Filip Rygg - blogg

Norge svikter nok en gang, trafficking-offeret Yasmin tvangsutsendes

2015-08-27T23:46:00.001+02:00

Det er ikke første gang det skjer. Igjen vinner UNE frem med sitt ønske om å tvangsutsende ofre for menneskehandel i Norge. Det er noe pill råttent med hvordan vi behandler utsatte mennesker.

Vi var mange som så Brennpunkt-dokumentaren «Fortell og forsvinn » hvor den tidligere sexslaven «Yasmin» fortalte sin sterke historie. Nå skal Yasmin sendes ut av landet. Hun tapte saken i lagmannsretten. UNE vant. Norge vant. Verdigheten til Norge tapte.

Les dette avsnittet fra NRK-saken:

Leder for krisesenteret i Sogn og Fjordane, Wenche Hovland, som kjenner
Yasmin godt, mener hun ikke vil greie seg dersom hun blir sendt ut av landet:

– Saken til Yasmin er noe av det groveste jeg har vært borte i, gjennom 17 år ved krisesenteret. Hun er så traumatisert og skadet etter tortur og mishandling at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Hun vil gå til grunne dersom hun blir sendt ut.

Hva er det vi driver med?

I boken Norsk slaveri som tankesmien Skaperkraft ga ut i fjor, får vi dokumentert at menneskehandel og det moderne slaveriet forekommer mange steder i Norge. Vi tenker gjerne at dette er noe som ikke angår oss. Vi blir sinte når vi ser IS herje nede i Midtøsten, men reflekterer ikke over at vi har grufulle saker i våre egne byer. Det er ufattelig for meg at ikke Norge stiller opp for slike som Yasmin.

Men i stedet for at vi viser omsorg og gir Yasmin muligheten til å få et trygt og godt liv i Norge, så sendes hun til Ungarn. Et land hvor immigrasjonsmyndighetene allerede har meldt i Brennpunkt at Yasmin ikke vil få noen form for hjelp eller støtte.

Vi burde snarest innføre amnesti for dem som er ofre for menneskehandel. Er det en gruppe vi burde hjelpe først, så må det være de som har vært slaver i vårt eget land.

Kirken trenger ikke fiender når den har seg selv

2015-08-10T14:15:00.001+02:00

Opprivende teologiske diskusjoner om samlivsspørsmål har ført til medlemsflukt og nye trossamfunn. Nå fører medlemsrot til enda dårlige omdømme. Kirken trenger hjelp. ASAP.

I flere måneder fikk den Katolske kirke kjørt seg, etter siktelser og mye negativ pr, ble det hele kronet med et gigantisk erstatningskrav, hvor Fylkesmannen krever tilbakebetalt 40! millioner NOK. Noen få måneder senere, skal Den Norske Kirke(heretter kalt "kirken") ha kirkevalg. Nå viser det seg at kirken har store problemer med sine registre, og i Vårt Land kommer det frem at den Katolske kirke trolig har mistet økonomisk støtte pga rotet til kirken.

Kritikken mot kirken og medlemsregistrene er ikke ny, den har pågått i flere år, men det er først nå at den virkelig blir alvorlig. Sammen med det den store debatten om teologi og liturgi for vielse av likekjønnede, sørger kirken nå for å skyve bort de man vil nå, og mange av sine egne.

Som kommunikasjonsråd vil jeg først og fremst foreslå at kirken tydelig beklager medlemsrotet og lover å ordne opp med en gang. Du kan ikke gå ut og be om penger for at man skal slutte å "snyte" staten for store summer. Oppryddingen har man råd til. Man tar seg selvsagt råd til å ha orden i sysakene, for dette handler ikke bare om kommunikasjon, men også om etikk, om hva som er rett og galt.

Den teologiske debatten er vanskeligere, her er det steile fronter med mennesker som er oppriktig uenige. For mange er slike teologiske skillelinjer dypt personlige og avgjørende for sitt forhold til kirken som fellesskap og/eller arbeidsgiver. Derfor kan man ikke ta lett på slike konklusjoner og man kan også spørre seg om et demokratisk vedtak på et kirkemøte er en tilstrekkelig løsning. Kanskje må man leve med to syn, side om side? Kanskje må man se en oppdeling mellom bispedømmer? Jeg vet ikke.

Jeg er ikke medlem av kirken, siden jeg var liten har medlemsskapet stått i ulike frimenigheter. Men det er likevel med kjærlighet til kirken at denne teksten skrives. Jeg heier på kirken og håper de får ro til å drive med det kirken skal drive med: trosutøvelse. Norge trenger en kirke som formidler sitt budskap og som tar en aktiv rolle i samfunnet.

Dessverre er vi ikke helt der nå, til tross for at det selvsagt skjer mye bra hver eneste dag. På grunn av alt bråket kirken klarer selv å lage, kan vi regne med at det drypper medlemmer og penger på andre. Humanetisk Forbund og Norges frimenigheter kan trolig le hele veien til banken.

Slik er livet i Syrias nærområder

2015-06-24T13:34:00.004+02:00

Uavhengig hva du mener om Syria-flyktninger til Norge, synes alle å være enig i at man må gjøre mer lokalt. Det er nok riktig, men vet vi egentlig hvordan livet er i disse nærområdene?

Visste du at man på saudi-arabiske nettforum for kun 200 dollar kan kjøpe seg en syrisk brud levert av menneskehandlere som operer i flyktningleire i Jordan? De siste dagene har jeg lest meg opp på menneskehandel og prostitusjon i nærområdene til Syria. Jeg er fysisk kvalm. Vi finner så mange grufulle historier, historier vi ikke tenker på når debatten om syriske flyktninger skal avgjøres av noen tall i vårt steinrike land.

Har du for eksempel hørt om Ishtar, en ung jente fra Syria som måtte forlate sin sønn, endte opp Amman som tvangsprotituert? Eller 19 år gamle Raid som måtte selge nyren sin for å overleve i Libanon?

Dette er ikke noe nytt fenomen. Menneskehandel og grov utnyttelse har gode vekstvilkår der mennesker er i ekstrem nød. Fattigdom og krig er svært gunstig for de som vil utnytte andre mennesker på det groveste. Nå fører Syria-krigen til at mennesker selges som varer på et torg. I ISIS-kontrollerte områder skjer det også bokstavelig talt. Der har de gamle slavemarkedene gjenoppstått.

Går vi noen år tilbake i tid så var det Irak-krigen som førte til mye av uroen og dermed satt mange mennesker i en svært sårbar situasjon. En rapport fra 2010 utarbeidet av det amerikanske utenriksdepartementet viste at mer enn 50.000 irakiske kvinner i Jordan og Syria var fanget i sex-slaveri. Analysen da, er den samme som i dag: "sex næringen i Syria og Jordan er blomstrende grunn av ustabilitet produsert av Irak-krigen".

Det er ikke bare menneskehandel som gjør nærområdene til Syria krevende, men også en ekstrem fattigdom og frihetsberøvelse. Vi hører jo ofte om at Syria-flyktningene nå bor i lokale flyktningleire. Men hva betyr egentlig det? For noen betyr det at man bor i små leire som egentlig fungerer som et fengsel. Når jeg for to måneder siden besøkte en leir for yezidier i Tyrkia så kom vi til et ganske fint inngjerdet område, men med full adgangskontroll og vakter.

