Vinylutgaven (omslaget på bildet er av en tidligere versjon) er på ikke mindre enn fire tjukke LP-plater. To av dem rommer originalalbumet i remastret utgave på fire sider vinyl. Her ville man ha best mulig lyd, og da trengs det rileplass. Remastringen er gjort av Greg Calbi ved Sterling Sound i New York, med en egen mastring for vinyl som ivaretar dynamikken i innspillingen best mulig.

Madrugada-co-grunnlegger og plateprodusent Frode Jacobsen får en varm, analog klang i stemmen når han forteller meg om innspillingen med John Agnello i studio A i Water Music-studioet i Hoboken høsten 2000:

- Det var et svært innspillingsrom. Vi brukte Neumann U47 originalmikrofoner fra 1960-tallet, det er de samme som Sinatra brukte. Vi tok opp med en Studer A800 Mk III 2-toms spolemaskin, og miksebordet var en Neve 8088.

Det er sånt vi i musikkbloggens hifi-fraksjon liker å høre. Vinylpressingene er støyfrie og flotte, og plasserer deg i det store rommet i New Jersey med en realisme og tredimensjonalitet jeg aldri tidligere har hørt denne plata gjengitt med.

De siste fire LP-sidene rommer blant annet demoer, outtakes og en remastring av EPen som også kom i 2001.

RUNE GRAMMOFON lager noen av kongerikets aller fineste vinylutgivelser. In The Country kaller musikken sin «langstrakt episk progjazzrockcountry», men på livealbumet «Sound and Sights» er det aldri tvil om at det er jazz og jazzsensibilitet som er grunnfjellet.

Slentrende og samtidig stramt disiplinert, med en melankolsk, gyngende gjennomgangstone og søte, små poptemaer kontrastert mot forsiktig friksjonsfylte ting. En plate som kryper innpå deg, innspilt live i Oslo og Kongsberg av Christian Snilsberg. Albumet er  produsert av bandet selv, og låter nydelig. Lavmælt, men samtidig med dynamikk i bøtter og spann.

«Sounds and Sights» fåes som en kombo av cd og dvd med en konsert/kunstfilm regissert av Claus Arthur Breda-Gulbrandsen, eller dobbel LP og dvd. Musikkbloggen går selvsagt for sistenevnte versjon. Da blir det også skikkelig rom for husdesigner Kim Hiorthøis lekne design på et utbrettcover med tykk, deilig papp, omslagstekst i god gammel jazztradisjon, med et drøftende essay signert den engelske jazzkribenten Marcus O’Dair, og en kvalitetspressing på tykk, fin vinyl, som lar In The Countrys varme, åpne og organiske sjangerlek kommer ekstra godt til sin rett.

Når vi først snakker om Rune Grammonfon: Jeg har blogget tidligere om Hifi-magasinet Stereophiles rosende omtale av Bushman’s Revenge. Nå har den audiofile bibelen falt for Jenny Hvals «Viscera», som den kaller blant annet «blistered, scarred, luscious», og «beautifully recorded». Det er bare å stemme i, dette er en av disse platene du virkelig bør høre i all sin høyoppløste, dynamiske prakt på vinyl.

En tredje Rune-utgivelse som helt klart gjør seg aller best på vinyl er bergensfenomenet HP Gundersens nye prosjekt The Last Hurrah!!- en fascinerende bladning av dronerock, kosmisk raga, pop og Gundersens patenterte, vestlandske country. På «Spiritual Non-believers» utforsker han dronete, modalt gitarspill, blant annet med Stephen Stills «hemmelige» åpne gitarstemming. Akustisk gitar? Alltid best på vinyl, enten den trakteres av Stephen Stills eller Hans Petter Gundersen.

Det har i det hele tatt vært litt av et første halvår for norsk musikk på vinyl. Selv har jeg blant annet gledet meg over hvor bra de nye platene til Tommy Tokyo, Big Bang, Lars Haavard Haugen, Stein Torleif Bjella, De Lillos, Knut Reiersrud/Sam McClain, Jens Carelius, og, ikke å forglemme, Montée, Turns og The Apricot, låter på platespilleren.

Er The Whos «Live At Leeds» tidenes beste livealbum? Nå kan du skaffe deg, eller en du ønsker å glede, nesten i overkant solid bakgrunn for egne meninger om spørsmålet. Super Deluxe-utgaven rommer 180 grams vinyl, en 7” replika av singelen «Summertime Blues»/«Heaven and Hell» i originalomslaget, fire cder, en tykk, forseggjort bok med bilder og essays, samt en replika av den ikoniske konsertplakaten med Townshend i fullt vindmølle-modus.

LP–utgaven innholder, som seg hør og bør, kun de opprinnelige seks sporene i remastret utgave. Men på cd får du hele Leeds-konserten, inkludert en komplett gjennomspilling av «Tommy», samt hele konserten fra Hull dagen etter. Dermed oppdager man for eksempel at det man trodde var improvisert galskap på slutten av Leeds-utgaven av «My Generation», i realiteten var noe mer regissert, og gjentas dagen etter. En unik dokumentasjon av et av tidenes liveband i full fyr, med Keith Moon i praktslag. At cd-platene er pakket i et felles omslag med vinylen er et minus for vinylnerder, men ellers er dette et opplagt juleønske for The Who-afficinados. Boksen er dessverre blottet for informasjon om hva slags arbeid som er gjort med remastring, pressing etc. Vil man ha en enkere og rimeligere løsning, og fortsatt være på den sikre siden lydmessig, er den audiofile 140-gramsutgaven fra Classic Records fortsatt tilgjengelig.

Hele Stones-katalogen ble nyutgitt på vinyl i år, i to gedigne bokser. Dette er utvilsomt blant årets heftigste, mest attråverdige og kostbare retroprodukter, noe som ikke sier så rent lite i det knallsterke vinylåret 2010. Synes du det blir i overkant å investere i begge, er det denne du skal ha: «The Rolling Stones: 1964-1969» dekker bandets første år, perioden med hjemlige, engelske innspillinger som begynner med de derivative, men sjarmerende og kompetente bluesøvelsene på «The Rolling Stones», og slutter med mesterverkene «Their Satanic Majesties Request», «Beggars Banquet» og «Let It Bleed». Du får ikke bare bandet på sitt mest «autentiske» og vitale, men også remastringen som yter katalogen mest rettferdighet.

De to boksene er nemlig produsert på forskjellige måte. Mens deler av 1971-2005-boksen bærer preg av dynamisk komprimering og en noe «flat» lyd som står seg overraskende dårlig mot tidligere vinylpressinger (min gamle originalversjon av undervurderte «Black and Blue» låter for eksempel klart bedre enn 180-gramsversjonen i boksen), er platene i ‘64-’69-boksen mastret av ringreven Bob Ludwig og presset med utgangspunkt i remastringene som ble gjort for Super Audio CD for noen år siden. For all del, det låter ikke dårlig av 1971-2005-boksen heller, men forskjellen er markant. Til «bare» 2000 kroner, mot ca. 2500.-, er den første boksen også den rimeligste av de to.

1971-2005-boksen åpner knallsterkt og rockhistorisk mektig med «Sticky Fingers», «Exile On Main St.» og (et stykke på vei) «Goat’s Head Soup». Men litt lenger ut i bunken skal vi gjennom en del dødpunkter og et sakte, men sikkert kunstnerisk forfall, gjennom totalt 14 album. Det er senere høydepunkter som «Some Girls», men det er også «Flashpoint» og «A Bigger Bang».

For begge boksers vedkommende glimrer ekstramateriale, video, hefter med bakgrunssessays og denslags med sitt fravær. Her er det bare rock’n'roll. Stones-katalogen står selvsagt fjellstøtt på egne ben, men det hadde nå vært både moro og på sin plass med litt kurert kontekst. Kan det bety at den definitive utgaven kommer i tide til, skal vi si, jula 2020? Hva den kommer til å koste, tør jeg ikke tenke på.

