Grunnen til min nye misnøye med Facebook er deres nye opplinking av “Pages” (de sidene man “liker”) og de faktiske interressene man lister opp i profilen. Den første tanken min rundt dette var at irritasjon fordi profilen min blir rotete. Alle “Pages” jeg “Liker” er ikke nødvendigvis favoritter verdig en plass under favorittmusikk, for eksempel. Jeg innser at det er en litt teit grunn til misnøye. Og jeg er forsåvidt enig i det. Men det finnes mye bedre grunner.

Irritasjonen started med en boks som plutselig opp på profilen min:

Denne ledet til en side hvor jeg enten kunne linke all informasjon om meg til “pages” eller fjerne alt angående mine interresser og favoritter. Jeg valgte det siste, selv om det er synd for de smale lokale bandene jeg støtter ved å tilhøre deres “page”.

Hvorfor valgte jeg å gjøre det slik? Fordi denne endringen i Facebook er en svært utspekulert måte de kan selge mer komplett informasjon om brukerne til tredjepart.

Tingen er at “Pages” tilhørende en profil på Facebook er offentlig informasjon. Det er ingen måte å skjule “pages” i profilen. Iterresser/favoritter/skole/jobb har vært mulig å holde skjult. Facebook tjener ikke nok penger på reklamene, og ved å kunne lage ordentlig komplette interresse- og personlighetsgrafer over alle innbyggerne på Facebook har de et svært verdifult produkt til salgs.

Dette er for meg det sleipeste trikset til Facebook så langt. Jeg betaler tilbake med en strippet ned profilside.

I denne posten skal jeg ikke greie ut om datalagringsdirektivet, men tar for meg et av kronargumentene til tilhengerne av direktivet: “Hvis du ikke har noe å skjule har du ingenting å frykte.”

Folk som kommer med dette argumentet mangler enten forståelsen over hvorfor det er ulogisk eller søker bevisst å villede. La oss bryte argumentet ned.

Argumentet er et perfekt eksempel på et falskt dilemma; Det gir oss et falskt valg. Enten er vi skyldig, og har grunn til å skjule noe; eller så er vi ikke skyldig, og har ingen grunn til å skjule noen ting. Argumentet er basert på premisset om at den eneste grunnen til at personvern eksisterer er for å skjule illegal aktivitet, og ekskluderer muligheten for at folk kan være uskyldig samtidig som de ønsker vern om sin person.

Hvorfor kan uskyldige mennesker ønske personvern? Det kan være mange grunner. Noe kan være flaut, men ikke ulovlig. Noe kan være svært personlig. Man kan være redd for at informasjonen kan bli stjålet eller brukt til markedsføring. Og så videre.

Det kan være en million grunner til å ønske vern om personen. Men den viktigste grunnen er alle grunnene vi ikke ser i dag. Hvis vi legger til rette for massiv lagring av befolkningens nettvaner i dag, hvordan vet vi at dagens potensielt strenge regler for aksess til denne dataen vil vare i overskuelig fremtid? Så lenge dataene er lagret og infrastrukturen er på plass er det ikke mye som skal til for å utvide tilgangen. Hvordan vet vi at dette ikke kommer til å skje?

Privacy protects us from abuses by those in power, even if we’re doing nothing wrong at the time of surveillance.

We do nothing wrong when we make love or go to the bathroom. We are not deliberately hiding anything when we seek out private places for reflection or conversation. We keep private journals, sing in the privacy of the shower, and write letters to secret lovers and then burn them. Privacy is a basic human need.

- Bruce Schneier

Det er viktig at folk blir oppmerksomme på datalagringsdirektivet. Det foregår omfattende kampanjer for å vise motstand, og som vanlig er det blogger og nettsider/kampanjer som står i spissen. Vår tradisjonelle media svikter igjen i sin viktigste oppgave: maktkritikk. Her er noen lenker for mer informasjon om emnet:

Stopp Datalagringsdirektivet – En tverrpolitisk uavhengig kampanjeorganisasjon som har som formål å spre informasjon om datalagringsdirektivets negative konsekvenser for personvernet, og hindre at direktivet blir tatt inn i norsk lov.
Liberaleren – E-post kampanje: Legg ned veto mot datalagringsdirektivet.
Opprop – Nei til EUs datalagringsdirektiv. Startet av bloggeren Vox Populi.