Andre som har kommet til såkalte flyktningleire, har egentlig bare ankommet eksisterende leire allerede bosatt av andre flyktninger. Sånn som i Libanon hvor mange bor i overfylte flyktningleire. Det betyr at syriske flyktninger enten må på gaten i leirene eller hjemme hos andre flyktninger i overfylte små hus.

Norge kan utvilsomt bidra til å bedre litt av forholdene lokalt. Samtidig må vi erkjenne at det ikke er lett å forvente store endringer i land hvor nød og grov utnyttelse ikke er et nytt fenomen skapt av Syria-krigen. Det er naivt å tro at vi ved å bruke en eller to milliarder vil kunne snu opp ned på Jordans prioriteringer og lovverk. Vi kan kanskje bygge noen hytter, etablere feltsykehus og kanskje også bygge noen midlertidige skoler. Men det vil aldri redde Ishtar.

Spillet om de syriske flyktningene

2015-06-10T20:16:00.001+02:00

Solveig Horne trikset med tallene fra kommunene, Frp truet med regjeringskrise, Ap mente aldri det de sa om 10.000 og de andre partiene ga opp. Spillet om Syria-flyktningene har en dyr pris.

I mange uker har representanter fra regjeringspartiene hevdet at vi kan hjelpe så mange mer lokalt enn hva vi kan her hjemme. I forslaget til revidert nasjonalbudsjett så vi at dette var tull. Sammenlignet med det påståtte tallet på 10 milliarder NOK for å hjelpe 10.000 syriske flyktninger her hjemme, kom det bare småpenger i revidert. Det var aldri reellt at man ville gjøre (mye) mer i nærområdene.

Samtidig sendte statsråd Solveig Horne ut et brev til kommunene. Hun ville vite hvor mange de kunne bosette. Brevet var ikke akkurat en hyggelig invitasjon til dugnad når verdenssamfunnet står overfor en stor humanitær, men mer en beskrivelse av hvor vanskelig ting kunne være. Når resultatene kom inn ble de tolket slik at tallene ble mye lavere enn det de faktisk var. Skaperkraft var med og avsløre tall-triksingen.

Spørsmålet om antall flyktninger far Syria begynte i hovedsak med at flere av de store humanitære organisasjonene ba Stortinget ta i mot 10.000 flyktninger over to år. På Aps landsmøte fikk dette støtte, det samme skjedde hos Venstre, KrF, SV og de Grønne. Det var altså et flertall for 10.000 flyktninger lenge før saken skulle avgjøres, slik det også var i folkeopinionen. Jonas Gahr Støre fikk mye skryt for at han viste lederskap og selv tok til orde for denne løsningen. Men hva skjedde siden?

I en rekke utspill begynte Jonas Gahr Støre å moderere vedtaket. Dette skjedde samtidig som Ap begynte å synke på meningsmålingene. Frem til landsmøtet hadde det nemlig gått veldig bra. Men begeistringen over at Ap ville ta et ansvar for 10.000 flyktninger var begrenset til å gjelde landsmøtedelegatene, ikke velgerne.

Så da har altså følgende skjedd: Til tross for et flertall på Stortinget, så har regjeringspartiene kommet med påstander de ikke skal følge opp, Horne har trikset med bosettingstallene og Ap har fått kalde føtter.

Onsdag 10. juni når partiene endelig skulle konkludere i spørsmålet om antall flyktninger, gikk Per Sandberg fra Frp ut for advare partiene mot å gå for langt. Han stilte kabinettspørsmål! Dette går selvsagt ikke an for en Stortingsrepresentant, men poenget var neppe parlamentarisk. Dette er PR. I forkant av dette utspillet hadde allerede Frp trukket seg fra forhandlingene, og samme dag som konklusjonen kom, trakk SV seg ut av flertallet.

Konklusjonen fra de partiene som valgte å bli sittende (alle unntatt SV og Frp) ble så 8000 flyktninger. Det kan kanskje høres mye ut, men det er et lavt tall. De har nemlig fordelt det over tre år, ikke to år slik man opprinnelig tenkte. Dessuten telles alle som allerede ligger til grunn gjennom kvoteflyktningsordningen.

Det er flott at Norge åpner grensene sine for noen, men når vi vet at minst fire millioner syrere har forlatt landet og at mange flere er internt fordrevne, så er Norges bidrag svært lavt. Tall-triksing, falske trusler, tull om norske bidrag og velger-jakt gjør at vi hjelper færre flyktninger enn det er flertall for på Stortinget og i befolkningen. Spillet om det norske bidraget koster mange flyktninger dyrt.

Kurdisk valgsuksess i Tyrkia

2015-06-07T20:48:00.003+02:00

Selahattin Demirtas, partileder i HDP.

Kveldens valgsuksess for pro-kurdiske HDP i Tyrkia er historisk og for mange uventet. For selv om de ikke vant valget, klarte de sperregrensen på 10 % med god margin. Det er grunn til å juble.

For noen måneder siden besøkte jeg hovedkontoret til HDP i Tyrkia. Det var en spent stemning da, ingen visste om de ville klare den svært høye sperregrensen. De foreløpige og etterhvert ganske sikre resultatene viser at de klarte godt over 10 %. Resultatet vil neppe forandre tyrkisk politikk med det første, men det gir kurderne en sterk stemme i parlamentet.

Kurderne er en stor minoritet som alt for ofte har blitt svært dårlig behandlet av tyrkiske myndigheter. De får ikke lære kurdisk på skolene, i lang tid var kurdiske feiringer forbudt og tidligere har parlamentsmedlemmer blitt fengslet fordi de brukte kurdisk i parlamentet.

Det har skjedd mye positivt de siste årene, men det er fortsatt store spenninger. Særlig knyttet til diskusjoner om selvstyre, eventuelle fredsforhandlinger med PKK geriljaen og de mange fengslingene av kurdiske ledere. Når vi var i Diyarbakir for en liten stund siden, feiret vi Newroz, det var en stor opplevelse. Men samtidig også ganske trist. Store bannere av barn som nylig var skutt av tyrkisk politi hang på scenen og mange fortalte om venner som satt fengslet uten dom.

Rent politisk står jeg nok et stykke fra HDP. De ser på seg selv som et venstreorientert parti, selv om folket neppe er veldig opptatt av ideologi når de stemmer på HDP. Det handler mest om kurdiske rettigheter og fremtiden for kurderne i Tyrkia. Fordi jeg ser hvordan de har blitt behandlet og hvor viktig det er at det kommer endringer, ja så feirer jeg i kveld at HDP gjorde et så godt valg.

Relevante linker:
Valgresultatet får du hos secim.haberler.com,
en god artikkel om kaoset som kan komme, finner du hos Aftenposten,
min BA-spalte fra mars kan være relevant for å forstå mer av hvordan kurderne har det,
og vil du lese mer om Tyrkisk politikk? Les mer på siden til Morten Myksvoll, tyrkiskpolitikk.no

Nattåpne barnehager betyr 20 timers oppholdstid

2015-06-04T12:29:00.002+02:00

Vi bør heie på mer fleksibilitet og gjerne kveldsåpne barnehager, men med nattåpne barnehager har vi glemt hvem som har ansvaret for barna.

