Douglas Adams av michael_hughes på Flickr CC BY-SA

Grunnen til at det er akkurat håndkleet som er valgt for å minnes Adams, er å finne i hans hovedverk, en fembinds-trilogi basert på et hørespill, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy: Drevne galaksehaikere trenger kun ha med seg et håndkle, ettersom alle som møter dem vil tenke wow – han har reist tvers over galaksen, og likevel har han med seg et håndkle – da har han nok tingene på stell.

Towel Day: A Tribute to Douglas Adams
Monday 14 May 2001 06:00am PDT

Douglas Adams will be missed by his fans worldwide. So that all his fans everywhere can pay tribute to this genius, I propose that two weeks after his passing (25 May 2001) be marked as “Towel Day”. All Douglas Adams fans are encouraged to carry a towel with them for the day.

So long Douglas, and thanks for all the fish!

D Clyde Williamson, 2001-05-14 på Binary Forum

Don't Panic Don't Panic av Biaph på Flickr CC

Guiden

Første bok i trilogien, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, eller Haikerens Guide til Galaksen, som den heter på norsk, kom ut i 1979. Med den startet en lang, surrete og vanvittig ferd gjennom tid og rom for den intetanende jordboeren Arthur Dent. Hans ferd går gjennom sorte hull, eksploderende planeter og mistilpassede sivilisasjoner, fulgt av galaksens slaskete eks-president, en reisebok-korrespondent, en eks-jordboer og den uutholdelige androiden Marvin, som med sitt kronisk nedsatte stemningsleie virker å være basert på eselet Tussi fra Ole Brumm.

Egentlig om oss

Og visst er det mange utrolige ting som skjer underveis, men dypest sett handler bøkene (som så mye annen science fiction) egentlig om vårt samfunn og det å være menneske – bare pakket inn i tykke lag av fremtidsteknologi.

Fremtiden according to Douglas Adams

Tidlig i boken fikk jordboeren Arthur Dent en liten fisk stappet i øret; en Babel Fish. Den gjorde ham i stand til å forstå alle språk. Dermed hadde Adams snedig skrevet seg rundt alle oversettelsesproblemer videre i boken, og Dent på sin side kunne forstå alt som ble sagt – selv om han fortsatt ble like overveldet av alle de moderne konseptene.

En av tingene som gjorde universet mindre, var SubEtha-nettet. Et trådløst, allestedsnærværende nettverk som koblet alle enheter sammen. Og rommets ryggsekkturister hadde altså denne vidunderlige elektroniske reiseboken som kunne fortelle alt om alle slags steder og ting, og som oppdaterte seg automatisk over SubEtha-nettet. Den var ikke voldsomt stor engang.

Don’t Panic!

Når jeg sitter og skriver dette på en iPad 30 år senere, via det trådløse nettet (og med Google Translate innen rekkevidde), virker ikke alle visjonene til Adams like usannsynlige lenger. Men da jeg leste disse bøkene for første gang på 1980-tallet, var det uendelig langt unna. Det føltes ikke som noen stor ulikhet i usannsynlighet om internett med all verdens kunnskap skulle oppstå, eller om Adams’ tyngdekraftopphever skulle fungere. Sistnevnte var basert på to vitenskapelige faktum, det ene at katter alltid lander på bena, det andre at påsmurt toast alltid lander med smørsiden ned. Fester man påsmurte ristede brødskiver på ryggen av katter, vil de aldri kunne treffe bakken, men bare sveve rett over den, ettersom begge sider vil være nederst.

Det virker usannsynlig at dette skal virke, men ikke vesentlig mer usannsynlig enn dagens World Wide Web virket for meg dengang.

Don't Panic av Jim Linwood på Flickr CC

1982

Sånn rundt 1982 eller deromkring gjorde min venn Kristoffer seg lystig på andres bekostning ved å fortelle historien om da en kamerat av ham hadde fått sin første datamaskin (antagelig en Vic-20 e.l.): Det første vedkommende gjorde, var å koble maskinen til TV-skjermen, skru på strømmen og taste inn på tastaturet:

> Hvor mange byer er det i Belgia, Hr. Datamaskin?

Hvorpå datamaskinen (selvsagt for oss dengang) repliserte:

SYNTAX ERROR

Når jeg idag stiller Google samme spørsmål får jeg rett nok ikke opp tallsvaret, men spør jeg på engelsk får jeg i det minste opp en liste der jeg kan telle selv. Så til neste gang og for fremtiden:

Det er 588 byer i Belgia, ifølge denne listen fra wikipedia

Det tok meg ca ett minutt å finne ut.

Dermed kan vi vel konkludere med at Kristoffers kamerat ikke var dum. Han var bare litt tidlig ute.

2012

Jeg har lest The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy med egne barn nå. Da er det flere av tingene som for meg var utrolige, som ikke lenger tilhører science fiction’en, men hverdagen. Og slik min gamle bestemor måtte prøve å mane frem en verden uten radio og TV for meg, har jeg måttet prøve å forklare alt en datamaskin ikke kunne gjøre da jeg var barn.

For vi hadde jo datamaskin. Og vi kunne bruke tekstbehandling, og spille Elite. Vi kunne til og med koble oss til universitetets datamaskin og spille Hulespillet via telefonnettet. Så det eksisterte jo et nettverk som gjorde vår datamaskin smartere enn størrelsen skulle tilsi (vel nok kunne ingen ringe til oss mens vi spilte, men det passet oss vel egentlig ganske bra).

Men listen over ting vi ikke kunne gjøre med datamaskinen er likevel lenger enn hva vi kunne. Å tenke at jeg en dag skulle stå i Atacama-ørkenen og laste opp digitale bilder til Flickr virket for eksempel lite sannsynlig.

1912

Men tilbake til bestemoren min. Da hun var liten, leste de Jules Verne (1828-1905) og hans vanvittige fremtidsfabler som hadde rukket å bli mer prosaiske da jeg møtte dem 70 år etter henne.

I hennes verden, der pianoet var underholdningssenteret i stuen, strålte nok Vernes oppfinnelser mer enn de gjorde for meg.

Men jeg følte meg akkurat som min gamle bestemor da jeg skulle prøve å forklare sønnen min hvorfor Douglas Adams var så visjonær i 1978.

We were promised Jet Packs

Men selv om endel ting som var science fiction i 1978 ikke lenger er det, er det flere av Adams’ ideer jeg fortsatt venter på skal bli virkelighet, Infinite Improbability Drive kunne for eksempel friste.

Det er jo Geek Pride Day idag også. Hvilke av Adams’ ideer skulle dere ønske ble virkeliggjort snart? (evt hvilke IKKE)

Don't Panic! I'm 42 av snail's trail på Flickr CC BY NC SA

Det eneste du trenger å gjøre er å velge hvilket kort du har, skrive inn kredittkortnummeret ditt, utløpsdato og navn på kortet. Praktisk og svært nyttig for den som lurer på om kredittinformasjonen er stjålet.

Vi stoler selvsagt på at ingen av våre lesere på NRKbeta er kunnskapsløse nok til å gå på en slik tjeneste.

Nå har det seg da også slik at tjenesten ismycreditcardstolen.com på ingen måte er farlig, men rett og slett er satt opp for å øke folks bevissthet rundt akkurat phishing og tyveri av kortinformasjon.

Fyller du ut skjemaet, eller bare trykker på “check” uten å fylle ut noe, kommer du til en side som forklarer deg hva du akkurat har gjort, og en liste med punkter om hvordan du kan unngå å ramle i fella.

Dette er veldig vår type humor… og når det i tillegg fungerer som folkeopplysning stiller vi oss bak.

YouTube-lenke

I tillegg er det nå mye som tyder på at også Facebook snuser på mulighetene for å bli din harddisk i nettskyen.

Vi har tidligerer skrevet om norske Jotta som også er med i nettskylagringskampen.

Modellene rundt hvor mye gratis lagring du får, hva ekstra lagring koster, og hva denne lagringen kan brukes til, er fortsatt på et svært tidlig stadium hos aktørene. Både når det kommer til funksjonalitet, hvor mye plass man får gratis og hva en GB koster i året, er det relativt store forskjeller på aktørene.

Hos Google ser det ut til at introduksjonen av Google Drive gir et litt uheldig utslag for Gmail-eiere.

Seksganger’n for Gmail

For de fleste brukerne av Gmail er produktet gratis, i den grad et reklamefinansiert produkt kan sies å være gratis.

Ønsker du imidlertid lagring ut over de ca 8GB du opprinnelig får utlevert er dette noe som tidligere har vært mulig å betale seg til gjennom er svært så hyggelig priset lagringsmodell.

Med introduksjonen av Drive har Google endret denne modellen. Gratistilbudet innbefatter nå riktingnok 10GB til Gmail, mens den billigste oppgraderingen har fått en prisøkning på nesten 600%.

Der hvor man tidligere fikk 20GB med ekstra Gmail lagring for $5 i året, må man nå ut med $2.49 i måneden for 25 GB på Gmail. Man får da også 25GB tilgjengelig på Drive/Picasa.

For de som kun skulle ønske å utvide Gmail-lagringen sin betyr dette altså at man må ut med seks ganger det man tidligere slapp med. Man har riktignok mulighet til å “downgrade” kontoen tilbake til en gratiskonto uten at man mister mail, men man vil heller ikke være i stand til å motta eller sende mail så lenge man da er over gratisgrensa.

Priskrig?

Med “alle” de store aktørene på banen ligger det an til en real priskrig og funksjonalitetskrig på nettskylagring framover.

Pris er absolutt ikke eneste faktor for de fleste som velger en tjeneste for lagring i skyen, men det er likefullt interessant å ta en titt på hvordan aktørene så langt har priset seg pr dags dato.

Microsoft Skydrive

Microsoft er på banen med sin Skydrive og gir deg 7GB med gratis lagring.

Ønsker du å oppgraderer denne til 20GB må du ut med 60 kroner i året. Skydrive kan videre oppgraderes til 100GB.

Dette gir en pris for lagring på NOK 3 pr GB pr år.

Amazon Cloud Drive

Amazon har lansert sin variant av nettskylagring kalt Cloud Drive. Her får du 5GB gratis, mens 20GB koster 120 kroner i året.

Tjenesten er oppgraderbar opp til 1TB.

Dette gir en pris for lagring på NOK 6 pr GB pr år.

Google Drive

Google Drive tilbyr en gratisløsning med 5GB tilgjengelig til Google Drive, 10GB til Gmail og 1GB til bildetjenesten Picasa.

Ønsker du å oppgradere koster en konto med 25GB lagring 178 kroner i året. (I tillegg får du da 25GB lagring til GMail)

Videre tilbyr Google muligheten til å oppgradere helt opp til 16TB med lagring.

Dette gir en pris for lagring på NOK 7,12 pr GB pr år.

Dropbox

Dropbox har lenge vært den dominerende aktøren og tilbyr en gratiskonto med 2GB lagring.

Ønsker du å oppgraderer, er minumum 50GB til 590 kroner i året. Dropbox kan videre oppgraderes helt opp til 100GB.

Dette gir en pris for lagring på NOK 11,8 pr GB pr år.

Jotta

Norske Jotta er på banen og kan tilby lagring av dine filer i norge. Jotta tilbyr 5GB gratis kapasitet, mens du må ut med 300 250 kroner for en konto med 20GB.

Jotta tilbyr ubegrenset lagring for 588 490 kroner pr år.

Jottas 20GB-alternativ gir en pris for lagring på NOK 12,5 pr GB pr år.

Box

Box.com tilbyr 5GB med gratis lagring, med mulighet til å oppgradere til 20GB for 715 kroner i året.

Dette gir en pris for lagring på NOK 36 pr GB pr år.

Carbonite

Carbonite.com tilbyr ubegrenset lagring av filer for kroner 352 pr år, men da er det kun mulig å ta backup fra en datamaskin.

Spennende utvikling

Nå når alle de store har lansert sine tjenester blir det svært spennende å følge utviklingen framover, både hva funksjonalitet og pris angår.

Foreløpig mangler flere støtte for de mest brukte mobilplatformene, og også integrasjonen og synkroniseringen mellom de ulike plattformene ivaretas på høyst ulikt vis. Med så mange spillere som nå har meldt seg på, er det liten tvil om at månedene framover vil bli svært spennende hva nettskylagring angår.

Hvilken er din favoritt og hvorfor? Vi tar debatten i kommentarfeltet.

I desember la crimewriter95 ut hele spillefilmen Pulp Fiction klippet i kronologisk rekkefølge. Den har blitt fjernet fra YouTube nå, men det er interessant å se hva som kommer ut av det når publikum selv klipper profesjonelt produsert innhold.

For ikke så lenge siden ble vi tipset om “Streamlined Mythbusters”:

No commercials, no intros, no repetition, no cliffhangers, no switching back and forth between myths. Mythbusters the way it’s meant to be seen.

Noen har altså satt seg ned og klippet om Mythbusters fra den klassiske amerikanske TV-fortellermåten der de hopper frem og tilbake mellom sakene.

Alt klippet om til rene lineære reportasjer. Det hele bryter selvfølgelig med et solid knippe lover og regler. Men det er interessant likevel.

Noen ganger kommer det skikkelig spennede resultater ut av slik lek med innhold. Innen musikk har vi sett dette lenge.

Dj. Dangermouse laget et stykke kvalitetsremiks med The Grey Album og DJ BC har også lekt seg med klassikerne fra Liverpool i fornøyelige og lekne The Beastles. Begge disse prosjektene er akkurat like ukompatible med regjerende regler for opphavsrett.

Antallet mennesker som er villige til å bruke timesvis på å remikse innhold er lite i forhold til det brede publikum. Med det de lager kan komme til å nå mange.

Da vi la ut råmaterialet fra Hurtigruten med en åpen lisens kom det mye spennende ut av det. Mulighetene er der og legger du til rette kan folk komme til å lage spennende varianter av innholdet ditt.

Men både mythbusterseksempelet, DJ Dangermouse og The Beastles er kontroversielle. Hovedproblemet er at vi ikke har en forretningsmodell som passer til denne typen bruk av medier.

