeg har fått mange spørsmål om løsningen etter å ha skrevet om den på Twitter ved flere anledninger, og tenkte jeg skulle dele litt erfaringer etter å ha brukt OmniFocus i to måneder.

Hvem er OmniFocus egnet for?

Jeg mener at OmniFocus er en løsning som egner seg godt for de som kjenner det grunnleggende i David Allens Getting Things Done-metode, og som synes at f.eks. Things eller The Hit List ikke er fleksibelt nok å jobbe med.

Hva gjør OmniFocus kraftigere?

Det første som fikk meg til å begynne å bruke OmniFocus igjen er veldig enkelt: Oppgaver kan tilhøre både prosjekter og kontekster samtidig. Dermed kan du finne oppgaver etter hvilken kontekst du er i, eller hvilket prosjekt du vil jobbe med (eller begge deler). I Things ville dette blitt gjort med tags, men jeg synes ikke det fungerte godt nok.

Under er flere av tingene som fikk meg til å bruke OmniFocus.

Logisk funksjonalitet, fleksibilitet

Jeg har ofte kalt OmniFocus for en “fleksibel” løsning på Twitter, og da har flere spurt hva det egentlig er som gjør den mer fleksibel. Det gjør de selvfølgelig med rette, ordet fleksibel har blitt misbrukt mang en gang i salgssammenheng.

Helt konkret, det som gjør OmniFocus fleksibel er at den er veldig logisk lagt opp. Du kan for eksempel trekke en oppgave ut i sidebaren for å gjøre den til et prosjekt, og omvendt. Utrolig mye kan gjøres med drag-n-drop, men samtidig kan hele programmet styres med tastatursnarveier. Hvis du tror du burde kunne gjøre noe på en bestemt måte er sannsynligheten stor for at du kan det. OmniFocus har i overkant mange features, men dette gjør den veldig kraftig. Med litt fikling og litt kikking på videoer vil du kunne sette opp OmniFocus på en måte som passer deg og dine systemer.

Pent og enkelt grensesnitt

Grensesnittet i OmniFocus er pent og enkelt. Det er lett å forstå hvor du finner funksjonene selv om du ikke er godt kjent med programmet. Rent visuelt er det ikke noe rot eller støy. Det er kompakt og plass til alt fra 2 til 2000 oppgaver. Enkel fargekoding brukes for å vise statusen til prosjekter og enkeltoppgaver, og det er mulig å konfigurere det meste av det visuelle i programmet, hvis du for eksempel ønsker egen fargekoding av oppgavene eller en annen bakgrunnsfarge enn hvit.

Mulighet for å lagre visninger

Dette er en av de kuleste mulighetene i OmniFocus, og en av de jeg ikke har begynt å utforske grundig enda. Enkelt forklart: la oss si at du ofte gjør søk etter noe bestemt eller ofte viser flere kontekster samtidig i OmniFocus. Da kan du lagre disse i OmniFocus (kalt perspektiver i programmet), og tilogmed legge de til i menylinjen med egne ikoner for enkel tilgang. For eksempel kan du ha en egen knapp i menylinjen for oppgaver som tar mindre enn 10 minutter, eller alle jobbrelaterte oppgaver. Konfigurering på et slikt nivå vitner om grundig research og solid utvikling rettet mot brukervennlighet og fleksibilitet.

Startdato, deadline og tidsestimat

Du kan spesifisere både en deadline og en startdato for prosjekter og oppgaver. Dermed kan jeg spesifisere at jeg ikke vil begynne med et prosjekt før om en uke. Prosjektet blir da merket i grått og får et eget ikon i sidebaren, slik at det er tydelig hva jeg kan og ikke kan jobbe med. Startdato er en utrolig kraftig feature som er veldig undervurdert. Du kan også spesifisere klokkeslett oppgaven skal begynne og klokkeslett oppgavens skal være ferdig på.

Dessuten er tidsestimat godt integrert i OmniFocus. Ved å skru på en enkelt kolonne i visningsmenyen kan jeg veldig raskt og enkelt skrive omtrent hvor lang tid jeg tror at oppgaven eller prosjektet vil ta. Slik kan jeg velge oppgaver etter hvor god tid jeg har, eller hvor mye energi jeg har. Selv utnytter jeg dette best når jeg er sliten og ikke vil gjøre noe større greier. Da kan jeg plukke i oppgaver som tar mindre enn 10 minutter, for eksempel.