Prisen for beste lukt fra en vinylboks går til nyutgivelsen av George Harrisons «All Things Must Pass». Originalutgivelsen, med tre LP-plater (selve albumet på to plater, samt en plate der Harrison og venner jammer), er reprodusert ned til minste detalj, og det er de fargede innercoverne, i tykt, mykt papir, som lukter så herlig av trykksverte. Det er 40-årsjubileumsutgaven vi snakker om, remastret til 180 grams vinyl fra de originale mastertapene i Abbey Road-studioet. Dette er strengt tatt den eneste soloplata med George Harrison du må ha i samlingen, og bedre enn i denne versjonen blir den neppe.

Big Dipper er ikke bare en platebutikk, men også et lite plateselskap i ny og ne. De står bak vinylutgaven av Montées «Isle Of Now», som kom på cd i 2009. Montées eskapistiske klubbmusikk skal låte fett og glamorøst, men fortonte seg i mine ører litt overlesset, komprimert og ProTools-aktig trangt i skjæret på cd. Men på vinyl, presset fra en egen høyoppløst master, åpner musikken seg plutselig mer opp, slik at en av de siste åras mest imponerende og sjangeroverskridende norske popdebuter kommer mer til sin rett.

Helge Lien Trios «Hello Troll» er tidløst lyrisk pianojazz, kontemporært oppfrisket med svale beats. Den er også en en uvanlig velprodusert innspilling, signert Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, og i fersk vinylutgave, kvalitetspresset fra en høyopppløst master på 180 grams vinyl, kommer den virkelig til sin rett. Trives du best i det heldigitale domenet, kan du også kjøpe albumet i 24 bits/96 khz oppløsning, såkalt «studio master»-kvalitet fra Linn Records.

Og hei, en liten juleplateanbefaling til slutt: Når du har fått overdose av «A Christmas Gift For You», er «Christmas», med Low, en trio fra Duluth, Minnesota, den perfekte motgiften. Melankolske, dvelende versjoner av gamle juletravere av høy kvalitet. Inneholder dessuten «Just Like Christmas» som namedropper Oslo og ble brukt i filmen «Mongoland». Du får den på Big Dipper, for eksempel.

God jul, på 33 1/3 fine og rolige omdreininger.

Etter å ha satt sitt umiskjennelige preg på Miles’ Kind of Blue, gikk Coltrane nærmest rett i studio for å spille inn Coltrane Jazz.  Senere samme år kom My Favorite Things, Coltranes første album for Atlantic, med nydelige, frie tolkninger av standardlåter fra blant andre Cole Porter og George Gershwin.

Denne klassiske  innspillingssesjonen, med McCoy Thyner (piano), Elvin Jones (bass) og Steve Davis (trommer), var så fruktbar at den også  ga materiale til to plater til, Coltrane Plays The Blues (1962), og Coltrane’s Sound (1964).

Av disse er det vel strengt tatt bare My Favorite Things som hører til blant hans virkelig uunnværlige, men det er store øyeblikk på alle disse platene. Ikke minst Coltrane’s Sound, som forsvant litt i oppstusset rundt utgivelsen av A Love Supreme samme år, er en klart undervurdert Coltrane-perle . Mitt råd er at du begynner med My Favorite Things, og ser om du får lyst på mer.

Rhino har presset platene på 180 grams vinyl hos RTI i California, med nye matriser skåret fra de originale analoge mastertapene av remastringsuruen Bernie Grundman. Det er ikke snakk om remastringer, men lyden er god og pressingene strøkne.  Her er det mye analog godlyd og mye stor jazz for pengene.

Særlig til 139 kroner stykket, som Platekompaniet selger dem for.  Her har Rhino/Warner priset seg hyggelig lavt, i et stadig mer opphetet vinylmarked der mange audiofile nyutgivelser koster langt over 200 kroner.

Torgny Amdam fortsetter samarbeidet med regissør Emil Trier på videoen til låta «Big Day» som ble sluppet i går.

Sist gang tok Amdam og Trier seerne med på rånerfylla i «The Only Game». Denne gangen er det avslutningen av russetiden til en jentegjeng fra Asker som blir portrettert av Triers døsige og sosialrealistiske fortellerstil.

Russejentene roter med russegutter, bader i fontena, drikker vin rett fra tuten, danser og spyr - alt akkopagnert av den tidligere Amulet-vokalistens nye elektropopkrumspring.

«Big Day» er del to i en trilogi som skal ta for seg ungdomsmiljøer og fenomener i Norge - der alle låtene til slutt blir å finne på Torgnys solodebut «Chameleon Days» som kommer i oktober.

Hvis du liker Emil Triers verker, ta også en titt på franske Romain Gavras ungdomsportretter i musikkvideoene til Justices «Stress» og DJ Mehdis «Signatune».

Hvilken ungdomsgruppe tror du går under lupen i den siste delen av Trier og Torgnys videotrilogi?

Keith Jarretts The Köln Concert er en av jazzhistoriens mest kjente plateutgivelser, tidenes  mestselgende ECM-utgivelse, og tidenes mest solgte album med solo pianomusikk.

I tillegg er det betimelig å spørre om dette er albumet flest mennesker i verden har elsket til. Det er i hvert fall ikke usannsynlig at det er plata som har akkompagnert flest hyrdestunder på studenthybler verden over.

Jarretts lyriske mesterverk av improvisert pianomusikk  gikk sin seiersgang langt utenfor det vanlige jazzinteresserte publikummet da den kom i 1975, og har aldri mistet sin tiltrekningskraft.

Nå kan du høre Köln-konserten, og et utvalg andre ECM-utgivelser, i audiofile kvalitetspressinger på 180 grams vinyl.  Blant nyutgivelsene er også to konsertplater med Jarretts klassiske standardlåt-trio, med trommeslager Jack De Johnette og bassist Gary Peacock, og to album med Pat Metheny Group, Offramp og Pat Metheny Group.

Men ECM-sjef og eneveldig produsent Manfred Eicher er ikke den som faller for fristelsen til å tukle mye med lyden på sine  gamle innspillinger - eller til å la andre gjøre det.  Her har det ikke være noen eksterne remastringsguruer inne. Det er rett og slett snakk om nye pressinger på høykvalitets 180 grams vinyl, fra de gamle originalmatrisene.

Resultatet er tilnærmet støyfrie pressinger, og muligens noe bedre dynamikk, men ikke noen revolusjon på lydfronten. Det trengs ikke, heller; det meste fra ECM er nydelig innspilt og nennsomt produsert og mikset.

Köln-konserten er nok ikke blant ECMs mest vellydende innspillinger, og Jarrets flygel er påfallende sprøtt i klangen. Men det betyr lite, her er det atomsfære og musikalitet det handler om. Vinylen låter dog vesentlig bedre enn min gamle cd, for ikke å si direkte nydelig.

De to trio-platene med Jarrett, Tribute og Still Live er, om ikke blant Jarrets eller ECMs mest sentrale utgivelser,  helt fabelaktig gode innspillinger, med en dynamikk og en tredimensjonal tilstedeværelse som er til å få gåsehud av.

Chick Coreas Return to Forever, derimot, en av hjørnesteinene i 7o-tallets fusionmusikk med sine space-keyboards og latinamerikanske rytmefigurer, låter fortsatt en smule tørr og trang i skjæret.

Men Köln-konserten som dobbel-LP på 180 grams vinyl? Det er et must.

Platene får du blant annet tak i på Big Dipper.

Det amerikanske magasinet Stereophile er en slags bibel for audiofile. I septemberutgaven anmelder bladet både det norske kultbandet Bushman’s Revenge (bildet) og norsk high end-elektronikk, med hyggelig utfall sett med patriotiske øyne.

Trioen Bushman’s Revenge, med gitarist Even Helte Hermansen (som i år også kan høres på platene til blant andre Shining og Solveig Slettahjells Slow Motion Orchestra), bassist Rune Nergaard og trommeslager Gard Nilssen, samt gjesteorganist Ståle Storløkken, spiller tung, leken og kompromissløs rock med jazz- og prog-tilbøyeligheter. Liker du King Crimson anno Red, Hendrix, Jeff Beck, jazzimprovisatører som Albert Aylers eller Pharoah Sanders,  eller for den saks skyld Motorpsycho, bør dette være i din gate.