Uansett ser vi som driver med profesjonell produksjon av innhold at vi ikke nødvendigvis alltid vet best. Og at det å spille på lag med publikum kan føre til spennende resultater. Vi er sikre på at noen en eller annen gang kommer til å treffe med både forretningsmodell og mulighet for remiksing og bruk.

Har dere andre gode eksempler på at publikum har tatt tak i profesjonelt produsert innhold og skapt noe nytt?

Scatterplot fra Shazam - Avery Li-Chun Wang,Shazam Entertainment, Ltd.

Musikkgjenkjennings-appen Shazam har ligget på telefonen min siden 2009. Da den var ny, var den ganske wow. Etterhvert som jeg har blitt vant til den og appen SoundHound, som likner, har jeg blitt mer blasert, og tenkt at det er litt imponerende å få til. Men jeg har kanskje også tenkt oftere på hva den ikke får til.

Jeg har også hatt (eller trodd jeg har hatt) en slags idé om hvordan den virker. Men da jeg ble nødt til å sjekke det litt grundigere for å ha litt grunnlag for å snakke om den i et radioinnslag i Vitenselskapet på RadioNova, ble den ganske wow igjen.

Dersom du er ca. så geeky som oss i NRKbeta, kan det hende du vil ha moro av å skumme gjennom paper’et An Industrial-Strength Audio Search Algorithm (pdf), der en bakmann forklarer hvordan dette faktisk fungerer. Selv skjønner jeg fortsatt ikke alle detaljene her, men jeg forstår prinsippene, og synes det er utrolig vakkert at det går an å tenke ut noe slikt.

Og da Witzø nylig var i Bergen for å holde foredrag på landskonferansen for medielærere, fikk NRKbeta tak i ham for å riste ut noen gode råd til unge filmskapere.

Om du vil lene deg tilbake i 14 minutter og få hele intervjuet i ett strekk kan du gjøre det her. Eller du kan lese videre og få litt mer bakgrunn før du titter på enkeltdelene.

Skrev manus på location

Forberedelse kan virke kjedelig, men her forteller Hallvar hvordan du får det mye bedre og mer fleksibelt på filmsettet dersom du har gjort godt forarbeid.

Men hva med historien? Hallvar driver også filmbussen. Et prosjekt der unge filmskapere rundt i Norge får prøve seg på filmskaping. Og han har sett at mange nærmest går seg bort i jobben med å skape en stemning før selve handlingen begynner. Spesielt for korte format gjelder det å fort komme seg til den igangsettende hendelsen.

Alle skjerper seg når sølvet renner gjennom porten

Skal man skyte analogt eller digitalt? Kinaputter og bensin FTW! Her forklarer Witzø litt om teknikken.

Verktøyet han nevnte i videoen er Kodak Cinema Tools (for iPhone og Android).

Oppmerksomhet og sosiale medier

Hvor viktig er det å markedsføre seg selv ved hjelp av sosiale medier som Twitter og Facebook?

Men hvordan er det egentlig å bli oscarnominert? Da er vel fremtiden sikret? Ære og berømmelse og masse penger inn?

Tuba Atlantic er tilgjengelig på Filmarkivet, på god gammeldags DVD, i iTunes og sikkert en haug med andre steder på internettet.

Hvilke erfaringer har dere der ute? Hva er ditt beste tips til unge filmskapere?

Flertallet av vanlige nettavis-artikler ser ut som papiravisartikler. Det er nærmest en overføring av papirmediet til skjerm, ispedd noen lenker, en video innimellom, kanskje et billedgalleri på en særlig vilter dag. Men bærebjelkene er fortsatt overskrift, ingress, et stort bilde, løpende brødtekst nedover siden. Det er ikke ofte noe av leseopplevelsen går tapt om man printer den ut. Så sånn sett skraper vi bare i overflaten av hvordan man kan utnytte nettmediets muligheter pr. idag.

Krype først, så gå

På samme måte var det i filmens barndom, da mange bare satte opp et kamera og fanget det som skjedde foran det. Eller i radioens barndom, hvor mye av sendeskjema var lektorer som holdt timeslange uavbrutte foredrag. 

Fantasien hadde heller ikke beveget seg videre da fjernsynet dukket opp, og programmene bar preg av å være avfilmet radio. Men fortellerspråket i alle disse en gang nye mediene har utviklet seg. Vi har lenge hatt utrolige filmer, vidunderlige radiodokumentarer og et avansert TV-fortellerspråk, fordi mediene har hatt tid til å modnes og utvikle seg.

Nettet er i og for seg ikke lenger et så nytt medium, og vi som bruker mye av vår våkne tid der tenker nok ofte at det har kommet langt. Men det er kanskje mer langs kantene, der vi utforsker og leker oss, enn midt i strømmen, tror jeg. 

Artikkel i galleriformat

Jeg ble minnet om det forrige uke, da jeg leste en liten sak i Business Insider om hvilke endringer som ville skje med Facebook etter børsnoteringen. Du kan se saken her.

Det er i og for seg ingen revolusjon i form eller innhold, men da jeg en tidlig morgen i sengen lå og leste den via telefonen (jeg tror det at jeg leste den på en liten skjerm og bladde med fingrene gjorde en forskjell, for opplevelsen når jeg i etterkant tar den frem på PC’en i etterkant er ikke den samme). Men altså: Da jeg leste denne artikkelen på telefonen, merket jeg plutselig at jeg ikke leste slik jeg ofte gjør når jeg leser nettartikler: Leser de første avsnittene grundig, begynner å skumlese ca 1/3 nedi, og plutselig har jeg hoppet av og er på etellerannet helt annet nettsted, uten at jeg egentlig selv vet hvordan jeg kom dit. Denne artikkelen leste jeg derimot fra første til siste tegn – og den var ikke engang spesielt viktig for meg. Hvorfor?

Anretningen er halve måltidet

Jeg tror grunnen er så enkel som måten stoffet er strukturert på. Det er ikke en lang løpende tekst, men en slags bildegalleri-struktur: En mini-side for hvert poeng – og så kan jeg lese det ene poenget til jeg ikke får mer ut av det, før jeg går til neste. Det er ikke teknisk mulig å skumlese. 

Om de første poengene skulle vise seg for kjedelige, eller for like hverandre, slik at jeg ikke har noe sug etter å rive konfektpapiret av neste poeng, hjelper det selvsagt ikke. Men så lenge jeg lurer tilstrekkelig på hva som er bak neste trykk, bak neste luke i julekalenderen, so to say, blir jeg værende. Og jeg investerer en helt annen konsentrasjon i å ta inn saken.

Se på fisken

Artikkelen minnet meg på noe annet og mer unikt: Et av de mer minneverdige essayene jeg har lest i år: Et essay den amerikanske mediaoppfinneren og science fiction-forfatteren Robin Sloan skrev som en gratis iPhone-app. (Det finnes dessverre bare for iPhone, så til alle dere som ikke har noen iPhone, men har lyst på en annerledes leseerfaring, anbefaler jeg å låne noens iPhone i 10-15 minutter og lese denne). 

Essayet handler om hva det betyr å elske noe på internett idag, og hvordan vi forholder oss til det vi elsker på internett. Leseopplevelsen er helt annerledes enn alt jeg har opplevd tidligere med nettinnhold.

Porsjonering

Ett av grepene Sloan bruker, er å porsjonere ut teksten i veldig små doser. Av og til bare et ord eller to. Dermed kontrollerer han rytmen han vil jeg skal lese i. Og det er ingen back-knapp. Så om jeg glemmer å konsentrere meg, er det vekk. Det er … nei. Jeg skal ikke fortelle så mye mer om det, jeg vil heller at dere skal oppleve det selv uten å vite mer om hva dere skal oppleve. Les Fish – A Tap Essay så snart dere har ti minutter å avse og en iPhone for hånden.
 

To me, the point isn’t always to get a story out into the world by any means necessary. Just as often, it’s to try out new technologies and new platforms; sometimes it’s to experiment, play and learn.
 
Robin Sloan sitert i Wet Asphalt: Why Robin Sloan is the Future of Publishing (and Science Fiction) (2010).

Vi er gisler av Systemet

Tiden er inne for flere som tenker nye og annerledes tanker om presentasjon av fortellinger, som utnytter mulighetene og som flytter grensene for hva vi enkelt får til. Hva vi enkelt får til. For nettmedier er dette enkelt et viktig nøkkelord: Alle nettpublikasjoner har et system som holder rede på artiklene, og som bestemmer hvordan de vises frem; det såkalte CMS’et – Content Management System. CMS’et setter brutale grenser for hva vi faktisk får til i det daglige. Holder vi oss til standarden, er det kjapt og greit å få ut sakene våre. Under panseret på NRKbeta ligger for eksempel bloggsystemet WordPress. 

WordPress er kjapt, letthåndterlig og greit: Man skriver en artikkel (eller post som det heter i bloggverden), trykker publish, og vips legger den seg automatisk øverst på forsiden av NRKbeta. Enkelt og greit. Men om man vil gjøre noe så enkelt som å skrive en post som IKKE skal havne på forsiden av NRKbeta, blir det straks vanskeligere. Eller om man vil legge inn noe som er vanlig i nettaviser, men ikke i blogger; en faktaboks på siden av teksten. Ingen av delene er umulig, men for en litt uteknisk journalist (som f.eks. meg) tar det fort like lang tid å ordne en sånn løsning som det tar å skrive hele saken.

Når det hender store, planlagte ting, som Hurtigruten – minutt for minutt eller rettssaken mot Breivik, eller når noe er så viktig for oss å gjøre som TerrorTwitter, klarer vi å lage noe spesielt. Men det å lage den litt mer sofistikerte hverdagssaken, mangler vi ofte de gode verktøyene til – og kanskje også fokusen på.

Desperate for the new, but disappointed with anything but the familiar

Nettavisene trenger nye måter å strukturere innhold og fortelle historier på, som utnytter mediets muligheter bedre. Den gamle papiravisstrukturen er grei nok, men det burde være mulig å ta den noen klikk videre.

Ikke sånn at jeg mener alle saker burde fortelles på sånne måter. Jeg hadde nok blitt gal om jeg hadde måttet klikke for neste setning over alt og i enhver filletekst. Og det er ikke uten utfordringer å prøve å finne nye måter å skru sammen sakene på. Men er saken litt gjennomarbeidet og har en struktur som er gjennomtenkt, kan det absolutt være verdt det. Nettmediet er modent nok nå til at vi kan begynne å utvide verktøykassen.

Har dere noen eksempler på annerledes fortellermåter dere har kommet over, og som dere vil dele?

NRK har allerede et svært kompetent geodatamiljø, men ønsker nå å forsterke den kartfaglige kompetansen med en ny kartguru! Geodatamiljøet består i dag av utviklere, journalister o.a., med én dedikert kartutvikler som nav for utviklingen.

Vil du bli en del av laget?

Vår hovedambisjon er å tilpasse vårt innhold til alle skjermer og enheter du bruker automatisk. Men så er det også slik at mange leter etter vårt innhold i de forskjellige applikasjonsbutikkene i tillegg til å surfe via nettlesere. Vi lagde derfor denne enkle og raske tilgangen til det mest populære innholdet vårt på en enkel og brukervennlig måte, og nå er den også tilgjengelig for brukere med Android-telefon. Vi har arbeidet parallelt med en versjon for Windows Phone, den er på siste oppløpsside.

NRK.no-appen gir deg:

• Oppdaterte nyheter fra nrk.no
• NRK 1, NRK 2, NRK 3 og NRK Super direkte
• Alle NRKs radiostasjoner inkludert NRK P1s 15 distriktssendinger
• Muligheten til automatisk å velg lokale nyheter der du er / manuelt velge lokale nyheter for et annet sted
• Siste nytt fra NRK med vår nyhetsvarsler
• Tips oss med tekst, lyd og video

Appen finner du her i Google Play

God hjulpet av Zuckerberg & Co i Facebook, som bladde opp 1 milliard dollar for Instagram, strømmer nå brukerne til tjenesten.

Instagram er skrudd sammen litt annerledes sammenlignet med tradisjonelle bilde-tjenester på nettet. Instagram har en svært enkel nettside hvor du kan administrere din egen profil, hvilke tredjepartsaktører som har tilgang til din Instagram, samt at du kan få en visning av dine bilder enkeltvis.

Alt annet i systemet er tilgjengelig gjennom et API. Instagram har i praksis ikke bygget funksjonalitet rundt sin tjeneste i det hele tatt, men latt utviklerne få tilgang til et rikholdig sett med funksjoner som gjør dem i stand til å bygge nær sagt hva som helst på Instagram-plattformen.

Det er imidlertid et hellig unntak. Opplasting av bilder får du ikke tilgang til gjennom API’et. Dette skal foregå gjennom mobil-appen, det være seg på Android eller iPhone.

Dette har resultert i at en mengde interessante tjenester har poppet opp. Vi har tatt en titt på noen av de tjenestene som gjør Instagram til en bedre tjeneste på nett.

1. web.stagram.com

web.stagram.com

Instagram har ikke noe egen nettside hvor man kan se bilder fra kontaktene sine, hva som er populært eller søke etter innhold. Dette behovet løser imidlertid web.stagram.com.

Web.stagr.am dekker de samme områdene som Instagram-appen gjør på mobil.

2. extragr.am

extragr.am

Ønsker du et alternativ til web.stagr.am, gjør extragr.am akkurat det samme

3. gramfeed.com

gramfeed.com

Har du noen ganger lurt på hvor de du følger på Instagram poster fra?

Tjenesten gramfeed.com gir deg en fin-fin oversikt over hvor de siste bildene i feeden din er postet fra.

4. pingram.me

pinstagram.me

Er du en av dem som elsker både Pinterest og Instagram, men savner måten førstnevnte viser bildene på, da er pinstagram.me midt i blinken for deg. Her får du Instagram-feeden din presentert som i Pinterest.

5. instashirt.me

instashirt.me

Dine Instagram-bilder på en egen t-shirt? Med instashirt.me går det lekende lett å få omsatt dine bilder til en lekker t-shirt. Instashirt.me benytter seg av zazzle.com, som er en egen tjeneste for å trykke bortimot hva som helst, på nær sagt hva som helst.