I Oslo vil de fleste partiene ha nattåpne barnehager, og etter valget vil det trolig komme flere forslag om etablering. Enkelte steder i Norge er det allerede prøvd ut. Mange arbeider skift og som aleneforsørger med nattarbeid kan dagens åpningstider være ganske håpløse. Siden jeg ønsker mer fleksibilitet og størst mulig valgfrihet for foreldrene, høres nattåpne barnehager ut som en god ide. Men la oss først telle timer.

1-3 åringer skal i følge fagfolk legges mellom 18:30 og 19:00. Det betyr at dersom vi har en nattåpen barnehage så må de leveres senest 18:00, kanskje også før hvis man skal ha god nok tid til kveldsmat og stell. Men vi kan ta utgangspunkt i kl 18. Tidlig morgen når foreldren(e) er ferdig på jobb må de hjem og sove, det betyr at toåringen ikke kan bli med hjem etter jobb. Mange skift er ferdig rundt kl 7, så hvis vi ser for oss søvn fra kl 7:30 til kl 13:30(kun 6 timer søvn) og deretter henting, så vil klokken være ca 14:00 når poden skal hjem.

Altså skal barn med en slik løsning være i barnehagen i 20 timer. Det er veldig vanskelig å si noe annet enn at barn går fra å være et ansvar foreldrene har tatt på seg, til å bli noe staten tar ansvar for. Hvis dagene og nettene skal brukes i barnehagen, blir foreldrene mer som en støttekontakt å regne når de får noen timer utenfor barnehagen på ettermiddagen.

Noen vil kanskje si at våken tid sammen med foreldrene vil bli tilnærmet likt for barna. Det kan nok diskuteres. Men skal vi bare telle våken tid? Hva med tryggheten foreldrene kan og skal gi til sine barn når de skal sove, på natten og når de våkner? Er barna bare noe vi plasserer vekk slik vi kan gjøre med dyr, biler og andre gjenstander? Hvem skal være de viktigste voksenpersonene i livet til våre barn? Vikarene skal bytte på å legge minsten?

Tidligere har det vært foreslått en makstid på ca 9 timer, noen private barnehager med fleksible åpningstider har innført makstid. Man kunne sagt at det skulle vært tilfellet for døgnåpne barnehager også, men mener vi at det er forsvarlig å kreve at foreldre som jobber natt, så skal hente barnet sitt tidlig morgenen etter?

Men hva skal aleneforsørgere gjøre da? Jeg stusser litt på den vinklingen. Hvorfor skal alltid barns hverdag tilpasses våre behov Vi har selv valgt å få barn, det får konsekvenser for når og hvor mye du kan jobbe. For noen betyr det at man ikke kan jobbe natt.

Når barnehagepolitikken skal utformes er fleksibiltet et nøkkelord. Alle jobber ikke fra 8-15:30, men selv om noen arbeider om nettene, er det ikke en offentlig oppgave å ta over all omsorg for våre barn. Det er ditt og mitt ansvar.

Heia barnevernet!

2015-05-19T11:01:00.001+02:00

Jagland kritiserer Norge for at mange rombarn nå bor i fosterhjem. Litauisk TV advarer foreldre mot å bo i Norge pga barnevernet. Kritikken mot barnevernet er ofte stor og (nesten) like ofte gal.
Europarådet anslår at 60 rombarn er under barnevernets omsorg, og at like mange står i fare for å bli fjernet fra familien. - Dette er dramatiske tall. Det sier mye om levevilkårene for romfolket og de forholdene barn lever under. Norske myndigheter bør studere rapporten nøye, og se hva de kan og bør gjøre, sier Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, til Dagbladet.

Jeg er selvsagt enig i at norske myndigheter bør lese rapporten nøye, men at dette skulle være kritikkverdig, det har jeg vanskelig for å se. Tvert i mot burde flere vært under barnevernets omsorg. Statsadvokat Rudolf Christoffersen har blant annet vist til en historie hvor en romjente ble arrestert 30 ganger, uten at barnevernet grep inn. Hver eneste gang hun ble arrestert, ble hun like etterpå overlatt til overgriperne. De fant henne til slutt sovende på et offentlig toalett i Bergen. 30 ganger!

På litauisk TV har det flere ganger blitt sendt innslag hvor man forteller "skrekk-historier" fra Norge og norsk barnevern. Jeg har snakket med litauere om dette, de sier også at de er redde. Han jeg kjenner best har latt kona og barna være igjen i Litauen mens han arbeider i Norge. De vil ikke ta sjansen. Jeg sier til ham (vennlig og med gode tone) at han er helt sprø. Men han kan fortelle meg historier som absolutt høres sprø ut, de også.

Trolig handler dette om manglende informasjon og dårlig kommunikasjon. Kanskje burde barnevernet gjort en innsats med å lage flere brosjyrer på flere språk. For det som slår meg er at hver eneste gang jeg dukker dypt ned i en såkalt håpløs og helt forferdelig barnevernssak, så ender jeg alltid opp med samme konklusjon: Takk Gud for at barnevernet grep inn.

Som tidligere folkevalgt har jeg ofte blitt kontaktet av desperate foreldre, besteforeldre og andre pårørende. De har opplevd den grusomme dramatikken når barnet hentes av barnevernet og plasseres i et annet hjem. Jeg har grått med dem. En måtte jeg kjøre til legevakten på grunn av selvmordsfare. Ofte har jeg tenkt at foreldrene også trenger hjelp i disse situasjonene.

Likevel er ikke jeg blant dem som mener at barnevernets ansvar må innskrenkes. Det er klart at de gjør feil, noen ganger alvorlige feil. Samtidig er det med dagens lovverk svært vanskelig å ta noen ut av hjemmet, du skal prøve svært mange andre hjelpetiltak først. Antakelig blir mange barn ødelagt mens barnevernet prøver ut hjelpetiltak, de skulle heller vært tatt ut av hjemmet.

Når Thorbjørn Jagland og andre kritiserer barnevernet blir jeg både forundret og litt irritert. Hva vet han om kvaliteten i norsk barnevern. At mange barn får hjelp er ikke negativt. Det betyr at mange barn får en ny start.

Vi bør heie på de ansatte i barnevernet. De har en ufattelig tøff jobb. Mange orker bare noen få år. I dragkampen mellom foreldre, offentlige tiltak, et krevende lovverk og barnas skjebne, er det mange som sliter seg ut.

Syrias barn drømmer om 17. mai

2015-05-16T23:27:00.000+02:00

Gratulerer med dagen og takk for muligheten til å stjele noen minutter av livene deres. Det er en ære å få være her og en ære å få snakke til en så flott forsamling.

(17. mai tale Emmaus, Skedsmokorset - 2015)

Jeg vil gjerne ta oss fra dagens barnetog, tre pølser og ti is, til et helt annet sted. Et sted hvor de drømmer om at de en dag skal kunne få feire en frigjøringsdag, en frihetsdag, en slags 17. mai. Et sted hvor det som fremstår som selvfølgeligheter for oss, er utopisk for dem som drømmer.

“Jeg drømmer om å komme tilbake på skolen. Men mest av alt, om å få dra tilbake til mitt land. Jeg savner hvert eneste sandkorn i Syria.” Det sa 14 år gamle Hind som nå har vært nødt til å sette livet på vent i en flyktningeleir i Libanon. Sammen med mange andre barn har Hind fått skrive ned sine drømmer. Det er gripende å lese.