Bandets siste plate, Jitterbug (Rune Grammfon 2010), er også en lydmessig fornøyelse, ikke minst i vinylutgaven, der trioens instrumenter formelig hopper ut av høyttalerne, varme, svære og hissige. Det meste er spilt inn live i studio, og selv om det ikke er gjort analogt, er følelsen av tilstedeværelse stor.

Lyden er utvilsomt medvirkende til at Stereophile i septemberutgaven anmelder plata over en helside som «Recording of the Month».

Teksten er foreløpig ikke lagt ut på Stereophiles nettsider, men du kan se den her:

Det er forøvrig ikke bare Stereophile som digger Bushman’s Revenge. Ringreven David Fricke i Rolling Stone liker plata, det samme gjør All About Jazz.

Stereophile skriver ellers mer om dyr, audiofil elektronikk enn om plater. Magasinet har skrevet pent om norske Electrocompaniet ved flere anledninger, og i septemberutgaven får selskapets AW400 monoblokk-forsterker tommelen opp over fem sider, med noen midrre reservasjoner, av anmelder Art Dudley (heller ikke denne artikkelen er på nett foreløpig).

«Søt, morsom og hemningsløst kraftfull», en «kombinasjon av kraft og musikalitet» og en «som forventet stor forsterker fra et selskap med en oppsiktsvekkende historie» er blant superlativene til noe så «gammeldags» som en solid state-forsterker fra en selskap med postadresse 4120 Tau, Norge.

Danseren her heter Kari Vikjord, og er i likhet med bandet for øvrig fra Bodø. Videoen er regissert av Thor Erling Brenne.

“Skredder” var for øvrig en av låtene som ble trukket fram av Dagbladets anmelder Sven Ove Bakke, da han kastet femmer på terningen for debutalbumet “Trådnøsting”.

Førstesporet «Skredder» («va æ en skredder sku æ klædd dæ naken») ringler av gårde et sted mellom Kings Of Convenience og Kent, bruser med emorockfjærene i noen korte, øsende sekunder før de tvinger seg tilbake til tråklende, hoggende minimalisme. Slik bølger de fram og tilbake, mens gitarene kjekler og kjæler om hverandre.

Bandet selv ønsker ikke å si all verden om videoen, men de skriver i en e-post at videoen er veldig i tråd med resten av uttrykket til bandet:

Man kjenner også igjen flere av elementene i coverarten til Bernt Dyrstad fra Trådnøsting. Stilrent og mystisk.

Kråkesølv forbereder seg nå til en festivalsommer som inkluderer stopp på Hove, Træna, Bukta, Slottsfjell, Storås og Øya.

En bonus til slutt: En annen flink mann hvis musikk det egentlig ikke passer seg å bruke moderne dans til, men som ignorer det fullstendig - til stort hell:

Ride, Rise, Roar trailer from ride, rise, roar on Vimeo.

Bobby møter Ben Folds på Chatroulette

For noen uker siden dukket Pianomannen Merton opp på Chatroulette og YouTube. Dagbladet, blant flere, undret seg på om den hettekledde Merton egentlig var Ben Folds.
Under en konsert i Charlotte på lørdag koblet Ben Folds, seg opp Chatroulette og sang det han så sammen med noen tusen fans.
Akkurat som Merton gjorde.
Først trodde jeg at Merton og Ben Folds var en og samme person, men nå er jeg sannelig ikke så sikker lenger. Nei, det er dette som er Ben Folds på Chatroulette, skriver Jan Omdahl i dag.
Ikke vet jeg. Det låter i hvert fall litt annerledes, men samtidig kan begge være Ben Folds.
Noen med supergehør som vil driste seg til med en dom?

Se begge videoene i sin helhet og døm selv. Om ikke annet kan du dra på deg et smil. Selv den mutte fyren innledningsvis må gi seg gleden i vold når Ben Folds synger “Don’t be sad” og forklarer at tusenvis av mennesker er her to “cheer you up”.
Ben Folds: Ode to Merton

Merton på Chatroulette:

Er albumformatet kunstnerisk hellig og ukrenkelig, eller bare et distribusjonsformat for en mer eller mindre tilfeldig sammenrasket samling enkeltspor?

Floyds søksmål dreide seg dels om beregning av royalties, men også om hvorvidt plateselskapet har rett til å selge enkeltspor fra Pink Floyd-album digitalt, utenfor deres opprinnelige albumkontekst, skriver Telegraph.co.uk.

Floyd har alltid vært et albumband. Med plater som «Dark Side of The Moon», «Animals» og «The Wall» på rullebladet, må de vel  regnes som en av de fremste eksponentene for konseptalbumfaget. Her handler det om forseggjorte musikalske suiter, der musikk og tekst er sydd sammen til en større tematisk og kunstnerisk helhet. Hvor dypt helheten stikker, kan nok diskuteres, men helst ikke med medlemmer av Pink Floyd tilstede i rommet.

Ifølge bandets advokat forelå det en kontrakt som forbyr salg av Pink Floyd-kutt utenfor deres opprinnelige sammenheng, både fysisk og digitalt. EMI hevdet på sin side at avtalen bare gjelder fysisk salg. I dag fikk altså bandet medhold i retten. Dermed blir det ikke noe stykksalg av «Money» eller «Another Brick In The Wall pt. II».

For oss som er vokst opp med det fysiske albumformatet, har det mytiske proporsjoner. Du kan ikke komme her og fortelle oss at «Pet Sounds», «Abbey Road», «What’s Going On», «Are You Experienced?», «After The Gold Rush», «Innervisions», «Ziggy Stardust» eller «Sign  ‘O’ The Times» bare er en samling låter, satt sammen i siste liten fra et større råmateriale en hektisk helg før plata skal i trykken.

Er Beatles-klassikeren Abbey Road et ukrenkelig hele, eller bare en salgs- og distribusjonsløsning for en samling låter? Foto: SCANPIX

Eller kan du det? Den juridiske striden mellom en av rockens legender og selskapet de har gitt ut plater på hele sin karriere, er interessant som bakteppe for en mer generell diskusjon.

Alle som kjenner er musiker eller tre, vet at låtrekkefølgen på et album bestemmes med en viss flid og omhu. Det er om å gjøre å skape en fungerende helhet, med dynamikk til å sette de enkelte kuttene i sitt beste lys, og samtidig holde lytterens oppmerksomhet hele veien gjennom.

Men alle som kjenner en musiker eller tre vet også at det som havner på et album ikke er det eneste som kunne havnet der, og at rekkefølgen ofte er usikker helt til det siste.

Ofte er det mer elle mindre tilfeldige valg som avgjør. Bortsett fra reglen som ifølge Robert Forster, en av grunnleggerne av australske The Go-Betweens, er absolutt:

Det nest siste kuttet på et album alltid er det dårligste.

I disse iTunes- og Spotifytider er det vi som brukere som bestemmer. Er nest siste spor dårlig, lar vi bare være å kjøpe det. «Next»-knappen er heller ingen ny oppfinnelse. Vi handler enkeltspor, setter sammen digitale mixtapes og herjer generelt fritt med favorittartistenes kataloger.

FOTO: kevindooley under en Creative Commons 2.0-lisens

Er det helligbrøde å tukle med et album?

Skal vi tro Stargate-produsent Tor Erik Hermansen, kan det ikke være så farlig. Ifølge ham er det rett og slett slik at det vi tenker på som de beste albumene, er det fordi de inneholder de beste enkeltlåtene.

I en kronikk i Morgenbladet i januar, svarte den norske superprodusenten på en tidligere kronikk av Lars Lager Espevalen, som blant annet hevdet at oppløsningen av albumformatet fjerner en talerstol for musikkhistorisk og -teoretisk forståelse.