6. stickygram.com

stickygram.com

Hekta på kjøleskapmagneter? Med stickygram.com får du enkelt omsatt dine Instagram-bilder til kjøleskapmagneter. Gratis frakt til hele verden kan de også by på.

7. blurb.com

blurb.com

Boktrykkerne i blurb.com har også kastet seg på Instagram-bølgen og tilbyr nå muligheten til å trykke bøker med dine bilder fra Instagram.

8. Instaport.me

instaport.me

Har du behov for å ta vare på bildene dine på Instagram, enten som en backup til din egen hard-disk eller som et eget album på Facebook eller Flickr, er Instaport.me tjenesten for deg.

Har vi glemt noen? Hva er din favoritt blant Instagram-tjenestene?

Du har antagelig opplevd det flere ganger:
Endelig har du en halvtime fri, så du blar deg til den tab’en du har hatt liggende i bakgrunnen i en uke med en herlig britisk dokumentar, som krever udelt oppmerksomhet og en skål potetgull.

Så kommer du hit:

Derfor ender det i stedet med at du – litt misfornøyd – knuser ett og ett potetgullflak mellom tungen og ganen, mens du ser en gammel episode av Åpen Post om igjen. Det er fint. Men det er ikke det samme.

Hvorfor forsvinner ting etter en tid?

Den korte forklaringen på hvorfor ting forsvinner fra Nett-TV, er: Film- og TV-bransjen er, med få unntak, basert på rettigheter avgrenset i tid og sted. Når lisensperioden for innholdet er over, forsvinner programmet – NRK har rett og slett ikke rettighetshavernes tillatelse til at det blir liggende lenger.

Rettighetshavere kan i denne sammenheng både være produksjonsselskaper (om vi har kjøpt inn programmet) og enkeltpersoner, som skuespillere, forfattere, komponister osv.

En dress vi har arvet

Officemate Disappears av CarbonNYC på Flickr CC BY

NRKs Nett-TV inneholder i all hovedsak innhold som er “arvet” fra TV-kanalene våre, og visningsrettighetene, og tenkemåten rundt disse, stammer fra en tid da innhold ble distribuert i fysisk form.

Den gangen de første avtalene oppsto, var plassen i TV-kanalene begrenset. Det var sjelden plass til at programmer ble sendt mer enn én gang pluss eventuelt en såkalt korttidsreprise (som å sende fredagens Nytt på Nytt om igjen på søndag på NRK3).

Kanskje dukket det også opp en reprisesending sommerstid, som kunne fylle sendeskjema på en rimelig måte, mens mesteparten av befolkningen uansett var langt fra fjernsynsapparatet, men så var det slutt. Etter dette var programmet borte, vekk og glemt for all tid – med mindre det var så eksepsjonelt populært eller påkostet at det ble dratt frem igjen noen år senere. Avtalene våre med rettighetshaverne la gjerne til rette for reprisesendinger:

Eksempel: Skuespillerhonorarer

Den gangen var det for eksempel slik at avtalene med skuespillere fastslo at de skulle få et grunnhonorar for å være med i la oss si en fjernsynsteaterforestilling. Dette inkluderte rettighetene til første visning og en korttidsreprise. I tillegg fikk de honorar for antall prøve- og opptaksdager. Dersom TV-kanalen ønsket å sende programmet på ny, etter at korttidsrepriseperioden var over, fikk skuespillerne et reprisehonorar som var en prosentdel av det opprinnelige honoraret.

Ny gutt i klassen: Nett-TV

Da Nett-TV dukket opp, endret behovene seg. Og etterhvert er avtaleverket endret dit det er idag, der NRK og Skuespillerforbundet har en avtale som sier at NRK kan tilby folk å se programmet i Nett-TV i inntil 30 dager etter første TV-visning.

NRKs avtale med skuespillerforbundet dekker ikke Nett-TV-visning løsrevet fra sending i TV-TV. Så om NRK skulle ønsket en lengre visningsperiode i Nett-TV, må vi i utgangspunktet ta oss råd til å betale 15% av det opprinnelige honoraret for å kunne forlenge nett-TV-perioden med 30 dager. Eller eventuelt forsøke å forhandle individuelle avtaler med skuespillerne som kun dekker nett-TV – for hver enkelt produksjon. Og skuespillerne er bare en av flere grupper rettighetshavere.

Empty swings on a wet soggy playground av MRBECK på Flickr CC BY ND

I praksis blir arbeidet og merutgiftene ved dette så omfattende at det sjelden kan forsvares, om man ser det i forhold til hvor få personer som pleier å se program om igjen etter at den første 30-dagers perioden er gått.

Selv en serie som Blindpassasjer – som mange har ønsket å få se igjen og som det er blitt skrevet endel om – er det bare 15 000 som har sett alle tre episoder av, etter at den har ligget i Nett-TV i halvannet år.

Det igjen betyr at de fleste programmer hvor eksterne rettighetshavere med vanlige avtaler har deltatt, vil forbli liggende i arkivkjellerens mørke for alltid etter den første 30-dagersperioden – med mindre programmet er så spektakulært at det også vil kunne tåle en runde til på TV-skjermen, der det er et lineært sendeskjema å fylle, og hvor det er budsjetter til å fylle det. Disse sjeldne gangene kan det være kostnadssvarende å kjøre en runde til.

Dette gjelder altså produksjoner der NRK er produsenten (og sånn sett “eier” produksjonen), men der det deltar medvirkende som bidrar på en slik måte at det de gjør regnes som et åndsverk: En skuespillerprestasjon i en TV-serie er et åndsverk. Er samme skuespiller gjest i et talkshow, og snakker om livet sitt og ukens hendelser, regnes det sjelden som åndsverk.

Innkjøpt moro

Men så er det innkjøpte ting: Selve TV-konseptet kan være et åndsverk. Nytt På Nytt f.eks. Konseptet til programmet, formatet, som det kalles, er innkjøpt fra et britisk selskap. Kontrakten med formateieren tillater ikke at vi kan ha programmet liggende i Nett-TV for evig, men må plukke det vekk etter én måned.

Og så har du produksjoner vi ikke har laget selv, men kjøpt fra et eksternt selskap – enten det er en amerikansk spillefilm eller programmet Brille, som produseres av et eksternt selskap. Da er det ikke lenger faste avtaler som gjelder, men forhandlede enkeltavtaler – og ting blir straks mer variert og mer komplekst…

For å ta noe av det mest kompliserte: Filmer og serier. Da må vi først ta for oss konseptet med visningsvinduer – det som gjør at en Hollywood-spillefilm først går på kino i USA, så kommer den på DVD og TV der, så kommer den til Norge på kino, DVD, og så, til slutt kommer den på TV.

Visningsvinduene

Hollywood! av photographerglen på Flickr CC BY SA

I tidligere tider, ble spredningen av filmer begrenset av at man måtte ha én kopi av filmrullene for hver eneste kinosal den skulle vises i. En boks filmruller ankom, kanskje sammen med en pent sammenbrettet plakat og en liten bunke med fotografier fra filmen, fulle av knappenålshuller i hjørnene fra glasskapene med striebakgrunn de hadde hengt i rundt om på kontinentet. Nå hadde de funnet veien til din lille kino.

Filmene hadde først première i de største byene i sitt opphavsland, før de vandret utover landsbygdene og spredte seg omkring i verden. Når de kom til Norge, ble det laget undertekstede kopier. Disse ble først vist på premierekinoene i Oslo, før kopiene vandret utover i distriktene. Når filmene var ferdige med å tjene penger på kino, kom de først som leievideo og deretter som kjøpevideo. Videoene kom først i opphavslandet, før de sneglet seg ut til vår avkrok.

De gamle VHS-kassettene var i NTSC-format i USA og i PAL-format i mesteparten av Europa, så sånn sett var Hollywood sikret mot at noen prøvde å parallelldistribuere ting i strid med deres egne planer og markedsfåringskapasitet. Da DVD’en kom, var ikke lenger forskjellen på PAL og NTSC noe problem for oss i PAL-land, så med DVD’ene kom systemet med at filmer var begrenset til soner for å beholde markedskontrollen. Det var først når hele denne rekken med inntjeningsmuligheter var uttømt, at filmene havnet på TV.

Dagens vinduer

NRKbeta har spurt redaksjonssjef Fredrik Luihn i NRKs innkjøpsredaksjon om hvordan vinduene for film virker i våre dager:

Studiotitler (WB/DISNEY/FOX osv):
Omtrent samtidig kinopremiere i Norge og USA,
Et halvt år senere på DVD og Video On Demand i begge land – noen titler kommer på leiemarkedet en uke før de kan kjøpes, andre kommer samtidig.
Ca 10 måneder etter starten på DVD-vinduet, er det et betal-TV-vindu på 12 måneder.
Etter betalvinduet er det en 3 måneders “black-out periode”. Dette er noe betal-TV-kanalene får inn i kontraktene slik at ikke publikum skal oppleve å se en film på slutten av lisensperioden som de neste uke kan se gratis på fri-TV.
Så er det Fri-TV-vindu (der kommer NRK inn).

For independents (The King’s Speech / The Artist / med flere) kan det være litt mer kaotisk, pga forskjellige avtaler i territoriene. Da kan det i visse tilfeller være premiere flere måneder før i Norge enn i USA, mens det i andre tilfeller er forskjellige kinopremierer i Sverige/Danmark og Norge. Det medfører at man venter ut starten på betal-TV-vinduet inntil alle landene i Skandinavia er ferdige med DVD-vinduet. Med opptil ett års forskjell på kinopremierene enkelte ganger, forsinker det fri-TV ytterligere.

Alle avtaler har avgrensede tidsperioder, enten etter at alle avtalte visninger er brukt, eller etter at lisensperioden er utløpt – som kan være fra 2, til i visse tilfeller 7-8 år. Men hvis det er tro på at man kan selge filmen flere ganger til fri-TV, så forsøker selger å minimere lengden på vinduet, mens kanalene forsøker det motsatte…

Sist til bords

Inne i en timeplan som dette kjøper altså fri-TV-kanalen NRK retten til å vise en film, en serie eller et program innenfor sitt visningsvindu. Det kan f.eks. være “fra 1. januar 2012 til 31. desember 2015″, og innenfor den perioden kan vi f.eks. ha rett til å vise programmet to ganger, med korttidsreprise innen 7 dager, og legge det tilgjengelig for streaming i 30 dager etter første visning. Vil vi vise programmet igjen etter dette, må vi betale mer. Og det vil vi ofte ikke.

Disapperaring Double-crested Cormorant av alexfiles på Flickr CC BY

Ekstrautstyr

Retten til å legge ting i Nett-TV følger i all hovedsak som en tilleggsrettighet til TV-visning, og er enten noe man får på kjøpet med programinnkjøpet, eller noe produsenten ønsker man skal betale ekstra for. Turid Schnell, rettighetssjef i NRK forteller: Vi kjøper et visst antall visninger innenfor en gitt lisensperiode med et gitt antall dager ikke-lineær visning på nettet etter hver visning – det vanligste er 30 dager etter hver sending, og ved serier ligger hele serien inntil 30 dager etter siste episode.

Hvis vi vil sende programmet på nytt etter at antall visninger er brukt opp og lisensperioden er over, må vi forhandle på nytt, både pris, sendinger og periode. Det fins ingen avtale som regulerer dette.

w0t?

For oss dødelige virker dette kanskje litt corny, man ser jo de færreste ting mer enn én gang uansett, så om man ser ting på den ene eller den andre TV’en og den ene eller den andre dagen, burde det vel ikke koste noe ekstra, og der folk i går brukte VHS-spilleren til å ta opp ting de ikke rakk å se, bruker mange idag Nett-TV. Burde det ikke være same-same? Ikke for produsenten.

Filmfinansiering

Mange munner å mette

Norge er ikke noe lavkostland, og folk som er involvert i film- og programproduksjon er ikke mindre glade i smør på brødskivene eller sko på skolebarna enn oss andre. Og det gjelder ikke bare regissøren og produsenten, men også fotografen, skuespillerne, manusforfatteren, scripten, kostymøren, lysfolkene, innspillingslederen, gripen, klipperen og resten av rulleteksten. Alle sammen skal ha betalt. Noen kun cash i labben, og takk for idag, men andre, som har puttet inn litt ekstra, eller kanskje jobbet billigere for å få det til å gå ihop, skal også ha penger senere. For ofte er ikke all finansinsieringen fiksferdig i forkant, og presto kommer det en gjeldsfri film ut i den andre enden. Nei.

Kreditter og investeringer

Regissøren vil gjerne realisere sin filmdrøm. Hun har kanskje jobbet for 1000 kr dagen og lånt penger av sin mor for å overleve innspillingsfasen. Men hun får til gjengjeld noen prosent av all fremtidig omsetning. Produsenten, som gikk på halv lønn i starten av forarbeidet, og som nettopp er ferdig med å jobbe 2 måneder uten lønn på et annet prosjekt som ble skrinlagt, har kalkulert med å få ut sin del. Og den private investoren, som skjøt inn den siste millionen som manglet, forventer 30 % avkastning på det som er en blanding av mesénvirksomhet og risikoinvestering. (Jeg leste for noen år siden noe i retning av at av 10 venturekapital-finansierte filmer gikk 7 underskudd, 2 mer eller mindre break even og én eneste var en kassasuksess – det legger et visst avkastningspress på filmene som lykkes).

Risikosport

Før jul skrev Rune Kippersund en Hurtiginnføring i den økonomiske risikosporten filmproduksjon – den gir et lesverdig innblikk i sakskomplekset. Norske spillefilmbudsjetter er gjerne i området 12-25 millioner kroner. Om 60-70 % av dette er privat kapital, er det altså 7-15 millioner som skal tilbakebetales – med 30 % avkastning. Noen stikkprøver hos Norsk Filminstitutt viser at forholdet offentlige og private midler varierer mer enn i regnestykkene Kippersund viser til, men det er likevel store summer som skal tjenes inn – på et relativt kompakt norsk publikum.