00-tallet har vært et særdeles begivenhetsrikt tiår. Jeg kommer, fram til nyttårsaften, til å skrive en rekke artikler som oppsummerer tiåret slik jeg ser det. Jeg skal ta for meg kulturelle, politiske, teknologiske og personlige temaer fra tiåret som gikk i tillegg til noen spådommer for tiårene som kommer. Følg med :-)

*) Tror jeg oppfant et nytt ord her.

Men lever Kindle opp til forventningene? Det korte svaret er: Ja, så til de grader! Løp og kjøp! For lengre svar, les videre her. Det er noen ting å utsette på Kindle, og denne anmeldelsen tar for seg følgende kategorier: Hardware, software, leseopplevelse og tilgjengelig lesestoff.

Hardware

Jeg åpnet den ankomne esken med stor iver, og der lå den. Min Kindle 2 med tilhørende lær-cover. Jeg festet coveret til Kindlen, og den så riktig bra ut.

Kindlen føles veldig solid. Dette var for meg en positiv overraskelse ettersom jeg hadde fått inntrykk av at den skulle være “knirkete og skjør”. Jeg vet ikke hvor det inntrykket kommer fra, men det er mulig at forrige versjon av dingsen hadde denne ulempen. Alle knappene virker solide, og gir god motstand når de trykkes. Man vil sjelden komme borti en knapp og utilsiktet skifte side etc.

Kindle aktiveres ved bruk av en slide-knapp på toppen, den trekkes til venstre og slippes. På hver side av skjermen er en “Next Page”-knapp, på venstresiden er det i tillegg en “Previous Page”, mens på høyresiden er knappen “Home” på dens plass. Et fullt QWERTY-keyboard finnes under skjermen, og til side for denne finner man “Menu”- og “Back”-knappen i tillegg til en navigasjonsspake. Alt er i hard og solid matt hvit plast. Baksiden av Kindle er børstet aluminium.

Medfølgende til Kindle er en kabel som enten kan kobles til PC for lading og overføring av bøker, eller rett i veggen for kun lading. En stor skuffelse her er at det eneste medfølgende støpslet er av amerikansk standard og dermed er lading utenom via PC ikke mulig i Norge med standardutstyr. Heldigvis har jeg allerede en USB-til-støpsel-dings som brukes til iPod. Forhåpentligvis kan jeg bruke denne uten at Kindle eksploderer.

Coveret (som jeg kjøpte i tillegg) ble festet til Kindle ved hjelp av et ganske smart og enkelt hengselssystem. Men det er et aber. Tilfeldigvis leste jeg noen anmeldelser av dette hengselssystemet, og det viser seg at mange har fått sin Kindle ødelagt av sine covere. Det som visstnok skjer er at dersom man løfter sin kindle opp fra ryggen av coveret når det er festet, kan hengslene bøyes innover og sprekke Kindle. Vær obs på dette!

Alt i alt er jeg svært positivt overrasket over Kindle når det gjelder Hardware.

Oppsummert:
+ Solid materiale
+ Ser lekker ut
- Ingen norsk strøm-adapter
- Feil bruk av cover kan sprekke Kindle

Software

Etter at jeg kjøpte min Kindle ble den umiddelbart registrert hos Amazon.com til min brukerkonto. Før jeg mottok dingsen hadde jeg allerede bestilt to bøker (Nixonland og Dune), og da jeg slo den på første gang poppet disse bøkene umiddelbart opp på den. Dette gjøres ved hjelp av Amazons whispernet.

Whispernet fungerer slik at en Kindle alltid er koblet på nettet. Den benytter 3G eller åpent trådløst nett der det trengs. Det er helt gratis, og kan ikke konfigureres annet enn av/på. I Norge er bruken av nettet begrenset til Amazon.com og Wikipedia, men i andre land har de full gratis tilgang til internett.

Amazon Whispernet var en av hovedgrunnene til at valget av ebokleser falt på Kindle. Tanken om å ha gratis internett overalt er svært forlokkende, og en slags visjon jeg har hatt i mange år; at internett skal fungere som radio. Selv om jeg visste om begrensingene i Norge, syntes jeg at tilgang til Wikipedia gjorde det verd det.