Hermansen fikk sin aha-opplevelse av albumets svekkede rolle da han jobbet med Rihannas nye  i Westlake Studio i Los Angeles,  i det samme studioet der Quincy Jones og Michael Jackson lagde Off The Wall. En jentegjeng fra en lokal barneskole hadde vunnet en konkurranse og var på besøk. En representant for plateselskapet spurte jentene hvilket Rihanna-album de likte best:

De så tomt på oss, helt til en av mødrene brøt inn og forklarte at: «De kjøper egentlig ikke cd-er, de får et beløp de kan bruke på iTunes hver måned». Det gikk opp for oss at ikke bare kjøper de enkeltsanger i stedet for cd-er, de forsto ikke engang spørsmålet, skriver Hermansen.

I en slik kontekst er Pink Floyds juridiske feide med EMI utvilsomt et ekko fra en svunnen tid.

Men er albumformatet virkelig døende? Og hva betyr det om det sakte, men sikkert forsvinner?

Jeg har nylig kjøpt meg vinylspiller, fråtser i audiofile nyutgivelser av klassiske album og er kanskje feil mann å spørre.

Hva tror du?

LidoLido fra Haugesund rapper med snille tekster.

Her er Dagbladet FREDAGs guide til Bylarms siste dag.

Denne guiden sto først på trykk i forrige utgave av Dagbladet FREDAG

Når enden er god, er allting godt. Når kvelden er omme, har punktumet blitt satt for de 400 konsertene som utgjør årets Bylarm-program. For en fest!

Det gjelder å gjøre det beste ut av musikkbonanzaets siste dag. Hva skal du på i kveld? Legg gjerne inn en kommentar nederst i saken.

Hiphopper

Du synes Jay-Z er gud. Du enten digger eller disser autotune. Du har ujevnt store armmuskler fordi du bouncer så mye med høyrehånda. Du uttrykker stadig at multiriminga til Eminem har gått på tomgang de siste årene.
Du elsker Hovefestivalen og fnyser av indierapen på Øya (selv om du gleder deg intenst til Raekwon og BigBoi) Du kliner aller helst til r&b og elsker, elsker, elsker R. Kelly.

I kveld bør du se:

LidoLido

LIDOLIDO, Samfunnssalen 00.30 - Ikke noe «bitch, I’m gonna fuck you hard while I smoke some crack», selv om Peder Losnegård (17) er westcoast. Westcoast of Norway, vel å merke. Haugesundskiden som i 14-årsalderen nærmest ble adoptert av helten Timbuktu omtaler musikken sin som «good guy rap». Vi omtaler den bare som god rap. Sjekk ham ut på by:Larm, så kan du få déjà vu på Øya om et halvt år.

Eventuelt: DANNY OG PUMBA, Mono 20.00 – duo med kredkompiser og fet mainstreamrap

Emo

Du vil være annerledes, og klær deg derfor mer eller mindre likt som alle andre som også vil være annerledes. Du føler behovet for å uttrykke at verden er et drittsted, og ser helst at musikken gjør det samme.
Du hører gjerne på gammal punk, mollstemt shoegaze og støy, Joy Division, Panic at the Disco, My Chemical Romance og Nine Inch Nails, og kan strekke deg til å høre på pop så lenge det er nok patos og den kan fylle et middels stort stadion.

I kveld bør du se:

Alit Boazu

ALIT BOAZU, Garage 23.00 - Hvis Muse-gjengen var født inn i en urbefolkning, ville det sannsynligvis lått som dette – teknisk god, svulstig og symfonisk patosrock med etniske vibber. Når den samiske vokalen hales flytende ut, blir det lett å trekke linjer til Sigur Rós-vokalist Jónsi. Tromsøværingene. Denne (fylle-)sentimentale kvelden på Garage blir et fint utløp for oppsamla februarfølelser.

Eventuelt: CCTV, Samfunssalen 21.30 – catchy og kald 80-tallsdeprock for kidsa

Elektrokid

Du mener den beste musikken lages på laptoper, helst de med lysende eple bak. Du tror glowsticken snart kommer tilbake for fullt. Du vanker på The Villa, men drømmer om berlinske Berghain.
Du hører gjerne på alt fra streit elektropop, som Röyksopp, Daft Punk og Justice, til gammal Kraftwerk-prototechno, trance og house.

I kveld bør du se:

Proviant Audio

PROVIANT AUDIO, Rockefeller 20.30 - Husker du oldschoolfunken fra det banebrytende strategispillet Transport Tycoon? Elektronikaen til Mathias Stubø (17) svever i grenseland mellom dette pre-Windows-spillet og nyjazz à la Jazzanova, men med langt flere elektrofakter. Til livekonsertene drar Mathias med seg et titalls flinkiskompiser fra videregående på alt fra blåsere til rhodes. Der han fortsatt går. Tenk det.

Eventuelt: MASSELYS, The Villa 21.00 – fiffig, avantgardistisk nowave-band

Indieaner

Du elsker Øyafestivalen og Pitchfork, og digger kredband som ulmer på undergrunnens overflate, fram til de får den oppmerksomheten de faktisk fortjener. Du nekter å bytte fra Converse til støvler i festivalregnet. Du blir rørt av god low-fi-pop.
Du hører gjerne på siste skrik innen snever britisk, svensk og kanadisk pop, samt alle The Strokes’ arvtakere. Du elsker gammel Modest Mouse og ny Vampire Weekend. Du er dritlei av Franz Ferdinand og Arctic Monkeys (de ble jo så store!).

I kveld bør du se:

Rubik

RUBIK (FIN), Scene 00.00 - «En gjeng finner har laget et av årets beste indiepopalbum. Helt sant!» sa Lydverket på tampen av 2009. Du ligger an til å bli overraska av denne namedroppingdrømmen av ei gruppe – vi slenger oss på hyppig brukte TV on the Radio og Animal Collective. Dette er et band like fargerikt som Rubiks kube, og det er like umulig å mislike dem som å løse kuben.

Eventuelt: MHOO, Teltet 17.30 – purung First Aid Kit-aktig kvartett som vil overraske

Metalhue

Du mener musikk skal være så brutal at du kjenner smerte. Du får kick av monotont hyperpulserende basstrommer, plumbo-vokal, og svimmelheten når du headbanger. Du kler deg som en demon, men er egentlig en godhjerta bamse.
Du hører gjerne på både snevre og store band innen metalens subsjangre, fra svartmetalband som Gorgoroth, Darkthrone og Enslaved til thrash-band som Metallica, Slayer og Anthrax.

I kveld bør du se:

Purified in Blood

PURIFIED IN BLOOD, Scene 00.00 - At dette metalcorebandet har slått både Kaizers, Turboneger og Madrugada på målstreken i utnevningen av «beste liveband», sier vel sitt. For noen år siden brøyt bandet sammen fordi noen av medlemmene droppen veganer- og avholdslivsstilen som bandet hadde identifisert seg med, men i 2008 sto de opp fra de døde etter å ha krangla ferdig. Det er vi glade for.

Eventuelt: GOAT THE HEAD, Rockefeller Annex 00.00 – rå, barbarisk deathmetal

Popsurfer

Du skriver på Facebook at du liker «Stort sett alt, bortsett fra [FYLL INN MER PERIFER SJANGER]». Du sier på byen at det spilles altfor mye av det samme på P3, men synes «Lydverket» er for snevre når de serverer smale nykommere.
Du hører gjerne på fengende og umiddelbar pop og rock med masse hooks. Du likte veldig godt Donkeyboy-bølgen, men ble lei til slutt. Du har hørt mye på U2 og Coldplay opp gjennom, og er fan av The Killers.

I kveld bør du se:

Lise Karlsnes

LISE KARLSNES, Sentrum Scene 21.00 - Bergen, 2000. Milleniets første Bylarm. Det ukjente bandet Briskeby skyter i været med en raketts fart og lyder som en eksplosjon i radiokanalene. Kruttet tok slutt for noen år siden, men nå er popdivaen tilbake etter å ha ruget på et soloalbum i to år hjemme hos soulkjæresten Magnus Tingsek. Det bør bli bra. Forventningene er knusende høye.