Fremdriften

De private pengene fra investorer skal ofte tilbakebetales først. Deretter kan man begynne å snakke om inntekter som kan gi royalties til rettighetshaverne og inntekter til produsenten. Potensielle inntektskilder etter at filmen er ferdig, er kinobilletter som kan gi ca 7 % tilbake til produsenten (ifølge saken over), salg til flere TV-kanaler (salg til de viktigste TV-kanalene er ofte gjort før produksjonsstart, fordi endel støtteordninger er avhengige av visningsavtale for TV), DVD-utgivelse (dokumentarer tjener sjelden noe på DVD-salg, og utgivelse er avhengig av støtte), lisensprodukter (om man er i barnebransjen) og eventuelle ekstrarettigheter som Video On Demand, underholdning ombord i fly og what have you.

Deilige smuler

Som Kippersund skriver i artikkelen over; “I løpet av 24 måneder fra premiere er det aller meste av en films inntektspotensial hentet ut.”. Men bare det aller meste. Og i denne bransjen – som i privatøkonomi og kakebakst – kan smulene av og til smake ekstra godt.

Jeg har en kone som er filmprodusent, så jeg får vel si at jeg ihvertfall har en viss overflatekjennskap også til den andre siden av forhandlingsbordet. Hun forteller at produsenter har sin skog av faste utgifter til lønninger, lokaler, utstyr, renhold osv. Men får de mer penger enn opprinnelig budsjettert en dag, kan de investere mer i nye ting. For la oss si at du tjener 20 000 netto i måneden og har faste utgifter på 15 000. Da har du 5 000 i måneden du kan bolle deg for. Men så en måned får du utbetalt 2 000 mer. Det er bare 10 % mer enn det du pleier å få. Men det gir deg 40 % mer å bolle deg for enn du er vant til.

Dermed blir det å klemme ut noen ekstra tusenlapper fra en bisetning om lengden på nett-TV-perioden en ting det føles verdt å kjempe litt for.

Sånn er det sikkert også for enkeltpersonene som har rettigheter i en produksjon. Og i film og TV-bransjen betaler det seg enda rausere enn for en håndverker som kan jobbe noen timer ekstra og bruke mer materialer hos samme kunde – for man får rett og slett penger én gang til for å selge noe som allerede står ferdig.

Tunnel to Nowhere av PaysImaginaire på Flickr, CC BY ND

Frykten for nedlasting

Muligens ligger denne modellen med å selge samme vare flere ganger – kanskje til og med til samme kjøper – bak at mye av rettighetsbransjen misliker nedlasting.

Det er to hovedmåter å konsumere lyd og bilde på nett: nedlasting og streaming. Teknisk sett er det ingen stor forskjell – lyd- eller videofilen overføres til din maskin der du kan konsumere den. Nedlasting skjer ved at filen hele filen overføres og så åpnes. Streaming lar deg begynne avspillingen før hele overføringen er ferdig, og skjuler også datafilen for brukeren i større grad, slik at den vanlige bruker ikke så lett klarer å nyttiggjøre seg den, selv om mer avanserte brukere selvsagt klarer å laste ned streamingfiler, om det er det de vil.

Streaming gir altså rettighetshaveren større kontroll på at kopien ikke blir værende hos publikum eller spres til andre, men kan selges på ny. I praksis skjer det ikke så ofte at programmer blir solgt på ny, så kanskje er potensialet for nytt salg mest hypotetisk, men kanskje det uansett føles bedre. Uansett er det nå slik at det er vanlig at tidsavgrensede streaming-rettigheter tilbys for programmer, mens det å få tillatelse til å kunne tilby noe for nedlasting er vanskelig, kostbart eller begge deler – på tross av at de fleste uansett bare ser et program én gang, og at andelen som tar vare på noe etter å ha sett det antagelig er marginal.

Det betyr:

Det er med andre ord stort sett utenfor NRKs makt og / eller utenfor NRKs økonomiske rekkevidde å gi dere alle ting som er sendt i Nett-TV for alltid. Men det tenkes noen tanker og skjer noen ting. Mer om det senere.

Microsoft Windows 3.1, fra Roger Schultz på Flickr

Vi trykker på disketten for å lagre. Disketten – et lagringsmedium som en stor andel av databrukere aldri engang har sett – er symbolet for kanskje en av de viktigere operasjonene man gjør på en datamaskin.

Vi velger noe med radioknapper, som var svært populært i tiden hvor du var heldig hvis bilen kom med en kassettspiller – som fører oss videre til ikonet for telefonsvareren, symbolisert med to ruller tape.

Hvorfor er det slik?

Hacker News-brukeren moocow01 mener det har noe med “enhetskonvergensen” å gjøre: Enhetene vi bruker begynner estetisk sett å likne veldig på hverandre:

The problem is that if we modernized most of our iconography, a heck of a lot of things won’t be able to be represented simply with something distinctive enough. This is largely due to what I’ll call the merging of things into the same form largely driven by computing. For example…

Icon for a phone – rectangular screen
Icon for a TV – rectangular screen
Icon for a tablet – rectangular screen
Icon for a camera – rectangular screen (with a little dot in the corner)
Icon for a video recorder – rectangular screen (with a little dot in the corner)

Old People Icons That Don’t Make Sense Anymore

…og han kan være inne på noe der. I alle fall for en del av de vanlige operasjonene, gjør dagens minimalistiske enheter en dårlig jobb i å symbolisere handlinger.

Men en annen åpenbar grunn er det gamle utsagnet “if it ain’t broke, don’t fix it”. Folk er vant til at disketten betyr å lagre. Det er lettere å forstå at TVen er den firkanta boksen med ramme og to insekt-ører på toppen, enn en rektangulær sort boks, som like enkelt kunne vært en tablet, dataskjerm eller telefon. Se også Wikipedia-artikkelen om skeuomorphism.

Det var likevel interessant å bli minnet på at vi trykker på veldig mange gamle ting i løpet av en dag foran PCen.

Kommer du på noen ikoner som kunne trengt en liten oppdatering?

Her i NRKbeta ser vi svak for både talent og ymse former for “spooning”. Da vi fant Deb “Spoons” Perry der ute på Internettet var vi ikke i tvil: Dette må også våre lesere få nyte godt av på en heller grå og trist onsdag.

For de av dere som mangler en teknologisk mediaknagg å henge denne artikkelen på, vil vi anbefale og se videoen helt ferdig, og få med dere produksjonsoppsettet til godeste Deb. Dama kødder nemlig ikke!

Animated Engines – En herlig enkel og fin side for deg som alltid har lurt litt på hvordan en firetaktsmotor (eller for den del en Wankelmotor) egentlig virker, og ikke har mulighet til å smette inn på Teknisk Museum hver gang undringen melder seg.

Den tingesten du ser avbildet her, er en QR-kode. Mange av oss som driver med teknologi, vet hva det er, hva den brukes til og hvordan den brukes: Det er en slags strekkode som kan leses av med mobiltelefon, og eventuelt lede til en nettside, et telefonnummer osv.

QR-koden ble opprinnelig oppfunnet til å holde rede på deler i bilindustrien. Fordelen med den i forhold til en vanlig strekkode, er at den ikke trenger å holdes rett på leseren som den gode gamle strekkoden, men kan leses av med et kamera.

På et tidspunkt fikk noen ideen å bruke den på reklameplakater og i annonser i blader, slik at folk kunne bruke mobilens nettleser til å gå rett inn på en nettside. Dermed ble det endel mas om hvor fortreffelig QR-koden var. I følge siste Interbuss-undersøkelse fra TNS; TNS Interbuss 1 2012, virker det imidlertid ikke som det er noe folk flest har tatt til seg:

Tallenes tale

På spørsmålet Har du lastet ned et program på mobiltelefonen som gjør at du kan lese av QR-koder? svarer 24% ja. Og det høres kanskje lovende ut for QR-kodetilhengere. Men la oss like godt ta frem isvannet: Når man så spør disse 24% ja-svarerne Omtrent hvor ofte leser du av QR-koder på mobiltelefonen din?, svarer 9% “ukentlig” 36% “månedlig” og resten (altså 55%) svarer “sjeldnere”, “aldri” eller “vet ikke”. Det er kanskje litt vanskelig å forholde seg til prosenter av prosenter, men her er en grafisk kake vi har laget der 100% er alle de spurte. De som svarer at de ikke har lastet ned QR-kode-leser er slått sammen med dem som svarer at de aldri har brukt den nedlastede leseren og utgjør den store, røde 75-prosenten:

Vi har vært litt hyggelige og gjort “sjeldnere” en optimistisk orange i diagrammet, men sjeldnere enn en gang i måneden er nok i praksis mer eller mindre “aldri” det også…

En mulig forklaring

Sean X Cummings skrev i høst saken Why the QR code is failing, der han forteller om en “300 på gaten” han gjorde i teknologi-mekkaet San Francisco. Da svarte 11% at det var en QR-kode, 29% viste at det var enellerannenslags strekkode.

Når han spør disse som vet at det er en slags strekkode “Hvordan kan den leses”, svarer 35% “med telefonen”. 45% av disse igjen klarte å gjøre det. Om det igjen blir mange prosenter oppå hverandre, kan vi fortelle at det er 4,6% av disse 300 folkene på gaten, 14 personer, som klarte å lese QR-koden. De brukte i snitt 47 sekunder på oppgaven.

De fleste QR-kodene Cummings har kommet over, har ledet til nettsiden til en reklameavsender, og det tar lengre tid å scanne koden enn å skrive inn nettadressen.

People will not adopt a technical solution that serves to replace a manual task, if that solution is less efficient than the manual task it replaces.

Sean X Cummings

Og til dere som sitter og lurer på om dere skal bruke et halvt minutt på å scanne inn QR-koden øverst i denne artikkelen; vi kan spare dere slitet. Den leder til dette nettstedet: Pictures of People Scanning QR-codes

Eller er det likevel slik at QR-koden egentlig er en god idé som ingen har forstått ennå? Hva tenker dere?

MIA er en karakterdrevet dramaserie som gjennom nettspesifikke grep utgjør en fortelling om de tre fiktive venninnene Marie, Iben og Alexandra og deres liv. Dramaserien publiseres på nett i sanntid gjennom to og et halvt år, fra de tre hovedkarakterene er 11 år og til de fyller 14 år. Vi startet i januar 2010, og lager så langt vi vet, det eneste nettspesifikke dramaserien som bruker nett-mulighetene for hva de er verdt.

På nettets premisser

Nettspesifikke fortellergrep er alt fra blogg-tekster i jeg-form, bilder, web-kam-snutter, tegninger, tekstmeldinger, og ikke minst filmer. Alle postene kan kommenteres, og svært mange av de som følger med, engasjerer seg dypt i karakterene over lang tid.

De som følger med på MIA, er klar over at dette er manusbasert drama, og ikke på ekte. De vet at det er MIA-teamet som lager serien med castede skuespillere i alle roller, og de vet at de ikke kan bestemme hva som skal skje videre. Likevel er de aller fleste kommentarer råd til hovedkarakterene. Målgruppa er smal, vi forteller først og fremst for jenter mellom 10 og 13 år. Dem finnes det bare 120 000 av i Norge, men det er hele 80 000 som følger MIA fra uke til uke (unike besøkende). Og 200 000 unike besøkende i løpet av siste måned.

Selv om publikum som nevnt vet at dette er en dramaserie knytter seg tett til MIA, fordi fortellingen engasjerer og oppleves så sann at den kunne vært på ekte, fordi dette er drama av høy kvalitet laget av et dyktig drama-miniteam og frontet av Norges mest erfarne skuespillere under 15 år. 

Om å være jente

Det kommer nye vendinger i fortellingen hver dag, og siden MIA er et nettdrama og ikke et tv-drama, så er sjansen til fordypning og tilknytning veldig god. Nett er intimt. Drama på nett muliggjør at man alltid kan komme inn i historien på egen hånd, når som helst. Og de som følger med, vil ha mer. Hele tiden.

Du og moren din kommer nok til og finne ut av det! Ikke vær lei deg! Det går sikkert bra til slutt!

Tror du ikke det? Jeg digger MIA så sykt mye – kan ikke dere legge ut flere innlegg det hadde vært helt supert! Jeg er veldig glad at MIA kom, for jeg ble lei meg da Sara sluttet på nrk super. Men så kom jo MIA da!

MIAs største FAN, 12. april 2012

De fleste som følger med på MIA, er store jenter som går fra å være barn til ungdom, akkurat som hovedkarakterene. De forteller oss stadig at MIA får dem til å føle at de ikke er alene, at det er flere der ute som har det som dem. En dramaserie som MIA, som oppleves så tett på virkeligheten at den kunne vært på ekte, vil store jenter ofte slippe å dele med foreldra, og det gjør nett perfekt som publiseringsplatform. Privat og intimt, kan sees hvor som helst og på en hvilken som helst smarttelefon og nettbrett. Vi har dessuten fått filmene fra og med sesong 5 til å spille på iPhone og iPad, etter trøkk fra seerne og litt research.

MIA kan sies å være et fenomen uten sidestykke og en av NRKs mest hemmelige suksesser på nett. Jeg tenker det er helt ok at voksne ikke vet om MIA, for det beskytter skuespillernes identitet, og det gir MIA-teamet fin arbeidsro. Men hvorfor er det ikke drama på nett for voksne? Kanskje diskusjonene rundt hvor mange millioner man bruker på dyre dramaserier, kan generere nye diskusjoner om hvordan man kan treffe andre målgrupper for voksendrama?

Tett på publikum

De som følger med på MIA fra dag til dag, ser altså filmene og leser tankene og opplevelsene som de tre jeg-fortellerne på MIA deler på nett. Mange kommenterer handlingen hver dag, og deler egne erfaringer. Vi som produserer, leser kommentarene og tolker hva de som følger med forstår og liker, hva de ikke liker, hva de frykter, hva de elsker - og hva de håper skal skje videre. Vi er tett på vårt publikum, og kommentarene leses av teamet – hver dag. Dette betyr ikke at de som kommenterer, får det de sier de vil ha, men vi blir smartere og mer skjerpa fortellere av å vite hva de tror de vil ha.