Dessverre er nettleseren til Kindle en av de største skuffelsene. Å lese en side på Wikipedia er en prøvelse, og navigasjonen er kronglete. Det går i tillegg svært tregt. Amazons Kindle store, derimot, er optimalisert for kindle. Å søke etter bøker, lese anmeldelser og liknende er svært smidig. Jeg kjøpte en bok, Guns, Germs and Steel, og kun et par sekunder senere kunne jeg starte å lese den. Man trenger ikke PC i det hele tatt for å bruke Kindle. Det er et stort pluss.

Dog har jeg som regel nettilgangen deaktivert ettersom batteriet varer mye lengre da.

Med unntak av trådløsantennen bruker Kindle kun strøm når skjermen oppdateres, hvilket vil si at man egentlig aldri trenger å skru den av. Etter en tid med inaktivitet vises et flott skjermbilde av historiens mer kjente forfattere. Skjermen takler flere gråtoner, så det ser ganske smekkert ut.

Ellers er navigering mellom bøker, nettleser og så videre ganske greit med den lille navigeringspinnen. Det går tregere enn på en PC eller PDA eller liknende ettersom teknologien rundt elektronisk blekk er ganske infantil, men dette var forventet.

Med unntak av bokleser og nettleser er det lite av features å snakke om. Man kan spille mp3er og bruke tekst-til-tale, men dette har jeg ikke prøvd (har dog hørt at det er mangelfult).

Oppsummert:
+ Whispernet. Det bare funker
+ Grei navigering
- Vanskelig å “surfe”
- Begrenset nett-tilgang
- Lite features

Leseopplevelse

Jeg hadde aldri sett en ebokleser før Kindle ankom, og naturlig nok var jeg svært spent på hvordan en skjerm av elektronisk blekk så ut. Overraskelsen kom allerede ved første blikk på Kindle. Før den var slått på sto det på skjermen noen instruksjoner om hvordan man plugger dingsen til strøm. Naive meg trodde dette var et klistremerke og prøvde å fjerne det med neglene. Det var et skjermbilde! I så måte var førsteinntrykket formidabelt. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne, det ser jo helt ut som på trykk!

Fredags kveld begynte jeg å lese min første bok på Kindle, og leseropplevelsen ble endelig testet til fulle. Jeg startet på den tidligere innkjøpte Sci-Fi-klassikeren Dune.

Det første som slår en er at det ikke er noen sidenummere og forholde seg til. Dette er svært uvant. Istedenfor har man en “progress bar” nederst på skjermen som viser, i prosent, hvor langt man har kommet i boken. Den viser også hvilken “location” man er på, og hvor mange “locations” boken har totalt. Dette er ikke forklart noen steder, men slik jeg kan se er “locations” antall punktum (les: setninger).

Skjermen er utrolig bra. Man kan lese i timesvis uten å bli sliten i øynene eller å få hodepine, akkurat som vanlig papir. Men er den et 100% fullverdig alternativ? Her må jeg nok si at papir nok fortsatt har et (svært lite) overtak. Det er godt mulig dette er et Kindle-spesifikt problem, men kontrasten mellom skrift og bakgrunn er ikke like god som på papir. Skjermen er ikke helt hvit, men lys grå. Skriften er ikke sort, men mørk grå. Det kreves noe mer belysning for å lese Kindle-bok kontra papirbok.

Men å lese på et elektronisk brett har også noen fordeler som papirbøker ikke har. For eksempel kan man legge til uendelig med bokmerker og navigere mellom disse. I indexen kan man klikke kapitler for å hurtignavigere dit, og man kan annotere tekst. En engelsk ordliste er også installert, og man får umiddelbart defenisjon på ord dersom man beveger markøren til det. Tekststørrelse kan justeres, og Kindle husker alltid hvor man er i alle bøkene.

En annen fordel med leseplate er at det er mye mer behagelig å lese på senga. Dette er muligens litt vel subjektivt, men jeg har alltid slitt med å finne en god lesestilling her, spesielt med pocketbøker som har liten skrift helt inntil margene. Det blir ganske kronglete. Kindle, derimot, er såpass tynn og (naturligvis) fri for “bretter” at lesing på senga er en fryd.

Når man kommer over at det er uvant, er leseopplevelsen helt fortreffelig.