Eventuelt: MARKUS KRUNEGÅRD (SVE), Mono 00.00 – emopop fra dude som like greit slapp to album i høst

Joensu 1685. Foto: Promo

Sjekk hva Dagbladet FREDAG anbefaler på Bylarm fredag kveld.

Denne guiden sto først på trykk i forrige utgave av Dagbladet FREDAG

Konsertkvelden er ung! Når de fleste Bylarm-showcasene kun varer i rundt 30 minutter, har du en gyllen mulighet til å få med deg mange nye band.

Et av gårsdagens aller mest spennende band var fra Danmark. I dag spår vi at et av de mest oppsiktvekkende bandene kan være støyrockerne Joensuu 1685 fra Finland. Avler de andre nordiske bandene rett og slett mer interessante band enn Norge?

Elektrokid

Du mener den beste musikken lages på laptoper, helst de med lysende eple bak. Du tror glowsticken snart kommer tilbake for fullt. Du vanker på The Villa, men drømmer om berlinske Berghain.
Du hører gjerne på alt fra streit elektropop, som Röyksopp, Daft Punk og Justice, til gammal Kraftwerk-prototechno, trance og house.

I kveld bør du se:

Munn til Munn Metoden. Foto: Jørgen Brynhildsvoll

MUNN TIL MUNN METODEN, Blå 01.30 - Hvis du ikkje finner bikkjen, håper vi i alle fall du finner veien til Blå fredag kveld. Denne østfoldduoen snekrer mesterkraftig housemusikk som kan gjøre ære på enhver berlinkjeller. Tidvis frenetisk som Justices «Stress», likevel fengende som rakkern. Disse gutta jobber hardere, lager det bedre, gjør det raskere, og det gjør dem sterkere.

Eventuelt:
NILS BECH, The Villa 23.30 – arty kredelektro med fin Petter Solberg-vokal

Hiphopper

Du synes Jay-Z er gud. Du enten digger eller disser autotune. Du har ujevnt store armmuskler fordi du bouncer så mye med høyrehånda. Du uttrykker stadig at multiriminga til Eminem har gått på tomgang de siste årene.

Du hører gjerne på de store stjernene som Dre, Snoop, Jay-Z, samt alle disiplene deres. Du takker ikke nei til en RnB-sesjon, så lenge det ikke blir for Akon-sutrete.

I kveld bør du se:

Jabaman. Foto: Bylarm.no

JABAMAN, Rockefeller 20.30 - Ey, me remembah you from back at di Urørtfinale! Greit nok, Nico D er kanskje den heiteste norske reggaeartisten på Jamaica for tida, men åtte år yngre Jabaman (Kristoffer Selvig) er den heiteste her hjemme. Dancehall-reggae med kav karibisk vokal som chanter samfunnsengasjerte tekster om at fred og kjærlighet overgår alt. Fascinerende den Kingston-dialekta, ass.

Eventuelt:
NEGASH ALI (DK), Teltet 20.30 - ektefølt, sjelfull hiphop med RnB-trekk

Emo

Du vil være annerledes, og klær deg derfor mer eller mindre likt som alle andre som også vil være annerledes. Du føler behovet for å uttrykke at verden er et drittsted, og ser helst at musikken gjør det samme.

Du hører gjerne på gammal punk, mollstemt shoegaze og støy, Joy Division, Panic at the Disco, My Chemical Romance og Nine Inch Nails, og kan strekke deg til å høre på pop så lenge det er nok patos og den kan fylle et middels stort stadion.

I kveld bør du se:

Joensuu 1865. Foto: Bylarm.no

JOENSUU 1685 (FIN), JohnDee 00.00 - «The feeling of taking a warm piss on a cold Winter’s night» skreiv ei amerikansk musikkblekke om disse finnene. De tre gutta som alle heter Joensuu til etternavn maner fram melankolsk shoegaze-rock med My Bloody Valentine-feeling og beruser deg med fengende monotoni. Knallband med både kunsterisk og psykadelisk appell.

Eventuelt:
THE DEER TRACKS (SVE), Folketeatret 21.00 – vakker, kald og kvasifilosofisk pop

Indieaner

Du elsker Øyafestivalen og Pitchfork, og digger kredband som ulmer på undergrunnens overflate, fram til de får den oppmerksomheten de faktisk fortjener. Du nekter å bytte fra Converse til støvler i festivalregnet. Du blir rørt av god low-fi-pop.

Du hører gjerne på siste skrik innen snever britisk, svensk og kanadisk pop, samt alle The Strokes’ arvtakere. Du <i>elsker</i> gammel Modest Mouse og ny Vampire Weekend. Du er dritlei av Franz Ferdinand og Arctic Monkeys (de ble jo så store!).

I kveld bør du se:

Pica Pica. Foto: Bylarm.no

PICA PICA, Scene 00.00 - Pica pica er skjære, kan Wikipedia fortelle, en kråkefugl som er cirka 46 cm lang. Men vi veit bedre. Pica Pica er Rebekka Markstein fra bandet Maribel kledd naken. Den tyske osloboerens skjøre stemme høres ut som Maria Solheim tilført mengder av betagende mystikk à la Hope Sandoval. Pica Pica er noe av det vakreste hovedstaden har avlet på en god stund.

Eventuelt:
EFTERKLANG (DK), Sentrum Scene 23.00 – plateaktuelt symfonisk kunstpopband

Metalhue

Du mener musikk skal være så brutal at du kjenner smerte. Du får kick av monotont hyperpulserende basstrommer, plumbo-vokal, og svimmelheten når du headbanger. Du kler deg som en demon, men er egentlig en godhjerta bamse.

Du hører gjerne på både snevre og store band innen metalens subsjangre, fra svartmetalband som Gorgoroth, Darkthrone og Enslaved til thrash-band som Metallica, Slayer og Anthrax.

I kveld bør du se:

Blood Command. Foto: Bylarm.no

BLOOD COMMAND, The Villa 22.45 - Jada, herr metalblodfan med langt fett hår, vi veit du rynker på nesa når vi kaller dette poppa hardrockbandet for metal. Men dukker du opp, får du nok både headbanga og prøvd deg på en dans. Dessuten: faller ikke Urørt-finalistene i smak er det mye annen god metal å se på ellers så elektroniske Villa denne kvelden: Kollowitz, Obliteration og Haust byr også opp til hårsnurring.

Eventuelt:
SHINING, JohnDee 23.00 – musikknerder fusjonerer jazz og svartmetal

Popsurfer

Du skriver på Facebook at du liker «Stort sett alt, bortsett fra [FYLL INN MER PERIFER SJANGER]». Du sier på byen at det spilles altfor mye av det samme på P3, men synes «Lydverket» er for snevre når de serverer smale nykommere.

Du hører gjerne på fengende og umiddelbar pop og rock med masse hooks. Du likte veldig godt Donkeyboy-bølgen, men ble lei til slutt. Du har hørt mye på U2 og Coldplay opp gjennom, og er fan av The Killers.

I kveld bør du se:

Mari Persen. Foto: Bylarm.no

MARI PERSEN, Folk 21.30 - Her kan du dra med deg mora di, uten at det er til forkleinelse, for du kommer til å bli like begeistret. Klassisk pop fra en dame som har stått bak kulissene for flere norske kanonsuksesser (som John Olav Nielsen, Madrugada og Sondre Lerche). Debutalbumet som kom for noen måneder siden kunne lett vært soundtracket til en Disney-film. Lite grann magisk!

Eventuelt:
TWINS TWINS (DK), Folk 23.30 – radiovennlig, sømløst sjangerflørtende pop

Hva gleder du deg mest til på Bylarm i kveld?

Magne Furuholmen fikk med seg torsdagens mest spennende Bylarm-band.

SNØLARM: Vintervær utenfor Bylarm-teltet.