Og siden vi skriver manus og produserer fortløpende, kan vi justere handling underveis om vi synes vi bør. Er det laget en historiebue som ikke blir mottatt slik intensjonen var? Manusgruppa kan utdype gjennom tekstmanus eller filmmanus. Er det en karakters handling som trenger utdyping? Manusforfatterne og regissørene utdyper i tekst, gjør et ekstra web-kam-opptak, eller justerer litt hva vi hadde planlagt for neste ukes dramaopptak.

Lag mer film!

Det er krevende å jobbe slik. Det er aldri stille, aldri skjermet fra publikum. Dessuten kan kommentarene være urettferdige og kjipe (Lag mer film! Jobb i helgene! Hotel Cæsar lager en halvtime om dagen, hvorfor kan ikke dere gjøre det samme? Om det ikke kommer film nå, så slutter jeg å se på MIA!) Men stort sett er kommentarene råd til karakterene og deling av egne erfaringer, med masse omtanke, kjærlighet og håp for MIA og seg selv. Og det gir oss som lager MIA, en kontinuerlig innsikt i målgruppa som oppleves spesielt viktig. Her tror vi det er mye å lære – også i NRK.

Produksjonsformen er tilpasset publiseringen. Manusgruppa utvikler historien fortløpende, måned for måned. Manusforfatterne (som også er regissørene og klipperne) skriver 15-20 sider manus til hver uke, fordelt på en rekke tekster og filmer. Vi gjør opptak til ca 15 minutter live-action drama i løpet av en arbeidsdag - hver eneste uke. Det fordrer multifunksjonalitet og uortodokse løsninger fra et bittelite team, et kynisk forhold til darlings og høyt fokus på effektiv fortelling.

MIA er nå inne i sin 5. sesong. Et utvalg av filmene fra hver sesong settes sammen til en lang film, som vises på NRK Super, vi lager halvtimes-filmer og lengre filmer etter behov, vi lager bakomfilmer og har nettmøter og prøver å lage det MIA-fansen trenger fra oss. F eks var det en MIA-fan som minnet oss på at vi burde tekste sesong-filmene, og det var fans som ønsket seg de første bakomfilmene. Teamet har også gjennomført to spesialvisninger på kino med skuespillerne tilstede. Den siste var på Barnefilmfestivalen i Kristiansand fredag 27. april, hvor 500 MIA-fans hylte og klappet seg gjennom utdrag fra sesong 1-5. Neste kinovisning blir på Klingenberg 1 lørdag 16. juni, hvor sesong 5 vises som én lang film.

60 000 000 avspilte filmer

Så langt, gjennom fem sesonger, er det postet 775 filmer. Disse filmene er hittil sett 60 millioner ganger. Det er et massivt tall, men mulig fordi MIA-filmene nå spilles av 140 000 ganger – hver dag.

I løpet av en måned, f eks mellom 22. mars og 22. april hadde MIA 200 000 unike besøkende, som ga 3 millioner sidevisninger (klikk) fordelt på 1 440 000 besøk. Vi har ingen andre nettdramaserier å sammenlikne oss med, men vi gjetter på at dette er ganske høye tall uansett. Vi slår f eks (drama)seriene på VGTV. Eller “knuser dem”, som de sier selv.

Men mer verdifullt enn antall millioner videovisninger og klikk: De som følger med, knytter seg tett til MIA, de går gjerne inn på MIA-siden mange ganger hver dag, de venter på neste vending i historien – som de aldri vet når kommer – mens de lurer på hvordan det kommer til å gå med Marie, Iben, Alexandra – og dem selv. For dette er fortellingen om deres egne liv.

Flere fakta

Fredagsepisodene av MIA vises i Fin fredag, NRK Supers direktesendte underholdningsprogram fredager. MIA promoteres også på NRK Super på tv. Konseptet publiseres i WordPress med Brightcove som videospiller. Det er 7-9 personer i teamet som produserer MIA, og disse har ansvar for alt fra casting til produksjon, manus, foto, klipp, publisering og moderering.

MIA finner du her

Vi har fått tillatelse til å gjengi Guttorm Andreasens innlegg her. Vi anbefaler at dere leser både Opsvik og Hillestad først. Så kan dere kaste dere inn i debatten i kommentarfeltet her på NRKbeta eller på Ballade, der diskusjonen allerede er igang.

Husker du hvor stille det var?

INNLEGG: Guttorm Andreasen oppfordrer Erik Hillestad til å se opp fra platedirektørstolen.

Kjære Erik Hillestad,

Du har gjennom mange års sterk musikkjobbing laget og vært med på å lage en stor mengde veldig flotte plater og vært med på å få masse flott musikk ut og fram til folk, både i Norge og i andre land. Det vil jeg gjerne få takke deg for.

Men i ditt innlegg på Ballade gjentar du noe som jeg ikke kan skjønne er mulig å si i dag, om musikken i 2012. Det er selvfølgelig mulig at jeg overtolker deg, og at du bare snakker helt spesifikt om musikk som er tilgjengelig som strømming. Men du skriver:

“Jeg kan forstå at du er lykkelig over tilgang til et hav av innspillinger for en billig penge. Problemet er at strømmingstjenestene du lovpriser foreløpig er innrettet slik at de fører til innavl, mindre bredde og lavere kvalitet på det som produseres av nytt stoff. Det som for deg og mange entusiaster for nye medier fremstår som fremtidsrettet er derfor i praksis enn så lenge det stikk motsatte. Det fører til at gammel musikk blir mer tilgjengelig, mens det ikke gir rom for det som peker framover.”

(Spotify, Foto: Sorosh Tavakoli, Creative Commons)

Innavl, mindre bredde og lavere kvalitet? Hvor i all verden har du dette fra? Er det forskning? Er det tall? Eller er det bare en synsende ytring fra ditt spesifikke industristed, for det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre?

Aldri hatt større bredde

Sannheten er jo at musikken aldri har vært bedre eller mere kreativ eller mindre innavlet eller hatt større bredde enn akkurat i dag.

Se deg rundt, litt opp fra platedirektørstolen. Det er en stor verden der ute.

Selv er jeg født i 1966, og har vært med kortere enn deg, men jeg husker godt at jeg kunne store deler av platesamlingen til storesøsteren min utenat som 3-åring. Fascinerende nok viser en opptelling inne i hodet at jeg dermed har musikalske minner og erfaring 6 forskjellige tiår med musikk. For jeg har holdt på med musikk siden det, som deg. Som journalist, som musiker, som DJ, som konsert- og klubbarrangør, som studiodrifter og produsent.

Fantes nesten ikke musikk

Husker du hvor stille det var på 70-tallet, Erik?

Det fantes nesten ikke musikk noen steder. Ikke på radio, der pratet de bare, på den ene kanalen, ihvertfall ikke på tv, bare en kanal der også.

Husker du hvor lite norsk musikk som kom ut? Det var en sensasjon at det kom plater med norsk musikk den gang vi fortsatt kunne navnet på alle bandene og artistene i landet og hørte på absolutt alle platene som kom.

Men så skjedde det noe. Først sakte, etterhvert raskere og nå de siste årene i veldig fart. Kort fortalt, den digitale revolusjonen. Demokratiseringen av musikken. Den kan jeg skrive mere om andre steder. Men innavlen i musikken forsvant og bredden og kreativiteten eksploderte. Nå er det musikk overalt! Musikk er vår tids fullstendig dominerende kulturuttrykk.

Jeg er blant dem som ikke bare får lyst, men jubler et hoiende hurra for dette, hver eneste dag! Det er musikk over alt, hurra!

Peker fremover

Vil du ha et rom som peker framover? Se på Urørt.

Når jeg skriver dette, har 32917 norske artister lagt ut 97131 låter til gratis nedlasting på nettstedet til NRK som også er et radioprogram og en storskala talentkonkurranse. Disse 97131 låtene har blitt lastet ned 36 991 034 ganger.

Les alle tallene en gang til og rop hurra.

Tegn i tiden

Et av de viktigste globale rommene som peker framover akkurat nå er Soundcloud. For noen måneder siden passerte Soundcloud, kanskje verdens beste nettsted for musikkinteresserte som vil finne ny og spennende musikk, 10 millioner brukere. De fleste av dem legger ut egen musikk.

Se på TONO. Alle piler går rett opp i taket.

Se på konsertmarkedet. Alle piler går rett opp i taket.

Se på antall utgivelser. Selv ikke profesjonelle nerder som meg klarer å høre på mere enn en brøkdel av alle norske plater som kommer ut.

Et annet sted på forsiden av Ballade kan du lese en nyhetssak hvor IFPI melder om en økning i musikksalget på 38 % i første kvartal i år.

Se på antall plateselskap. FONO og IFPI har rundt 150 registrerte plateselskap som medlemmer, i tillegg kommer alle enmannsselskapene, i hundrevis bare i Norge.

I det siste statsbudsjettet får musikk 1,1 milliarder kroner fra det offentlige.

Jeg må gjenta: Over en milliard kroner.

Fordi de tror på musikken

I går var jeg på Norsk Rockforbunds fagkonferanse. En flott dag. Det var blant annet veldig spennende å høre Rune Grønn oppsummere sine 25 år i bransjen. Både som medlem av et av Norges/verdens største band og som sentral i norskavdelingen av verdens største plateselskap avsluttet han med at ting har aldri vært bedre, for noen ledd i musikkbransjen (sitert etter hodet, ikke avskrift).

Alle disse menneskene, for eksempel de 32917 norske artistene, de tusen plateselskapene og alle de andre over hele verden involvert i musikk lager jo sikkert musikk fordi de vil? Fordi de tror på musikken. Fordi de lager musikk de vil dele? Fordi de vil noe og fordi de mener og håper at det er plass til dem? Fordi de tenker framover og vil ha en plass.

Husker du hvor stille det var på 70-tallet, Erik?

(Nekromantheon Foto: Henry Leirvoll, Creative Commons)

Grenser er ikke farlige lenger

Innavl, mindre bredde og lavere kvalitet? Har du hørt Nekromantheon, Hedvig Mollestad Trio, Årabrot, Razika og alle de andre mengdene nye, norske band som beveger både gamle menn som meg og unge?

Musikk laget av musikere som samarbeider på tidligere fullstendig ukryssbare kulturelle, geografiske, økonomiske og fysiske skillegrenser? Fordi den digitale teknologien og det du kaller nye medier gir dem mulighet til det. Grenser er ikke så farlig lengre. Musikken finner rom som ser framover.

Et stort hurra

Etter 6 tiår med musikk i begge ører er jeg helt sikker på at det aldri har blitt laget mere, bedre og mere spennende, utforskende, grensesprengende musikk av aller høyeste kvalitet enn akkurat i dag. Hver eneste dag hører jeg spennende, kreativ, utforskende, ny musikk av meget høy kvalitet, som inspirerer meg. Som de fleste andre i musikkbransjen, i Norge og andre steder. Og det jubler jeg altså for. Hver eneste dag.

Jeg håper du også ser at det finnes et stort Hurra i musikken i 2012. Det er ikke stille lenger. Jeg håper KKV kan få til den nye framtiden også. Den er her allerede. Lykke til videre.

Guttorm Andreasen er musiker, journalist, DJ og produsent

Mediebruk i endring

Måtene folk opplever innhold på i 2012, likner ikke på slik innhold ble brukt den gang lovverk, avtaler og tenkesettene vi fortsatt har idag en gang ble til. 

Situasjonen er kompleks, for på den ene siden vil vi som publikum ha alt, for alltid. Men samtidig: Folk som er involvert i skaping av innhold ønsker selvsagt å ha et levebrød i 2012 og i 2020. Uansett er det lett å gjenkjenne frustrasjonen som ligger bak denne kommentaren Andreas E skrev på nrkbeta igår: 

Muligheter og problemstillinger knyttet til rettighetsbelagt materiale, åndsverk, kopibeskyttelse og så videre – spesielt i forbindelse med distribusjon på internett – er jo noe som diskuteres i brede ordelag over hele verden.

Heldigvis.

Likevel merker jeg at jeg selv blir stadig mer frustrert over mangelen på utvikling innenfor disse områdene her til lands. Og det knyter seg dypt nede i magen hver gang jeg leser om interesseorganisasjoner og bransjefolk som ikke vil innse at verden i 2012 er en annen enn den var i 1992. Eller i 2002 for den saks skyld. Og som lager eller blokkerer avtaler for å begrense lytteres og seeres tilgang til det materialet de ønsker seg. Og slik begrenser sine egne og artistenes muligheter til å vokse og tjene penger.

Dette er mye av grunnen til at jeg er mer skuffet enn jeg trodde jeg skulle bli over den nye nett-tv-en til NRK.

Dessverre.

Alt dette er nok for min del forsterket av at det her på NRK Beta har vært tre områder jeg har lagt merke til som har vært trukket frem som målsetninger for ny nett-TV: Moderne videostandard, åpent API og ny nettradio. Om videostandarder er det allerede sagt mye av mange som kan uendelig mer enn meg på det området. Men at både API og nettradio er blitt stoppet, forkrøplet eller utsatt på grunn av rettighetsdiskusjoner og stridigheter mellom gamle og nye syn på virkeligheten synes jeg er skuffende. Spesielt fordi det rammer NRK som lenge har gjort en fantastisk innsats for å rokke ved slike gamle og forutinntatte holdninger.

Jeg får lese en bok istedenfor tror jeg. Kanskje skuffelsen legger seg litt da.

Andreas E i kommentarfeltet på Test NRKs splitter nye Nett-TV!

Hvis man skulle startet med blanke ark i dagens virkelighet og skapt et system der innhold er tilgjengelig på måten publikum forventer OG folk skal kunne leve av å skape ting, hvordan kunne lover, avtaler og økonomiske modeller vært skrudd sammen på en ny måte?

Fredrik Skavlan er dyktig til å få folk til å føle seg bekvemme i et TV-studio. Dette skaper ofte gode samtaler om et bredt utvalg tema. Første gang jeg skulle ut og intervjue noen som var ti størrelser større enn meg i hattenummer, spurte jeg derfor Fredrik om han hadde noen gode tips og tricks i ermet.