Arwa, en fem år gamel jente i samme leir sa: “Jeg drømmer om min prinsessdukke. Hun er i huset mitt. Mitt ekte hus.”

Som mange andre måtte Arwa og familien forlate alt da de flyktet fra krigens grusomheter. Hele fire millioner mennesker har flyktet til Syrias naboland. Åtte millioner mennesker er internt fordrevne flyktninger.

Hvorfor prøver jeg å ødelegge den gode 17. mai stemningen? Jeg har jo ikke lyst til det. Men jeg vil gjerne gjøre 17. mai litt mer virkelig. Litt mer ekte.

I en typisk 17. mai tale får vi høre at vi skal være glad for friheten, for grunnloven og for at vi får leve i et demokrati. Vi får gjerne høre et dikt av Nordahl Grieg og noen linjer om hva som rørte seg etter siste verdenskrig.

Men i vår travle hverdag 70 år siden frigjøringen, fremstår det litt fjernt for mange av oss. Det er lenge siden og det blir stadig færre tidsvitne.

For to uker siden døde Samuel Steinmann, Han var den siste overlevende av de norske jødene som ble deportert i 1942, og var en av få norske jøder som overlevde konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Jeg er glad han fikk statlig begravelse og at Stortinget nå endelig er enige om å lage en plan for bekjempelse av antisemittisme.

For når vi med glede, hurrarop og god mat feirer 17. mai så må vi minnes hvorfor vi feirer. Ikke bare minnes historien, men minne hverandre om at det ikke er en selvfølge, minne hverandre om kampen som kjempes.

For en måned siden besøkte jeg en flyktningeleir i Tyrkia. Der møtte vi Yezidier som har opplevd de grusomste ting. De ble tatt vare på av kurdere som nå er det største folkeslaget i verden uten et eget land. Sammen feiret vi Newroz, hvor 1.5 millioner mennesker deltok for å feire “en ny dag”. Det må være det nærmeste man kommer 17. mai i et annet land. Vi liker jo å si at ingen feirer nasjonaldagen som oss nordmenn. Men Newroz det må være ganske nært. Det er flagg, gater fulle av festkledde mennesker, god mat, taler og allsang. Men det er en vesentlig forskjell. De feirer det som skal komme. De feirer troen på at de en gang får selvstyre, en egen grunnlov og frihet.

I dag har vi ikke feiret håpet om selvsstyre, en egen grunnlov og frihet.

Vi feirer at vi har det.

For 201 år siden, den 17. mai i 1814, underskrev og beseglet medlemmene av Riksforsamlingen på Eidsvoll landets grunnlov. Det innledet en kort periode hvor Norge var en uavhengig stat, før landet etter en kortvarig krig med Sverige måtte inngå våpenhvile gjennom konvensjonen i Moss.

Vi har feiret 17. mai nesten like lenge som vi har hatt en grunnlov. Men det var problamtisk i starten. Gjennom hele 1820-tallet var det en kampsak å få lov til å feire 17. mai. Slik det også har vært i Tyrkia helt frem til 1990 tallet. Når vi feiret Newroz for en måned siden, var det mange der som kunne fortelle hvordan de havnet i fengsel på nittitallet fordi de brukte flagg i gatene.

I 1828 la Kong Karl Johan ned et forbud mot å feire 17. mai. Våren 1829 hadde vi det kjente ”Torgslaget” hvor ungdommer samlet seg foran Oslo Domkirke. Henrik Wergeland ropte den gangen “leve konstitusjonen” som jo betyr “leve Grunnloven”. Mange demonstranter ble ridd ned. Folk ble naturlig nok rasende. Feiringen av nasjonaldagen ble så tillatt, men det tok likevel 4 år før den første offisielle talen i anledning dagen ble holdt av Henrik Wergeland i 1833. Å kjempe for frihet krever mot og engasjement.

I 1870 gikk det første barnetoget. I dag har vi sett mange flotte barnetog. Det er det varkeste med denne dagen. 17. mai er barnas dag. Min seksåring gikk i sitt første barnetog i dag.

Jeg synes det er vanskelig å formidle til han hvor stor denne dagen er. Men barna i Syria hjelper meg. Jeg forteller om Hind og Arwa. Forleden kveld spurte han meg om ikke barna bare kunne bo hos oss. Noe annet ville være urettferdig.

For nå vi feirer friheten, er det naturlig at vi også spør oss selv hva vi bruker den til. Hvordan forvalter vi det gode, det vi har fått?

Vaclav Havel, definerte frihet slik: “Frihet er når enhver står ansvarlig for hele verden”. Syrias barn drømmer om 17. mai, kurderne om det samme.

La oss være takknemlige for det vi har, la oss kjempe sammen med de som ikke har det og la oss minnes de som kjempet før oss.

Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!

Takk for oppmerksomheten, og igjen, gratulerer med dagen!

Bilde: Solnedgang over Palmyra i Syria

5 råd til #KrFLM

2015-05-08T12:46:00.003+02:00

Bilde: Fungerende partileder Dagrun Eriksen holder leders tale.

Etter mange år som "fast" deltaker på KrFs landsmøter har jeg denne helgen fri. Selv om landsmøter er veldig moro, er det også litt fint å ha en mer uavhengig rolle nå. Jeg har fem råd til delegatene.

1. Syria brenner, glem alt annet

Hensynet til kommuneøkonomien, regjeringen og meningsmålingene er tre hyppig brukte argumenter for å holde igjen. Men det er også tre svært dårlige argumenter. Resolusjonskomiteen har laget et forslag som bygger på KrFUs resolusjon hvor man vil ta i mot 10.000 syriske flyktninger. Selvsagt bør KrF vedta en slik resolusjon.

Kjære landsmøte, glem alt annet, vis at KrF vil hjelpe de som trenger det aller mest.

2. Lytt til KrFU

Bilde: Rica Nidelven hvor landsmøtet holdes.

Ofte blir partier og landsmøter lammet av mennesker som helst ønsker status quo. Heldigvis finnes det en del som utfordrer den tankegangen, ofte er det ungdomspartiene. KrFU har en svært viktig rolle på helgens landsmøte. De våger å utfordre og de minner oss om ideologien når hodet sitter fast i kommuneproposisjoner og andre offentlige dokumenter. Når enkeltsakene kommer opp bør man lytte nøye til hva KrFU foreslår.

Kjære landsmøte, er du usikker på hva du skal stemme, stem slik KrFU stemmer.

3. Verden trenger folk som har større drømmer enn billig bensin

Etter å ha kommet med en så sterk KrFU-anbefaling, passer det å minne om et godt KrFU-slagord. "Verden trenger folk som har større drømmer enn billig bensin" er godt beskrivende for hvor navlebeskuende norsk politikk kan bli. En rask titt på de 51 resolusjonene som er foreslått så er det bare å erkjenne at alt er ikke like viktig der heller. Et landsmøte bør først og fremst snakke om de største oppgavene og de "minste" gruppene. En stemme for de stemmeløse.

Kjære landsmøte, glem småtteriet.

4. Pass på hendene

Etter leders tale vil de fleste delegater ha vondt i hendene. Man har klappet sammenhengende i en time. Det kjøret fortsetter hele helgen. Det forventes at du klapper mye. Lykke til med det.

Kjære landsmøte, noen råd er tullete.