Oppsummert:
+ E-blekk er herlig, skjermen står (nesten) ikke tilbake for papir
+ Gode tilleggsfunksjoner til lesningen
+ Behagelig å holde i alle lesestillinger
- Litt dårlig kontrast

Tilgjengelighet av lesestoff

Før Kindlen kom i posten logget jeg inn hos Amazon for å finne bøker å fylle dingsen med, og her møter jeg den største skuffelsen hittil. Av mine tre favorittforfattere innen skjønnlitteratur tilbys totalt 0 bøker til Kindle. Cormac McCarthy, George R. R. Martin og Kim Stanley Robinson glimrer med sitt fravær ikke ulikt Beatles og Pink Floyd er borte fra Spotify. Dette er selvsagt svært negativt, men ikke helt uakseptabelt. Jeg håper og tror biblioteket for Kindle står foran store utvidelser nå som konkurransen om leseplatekunder er tilspisset.

Bøker jeg virkelig setter pris på liker jeg å ha i skikkelig hardcover-kopi uansett, og til nå har jeg laget en liste på ca. 30 bøker jeg skal lese på Kindle. Med normalt lesetempo er det minst ett år med lesestoff.

Kanskje jeg er litt vel snill her. Kanskje jeg er i benektelseslandet når jeg synes det er “greit” at mange kjente forfattere mangler. Vel, etter litt tilfeldig søk fant jeg grunner til stor irritasjon.

Det var en spesifik bok jeg hadde skikkelig lyst til å lese; SuperFreakonomics av Steven D. Levitt. Jeg leste hans første bok, Freakonomics, og den var fantastisk. SuperFreakonomics er oppfølgeren, og helt klart en must-read. Dessverre førte et søk i Kindle-bøker til null treff, og jeg tenkte at siden boken er så ny er den sikkert ikke konvertert til Kindle-format enda; kommer sikkert om en måned eller to.

Jeg tenkte ikke så mye mer over det, helt til jeg kom over en tilfeldig liste over anbefalte Kindle-bøker, og listeforfatteren hadde med SuperFreakonomics. Jeg klikket på boken i listen og kom inn til Kindle-versjonen av boka. Da så jeg følgende beskjed:

Slikt irriterer meg grenseløst. Bokbransjen har tydeligvis lyst til å gjøre de samme feilene som platebransjen. I 2009 er det ingen grunn til at landegrenser skal begrense digitale varer! Ingen! I og med at bøker som ikke er tilgjengelig i Europa blir totalt utelatt fra søkeresultatene hos Amazon er det grunn til å tro at dette gjelder også andre bøker jeg hadde lyst til å kjøpe. Jeg blir oppgitt og skuffet. Har de ikke lært noe som helst??

Også norske bøker er helt fraværende. Det jobbes med å få til en avtale om norske bøker til Kindle, men forlagsbransjen og forfattere er uenige om royalties. Visstnok ønsker forfattere større prosent for ebøker enn trykte bøker, og her er jeg helt og fullt på forfatternes side. I og med at ebøker ikke trykkes og distribueres burde forfattere få en større del av kaka. Deres jobb har jo ikke blitt lettere selv om man ikke lenger trenger hogge ned store skoger, bearbeide trevirket, sende det til trykk i Estland og frakte det rundt i hele verden lengre.

Men Amazon Kindle Store er bare én plass man kan hente bøker. Kindle leser bøker i MOBI-formatet så lenge det ikke har kopisperre. Dette vil si at de aller fleste bøkene hos Project Gutenberg kan lastes ned å leses på Kindle. Ferdigformatert. Disse bøkene er gratis, alle bøkene med utgått copyright skal legges ut her. Jeg har lastet ned 20-30 bøker allerede, mange fine klassikere. En Kindle hadde vært verd det selv om de eneste tilgjengelige bøkene kom fra Gutenberg. Nå er det en fantastisk bra tilleggstjeneste!

Oppsummert:
+ Greit utvalg på Kindle Store
+ Kompatibel med Gutenberg-bøker
- Restriksjoner på hvor man fysisk befinner seg
- Ingen norske bøker

Konklusjon

Man skal nådig være for bastant, men jeg tror helt ærlig at jeg har lest min siste papirbok. Etter bare en helg med Kindle tåler jeg nesten ikke tanken på å lese fysiske bøker. Det at bøker bare er et klikk unna er en fabelaktig tanke, og jeg mistenker at mitt bokforbruk vil øke drastisk.

Det tar tid å venne seg til tanken på en bok som noe annet enn det fysiske papirproduktet. Har jeg virkelig lest Moby Dick om ikke kopien står velbrukt i hylla? Er det like “kulturelt” å lese en ebok?