Det beste med konsertene på Bylarm, er at de er så korte. At det i det hele tatt er mulig å dra på 8,5 konserter i løpet av en kveld, selv uten å måtte ta bånnski på pilsen for å rushe videre, er fantastisk gøy.
Lyskasteren på Youngstorget sto ble til en hvit søyle i vinterstormen, for snøen lavet ned over Oslo og gjorde Bylarm-publikummet om til snømenn. Stakkars de bransjefolka som har reist til Norge og får dette førsteinntrykket av et arktiskland, sa jeg til meg sjøl idet jeg entret teltet for kveldens første konsert. Stakkars de bransjefolka som har reist til Norge og får dette førsteinntrykket av et anusband, tenkte jeg der inne da jeg ble møtt av Bjørn Hellfucks pre-pubertale fylleviser om fitte og puling. Musikken var også atonal for anledningen.
- Dette hadde kanskje vært gøy klokka ett i natt. Men klokka åtte? sa kompisen min Lasse og kikka utover den edruelige folkemengden.
- For noe ræl, vi stikker videre, sa jeg til følget.

KULE KÆLLER: De bollesveisklipte spillnerdene Munn til Munnmetoden fra Østfold leverte catchy elektro.

Kanskje det er like greit å sette forventningene på et lavt nivå fra starten. Videre gikk turen til smått klaustrofobiske Villa, elektrokjelleren rett ved Youngstorget. Munn til Munn Metoden, to kæller fra Østfold som ga opp henholdsvis hiphop og indierock for å lage musikk på dataen, vartet opp med fengende elektronika.
- Jeg digger at de er gamingnerder, sa Lasse.
Vi snakker om PC pimpet med røde LED-lys, og en Nintendo DS som chaospad. Syke ølpriser er det eneste kjipe med konserten. Lasse og jeg er enige om at det er fete karer og fet musikk. Tredjemann i følget tar dissens.
- Det er jo dritlett å lage det her. Alle kan sette på en beat og skru litt på en oscillator, sier Kris, ihuga musikkmaterialist som liker å dra i spaker.

KJEDER SEG: Det så ikke ut som Susanne Sundfør hadde den noe gøy da hun sang med Hypertext.

Vi sjekker ut Hypertext, som ryktes å være veldig undervurderte, men som viser seg å være passe korrekt vurderte: flinke og tighte som få, men ikke noe mer en ganske bra. Attpåtil ser det ut som Susanne Sundfør, som joinet bandet som syngedame mot slutten, kjeder seg noe vakent. Vi prøver oss deretter på Pow Pow på Sentrum Scene, men slipper ikke inn fordi jeg har med kamera. Jeg får prøve å gjemme det under jakka for å komme inn på Sundførs soloshow seinere på kvelden, tenker jeg. Så det blir heller danske The Good The Bad på Mono.
- Vi får vel dra den gamle frasen. «De er flinke til å spelle. Men det gir meg ingenting» sier Anders, som vi traff utafor.
- Enig. Det gir meg ikke så mye. Men de er jo ikke dårlige til å spelle, sier jeg.
Vi drar før det er slutt, og jeg stemmer for Megaphonic Thrift på Rockefeller, men er sjeleglad for at jeg bukka under for flokkmentaliteten og fulgte med de andre til konserten som skulle bli kveldens høydepunkt.

HIPPIEHIPSTERE: Oh No Ono (DK) leverte kveldens mest spennende Bylarm-konsert i Samfunnssalen.

- Sjekk Magne, da! Han digger det, sier Anders.
Aha-veteran Magne Furuholmen lar rockefoten henge med under konserten til det danske hippiehipsterbandet Oh No Ono. Jeg har hørt om bandet i lang tid, uten at jeg har sjekka det ut. Styggflinke folk med rare klær og enda snålere vokalbruk. Den nasale stemmen hadde vært kraftig irriterende om bandet faktisk var dårlig, men det ble heller en forfriskende og spennende liveopplevelse. En fargerik, psykadelisk blanding av Mew og MGMT.
- Ingenting kommer til å slå dette, da, tipper Lasse.

Fikk du ikke med deg Oh No Ono? De spiller også i kveld klokka 22.00 på Sentrum Scene.
Vi prøver oss på Little Hands of Asphalt på Revolver, men det er så fullt og så ubrukelig lav lyd at vi gir oss etter to låter. Så bar det tilbake til Gamla, fordi Anders hadde avgitt et Facebook-løfte til hun søte gitaristen i jentebandet Razika om å dukke opp.
- Erlend Øye er liksom overalt på Bylarm, sier Anders når vi kommer inn.

SKOLERT: Videregående-bandet Razika fra Bergen har modnet og lært å skrive ordentlige låter.

- Veit det. I fjor ble han visst sur da FREDAG hadde bilde av bare ham på coveret av Bylarm-nummeret, han ville ha hele bandet. Men han hopper jo rundt som en maskot for Bergen overalt der bergensere spiller, svarer jeg.
Razikas sprudlende og purunge shoegazerpunkpop er overraskende gøy – jeg lærte dessuten at navnet faktisk uttales Raaazika, og ikke Raziiika. Jøss. Bandet har faktisk begynt å skrive ordentlige låter, framfor tullepunklåter som skriker «vi går på ungdomsskolen og spiller rock», som sistelåta «Kommando».
- Vi er de yngste på Bylarm, sier vokalist Marie.
(Full applaus og gauling fra crowden)
- Nei, nei, det er egentlig ikke noe gøy. Vi kommer jo ikke inn noen steder. I stad kom vi ikke inn i artistområdet for å spise, engang. Så denne låta er til vaktene på Bylarm! sa vokalisten og spilte «Youth».

SUNDFORFØRT: Fin seilduk-backdrop på Susanne Sundfør, men ellers så vi ikke så mye. Men det vi hørte var nydelig.

Mer østrogen: vi drar til Sentrum Scene for å sjekke om den ekstreme andrealbumshypen rundt Susanne Sundfør stemmer. En ting er sikkert: stemmen stemmer i alle fall.
- Jeg tror ikke Norge helt forstår hvor bra det her er, sier Anders.
Sentrum Scene kryr av bransjefolk, særlig fra pressen. Bare fra Dagbladet så jeg fem journalister, og det var sikkert dobbelt så mange.
- For ei dame, sier Farojournal-sjef Silje Larsen Borgan i foajeen mot slutten av konserten.
Vi forlater stedet fornøyde, men med tørre øyne.
- Sjekk, der er Stein Østbø. Hei, Stein! Fin, konsert?
- Nja, det var vel som forventa det, svarer VGs musikksjef uentusiastisk og trasker av gårde i snøen for å skrive fireranmeldelsen sin.

SLUTTEN PÅ JAGET: Konsertkvelden endte med Jaga Jazzist.

Jaga Jazzist fikk sette punktum for konsertrekka, og jeg mener å huske at jeg synes det var ganske bra. Husker også at Lasse fyllehåndhilste på Trond Giske som hang ved miksepulten.
Dagen var i alle fall knallbra. Å si noe annet enn at jeg elsker Bylarm, hadde vært en løgn. Det eneste som er kjipt med festivalen, er alle de vanskelige valgene når tre konserter du er sugen på går samtidig.

Hva var din beste konsertopplevelse på Bylarm torsdag? Fortell og anbefal i kommentarfeltet!

Alle foto: Jørgen Brynhildsvoll

Et av dagens seminarer på Bylarm handlet om musikkbloggene. Som det heter i seminarprogrammet: «Hva er situasjonen og hvor går utviklingen? Går musikkjournalisten den samme veien som CDen, og er det en isåfall en positiv utvikling? Risikerer vi å bli bombardert med gjennomsnittlige middelmådigheter med folkelig appell, og er flertallets demokrati en god ting for musikken?»

I panelet satt Brandon Stosuy fra Stereogum, Luke Turner fra The Quietus, Tim Barr fra News of The World i Skottland, Taylor McKnight fra bloggaggregatoren The Hypemachine og freelancejournalist Olaf Furniss. Ordstyrer: John Robb.