5. Legg merke til Olaus Trygve Bjuland

I løpet av en landsmøte-helg vil man se mange nye talenter. En av dem er rogalendingen Olaus Trygve Bjuland som etter leders tale skal snakke om menneskeverdet. Men det er mange av dem, jeg ville også lyttet ekstra nøye når Ingvild Therese Berentsen fra Bergen snakker, eller når Tove Welle fra Kristiansand viser sitt hjerte og talent. Ikke bare ser man fremtidens stortingsrepresentanter, men det er også dette som gir meg troen på en god fremtid. Vi har dyktige, unge og fremstormende politikere med et hjerte for sine medmennesker.

Kjære landsmøte, få med deg Olaus, Ingvild og Tove, det er noen av høydepunktene.

Hva blir Støre mest skremt av?

2015-05-05T23:31:00.001+02:00

Til stor jubel hos sine egne, proklamerte Ap-leder Jonas Gahr Støre at Norge bør ta i mot 10.000 flyktninger fra Syria. Nå flykter velgerne og Støre lemper derfor på sitt krav.

Har jeg hold for siste påstand? Er det på grunn av raset på meningsmålingene at Ap-lederen nå åpner for å ta i mot færre enn 10.000 flyktninger? Jeg vet ikke, men jeg tror dessverre at det er slik. Dessverre har Arbeiderpartiet tradisjon for å finne sammen med Høyre og Frp i asylpolitikken, det ser ut til at det også gjelder i spørsmålet om flyktninger fra Syria.

Det skuffer, kanskje spesielt fordi jeg vet at veldig mange i Arbeiderpartiet oppriktig har kjempet for en politikkendring. AUF, Hordaland Ap og mange andre har virkelig stått på for at Arbeiderpartiet skal gå i front. Under landsmøtet så det også slik ut.

10.000 er ikke et hellig tall, men det er heller ikke et høyt tall. Det er forstemmende at alle kompromisser skal handle om at rike og langstrakte Norge skal ta i mot færre enn 10.000 flyktninger. Forslaget til Støre var opprinnelig at man skulle ta i mot 5000 over to år. I 1993 tok vi i mot 12.000 bosniere på ett år. Det gir i hvert fall meg en flau smak i munnen at mange nå synes 5000 i året er for offensivt. Trenger jeg minne om at konflikten i Syria er mye, mye større enn det krigen i Bosnia var?

Målingene som er tatt opp i dagene etter Arbeiderpartiets landsmøte viser en markant nedgang. Man kan nok si at dette er en forventet nedgang, det har tross alt gått litt for bra ganske lenge. Men det er også mulig å tolke det som en respons på hovedsaken fra landsmøtet. For selv om de humanitære organisasjonene var veldig fornøyde, er det god grunn til å tro at store velgergrupper ikke var like happy.

Jonas Gahr Støre er smart. Han har også mange smarte rådgivere. De ser selvsagt tendensen etter landsmøtet. Spørsmålet man stiller seg er hva dette skyldes. Og, kan man stoppe nedgangen?

Tidligere har det blitt hevdet at Ap, Høyre og Frp kjemper om de samme velgerne, som i realiteten utgjør noen få prosentpoeng og som blant annet kan beveges pga asylpolitikk. (Jeg burde selvsagt hatt kilder på dette, men det klarte jeg ikke å finne.) Altså: Dersom man beveger seg for mye i asylpolitikken, kan de partiene som står stille, hente en gevinst.

Jeg har en følelse av at Støre blir mer skremt av disse velgervandringene, enn de store folkevandringene verden står overfor. Det er en ekkel følelse.

Når kommunene skal få skylden for at Norge ikke kan hjelpe

2015-04-27T21:56:00.000+02:00

I en rekke debatter får vi høre at kommunene ikke klarer å bosette 5000 flyktninger som i dag bor i mottak. Siden kommunene er så dårlige kan vi derfor ikke hjelpe flere fra Syria nå. Men er det virkelig så enkelt?

I år vil kommunene bosette totalt 8000 flyktninger(jeg bruker runde tall da vi foreløpig ikke har fasit), til tross for at det totale bosettings-behovet er på cirka 13.000 flyktninger i løpet av 2015. Man skulle kanskje trodd at dette betyr at kommunene gjør en dårlig jobb, men det stemmer ikke. Så hva skyldes denne differansen? Restanse. Kommunene bosetter like mange flyktninger som det kommer nye inn i statistikken, men fordi man har et etterslep fra tidligere år, hjelper det ikke at man bosetter like mange som det kommer nye.

Jo, men da må det vel være slik at kommunene gjør en dugnad og får bosatt de ekstra fem tusen? Problemet er bare det at kommunene allerede bidrar i en stor dugnad. For til tross for at integreringstilskuddet fra staten har økt de siste årene, er det fortsatt slik at staten ikke fullfinansierer kostnadene knyttet til bosetting.

I følge Hovedrapporten til beregningsutvalget er det en differanse på cirka 120.000 NOK per flyktning. Gang det med 8000 hvert år. Eller legg på de ekstra 5000. For når statsråd Solveig Horne ber kommunene skjerpe seg, er det ikke i tråd med de økonomiske signalene hun samtidig sender ut.

Jeg er ikke i tvil om at man skal hjelpe, uavhengig hvem som betaler regningen. Kommunene i Norge er rike og har selvsagt anledning til å hjelpe flere. Det jeg reagerer på er hvordan nasjonale politikere stadig legger skylden på kommunene, spesielt nå som de ikke vil hjelpe 10.000 syriske flyktninger i ekstrem nød.

Verst var brevet Solveig Horne nylig sendte alle landets kommuner for å høre om de er beredt til å bosette dagens flyktninger, pluss fem tusen pga restansen og deretter ti tusen fra Syria. Det er lett å forstå regjeringens strategi. Her vil man skyve kommunene foran seg.

I stedet for å skyve kommunene foran seg, bør Horne i stedet spørre seg hva staten kan gjøre for å gjøre bosettingen enklere. Jeg har et tips: Betal hele regningen. Det vil nok få fart på bosettingen.

Ikke gå glipp av 7. mai

2015-04-24T00:09:00.002+02:00

I tankesmien Skaperkraft berører vi mange tema, produserer store mengder kronikker og notater og har en rekke møter. Noen ganger er temaene ekstra viktige. 7. mai arrangerer vi årets viktigste møte på Stortinget.

I norske ungdomsskolebøker kan man lese om slaveriet som en tilbakelagt del av vår historie. I virkeligheten har slaveriet aldri vært større enn i dag. Derfor ga tankesmien Skaperkraft og aksjonen ENDAG ut boken Norsk slaveri. Vi ønsket å informere og engasjere.

Nå ønsker vi å bidra til politiske endringer. Norge kan gjøre mye, både globalt og lokalt. Vi har som alle andre land slaver og tvangsarbeid. Sammen med stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad inviterer vi derfor til seminar med den frimodige tittelen: "Slik bekjemper vi menneskehandel".

Med gode innledere, åtte nye forslag fra tankesmien og dine innspill, tror vi at dette blir et svært viktig seminar. Du vil på seminaret møte Neil Wain fra Hope for justice. Han var tidligere visepolitimester i Manchester, men arbeider nå i den frivillige organisasjonen Hope for justice som redder ut ofre for menneskehandel. Angelica Kjos skal dele sin sterke og personlige historie. Stian Vatnedal som er en erfaren norsk politimann vil fortelle fra sin hverdag og hva Stortinget kan gjøre. Dessuten møter flere viktige frivillige organisasjoner som arbeider mot menneskehandel.