Han kom med disse fire tilsynelatende enkle rådene. Vi vender stadig tilbake til dem i NRKbeta og har fått lov å dele dem med dere:

INTENSJON

Du må ville noe med hvert enkelt spørsmål, og med intervjuet som sådan. Tre-fire påstander som du vil teste på ham, for eksempel, to-tre historier du vil ha ut…

LYTTING

Lytt på svarene og baser helst neste spørsmål på svaret han nettopp gav.

EMPATI

Lev deg inn i lytterens opplevelse av det du formidler. Ta oppdraget på alvor og jobb for publikum, ikke for deg selv eller noen du vil imponere. Våg å være dum – still lytterens spørsmål, ikke dine “flinke”.

IMPROVISASJON

Prioriter det som faktisk skjer foran dine (enorme) forberedelser. Det viktigste er at dere får kontakt. Responder på det han sier, vis at du følger med og at du tar det inn, og husk at et oppfølgingsspørsmål nesten alltid er bedre enn det neste på blokka.

Fredrik Skavlans fire kjappe råd til en intervjuer som skal ut på dypet

Det jeg skulle ut og gjøre, var et radiointervju med Clay Shirky, så Fredrik brukte “han” og “lyttere” i mailen han skrev. Men rådene kan selvsagt tilpasses med passende “ham/henne” og “lytter/seer/leser/medarbeider/venn” – alt etter hvilken situasjon du skulle finne deg selv i. Dette er gode råd i en journalistisk situasjon, men noen av dem kan også med stort hell brukes i mange andre samtaler; rundt et selskapsdekket bord, i arbeidslivet – generelt med mennesker du møter.

Fra og med nå er tv.nrk.no åpnet for alle som ønsker å teste NRKs nye Nett-TV. Den er ikke ferdig, men det hadde vært supert om dere hadde begynt å titte på den allerede nå; velkommen skal dere være!

Nå var det på tide

Den nye nett-TV’en vil senere i år avløse vår ærverdige gamle Nett-TV som har vært med oss siden 2001. Vi ønsker f.eks. å fungere bedre på alle de apparatene dere idag bruker. Den gamle løsningen er det ikke lenger forsvarlig å bygge videre på, så vi har begynt på nytt fra bunnen av. Det har tatt en stund å gjøre det ordentlig, men vi håper det har vært verdt ventingen.

Hva er nytt

Det enkle svaret på spørsmålet “Hva er nytt?”, er “ALT”. Men for å plukke ut noen highlights, her har du en kjapp gjennomgang:

Kvaliteten på lyd og bilde er betydelig forbedret. tv.nrk.no velger den beste kvaliteten din maskin og dataforbindelse takler, og gir deg den. I beste fall HD-kvalitet, om du har langsommere linje, skrus kvaliteten ned til det beste du takler.

De fleste nyere smarttelefoner og nettbrett kan allerede vise den nye nett-TV’en. Denne førsteversjonen er egentlig laget for datamaskinen din, men den fungerer også på endel telefoner og nettbrett.

Den store skjermen kan enkelt og trådløst vise Nett-TV dersom man har en enhet som støtter AirPlay koblet til TV-skjermen eller projektoren, som f.eks. AppleTV og Boxee.

Lettere å finne innhold, blant annet kan man nå søke etter det som sies i undertekstingen – dermed blir videoinnholdet vårt faktisk mulig å finne på et helt annet nivå enn tidligere.

Smidigere navigasjon, vi har for eksempel en ny programguide der man kan klikke seg rett inn i programmene og se dem.
 
Valgfri teksting – vil du se programmet med undertekster, skru dem på, vil du bli bedre i en films originalspråk og se bildene rene, skru av tekstene.

Del et øyeblikk i programmet Vi er ikke ferdig med å utvikle denne tjenesten ennå, så du må gjøre litt manuelt knot for å få det til enn så lenge, men du kan lage en lenke til et bestemt øyeblikk i et program ved å legge til en liten “hale” på lenken: Legger du til f.eks #t=3m52s på slutten av lenken, så har du en direktelenke som leder til 3 minutter og 52 sekunder uti et program. Flott om man vil dele et spesielt øyeblikk på sosiale medier, sitere noe som sies etc.

Vi behøver dine tilbakemeldinger

Den nye Nett-TV’en ser kanskje enkel ut fra utsiden, men det er et omfattende stykke maskineri som ligger bak. Derfor er det nok en rekke større og mindre feil som først dukker opp når alle publikums ulike kombinasjoner av datamaskiner, nye og gamle nettlesere, ukurante skjermer osv tygger løs på nyskapningen fra alle kanter. Da vil rusket dukke opp, og vi kan begynne å fikse. 

Derfor trenger vi deres hjelp – både til å avdekke feil og til å gi oss et bilde av hvor alvorlige og hyppige de ulike feilene er, så vi kan gjøre kursjusteringer og prioritere hva vi jobber med frem mot en ferdigere versjon senere i år.

Ingen alvorlige feil hittil

500 frivillige har testet NRKs nye nett-TV intensivt i 5 dager nå. De har funnet masse større og mindre rusk, kommet med veldig hyggelige tilbakemeldinger og vært til verdifull hjelp. Og best av alt: De har ikke avdekket feil som er så kritiske at vi må gå tilbake til tegnebrettet – vi kan slå dørene åpne for åpen testing.

Kjente feil og ting som ikke er ferdige

Det er noen ting som ikke er oppe og står ennå, og som vi jobber med parallelt med at dere får komme inn og teste. Vi sier fra om det nå, så ikke det blir mer forvirring enn nødvendig:

Mobil og nettbrett

Den nye nett-TVen virker på mange (men ikke alle) mobiler og nettbrett. Grovt sett kan vi vel si at den ser ut til å virke på Android-enheter med systemversjon 3.0 og oppover, iPhone og iPad, og mobiltelefoner med Flash-støtte, men vi har ikke laget en berøringsskjerm-tilpasset navigasjon ennå. Det vil si at menypunkter og knapper kan være litt kluntete å treffe på en trang liten berøringsskjerm – de er laget for mus og tastatur. Dette jobber vi med parallelt, plutselig kommer det.

Teksting

Det nye systemet for teksting lar deg slå tekstingen av og på. Men det er ikke alle enheter det virker godt på ennå. Parallelt med at dere tester, jobber vi med å få orden på det, men ingen løfter. Foreløpig finnes ikke teksting på enheter som ikke støtter Flash – dette rammer f.eks. iPad-brukere.

TV direkte

I Norge kan du se sendingene på NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super direkte via Nett-TV. Direktestrømmen som går til iPad og iPhone har vi nettopp satt opp. De kan fortsatt være litt ustabile.

Ny nettradio

På grunn av at NRK og organisasjonen for de store internasjonale plateselskapene IFPI ikke lenger har en avtale, er det endel av funksjonene i nettradioen (slik vi opprinnelig designet den) som ikke kan brukes: NRK har ikke rettigheter til å legge ut musikk fra IFPI-plateselskaper on demand, kun direkte eller på live radio. Det er en viss avstand mellom NRKs og IFPIs virkelighetsbilde, så det kan fort ta litt tid før denne prosessen kommer seg videre. Derfor har vi satt i gang med å bygge om nettradioen slik at den skal kunne brukes on demand uten musikk fra IFPI-plateselskaper. Vi utsetter lanseringen av radiodelen av tjenesten til denne er ferdigskrudd, og triller frem nett-TV’en nå.

Det kan hikke litt

Videodistribusjonen vi bruker for eksempel, er ganske fersk på markedet. Den inneholder mye ny teknologi som gir oss spennende muligheter. Men som med alt nytt har også denne teknologien noen bugs, så det kan være du opplever at videoen ikke spiller av helt feilfritt. Vi jobber sammen med vår videoleverandør for å rette på disse feilene.

Det vil si at det kan hende at ting ikke virker som forventet, slutter å virke eller hikker.

Hvordan kan jeg si fra om feil og problemer?

Inne i Nett-TV’en er det en stor gul knapp; trykk der for å melde inn feil. Det er bedre at dere legger inn feilrapporter der enn i kommentarfeltet, da havner de nemlig automagisk på rett plass i bug-rapportsystemet.

Hva skal jeg gjøre nå?

Nå skal du suse inn på tv.nrk.no og bare kose deg. Lykke til – finner du noen feil, meld fra med den gule knappen.

(Foto: Ole Andreas Grøntvedt / NRK)

De skulle inn i en trang ventilasjonskanal der ingen av de profesjonelle systemene fikk plass. Da ble det en fin kombinasjon av tre kvalitetsprodukt: Arri Masterprime, RED og et stykk legendarisk leketøy. Briovognen gjorde jobben og det ble en fin kameraføring gjennom det trange og fire meter lange røret.

Både det japanske firmaet Sony og teknologifirmaet Dolby (som står for en rekke av standardene innenfor lydsiden av profesjonell TV), viste skjermer hvor overflaten i selve glasset gjør at 3D-bildene kan sees uten bruk av ekstra hjelpemiddel.

Film av disse skjermene viser ikke på noen måte hva som er mulig, men her er en sniktitt fra NAB:


3D.skjermer uten briller

Fram til i dag har 3D uansett systemer trengt hjelp av briller – enten basert på (1) anaglyf (rød-zyan briller), passiv polarisasjon (f.eks. fra Sony) eller aktiv  polarisasjon (f. eks, fra Samsung). I tillegg finnes det noen varianter av “3D-hjelmer”. Les mer her: http://en.wikipedia.org/wiki/3D_television

Dolby digital plus

På forskjellige messer de siste årene har vi sett en del ganske begrensede og dårlige forsøk på 3D uten briller. Det som nå vises er kun teknologidemonstasjoner og alle enheter er å betrakte som prototyper. Men nå begynner det å se bedre ut! På NAB ble det vist ganske imponerende 3D både på store skjermer og på mobilskjermer. Bildet begynte å åpne seg skikkelig i tre dimensjoner og innsynsvinkelen var bedre enn på de første versjonene vi har sett. På tidlige varianter fikk du en form for 3D dersom du satt helt riktig mot skjermen. Nå kan du se et brukbart 3D-bilde også om du sitter ved siden av personen som fikk kongeplassen midt imot.

Det er også adskillig hemmelighetskremmeri i teknologien bak. Dolby hevder å stå for en sammenhengende teknologikjede fra opptak til visning, og har også standardisert på ny lydkodek – en oppgradert versjon av Dolby Digital med navn Dolby Digital Plus. Det mest tydelige tegnet på nytt her var at det her også er støtte for sidehøyttalere på venstre og høyre side. (Men det er ikke tatt i bruk flere plan i lydvisningen (som det f.eks. er i standarden som omtales som Hamasaki 22.2 som har 3 plan – høy, midt og lav).

NAB er verdens største messe for profesjonelt kringkastingsutstyr ble holdt i 3. uke i april 2012 i Las Vegas. Denne messa samler radio, TV, og internett-profesjonelle fra hele verden – og av disse ca. 100 fra Norge. I år deltok ca. 93 000 mennesker.

Saken det vises til i Aftenposten – PST vil legge nettdebatter under datalagringsdirektivet – forteller at PST i et høringssvar om Datalagringsdirektivet (DLD) ønsker å loggføre alle artikkelkommentarer i nettmedier og IP-adressene de er sendt fra, utifra en forestilling om at dette skal være en god idé. Vel, det er det ikke. Det er en fjollete idé av tekniske årsaker. Men det er noe verre enn en fjollete idé av samfunnsmessige årsaker. Har du reist med fly de siste ti årene og før disse siste ti årene og sammenliknet, vet du muligens hva jeg snakker om.

Bush-administrasjonen reiste bautaer over 911-kaprerne over hele verden

Hver gang jeg uten sko og belte står på en flyplass og håper jeg husket å legge tannkremen i den lille plastposen, så ikke den blir inndratt, tenker jeg dette er monumentet over Mohamed Atta og de andre som sto bak 911. De døde terroristene får fortsatt lov å terrorisere oss ulykkelige flyreisende, og minner oss om at man ikke ustraffet kødder med den islamske verden – hver gang vi har tenkt oss ombord i et fly.

Amerikanske myndigheter, representert ved TSA – the Transportation Security Administration, som ble dannet etter 11. september – lot reise disse minnesmerkene. Kanskje tildels av redsel for å bli kritisert for ikke å gjøre noe. Terrorist-monumentene har også fått dukke opp i resten av verden, og de få, forvirrede fanatikerne som sto bak angrepene i USA 11. september 2001 har fått kolonialisere hjernene våre med frykt, og har for noen (Anders Behring Breivik springs to mind) blitt stående som eksempel på hvordan alle troende muslimer er. Dermed har terroristene blitt gitt evig liv, de har fått lov å leve videre i oss flyreisendes bakhoder. Den gnagende følelsen av utrygghet vil ikke forsvinne før noen sier OK, de skremte oss paranoide – vi overreagerte.

You can’t get there from here

Men selvsagt vil ingen noensinne si det. I tilfelle noe skulle gå galt. Dessuten er det blitt en industri. Tell antall mennesker og maskiner i security neste gang du skal gjennom. Det finnes ikke en ærefull vei tilbake til en rimeligere, bedre og mer anstendig flyavgang. Dermed lever frykten videre i oss – selv om taxituren ut til flyplassen sannsynligvis er farligere enn terrortrusselen.

Mindre åpenhet, mindre demokrati

Jens Stoltenbergs “mer åpenhet, mer demokrati” utfordres stadig av en “må gjøre noe”-tenkning fra ulike enheter og institusjoner som kanskje gnages av en følelse av å ikke ha gjort tilstrekkelig i forkant av 22. juli. Ikke ulik følelsen som sendte det amerikanske samfunnet ut på så mange vettløse korstog etter 2001.

[O]nce we’re scared, we need to “do something” — even if that something doesn’t make sense and is ineffective. We need to do something directly related to the story that’s making us scared. We implement full body scanners at airports. We pass the Patriot Act. We don’t let our children go to playgrounds unsupervised.

Bruce Schneier

Selvsagt er det forståelig i etterkant av 227. Særlig nå. I disse dager settes samfunnet vi har ønsket å leve i på en betydelig prøve med en hjerteskjærende rettssak.