Her er noen av mine mer eller mindre uredigerte notater fra seminaret:

Brandon Stousy: Som blogger må du skrive raskere, mer komprimert, poengtert og effektivt. Ikke nødvendigvis dårligere. Du må publisere raskt når noe skjer. Det er morsommere. Jeg trives fortsatt med å skrive for papir, men det er så mange ledd. Blogging er som Hemingway!

Taylor McKnight: Folk kan bruke Hypemachine til å lete etter muskk, men også til å finne blogger som skriver om msukkk du bryr deg om. De tjener ikke på å skrive for oss, men de får eksponering

Olaf Furniss: Folk kjemper for å få skrive gratis for disse nettstedene. Det er helt utrolig.

Taylor McKnight: Muskkblogging drives av lidenskap, ikke penger. Derfor lenker vi heller ikke til old school medier på nett. Det er fint om folk tjener penger, men vi er ute etter lidenskapen.

Olaf Furniss: Lidenskap er fint, men det er ikke sånt at folk som tjener penger på det de gjør, ikke har lidenskap. Og vi må ha penger til å betalre regningene.

Luke Turner: Vil du tjene mye penger? Da er blogging feil bransje. Men det går an å leve av det. Men da må du ha lidenskap. Vi jobber 12 timer 7 dager i uka.

Taylor McKnight: Det er lidenskap begge steder. Men bloggere gjør det som en hobby, for å dele det de brenner for. På Hypemachine er det helt åpent, alle behandles likt og har ike mulighter til å bli sett. Vi setter heller ikke ut oppdrag. Dette er bare ting som skjer der ute, som vi viser fram.

Luke Turner: En negativ effekt av bloggene er at de har bidratt til ulovlig fildeling. Platebransjen annonserer ikke i media lenger fordi de ikke tjener nok penger, det skjer delvis fordi all musikken lekker på nettet, og der er bloggene en drivkraft.

Taylor McKnight: Vi lenker ikke til album som lar deg laste ned hele album eller sokm inneholder totrentfiler. Det kunne vært en enorm trafikkdriver for oss, men vi lar det være.

Tim Barr: Det som skjer med musikkjournalisikken nå, vil skje med finans, nyheter og andre felt senere. Til slutt har du ingen som redigerer, ingen som sjekker fakta, ingen eksperter. Da jeg begynte i dette gamet, måtte man vite hva man snakket om. Gjorde du det, fikk du jobb.

Luke Turner: Det har vært mye konsensusjournalistikk og tette relasjoner mellom journalister og plateselskapens PR-folk i demn tradisjonelle musikkjournalistikken. Nå begynner vi å se det samme i bloggosfæren. Det er viktig å styre unna konsensus.

Olaf Furniss: At noe er publisert betyr selvsagt ikke at det er godt. Det er mye lat, dårlig journalistikk uten elementære skriveferdigheter.

Randon Stosuy: Blogger er dagens fanziner. Det er der du lærer å skrive. Men de har også en energi de etablerte mediene mangler.. Er det intereaant og bra, vil du kunne tjene penger på det. Det finnes mange bra blogger, og mange dårlige, akkurat som i de etablerte mediene.

Randon Stosuy: Det er mye sinne i kommentarfeltet. Men de beste øyeblikkene er når vi får i agang gode samtaler, som da vi fulgte opp en New Yorker-artikkel om indierock og fikk en veldig interessant, intelektuell diskusjon.

Olaf Furniss: Vi har fått en gjensidig avhengighet mellom artister, journalister og medier. Tidligere satt vi journalister mer på vår høye hest. Tidligere var det et ubalansert forhold. Men vi trenger artistene og musikken like mye som de trenger oss.

Luke Turner: Google er den nye forsida. Vinkler vi en sak riktig for søkbarhet på Google, får vi en masse Googletrafikk.

Luke Turner: Folk kaller oss en blogg, men da blir vi litt sure. Vi lager et magasin på nett.

Randon Stosuy: Jeg ble nettopp spurt om Stereogum er en blogg, ettersom vi har lengre tekster og bryr oss om kvaliteten på skrivingen.

Taylor McKnight: Det er greie for profesjonelle journalister, dette behovet for å definere om det er blogg eller ikke. Jeg bryr meg ikke.

Tim Barr: For mange er det stas å skrive gratis nå, men på ett eller annet tidspunkt må du ha penger til å betale strømmen til laptopen din.

Og så, endelig, til spørsmålet som var utgangspunktet for debatten: Overlever den profesjonelle musikkjournalistikken?

Randon Stosuy: Medienes eiere en større trussel m0t journalistikken enn bloggerne.

Luke Turner: Rom for profesjonell journalistikk så lenge folk bryr seg ok musikk

Tim Barr: Modellen endrer seg. Artistene må finne nye måter å tjene penger på. Amatørmusikere er dårligere enn profesjonelle muskere. Det samme gjelder for jounalister (mye hodreysten i panelet).

Taylor McKnight: Vi vil alltid ha profesjonell musikkjournalistikk. Og plateselskaper. Men de må utvikle seg.

Vel. Det var det, sånn omtrent. Ble vi så mye klokere? Jeg tror kanskje ikke det. La oss håpe, og tro, at panelets ulike publikasjoner, det være seg old school eller new school, byr på mer poengterte og utfordrende standpunkter og dypere innsikt enn det vi fikk i denne debatten.

The Megaphonic Thrift

I en jungel av 150 ukjente og halvkjente band er det lett å gå seg vill. Her er Dagbladet FREDAGs anbefalinger for torsdagskvelden på Bylarm.

Denne guiden sto først på trykk i forrige utgave av Dagbladet FREDAG

Nå er det snart på tide å forlate sofaen og sette kurs for en av konsertscenene rundt Youngstorget. Hvilke av kveldens Bylarm-konserter blir morgendagens snakkis? Her er de konsertene vi har mest trua på. Bylarm-guiden sto på trykk i forrige utgave av Dagbladet FREDAG.

Stikk innom Musikkbloggen også i morgen for å se lørdagsanbefalingene.

Eller sjekk ut hele Bylarm-guiden i forrige nummer av Dagbladet FREDAG, som ligger strødd rundt omkring inne i Bylarm-teltet midt på Youngstorget.

Elektrokid

Du mener den beste musikken lages på laptoper, helst de med lysende eple bak. Du tror glowsticken snart kommer tilbake for fullt. Du vanker på The Villa, men drømmer om berlinske Berghain.

Du hører gjerne på alt fra streit elektropop, som Röyksopp, Daft Punk og Justice, til gammal Kraftwerk-prototechno, trance og house.

I kveld bør du se:

FINAL, The Villa 22.00

Final

Her er det bare å kaste alle klær og hemninger. 22-åringen Marius Høiberg er sannsynligvis tidenes beste norske dj, skal vi dømme utfra. Miksmasteren leverer hyperfengende ravemikser, som fjorårssingelen «What U Just Said» etter Dean Friedmans 70-tallslåt «Lucky Stars». Dette er lyden av utelivets framtid. Punktum finale.

Eventuelt:

VINTER IN HOLLYWOOD, The Villa 20.00 – Prodigy-aktig rave som smaker rapcore

Hiphopper

Du synes Jay-Z er gud. Du enten digger eller disser autotune. Du har ujevnt store armmuskler fordi du bouncer så mye med høyrehånda. Du uttrykker stadig at multiriminga til Eminem har gått på tomgang de siste årene.

Du hører gjerne på de store stjernene som Dre, Snoop, Jay-Z, samt alle disiplene deres. Du takker ikke nei til en RnB-sesjon, så lenge det ikke blir for Akon-sutrete.

I kveld bør du se:

A-LAGET, Teltet 18.00

A-Laget

Lokale hiphophelter i Bergen med norskspråklige rhymes om alt fra å røyke gress til at det er døvt å sitte foran i bussen. Gutta ble huka inn til texasfestivalen South by South West (by:Larm i tidoble dimensjoner) for noen år siden, og har varmet opp for blant andre Snoop Dogg og The Game. Kompisen Lars Vaular tok nettopp steget til technorap. Hvor A-laget har tatt steget ser du til torsdag.