Siden vi er på Stortinget, er det svært viktig med påmelding. Det gjør du her: påmelding!

PS! Det er allerede mange påmeldte, vær rask for å sikre deg plass. Ikke gå glipp av dette møtet.

Bildene som sier alt om den humanitære katastrofen

2015-04-22T22:24:00.004+02:00

Har du sett bildene som viser strandgjester og båtflyktninger på samme strand? Sjelden har kontrastene vært mer tydelige.

Jeg har lånt disse sterke bildene fra Reuters. Du kan se flere her:

Mediterranean migrant crisis: The Drowned And The Saved - a photo report

Ti saker som gjør meg flau

2015-04-21T09:31:00.004+02:00

Når de svakeste ikke får hjelp, kommentarfeltene hyler og regjeringen sier at "vi får se det an", ja da kjenner jeg en flau smak i munnen. Alt for ofte vinner navlebeskuingen debattene i Norge.

Ingen av oss kjenner fremtiden, men jeg liker å komme med noen antakelser. En av dem er at mange av valgene vi nå tar, vil se ekstremt pinlige ut, bare noen ti år senere. Her har du ti slike saker:

1. Ofre for menneskehandel

2. Flyktninger fra Syria

3. Båtflyktningene i Middelhavet

4. Barn som mobbes

5. Asylbarna

6. Konvertitter som ikke blir trodd

7. Klimatrusselen

8. Dalai Lama

9. Manglende anerkjennelse av folkemordet på armenerne

10. Barnevernsbudsjettet

Når man stor overfor vanskelige saker, spesielt internasjonalt tenker jeg at det er to nødvendige spørsmål vi bør stille oss:

1. Hva hvis situasjonen var omvendt, hva ville vi ønsket og forventet at det rike landet på andre siden av jorden gjorde?
2. Hvordan vil våre etterkommere se på valgene vi tok?

@filiprygg Faens politikere. De skal ligge på havets bunn eller holde seg i Afrika.
— voyagevoyage (@Ripilen) April 20, 2015

I går engasjerte jeg meg på sosiale medier i forbindelse med det grufulle som skjer i Middelhavet. Reaksjonen over er ganske vanlig hvis du leser kommentarfelt eller deltar i det offentlige ordskiftet. Som mange andre mottar også jeg trusler og ufinheter fordi man ber om en anstendig behandling av de aller svakeste.

Samtidig er det ikke kommentarfeltene vi bør frykte eller skamme oss mest over. Det er når politikken fremstår som et ekko av kommentarfeltene at jeg får problemer. Da statsekretær Jøran Kallmyr skulle svare for hva regjeringen vil gjøre med den humanitære katastrofen i Middelhavet, svarte han "vi vil se det an". Da Per Sandberg skulle kommentere Syria-flyktningenes behov for hjelp i Norge, kalte han det "vanvittig".

I andre saker blir det ikke sagt noe, men fraværet av handling eller ord gjør det hele svært flaut. Som da vi ikke turte å stå opp for menneskerettigheter fordi vi heller ville pleie handelsrelasjonen til Kina. Eller når vi lar være å anerkjenne folkemordet på armenerne fordi vi ønsker å holde oss inne med Tyrkia. Det er bare ikke greit.

Dette er ikke et angrep på regjeringen. Dessverre er mange av disse sakene et resultat av tverrpolitisk mangel på frimodighet, solidaritet og evne til å se bort i fra meningsmålinger.

På listen finner du veldig ulike saker, jeg kan ikke utbrodere alle her. Dette er egentlig min lille huskelapp som jeg skal ta frem i 2030. Kanskje jeg tok helt feil, men tror nok ikke det. Jeg er redd det vil være ti ekstremt pinlige punkt. Fremtidige generasjoner vil ikke kunne forstå hvordan et så rikt land håndterte disse sakene.

5 elendige argumenter mot 10.000 Syria-flyktninger

2015-04-17T08:17:00.000+02:00

Etter uker med asylpolitisk-tåkeprat, valgte Ap-leder Jonas Gahr Støre å smelle til i går. Han vil ha 10.000 flyktninger fra Syria(over to år). Elendige motargumenter strømmer nå på.

"Det er dyrt å hjelpe"
I følge enkelte artikler skal de koste 1 mrd å hjelpe 1000 flyktninger, og dersom Støre får viljen sin så blir altså summen 10 milliarder NOK. Det er ingen ubetydelig sum, men sett opp mot andre budsjettposter og ikke minst opp mot effekten, nemlig at mennesker reddes ut av nød og fattigdom, så er beløpet beskjedent.

I løpet av disse to årene Støre vil hente 10.000 flyktninger skal vi til sammenligning bruke 84 mrd på forsvaret, nordmenn skal handle svart for 840 mrd og veiselskapet til samferdselsministeren blir tilført 130 milliarder.

10 milliarder for å hjelpe 10.000 mennesker i en akutt situasjon, det er overhodet ikke dyrt.

"Vi kan heller hjelpe folk nærmest mulig"
Det er jo litt rart at de som sier dette alltid er de samme som er opptatt av å begrense innvandringen til Norge, derfor blir det litt vanskelig å tro dem på når de også hevder at de oppriktig ønsker å hjelpe folk. Spesielt rart er det fordi ønsket om å hjelpe folk nærmest mulig, bare kommer opp som forslag når noen andre vil ta i mot flere flyktninger.

Problemet med forestillingen om at vi bare bør hjelpe mennesker nærmest mulig de krigsherjede områdene er mange. Husk at nabolandene til Syria har tatt i mot svært mange flyktninger. Vi snakker ikke om 10.000 der, for Tyrkia sin del er det nå 1.5 millioner flyktninger. Libanon har trolig 1.3 millioner. I Nord-Irak(Sør-Kurdistan) finner vi 1.6 millioner flyktninger. Plutselig blir 10.000 flyktninger ganske få.

Jeg er selvsagt ikke mot at vi også kan hjelpe flyktningene nært til Syria. La oss gjerne sende nødhjelp, telt og helsearbeidere, men en veldig god løsning blir det aldri. Barn skal ikke vokse opp i trange flyktningeleire uten skole, skikkelig helsehjelp og nødvendig trygghet. Det kan ta mange år før det er mulig å vende tilbake til Syria.

"Norge vil ikke klare en så stor gruppe med flyktninger"
I 1992 tok Norge i mot 13.000 flyktninger fra Bosnia, og i 1999 tok vi i mot 8000 kosovoere. SSB analyserte blant annet hvordan bosnierne ble integrert. Det fantastiske den gangen var at veldig mange kommuner stilte opp, hele 272 av landets 430 kommuner tok i mot flyktninger det ene året. Konklusjonen til SSB var at sysselsettingen var høy, språkferdighetene gode og gruppen anses som velintegrert.

Selvsagt klarer Norge å ta i mot 10.000 flyktninger, denne gangen er forslaget til og med så moderat at man vil gjøre det over to år. Nå har vi også mer erfaring enn det vi hadde i 1992 og i 1999.