Brolegging med gode forsetter

Jeg betviler ikke at forslaget er fremmet utifra et ønske om å gjøre noe, og med de edleste hensikter. Men dessverre. Det ville hatt samme håpløse konsekvenser for menigmann som flyplassikkerhet-teaterforestillingen: Den hysteriske sikkerhetskontrollen på flyplasser er en forsinkende, fordyrende og krenkende prosess for oss 99,99999% som ikke har tenkt å gjøre noe dumt med flyet. Terroristene tvinges til å finne nye, innovative måter å gjennomføre ting på. Men de har vist oss tidligere at de har fantasi til å omgå regimet.

It’s not that the terrorist picks an attack and we pick a defense, and we see who wins. It’s that we pick a defense, and then the terrorists look at our defense and pick an attack designed to get around it.

- Bruce Schneier: A Waste of Money and Time, New York Times 23.11.2010

Nett-overvåking er på sin side en fordyrende og krenkende prosess for alle oss som synes vårt eksisterende samfunn i hovedtrekk er OK. Men på nettet behøves ingen innovasjon for å snike seg unna overvåkningen. Et barn kan gjøre det. Det er et bredt tilbud av enkle og rimelige omveier som er nær umulige å knekke. Derfor blir tiltaket PST nå foreslår en skinnmanøver som kun rammer oss andre. Det er som om flyplassene skulle tilbudt en kontrollfri hurtigkø – men kun for folk som ønsket å ha med våpen. En mulig fremgangsmåte for å omgå PST på nett står beskrevet i NRKbeta-artikkelen Slik får du amerikansk IP-adresse, en annen enkel og grei snarvei til anonymitet finnes i TOR (The Onion Router). Man skal være lite teknisk kyndig for å ikke få til dette.

PST er ganske naive. Hvis noen som har uhederlige hensikter og ikke ønsker å bli oppdaget og derfor ønsker å skjule IP-adressen så er det ingen sak.
PST ender da opp med å overvåke “bestemødre fra Toten” som ikke er datakyndige nok til å skjule IP’ene sine.

rosegardenn i kommentarfelt, Aftenposten

Likevel vedtar et storting som nok ikke besitter den nødvendige tekniske kompetansen regler de tror vil hjelpe oss – man får i det lengste håpe uten å ha forstått hva de potensielle konsekvensene kan være.

Med amerikansk film som rollemodell

Den tidligere sjefen i den danske telekommunikasjonsindustrien er ganske tydelig rundt prosessen som har pågått i Danmark, når han snakker om “det katalog, som en gruppe højtstående embedsmænd havde sat sig ned og tegnet efter at have set amerikanske film.”:

at skulle opsamle og gemme oplysninger om alle Danmarks fem millioner indbyggere, som vi ikke havde noget at bruge til, syntes vi, var et for voldsomt overgreb, når den eneste grund til, at vi skulle opsamle det, var, at politiet muligvis kunne få brug for det. Det forekom ikke proportionalt i vores øjne.

tidligere chef i Telekommunikationsindustrien Jens Ottosen-Støtt til Information 19. april 2012

Datalagringsdirektivet

EUs Datalagringsdirektiv ble vedtatt av Stortinget den 4. april 2011 – omfanget av det illusteres godt i denne saken:

Hvor er Malte

Zeit Online har kartlagt den tyske politikeren Malte Spitz’ bevegelser sekund for sekund over et halvt år, og laget et interaktivt kart med data fra mobiloperatøren.

Malte Spitz gikk til rettssak for å få Deutsche Telekom til å overgi 6 måneder med trafikkdata. Den tyske nettavisen Zeit Online laget så en presentasjon basert på posisjoneringsdataene og åpent tilgjengelige data.

Utforsk presentasjonen her (du kan trykke på English om du er like dårlig i tysk som oss)

Den visualiserer hvordan data innhentet under Datalagringsdirektivet kan brukes, og omfanget av data som vil bli samlet inn og lagret om oss alle i Norge, så snart direktivet trer i kraft. Tidligere NRK-kollega advokat Jon Wessel-Aas har skrevet mer om den for et års tid siden.

Ekstra tragikomisk blir endel av denne datainnsamlingen (og PSTs siste innspill) i lys av en ting NRKbeta nevnte i artikkelen Skumle lovforslag fra rettighetsbransjen: Del 1:2: Juridisk sett er det ikke mulig å sette likhetstegn mellom en IP-adresse og en person.

Likevel skal data som telefondataene til Spitz – og betydelige mengder andre – samles opp om alle oss uskyldige fra sommeren av, med mindre Foreningen Digitalt Personvern, som samler inn penger for å rettslig kunne prøve om DLD-vedtaket er i strid med Grunnloven og menneskerettighetene, skulle vinne frem.

Tenk litt over det: Statspålagt, systematisk lagring av alle nettdebattenters ytringer, koblet til IP-adresse (som riktignok ikke nødvendigvis sier noe om hvem som benyttet vedkommende IP-adresse). Dette vil i prinsippet omfatte alle ytringer publisert i for eksempel nettavisenes debattfora, i sosiale medier med videre (så langt norsk jurisdiksjon rekker).

I hva slags samfunn krever myndigheter systematisk lagring av alles ytringer?

Jon Wessel-Aas i Lagringslogikken løper løpsk?

PSTs luftslott

Men enten Foreningen Digitalt Personvern skulle klare å samle inn nok penger til å få prøvd vedtaket rettslig og vinne frem eller ikke, tenker jeg: Ville dette innspillet, eller for den del Datalagringsdirektivet kunne stoppet Breivik? Neppe. Ville det kunne stanset 911-folkene? Timothy McVeigh? Londonbomberne? Lasermannen? Nokasranet? Unabomber? Finnes det i det hele tatt eksempler på dårlige ting forslaget kunne stoppet? Antagelig vil ikke ønsket om elektronisk brev- og besøkskontroll for nasjonen kunne stoppe noe som helst. Det vil kun bli en velment snublesten i veien for alle andre enn dem den er ment å ramme.

The best revenge is living well

Dermed er mitt budskap til PST og norske myndigheter: 22. juli har skjedd. Det rammet oss alle. Vi skulle alle ønske det ugjort, det kan det ikke bli. Det viktigste dere gjør nå og som vi gjør nå, er å leve videre. Vi kan ikke la en ensom idiot ødelegge samfunnet vi ønsker å ha, kontrollpost for kontrollpost. Ikke gi Breivik dette monumentet.

Tidlig skisse for NRKs direktesenter

Prosjektleder for nettjenester

Du vil være prosjektleder i NRK fordi:

• du er svært dyktig til å lede, engasjere og inspirere kolleger og andre
• du har bred erfaring med utvikling av nettjenester
• du ønsker å bidra til å lage et bedre norsk internett!

Les hele stillingsutlysingen og søk!

Interaksjonsdesigner til NRK.no

Du vil jobbe med interaksjonsdesign i NRK fordi:

• du synes utvikling av dialog- og navigasjonskonsepter, brukertesting og -måling er spennende
• du har lyst til å gjøre det enklere for publikum å finne fram i store informasjonsmengder
• du ønsker å bryne deg på responsiv design for ulike skjermstørrelser

• du forstår kraften i tilrettelagt interaksjon for mobiltelefoner, nettbrett og pc
• du ønsker å jobbe tett med nettdesigner, produkteier og utviklingsteam for å knekke faglige nøtter
• du behersker å lande luftige konsepter i tverrfaglige team og med andre eksperter i NRK
• du liker å formidle med penn og papir, tavle, eller elektroniske skisser og prototyper
• du snakker flytende «wireframesk»

Flere stillinger: Kringkasting

Og mens vi er inne på dette med stillinger. NRK søker også etter teknologer innen mer tradisjonell kringkasting. Disse stillingene er ikke i avdeling for nye medier, men kan absolutt være av interesse for enkelte av våre lesere likevel: DVB-ingeniør, Driftsingeniør innen kringkasting

Journalisten som var her var interessert i teknologiutvikling, nett, mobil og meir; men vart nok aller mest fascinert over Tekst-TV: «Push the button on your television remote and you’re digitally transported to the early 1980s.» Les om korleis amerikanarar opplever vårt fyrste digitale massemedium.

Lining Up for Chest X-Rays in Gateway Park, Minnespolis, 1943 - Foto: Tommy Lee - via John McNab på Flickr CC BY-NC-SA

Snart åpnes døren

Vi tar mål av oss til å åpne for en såkalt åpen betatest for alle fra og med neste uke. Men først trenger vi Vi har nå samlet 500 frivillige som kan være med på å syreteste at ikke det er noen alvorlige problemer som gjør at vi må utsette den åpne testen.

Vi jobber med klargjøring nå men vil gjerne at de som vil være med registrer seg med IP-adresse nederst i denne artikkelen allerede nå. Vi anbefaler også at du legger igjen epostadressen din slik at vi kan sende deg en mail når systemet er klart.

Målet med testingen er å sjekke at det ikke er noen alvorlige, uavdekte problemer som gjør at vi må gå over ting en gang til før vi kan slå dørene opp. Og selvsagt er det ikke tilfeldig at vi åpner opp først her på NRKbeta, hvor vi møter et oppegående publikum med høy kompetanse på teknologi, medier og tilliggende herligheter, men likevel: Om dere har en gammel bestemor som prøver å henge med, tips henne gjerne om at hun kan registrere seg her – det er veldig nyttig å ikke bare ha spisskompetente testere, folk med annen erfaringsbakgrunn finner ofte andre feil.

Om alt går som håpet, og dere de frivillige testerne ikke finner graverende problemer, bør alle kunne begynne å kose seg med den nye nett-TV’en fra neste uke av.

Tester dere ikke selv i NRK?

Selvsagt tester vi selv også. Vi har egne folk som kun jobber med testing, og NRK-ansatte fra TV og radio har testet mange ting i lengre tid nå for å sikre at alle felter som skal fylles ut i produksjonssystemene for at ting skal bli bra virker og blir brukt. Men det er noen ting som først dukker opp når det store trykket kommer på, endel feil er vanskelige å fremprovosere ved rutinetester, og … ja. Dere vet hvordan det er. Buksesmekken glir ikke ned av seg selv før man reiser seg opp for å holde takk for maten-talen.

Hva får vi teste?

Det dere får teste, er nyeste versjon av NRKs nyutviklede Nett-TV. Den rulles ut på serverne våre i løpet av natten, og dere tester parallelt med at vi tester og feilretter frem mot neste planlagte oppdatering, som skjer neste uke.

Videodistribusjonen vi bruker for eksempel, er ganske fersk på markedet. Den inneholder mye ny teknologi som gir oss spennende muligheter. Men som med alt nytt har også denne teknologien noen bugs, så det kan være du opplever at videoen ikke spiller av helt feilfritt. Vi jobber sammen med vår videoleverandør for å rette på disse feilene.

Det vil si at det kan hende at ting ikke virker som forventet, slutter å virke eller hikker.

Hva er forskjellen på den nye og den gamle?

Vi kommer ikke til å si så mye om features nå, vi tror vi vil få en mer realistisk test om dere må klare dere på egen hånd, og tenker at det som dukker opp av spørsmål og utfordringer nå gir oss en pekepinn på hva vi trenger å informere tydeligere om. Dere får sette igang med å oppdage og utforske dette nye landet.

Hvordan si fra om feil og problemer?

Inne i Nett-TV’en er det en stor gul knapp; trykk der for å melde inn feil. Det er bedre at dere legger inn feilrapporter der enn i kommentarfeltet, da havner de nemlig automagisk på rett plass i bug-rapportsystemet.

Hva vet dere om allerede?

Det er noen ting som ikke er oppe og står ennå, og som vi utvikler parallelt med at dere får komme inn og teste. Vi sier fra om det nå, så ikke det blir mer forvirring enn nødvendig:

Mobil og nettbrett

Den nye nett-TVen virker på mange (men ikke alle) mobiler og nettbrett. Grovt sett kan vi vel si at den ser ut til å virke på Android-enheter med systemversjon 3.0 og oppover, iPhone og iPad, og mobiltelefoner med Flash-støtte, men vi har ikke laget en berøringsskjerm-tilpasset navigasjon ennå. Det vil si at menypunkter og knapper kan være litt kluntete å treffe på en trang liten berøringsskjerm – de er laget for mus og tastatur. Dette jobber vi med parallelt, plutselig kommer det.

Teksting

Det nye systemet for teksting lar deg slå tekstingen av og på. Men det er ikke alle enheter det virker godt på ennå. Parallelt med at dere tester, jobber vi med å få orden på det, men ingen løfter. Foreløpig finnes ikke teksting på enheter som ikke støtter Flash – dette rammer f.eks. iPad-brukere.

TV direkte

I Norge kan du se sendingene på NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super direkte via Nett-TV. På plattformer som støtter Flash er videokvaliteten tilpasset din enhet og hastigheten på nettet ditt. Dersom du ikke er på enhet som har Flash, for eksempel iPad og iPhone, venter vi fortsatt på at en enkoder blir satt opp før vi kan gi god videokvalitet på direktekanalene. I mellomtiden har vi koblet inn videostrømmen fra NRK-appen. Den er tilpasset mobil bruk og har litt lurvete kvalitet for større skjerm, og kan være ustabil ved høy trafikk, men så har dere ihvertfall bilde… Vi bytter den ut så raskt vi kan.

Ny nettradio

På grunn av at NRK og organisasjonen for de store internasjonale plateselskapene IFPI ikke lenger har en avtale, er det endel av funksjonene i nettradioen (slik vi opprinnelig designet den) som ikke kan brukes: NRK har ikke rettigheter til å legge ut musikk fra IFPI-plateselskaper on demand, kun direkte eller på live radio. Det er en viss avstand mellom NRKs og IFPIs virkelighetsbilde, så det kan fort ta litt tid før denne prosessen kommer seg videre. Derfor har vi satt i gang med å bygge om nettradioen slik at den skal kunne brukes on demand uten musikk fra IFPI-plateselskaper. Vi utsetter lanseringen av radiodelen av tjenesten til denne er ferdigskrudd, og triller frem nett-TV’en nå.

Hvorfor har det tatt så lang tid?