(PS: Denne guiden ble lagt ut på Musikkbloggen etter disse gutta gikk på scenen. Men du kan også se dem lørdag klokka 22.00 på JohnDee.)

Eventuelt: JESSE JONES, Blå 00.30 – drabantby-rap rett fra levra

Emo

Du vil være annerledes, og klær deg derfor mer eller mindre likt som alle andre som også vil være annerledes. Du føler behovet for å uttrykke at verden er et drittsted, og ser helst at musikken gjør det samme.

Du hører gjerne på gammal punk, mollstemt shoegaze og støy, Joy Division, Panic at the Disco, My Chemical Romance og Nine Inch Nails, og kan strekke deg til å høre på pop så lenge det er nok patos og den kan fylle et middels stort stadion.

I kveld bør du se:

Social Suicide

SOCIAL SUICIDE, Garage 23.00

Dystopisk kristen-hardcore fra Bergen. Du leste riktig: kristen! Musikken bugner av pubertal depresjon, bibelsk vrede og purungt musikktalent, alt pakket inn i energisk punk. Ungfolene kommer til å kapre dette sjangersegmentet av musikkmarkedet i 2010. Lydverket-general Slettemark har allerede hyllet singelen «5th Man on a Dead Man’s Grave». Amen.

Eventuelt:

ALTAAR, Samfunnssalen 20.30 – seig og dunderdyster samtidsmusikk

Indieaner

Du elsker Øyafestivalen og Pitchfork, og digger kredband som ulmer på undergrunnens overflate, fram til de får den oppmerksomheten de faktisk fortjener. Du nekter å bytte fra Converse til støvler i festivalregnet. Du blir rørt av god low-fi-pop.

Du hører gjerne på siste skrik innen snever britisk, svensk og kanadisk pop, samt alle The Strokes’ arvtakere. Du <i>elsker</i> gammel Modest Mouse og ny Vampire Weekend. Du er dritlei av Franz Ferdinand og Arctic Monkeys (de ble jo så store!).

I kveld bør du se:

The Megaphonic Thrift

THE MEGAPHONIC THRIFT, Rockefeller 22.30

Høyt. Høyere! Megafonisk høyt! Island ante ikke hva som traff dem i oktober, da disse bergensmusikerne spilte vekk finanskrisen og brøyt lydmuren i samme slengen. Vi som ikke var der sitter som trøst igjen med en fantastisk EP fra i høst, og store forventninger for debutskiva til et av Norges aller beste liveband.

Eventuelt:

HYPERTEXT, Gamla 21.30 – oversett Maxïmo Park-aktig danserock

Metalhue

Du mener musikk skal være så brutal at du kjenner smerte. Du får kick av monotont hyperpulserende basstrommer, plumbo-vokal, og svimmelheten når du headbanger. Du kler deg som en demon, men er egentlig en godhjerta bamse.

Du hører gjerne på både snevre og store band innen metalens subsjangre, fra svartmetalband som Gorgoroth, Darkthrone og Enslaved til thrash-band som Metallica, Slayer og Anthrax.

I kveld bør du se:

Manheads

MANHEADS, Gloria Flames 00.45

Disse seige deathmetalkareme ble manheadhuntet til Turboneger-oppvarming av bandet selv etter fjorårets Urørtfinale. Bergenserne flørter med stonerrocken og leverer en innsprøytning av rein testosteron. Gutta har fått en solid fanskare i byen på andre siden av fjellene, og jobber fram mot debutskiva si, som vi frykter blir farlig eksplosiv.

Eventuelt:

SHOT AT DAWN, Garage 21.00 – beksvart, hyperenergisk dødsmetal

Popsurfer

Du skriver på Facebook at du liker «Stort sett alt, bortsett fra [FYLL INN MER PERIFER SJANGER]». Du sier på byen at det spilles altfor mye av det samme på P3, men synes «Lydverket» er for snevre når de serverer smale nykommere.

Du hører gjerne på fengende og umiddelbar pop og rock med masse hooks. Du likte veldig godt Donkeyboy-bølgen, men ble lei til slutt. Du har hørt mye på U2 og Coldplay opp gjennom, og er fan av The Killers.

I kveld bør du se:

DUNDERHONNING, Gamla 20.30

Dunderhonning

Den nordnorske bølgen er over oss. Dunderhonning leverer genuin, melodiøs og sår poprock, og teamer opp med Kråkesølv som suverene nordnorske ambassadører. 2010 ser ut til å bli det store året for revitaliseringen av nordlendinger som så vidt rakk å bli superhypet før de forsvant, med Dunderhonning, Kaja Bremnes (som slipper plate) og Moddi (som blir årets store debutartist).

Eventuelt:

JONATHAN JOHANSSON (SVE), Scene 00.00 – popyndlingen lyste opp 2009 med sitt andrealbum.

Alle foto: Promobilder fra Bylarm.no

Hva skal DU se på Bylarm i kveld?

]]> http://www.dagbladet.no/musikk/blogg/2010/02/dette-b%c3%b8r-du-se-pa-bylarm-i-kveld/feed/ http://www.dagbladet.no/musikk/blogg/2010/02/et-kunstverk-av-en-vinylplate/ http://www.dagbladet.no/musikk/blogg/2010/02/et-kunstverk-av-en-vinylplate/#comments Thu, 18 Feb 2010 10:46:23 +0000 Jan Omdahl http://www.dagbladet.no/musikk/blogg/?p=1830 Små meldinger risset i det blanke feltet innerst på singler og LP-plater,  er en gammel og god vinyltradisjon. Masteringeksperten George Peckham pleide for eksempel å signere sine mange pressinger av legendariske punk- og new wave-plater på 1970- og 80-tallet med med «A Porky Prime Cut».

Men maken til dette har du neppe sett før: En hel LP-side brukt til et kunstverk presset i vinyl.

Det er signert multikunstner Kim Hiorthøy, og pryder side 1 på Motorpsychos «Heavy Metal Fruit».

Musikken har kollega Sven Ove Bakke allerede rullet en femmer for under overskriften Full framdrift og total stagnasjon på samme tid, men her skal det handle om selve plata. Ved siden av at den doble vinylutgaven låter som en kule og er pakket inn i et trippelt utbrettcover med Hiorthøy-design med metalltrykk og gode greier, byr den altså på noe man sjelden har sett:

Et nydelig vinyltrykk på hele førstesida. Denne bør du med andre ord ikke forsøke å spille.

Å ta gode bilder av blank, svart vinyl er et mareritt på grunn av alle refleksene, men slik ser PDF-utgaven av Hiorthøys illustrasjon ut:

Det er ikke mange plateselskap som ville brukt penger på noe sånt som dette. Men det gjør det lille norske selskapet Rune Grammofon, drevet av Rune Kristoffersen. Musikkinteresserte på min alder husker ham kanskje som co-grunnlegger av 80-tallsbandet Fra Lippo Lippi.

Rune har bygget opp en eklektisk kvalitetskatalog med artister som Motorpsycho, Supersilent, Susanna & The Magical Orchestra og The Low Frequency In Stereo. Utgivelsene er svært forseggjorte, med multitalentet Hiorthøy som husdesigner. Ikke minst gjelder det vinylutgavene, i kvalitetspressinger på audiofil 180 grams vinyl med påkostede utbrettsomslag. Her er det noen som fortsatt bryr seg om plata som gjenstand.

Akkurat det blir sjelden tydeligere enn på «Heavy Metal Fruit».

Oppdatert: Våkne lesere på Twitter har gjort meg oppmerksom på at Motorpsycho/Hiorthøy gjorde noe tilsvarende på «Timothy’s Monster» i 1994. Den har jeg bare på cd, så jeg håper jeg er tilgitt. Du kan se bilde av årgangskunstvinylen hos @svennevenn på Flickr.