"Det er så mange som lider, helt meningsløst å hjelpe 10.000"
Hvorfor er det så mange flyktninger i verden som ikke får hjelp? Svaret er antakelig at mange tenker nettopp slik: Det nytter ikke hva vi gjør, det er for mange som trenger hjelp. Vel, her bør vi ta i bruk klisjeen om at ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Å ikke hjelpe 10.000 flyktninger fordi det vil være enda flere som ikke får hjelp bør være åpenbart ulogisk for alle som leser setningen høyt for seg selv.

"Det er bare de sterkeste som kommer, ikke de som trenger det mest"
I asylpolitikken er det åpenbart en utfordring at de som greier å reise helt til Norge, sjeldent er de minst ressurssterke, men det betyr selvsagt ikke at de ikke kan ha stort behov for asyl. I diskusjonen om Syria er det ingen som ser for seg at det skal gjøres på samme måte. Jeg tror ingen har foreslått at Norge skal ta i mot 10.000 Syria flyktninger som kommer hit på egen hånd. Her er det snakk om samarbeid med FN og kanskje etablere en luftbro slik man har gjort tidligere.

Ved å etablere en luftbro, gjøre inntaket i lokale flyktningeleire og ved å samarbeide med FN vil man unngå at det er de sterkeste som vinner "asyl-lotteriet".

Ydmykhet bør prege nye NAV

2015-04-14T11:19:00.003+02:00

Det er neppe bare ledelsen som er problemet med NAV. En av våre viktigste velferdsleverandører står overfor mange nødvendige endringer.

Publisert i Bergens Avisen, 14.03.15

Fredag kom beskjeden fra arbeidsminister Robert Erikson: NAV-sjef Joakim Lystad, har sparken. Nå er vi lovet endringer. La oss håpe det kommer mange endringer. Vi trenger et mer effektiv IT-system, langt enklere (og helst færre) skjemaer, raskere behandling av søknader og bedre ordninger for de som er i desperat behov av hjelp.

Folk flest er i berøring med NAV. Barnetrygd, foreldrepermisjon, kontantstøtte, arbeidsavklaringspenger, praksisplasser, pensjon og uføretrygd er noe av det NAV har ansvar for. For Frp-minister Erikson er det avgjørende at han lykkes med å endre NAV, trolig vil det også kunne bli en populær-sak, i hvert fall hvis folk flest ser endringene. For et parti som sliter på målingene kan dette være en sårt tiltrengt vinner-sak. Men fortsatt gjenstår mestparten av jobben.

Til stor overraskelse for noen beholder Lystad sin høye sjefslønn når han nå går over i en rådgiverfunksjon for arbeidsministeren. Sett utenifra virker dette selvsagt litt rart. Både at han fortsatt vil tjene så mye og at han nå skal arbeide i departementet. Men sånn er det når man ikke har nok til en saklig oppsigelse, eller kan vente til den seks år lange åremålstillingen går ut. Departementet har kjøpt seg ut av situasjonen og arbeidsministeren viser handlekraft.

Mange vil nok si at vi trenger en politisk ledelse på dette feltet som viser handlekraft. Men det må som sagt langt mer til enn å sparke toppsjefen. Lystad har tross alt styrt etter politiske signaler og politiske vedtatte budsjetter de siste årene. For min egen del ble jeg kanskje mest provosert når Lystad og NAV presenterte en sprekk på 1.5 mrd tidligere i år. I etterpåklokskapens navn burde han gjerne ha trukket seg da.

Joakim Lystad har stått oppreist gjennom mange stormer. Det må den neste NAV-sjefen også gjøre, selv om vedkommende forhåpentligvis vil ha større politisk tillit enn sin forgjenger. Sett fra et brukerperspektiv er det svært mange forventninger, så mange at det neppe er mulig for nye koster å bli populære, ihvertfall ikke på kort sikt.

Det kommer ganske sikkert til å komme nye kostnadssprekker på IT-investeringene, det vil bli innkjøringsproblemer når alt skal endres og det er ikke bare enkelt å forenkle når Datatilsynet og andre aktører også skal ha et ord med i laget. Vi må alle ha en viss tålmodighet, ihvertfall dersom det gjøres seriøse endringer man kan tro på.

Det blir fort en klisje, men i alle slike innlegg som denne, bør det nevnes at de ansatte gjør en formidabel jobb. Jeg er imponert over hva man får til på tross av håpløse datasystemer. At man til tross for massiv klagesang fra brukere og “forståsegpåere”, likevel finner motivasjonen for å gå på jobb, hvert eneste dag. Heldigvis gjør mange tusen NAV-ansatte sitt beste for at du og jeg får en god opplevelse. Neste gang vi går på NAV-kontoret kan vi godt smile litt ekstra til de ansatte.

Men selv om vi altså har flinke ansatte i NAV som hjelper oss brukere, er det likevel urovekkende mange historier hvor mennesker opplever et arrogant, vanskelig, utilgjengelig og lite fleksibelt NAV. På TV2 Nyhetene fikk vi nettopp høre om en dame som hadde sloss i flere år pga en feil utbetaling fra NAV, som hun umiddelbart prøvde å returnere, men som NAV lagde enormt mye styr rundt. Hun var nettopp blitt enke og fikk samtidig møte det offentlige på en svært lite hyggelig måte. TV2-innslaget var vondt å se. Denne damen hadde fortjent en unnskyldning.

NAV har tre hovedverdier som de styrer etter: Tilgjengelig. Tydelig. Løsningsdyktig. Viktige ord vi alle kan slutte oss til. Men jeg vil gjerne legge til et ord: Ydmykhet. Etter mange år med svært krevende systemer og for mange, dårlige tjenester, trenger vi kursendring.

Tenk hvis NAV kunne blitt kjent som den offentlige etaten som begynte å si unnskyld når man utsatte mennesker for urett?

Tenk hvis NAV kunne blitt kjent som den offentlige etaten som begynte å si unnskyld når man utsatte mennesker for urett? Det vil ikke bare bedret NAVs omdømme, men det ville også betydd mye for mange enkeltmennesker.

Arbeidsministeren har startet på en viktig jobb. Snart får vi en ny ledelse og med investeringene som gjøres i disse dager bør vi ha grunn til å håpe på noe nytt. Hvis vi også får litt ydmykhet inn, ja da skal i hvert fall jeg holde kjeft for en stund.

Barn sendes ut, ikke kriminelle

2015-03-30T09:35:00.001+02:00

Har du sett forsiden på VG i dag? En ny sjokkerende asylsak, men denne gang fordi man ikke klarer å kaste ut en farlig voldsmann. Hva er det som gjør at asylpolitikken alltid er så ulogisk?

Ifølge VG kom Belal til Norge for ti år siden. Siden er han dømt for vold mot 11 personer. Alt tyder på at Belal selv ikke har det særlig bra, bedre blir det neppe av å være på et mottak med begrenset helsehjelp. Han ble varig utvist fra Norge i 2008, men er her fortsatt. Politiet klarer ikke å kaste han ut. Med dagens lover og regler er det ikke vanskelig å forklare hvorfor vi havner i slike situasjoner. Når identiteten ikke er mulig å fastslå med full sikkerhet er det vanskelig å returnere kriminelle asylsøkere.

Men dette fremstår ikke særlig logisk når du også husker på hvor flinke Norge er til å returnere asylbarn. Ta for eksempel Shaimaa på 10 år som ble tvangsutsendt til Jemen sammen med sin lille familie.