Vi er i starten av den store digitaliseringen av bøker. Papirproduktet vil bestå, men som et nisjeprodukt. Fine samleutgaver av kjente bøker vil alltid ha en plass i de tusen hjem, men papirbøker som masseprodukt går en sakte død i møte.

Det er en del ting å utsette på Kindle. Med unntak for begrensingen på utvalget i Kindle Store er det tilleggsfunksonene (webleser, musikkavspiller – ikke testet) som er svakhetene. Men Kindle i all hovedsak laget for å tilby en enkelt ting: Lese bøker. Og dette gjør den utmerket.

Lite er bedre enn følelsen av inspirasjon. Når den er tilstede vil man ingenting annet enn å jobbe med det kreative. Timene flyr, og plutselig er klokka 05:00 og man skal på jobb om tre timer. Herlig. Det er tilfredsstillende å utrette noe, og det er tilfredsstillende å få utløp for trangen til å skape.

Inspirasjon er dog vanskelig å få has på. Når man ikke har det savner man det egentlig ikke. Man glemmer hvor deilig det er, og hvor godt man hadde det som inspirert. Rutinen setter inn, man blir litt kjedeligere og litt mer irritabel.

Den kreative bryr seg ikke om trivialiteter. Bryr seg ikke om hva folk sier. Hvis andre setter pris på det man kreerer er det selvsagt bra, men man er ikke kreativ for noen andres del. Det er terapi. Slikt arbeid fører til energi og humør, og man blir skarpere av det.

Men for å kunne være kreativ trenger man inspirasjon.

Et mareritt for meg er å komme i en kreativ tørke som vedvarer. Jeg hadde en slik tørke nylig når det gjelder skriving og design. Helt siden mai. Heldigvis var jeg i denne perioden svært inspirert til å lage musikk*, så den klamme rutine-hånden holdt seg borte.

Nå kjenner jeg en omveltning igjen. Min musikk-inspirasjon er på retur, og det blir nok en pause på ubestemt tid her. Men omentrent samtidig med dette har lysten og inspirasjonen til å drive med design gjenoppstått. Nesten som magi.

Jeg vet nøyaktig hva som “trigget” inspirasjonen denne gangen. Jeg så et bilde.

For meg er det lite som inspirerer mer enn fargesammensettinger eller fargekart. En svært viktig del av designet av for eksempel et webområde er fargene. Struktur og typografi (og eventuell dekor) er selvsagt også viktige, men når det kommer til inspirasjon er det mest å hente i fargene. Det er vanskelig å komme opp med et fargekart for sine designs, og vanligvis nedprioriteres forsøkene på å være kreativ her til fordel for sikre kombinasjoner som gråtoner, blåtoner og liknende. Ikke særlig spenstig.

Det kan være vanskelig å “tenke ut” et kult/unikt/behagelig fargetema. Mange farger passer rett og slett ikke sammen. Og her kommer dagens tips: Se på bilder for å få inspirasjon med tanke på farver! Mange bilder er vakre og sammensatt av spenstige fargekombinasjoner som er behagelige for øynene. Se til omgivelsene. Se rundt deg, er det noe du finner estetisk tiltalende, ta et bilde av det. Eller søk rundt på Flickr og lignende steder etter vakre bilder.

Når du har et bilde du synes er fint, gjelder det å hente ut et fargekart fra dette. Her er et eksempelbilde som jeg har tatt, Danskebåt i Solnedgang:

Så hvordan plukker man ut et fargekart fra dette bildet? Vel, man kan gå i et bilderedigeringsprogram å bruke pipetten til å trekke ut det man vil, men i og med at bilder som dette har så mange nyanser er det en svært lite tilfredsstillende jobb. Selv bruker jeg flittig verktøyet Color Palette Generator, det er online og gratis. Man laster inn et bilde, og fargekart genereres fra det. Man får en “vibrant” og en “dull” versjon av fargene. Med bildet over får jeg følgende resultat:

Vips, et spennende fargekart til inspirasjon for den uinspirerte. For meg kan dette være nok til å komme i gang med designarbeid.

Håper det kan være nyttig for andre også. Beklager en del snikk-snakk i denne posten. Den ble litt lengre enn planlagt :-P

*) Jeg er ingen musiker, altså. Det er bare en hobbysyssel for å få kreativt utløp.