Flere prosjekttyper

I OmniFocus har du flere valgmuligheter i forhold til hva slags prosjekt du ønsker å lage. Du kan sette den til å være et vanlig, generisk prosjekt som skal inneholde oppgaver som leder til et mål, eller du kan lage såkalte single-action lists (også kjent som bucket lists). Sistnevnte er en måte å gruppere oppgaver som ikke har noe felles mål, men som allikevel er relatert på et eller annet vis. Jeg har for eksempel en bucket list til husoppgaver (rydding, klesvask osv) og en bucket list til kortere saker jeg skriver for mac1 og ipod1. Bucket lists er også godt egnet til ønskelister, kanskje-lister og handlelister.

Du kan også bestemme hvorvidt oppgavene i prosjektet ditt skal utføres i rekkefølgen de står i (med andre ord, om den første oppgaven må utføres før du kan begynne på den neste) eller om oppgavene kan utføres parallelt, altså i hvilken som helst rekkefølge.

Nesting av oppgaver

OmniFocus støtter gruppering av oppgaver. Du kan for eksempel ha overordnet oppgave “Rydd stua” og ha underoppgavene “Vask gulvet” og “Rydd bokhylla”. Dette er en av de tingene jeg savnet mest i Things. Jeg jobber veldig ofte med prosjekter der det er hensiktsmessig å gruppere oppgavene, og hvor det fort blir rot hvis jeg bare kan lage en lineær liste med likeverdige oppgaver.

Innebygd review-funksjonalitet

En viktig del av GTD-systemet er reviewing, altså å regelmessig (feks en gang i uka) se gjennom prosjektene dine og legge til, endre eller slette for at alt skal være optimalt til du skal jobbe med det. OmniFocus har støtte for dette innbygget, og du kan selv konfigurere hvor ofte du vil se gjennom prosjektene dine. Når du ønsker å gjøre dette velger du simpelthen “Review” i menybaren, gjør de endringene som trengs i ett etter ett prosjekt, og velger “Mark as reviewed” på hvert prosjekt når du er ferdig. Enklere blir det ikke.

Hva gjør iPhone-versjonen av OmniFocus kraftigere?

iPhone-versjonen av OmniFocus har det aller meste desktop-versjonen har. Du kan lage, organisere og slette oppgaver, prosjekter og kontekster. Det er raskt og enkelt å lage prosjekter og oppgaver, og spesifisere feks. startdato, deadline og kontekst. Det eneste jeg savner i iPhone-versjonen er mulighet til å sette tidsestimat.

Det viktigste argumentet for OmniFocus på iPhone versus for eksempel Things er at OmniFocus synces via MobileMe (eller en WebDAV-server). Det betyr at du ikke trenger å være på samme trådløsnett, eller at Mac’en din trenger å være påslått. Det synes jeg er helt genialt. Denne sync-metoden gjør det mye lettere å jobbe uansett hvor du er, og du trenger ikke å tenke på å synkronisere oppgavelistene før du stikker ut eller i det du kommer hjem. Har du flere Mac’er kan du legge inn OmniFocus på alle sammen og holde dem synkronisert.

Hva koster OmniFocus?

OmniFocus er desverre en litt dyrere løsning enn for eksempel Things. Med dagens dollarkurs koster OmniFocus til Mac 510 kroner, og OmniFocus til iPhone koster 109 kroner. Jeg vil allikevel anbefale løsningen varmt, og spesielt dersom du føler at Things ikke er kraftig og fleksibelt nok til at du føler deg organisert. For meg er det ikke tvil om at det var verdt hver eneste krone.

Direktelink for å kjøpe OmniFocus til Mac og OmniFocus til iPhone (app store)

Dette var en oppsummering av noen av tingene jeg mener at gjør OmniFocus til den beste oppgaveløsningen på markedet i dag. Hvis du har flere spørsmål om programmet eller hvordan jeg bruker det er du hjertelig velkommen til å bruke kommentarfeltet under, så skal jeg gjøre mitt beste for å svare.

Hva slags system, om noe, bruker du for å organisere oppgaver og prosjekter?

Relaterte innlegg:

1. Yr.no-app til iPhone
2. Trafikanten på iPhone