NRKs gamle nett-TV er en aldrende kvern som skulle vært avløst for mange år siden. Det er mange grunner til at det har tatt lang tid før vi er der vi er nå. Den enkleste grunnen er at det er en ganske omfattende oppgave å utvikle noe slikt som en velfungerende nettTV-løsning som skal tåle trafikktrykket under et sportsmesterskap, virke på alskens plattformer og inneholde store mengder innhold.

Men flere av produksjonsverktøyene våre er laget av svært spesialiserte firmaer (gjerne i Nederland) for å gjøre spesifikke oppgaver for å holde TV- og radiosendinger oppe 24/7. Utviklingen av systemene ble startet mange år før (og uten tanke på) at man en dag skulle kunne komme til å distribuere video på nett. Og de er trygt plassert innenfor tykke lag av brannmurer for at sendingene skal kunne gå uforstyrret. Å lirke ut data fra alle disse ulike systemene og bygge dem sammen til noe som kan nyttiggjøres og brukes videre, har vært en svært omfattende prosess. Men nå er denne jobben, som ikke egentlig er å bygge selve nett-TV’en, men som er en forutsetning for at den blir kul, fullført.

Det har også vært varierende grad av hvor mye av programdataene som faktisk har blitt fylt ut av folk i TV og radio fordi de ikke alle har sett poenget med å fylle alle felt tidligere. Nå har vi brukt endel tid internt på opplæring og standardisering så ting skal bli brukbart for publikum.

En siste ting er at nettradioen nå er integrert med nett-TV’en. På grunn av bruddet mellom IFPI og NRK vi nettopp nevnte, var det endel sentrale funksjoner vi ikke kunne tilgjengeliggjøre for offentligheten slik de var blitt designet, men likevel måtte vi gjøre tester og intern innkjøring som planlagt. Det har sinket oss litt, men nå gjør vi nett-TV tilgjengelig uten radiodelen, og så jobber vi parallelt med noen endringer som gjør at nettradioen ikke lenger er avhengig av at vi har noen avtale med IFPI. Den kommer snart.

Veien videre

Det første som skjer nå, er at vi (dersom ikke dere rapporterer inn katastrofale feil) åpner for at alle kan teste i neste uke. Så samler vi fortløpende inn feilrapporter (det er nødvendigvis masse større og mindre feil, utelatelser og mangler i et prosjekt av denne størrelsen), prioriterer, retter og fikser, samtidig som vi driver det utviklingsløpet vi allerede har bla. med større mobiltilpasning og omkoding av gammelt innhold så det kan virke i den nye.

Når vi synes den nye Nett-TV’en fungerer godt nok til at vi kan ta med den gamle bak låven og gi den en verdig avslutning, kobler vi om til den nye, men foreløpig er det den gamle vi viser til fra forsiden, lenker til fra artikler osv. De skal nok få leve parallelt en stund.

Slik blir du en tester

EDIT: Heisann. Det var visst endel som hadde lyst til det ja. Testpanelet ble fullsatt på en drøy time. Dersom de 500 ikke finner noen alvorlige feil, åpner vi for at alle kan være med og teste i neste uke en gang. Stay tuned!

Dersom du har tid og lyst til å være en av våre forsøkskaniner, legg inn din epostadresse og trykk på knappen under. Da registrerer vi IP-adressen din og åpner for tilgang til maskiner tilknyttet denne IP-adressen når det er klart.

IP-adressen som registreres er den eneste du får tilgang fra, og den kan ikke endres. Det vil si at dersom du vil teste hjemmefra, må du registrere deg hjemmefra eller finne frem til hjemme-IP’en din og skrive inn denne. Dersom du vil teste fra jobben så – ja, du skjønner sikkert.

Vi har sett når vi har testet at hjemme-IP-adressene våre har vært uendret over flere måneder, så med mindre du bruker en VPN-løsning eller proxy når du registrerer deg, burde det fungere godt frem til vi går i åpen beta.

Cineflex er stort og tungt og har blitt brukt til luftfoto fra helikopter og fly i mange år.

Men nå har firmaet Schiebel montert et slikt på et ubemannet helikopter. Sammen med blant annet Brainfarm som stod bak den allerede legendariske skifilmen The Art of Flight.


Link til video på YouTube.

Vi snakker ikke om et lite quadcopter av furu til noen tusenlapper. Dette er store og dyre greier. Men det vil likevel kunne gi bilder som vi aldri har sett før. Selv om utstyret er dyrt er det uendelig stor forskjell på å krasje med et bemannet helikopter og et ubemannet helikopter. Så her kommer noen til å tøye grenser og gi oss spennende innhold.

…så kan vi som driver med dette som hobby glede oss til noen lager en slags mini-cineflex for GoPro som passer under litt mindre doninger.

(Via sUAS News)

Neste generasjons HDTV vil antagelig ha en bildestørrelse på 7680×4320 punkter og lydformat med 22+2 lydkanaler. På radio og tv-messen NAB i USA foreslås det at alle nå går sammen om å planlegge en felles standard for Ultra-High HDTV (UHDTV) – en standard som for forbrukerne vil dukke opp først om tidligst 10 år. Testing kan kanskje begynne fra 2020.

NAB (National Associates of Broadcasters) er verdens største messe for profesjonelle radio og TV folk, og holdes hvert år i Las Vegas (USA). I år ventes ca 93.000 entusiaster fra over 150 land – og over 100 av dem fra Norge.

Den største utfordringen med ny HDTV-standard (Ultra HDTV) er at den vil kreve ny teknologi på en rekke områder. Dermed anbefalte også NABs tekniske sjef Kevin Gage at kringkasterne nå raskt måtte komme på banen og ta ledelsen i denne utviklingen, «før noen andre gjorde det».  Han siterte Apples avdøde sjef Steve Jobs: – En masse konsumenter aner ikke hva de vil ha, før noen lager det – og viser det til dem.

Teknisk utfordring

En ny TV-standard er avhengig av en ny transportstrøm for video (MMT – MPEG media transport). Dette vil være den største utfordringen for forbrukerne, sa lederen for arbeidet med standarden ATSC 3.0, Jim Kutzner fra public-service stasjonen PBS. I tillegg trenges ny og effektiv videokoding (HEVC – high effectiv video coding), og også en ny standard for flerkanals lyd basert på Hamasaki 22.2 (en standard utviklet av den japanske nasjonale kringkasteren NHK).

Hamasaki 22.2 bruker 24 høyttalere og fordeler dem i 3 plan rundt hele rommet. NHK har nå testet en mer praktisk gjennomføring av dette som lager en «lydramme» rundt flatskjermen i stua. Testversjonen hadde 116 høyttalere med diameter på 2,5 cm. Rammen bygger bare ca 6 cm ut fra veggen, men det er nok litt igjen til denne når konsumentmarkedet. Neste generasjon HDTV (UHDTV) er antatt klar til testing først ca. 2020.

Likevel er det viktige tanker som nå presenteres i og med at ATSC 3.0 og basisen i 8K /Hamasaki 22.2 nå foreslås som en global standard. I dag er det forskjellige standarder for HDTV i rundt om i verden, og dette gjør at utveksling av TV-programmer vanskeliggjøres. (De må konverteres for å brukes på andre kontinenter.)

Hvorfor UHDTV?

Teknisk nestsjef i den europeiske kringkastingsunionen, David Wood,  stilte spørsmålet om hvorfor man trengte en ny HDTV-standard. – Det vi har sett er at der man introduserer høyere bilde og lydkvalitet så bruker seerne mer tid på kanalene. Jo bedre kvalitet, jo lengre tid brukes på kanalen.

Japanske NHK har allerede startet testproduksjon basert på 8K-standarden og Hamaski 22.2. Siste flygning med den amerikanske romfergen ble produsert med disse standardene for å vise både TV-bransjen og TV-seerne hva som kan være mulig – om noen år.

Hva tror dere? Er høyere oppløsning og flere lydkanaler noe vi trenger uten å vite at vi trenger det?

I Norge har vi jo klassebamsen; en bamse som er med småskolebarn hjem – i følge med en bok der barna forteller historier om hva bamsen har gjort. Laika er en XXL-utgave av denne bamsen – ikke XXL i størrelse, men i omfanget på prosjektet:

Robot Heart Stories from Reboot Stories on Vimeo.

Laika’s Journey

Hjernen bak prosjektet, Lance Weiler, skrev før prosjektstart:

En robot har kræsjlandet i Montreal, og må komme seg til LA for å finne romskipet sitt og komme hjem. To femteklasser i underpriviligerte nabolag; en fransktalende klasse i Montreal og en engelsktalende i LA, deltar i et eksperimentelt læreprosjekt som inkluderer matte, naturfag, historie, geografi og stilskriving – og som plasserer læringen i hendene på elevene. Ved felles problemløsning og kreativ skriving skal elevene hjelpe roboten å krysse Nord-Amerika.

Det høres jo ganske omfattende ut. Men prosjektet er gjort på lavt budsjett, delvis via crowd funding, og forberedelsene er gjennomført på svært kort tid: Ideen ble unnfanget i slutten av mai 2011, samme høst var prosjektet igang.

The Power Of Love

Robotens historie begynner med at hun kom til jorden for å studere oss. Men så ble hun så opptatt med å dechiffrere alt vi snakket om, at hun i et øyeblikks uoppmerksomhet dunket inn i en satellitt. Hun ble skilt fra romskipet sitt og landet i Montreal, øst i Canada.

Så derfor ble hun nødt til å få samlet nok Heartpacks til å kunne komme til LA på vestkysten i USA, der hun kan gjenforenes med romskipet, så hun kan komme seg hjem. OOG disse heartpack’ene er små roboter man enten kan printe ut og farvelegge, eller klippe-brette-lime i 3D, og ta bilde av sammen med ting man er glad i eller opptatt av.

With A Little Help From My Friends

Underveis har skoleelevene ulike prosjektarbeider knyttet til roboten. Klassen i USA drev særlig med naturfagsoppgaver, i Canada var hovedvekten på multimedia. Barna lærer om bærekraftige energikilder og får med seg både geografi og historie når de skal hjelpe med å planlegge reisen over kontinentet. Barna kommer også med faglig bistand til den strandede roboten:

Day 2: Montreal Mission Control from Reboot Stories on Vimeo.

Og fra sidelinjene fyller hjelpere fra andre kanter av kloden på med Heartpacks.

Across The Universe

Hun er her på denne planeten for å finne ut hva den dreier seg om – hun er vitenskapskvinne.

Roboten ble døpt Laika av barna, etter den sovjetiske romhunden. Og etterhvert som barna fjernstyrte robotens vattfylte legeme tvers over det amerikanske kontinentet, la de til mindre åpenbare steder de mente roboten MÅTTE se, og bygget ut historien med vimsete elementer som kom i tillegg til tingene som lå der fra de opprinnelige skapernes hender.

Barna ville hun skulle reise til Mount Rushmore og drikke te med enhjørninger.

Som følgesvenner på reisen hadde Laika en fotograf og en dokumentarfilmskaper som la ut daglige rapporter om Laikas ferd over 10 dager. De dro til alle de ulike stedene, og tok bilder som blåste liv i barnas fantasier.

Robot Heart Stories: Laika’s Journey from Reboot Stories on Vimeo.

Young At Heart

Lance Weiler er opprinnelig filmskaper, men har de siste årene drevet i retning transmedia, å skape fortellinger som lever på mer enn én skjerm. Fagfeltet transmedia er ungt, og har – som transmedia-guru Michel Reilhac sier – ennå ikke fått sitt Blair Witch Project-øyeblikk. Kanskje er det nettopp derfor det er mulig å leke så fritt som Weiler og hans følgesvenner gjør i dette prosjektet.

Weiler har skapt en rekke fascinerende prosjekter på ulike punkter i grenselandene mellom film, spill og virkeligheten. Mulig vi må fortelle mer om det senere, men på årets South By Southwest satt han ihvertfall i panelet Multiplatform Storytelling: Frontline War Stories (her kan du høre en podcast av panelet, Weiler starter på 30’00″) og han fortalte oss isalen om dette og flere andre prosjekter. Alle fascinerende. Dette grep meg likevel mer enn de andre.

Twenty First Century Boy

Lance Weiler stiller det retoriske spørsmålet “Hva betyr egentlig historiefortelling i det 21. århundre? Hvordan er morgendagens publikum?” Han svarer “Jeg tror virkelig på at de som tidligere var kjent som publikum faktisk er medskapere, så jeg ville samarbeide. Og jeg bestemte meg for å samarbeide med en gjeng femteklassinger”.

Prosjektets drivkrefter var å bygge grunnleggende digitale ferdigheter, eksperimentell læring og en trang til å vise hvordan kreativitet og felles fantasi kan tennes.

Etterhvert begynte barna å fortelle historier, folkene bak prosjektet begynte å samarbeide med barna, og barna tok over deler av historiens verden.

De startet med de to skolene, innen de ti dagene var omme deltok folk og skoler fra andre steder i verden, foreldre og barn satte seg ned sammen, printet ut og lagde Heartpacks hjemme – de mottok bidrag fra 8 land og massevis av skoler.

Alle begynte å forstå at det var ikke energi – fossilt brennstoff – som var drivkraften, det var lidenskap og kreativitet.

Changes

Weiler ble underveis kontaktet av en lærer som jobbet med autistiske barn. Hun fortalte at barna laget farveleggingsbok-versjonen av ting de hadde et lidenskapelig forhold til. Etterpå gikk de på biblioteket og fant bøker som passet til lidenskapene. For første gang hadde disse barna funnet frem sine egne bøker.

Og skolebarna hadde fått lyst til å reise, lyst til å se, lyst til å gå ut og utforske.

Under The Milky Way Tonight

Weiler avsluttet delen om Robot Heart Stories med å si at det som virkelig er spennende for ham ved dette, er – med mye av dette prosjektets design prøver han å være nesten som et barn – ikke bare er det et ambisiøst prosjekt med å reise i verden og besøke flere skoler, men på slutten av året skal kunstverkene, Laika selv og alle historiene skytes ut i rommet. Så når barna ser opp i nattehimmelen, vil de bli minnet om hvor langt fantasien kan bære dem.

Montreal Mission Control – Farewell from Reboot Stories on Vimeo.