Det rødgrønne Soria-Moria-prosjektet som førte til “den mest radikale regjeringen i Europa” og skulle revolusjonere samfunnet etter valget i 2005 gjorde meg den gang litt.. bekymret. Men det viste seg dog at rødgrønt til forveksling er likt en ren AP-regjering, og det er ikke akkurat uvant kost her på berget.

Helt siden forrige stortingsvalg og frem til en måned før årets så det ut til at de borgerlige partiene ville ta flertallet på tinget. For borgerlige må det være ganske irriterende å miste overtaket på målstreken. Valget endte 86-83 mandater i rødgrønt favør, en noe svekket majoritet fra 2005 hvor delingen var 87-82. Hva gikk galt?

Venstre er nøkkelen til den rødgrønne seieren. De gjorde et skrekkelig dårlig valg og havnet under sperregrensen, med 3,9%. Hadde de endt opp på 4% hadde det vært borgerlig flertall. Slik fungerer det i Norge, her er ingen nåde. På grunn av 0,1% fikk Venstre kun 2 mandater. Og Sponheim er ute av tinget, til Carl I. Hagens store skadefryd.

Sponheim forever

Seieren for de rødgrønne har en bakside dog. Selv om blokkene (rødgrønt-borgerlig) på Stortinget stort sett er ubeveget i forhold til hverandre, har det skjedd store omveltninger innad i blokkene. Svært mange har rømt fra SV til Arbeiderpartiet hos de rødgrønne, og fra Venstre og KrF til Høyre og FrP hos de borgerlige. SV er redusert til et miniparti, Rødt kom ikke på tinget. Sentrum er sterkt redusert med et Venstre i kne og et stadig fallende KrF. Det blir mer og mer tydelig at blokkene i fremtiden vil bestå av Arbeiderpartiet mot Høyre/FrP. Det er ingen rom for “en tredje vei“. Jeg synes vi ser konturene av en de-facto topartistat her. Jeg er usikker på om det er en bra ting.

En annen ting verd å merke seg er at partiene som er sterk på miljøvern har blitt stort sett utradert fra tinget. Totalt 13 mandater (SV + V) er klart og utvetydig motstander av oljeboring i Lofoten. Miljø ble ingen stor sak i denne valgkampen. Egentlig var det ingen store saker som preget valgkampen annet enn at det var borgerlig kaos.

Norge har til tross for rødgrønt flertall tatt et stort skritt til Høyre. Jeg tror det blir vanskelig for regjeringen, spesielt SV og venstresiden i AP, å få gjennomslag for “radikal” politikk denne perioden. Den nye rødgrønne regjeringen vil være mer moderat enn den forrige.

Selv stemte jeg Venstre i år som i 2005. Jeg er lei meg på partiets og Sponheims vegne. Han er en bra mann, og en hovedårsak til at jeg stemmer det partiet. Jeg venter og ser, men akkurat nå ser det ut som om Venstre blir liggende nede i overskuelig fremtid. Norge trenger et liberalt parti, og Venstre har potensiale til å fylle dette rommet nok en gang. Men jeg kan vanskelig se at partiet skal reise seg uten Sponheim ved roret. Han vil bli savnet.

Så, ettersom det liberale sentrum er utradert gjelder det å finne nye konstellasjoner å støtte. Det blir enten en rødgrønn eller en blåblå blokk, og det valget er jammen ikke lett for venstrefolk. Det naturlige valget blir Høyre, men et Høyre som samarbeider som lillebror med FrP lover dårlig for liberalere. Sosialliberalt er FrP overhodet ikke, økonomisk liberalt kan diskuteres. Å bruke mer penger samtidig som skattene settes ned er oppskriften på Hollandsk Syke, ikke akkurat en liberal ønskedrøm. Arbeiderpartiet kan ha mye bra for seg, men når de regjerer med sosialister er de inkompatibel med liberalere.

For meg blir det fire spennende år. Jeg tror vi vil se en til dels blåere regjering enn vi har hatt, og polariseringen av partiene tiltar ytterligere. Jeg regner med at vi ved neste valg vil ha klarere alternativer, og jeg vil tvile og kompromisse meg frem til et valg. Hva det blir er det alt for tidlig å si noe om nå, men veien dit blir særdeles interessant.

Anbefaler for øvrig Bjørn Stærks oppsummering av valget, nyansert og tankevekkende. Se også relaterte linker oppe til høyre for andre oppsummeringer av valget.