Nå herjes Jemen av krig, men det kunne vel ikke norske myndigheter vite når de tvangsutsendte barna og alenemoren ifjor? Nei, men bomber, bortføringer og skyting var hverdagen i Jemens hovedstad, også før krigen brøt ut. Likevel mente Utlendingsnemda at "det var trygt nok, også for en enslig, gravid småbarnsmor og barna hennes"(sitat BT 24. nov 2014).

Shaimaa har bodd syv av sine ti leveår, i Norge. Hun har to yngre brødre som bare har bodd i Norge. Nå må de klare seg i kaotiske og livsfarlige Jemen. Ikke fortell meg at dette er nødvendig, riktig eller rettferdig.

Mens trusselsiktede Krekar, voldsdømte Belal og andre kriminelle asylsøkere beskyttes fordi de ikke kan returneres, sender vi ut de aller, aller svakeste.

Dette er ikke et angrep på Frp eller justisminister Anders Anundsen, jeg tror faktisk at han er enig i at dette urettferdig. Problemet er at verken han eller Ap og Høyre er villig til å ta konsekvensen av dette. For konsekvensen er at du må stoppe utsendingen av asylbarna.

I går varslet flere at det vil komme store flyktningestrømmer fra Jemen, trolig like ille som Syria. Hvis Shaimaa og hennes familie overlever, kommer de kanskje som flyktninger, enda en gang. Tar vi imot dem da?

Kjipe spm besvares med e-post

2015-03-27T23:12:00.000+01:00

E-post svarene hagler. Det gir ikke gode mediesaker, og den som svarer slipper unna nødvendige oppfølgingsspørsmål.

De første gangene var det nok godt ment. Kompliserte spørsmål måtte få skikkelige svar. Derfor var e-post genialt. Nå skal vanskelige spørsmål få gjennomtygde svar. Derfor mener statsrådene at e-post er genialt.

Som politiker har jeg flere ganger brukt e-post for å svare på spørsmål fra journalister. Jeg har nok også prøvd å bruke e-post som en slags forsvarsmekanisme, men til tross for dette, drister jeg meg til å lage en bloggpost hvor jeg kritiserer politikere, og i særdeleshet statsråders bruk av e-post når de vanskelige spørsmålene kommer.

Jeg snakker ikke om de kompliserte tekniske spørsmålene. Jeg husker at jeg ved enkelte anledninger har fått svært tekniske spørsmål, særlig som byutviklingsbyråd. Da måtte jeg ha faglig bistand og svar via e-post var en god løsning for både meg og journalisten. Men med "vanskelige spørsmål" mener jeg noe annet. Det er de spørsmålene du ikke har lyst til å svare på. Spørsmål hvor du trenger tid til å tenke, uten at journalisten kan skrive at du trenger tid til å tenke.

Statsrådene elsker å svare på e-post. Ketil Solvik-Olsen svarer om ny postlov, på e-post. Tord Lien svarer på oligark-kritikken, på e-post. Anders Anundsen svarte at han ikke vil svare, på e-post. Thorild Widwey svarer om oppussingsbehovet for kulturnorge, på e-post. Siv Jensen svarer at hun ikke vil svare, på e-post. Elisabeth Aspaker svarer om Fiskeridirektoratet, på e-post.

Jeg kunne gitt hundrevis av eksempler, ihvertfall hvis vi tok med statssekretærene også. Statsrådene ville nok svart (på e-post) at dette skyldes tidspress. En travel statsråd kan ikke gi intervjuer hele tiden. Jeg forstår at man vil hevde det. Problemet er bare at alle ser hvordan man bruker e-post som en måte å sno seg unna. Når gladsaker skal selges ut, har man tid til lange pressebesøk på alle slags steder. Når saken kjip, er veien til en e-post svært kort.

Dette irriterer pressen. Stadig ser jeg journalister klage på de mange e-post svarene. Det som forundrer meg er at man trykker disse svarene. Hvorfor godtar man e-post som svar? Det er jo ikke noe intervju. Hvis man vil bli kvitt problemet, kan man ikke godta strategien. En felles strategi fra mediene hvor man konsekvent skriver "statsråden nekter å stille til intervju" ville nok fått mange til å endre kommunikasjonsstrategi.

Gratulerer, Jan Sverre!

2015-03-27T15:05:00.002+01:00

20 måneder av livet til Jan Sverre Stray ble satt på vent. Selv var jeg inne til flere avhør. Det er ufattelig at man kan bruke så lang tid på en sak som ender med å bli henlagt.

I går kom konklusjonen Jan Sverre Stray og mange andre har ventet på. Saken mot bystyrepolitikeren er henlagt, statsadvokaten vil ikke gå videre med saken hvor Stray var mistenkt for grov korrupsjon. I forbindelse med et kulturarrangement skal Stray ha skaffet sponsormidler, samtidig bidro han til at det ble arrangert møter med flere på rådhuset, der i blant meg.

Siden jeg var en av dem som møtte forretningsmennene fra Åsane, måtte jeg inn til politiavhør flere ganger. I møtet med forretningsmennene avviste jeg deres forslag, politiet var derfor lite interessert i min oppfølging av saken, men veldig interessert i kommunikasjonen før og under møtet. Ofte prøvde politiet usanne påstander, de la frem dokumenter jeg aldri hadde sett før og kom med opplysninger som ikke stemte med datoene. Når jeg avviste, sa de at de bare skulle sjekke.

Jeg opplevde dette svært ubehagelig, for Jan Sverre Stray må det ha vært et mareritt. Politiet har nok oppriktig trodd at de har hatt en alvorlig og godt dokumentert sak. Nå som statsadvokaten avviser saken, kan man konkludere med at politiet har brukt fryktelig lang tid på en sak som ikke var god nok. For samfunnet kan ikke det være godt nok. Et liv ble satt på vent i fryktelig lang tid.

Redaktør i Ukeavisen Ledelse, Magne Lerø kommenterer også denne saken, han peker på konsekvensene slikt kan få for politikere generelt. Jeg deler hans bekymringer. For min egen del er det nettopp slike saker som gjør at politikken blir attraktiv. Selvsagt skal alvorlige beskyldninger etterforskes, men man kan ikke holde på i 20 måneder for å så konkludere med at saken henlegges.

Gratulerer, Jan Sverre!

Hvilken verdi har et asylbarn?

2015-03-25T10:36:00.000+01:00

Ifølge dagens Dagsavisen skal justisminister Anundsen ha forsøkt å forhandle seg vekk fra mistillit. Asylbarn-saken er full av spill og lureri.

Alle foreldre vet hvor sårbare barn er. De første årene av livet vil prege hvordan man får det senere. Derfor bruker vi mye penger på barnevern, oppfølging i barnehagen, tidlig innsats i skolen, familierådgivning og trygge oppvekstmiljø. Norge er et godt land for de fleste barn. Ihvertfall for dem som får bli boende her. For de barna som ikke må frykte for at det kan komme politifolk midt på natten for å sende deg til et land du aldri har bodd i.

"Du må være politisk yrkesskadet for klare å forstå norsk asylpolitikk"

Du må være politisk yrkesskadet for klare å forstå norsk asylpolitikk. Selv de som ønsker en restriktiv asylpolitikk går i tog for asylbarna fra eget nærmiljø. Flertallet av Norges befolkning er positive til innvandring, mens flertallet på Stortinget står for en politikk som rammer våre minste. Noen sier at asylpolitikken fremstår ulogisk og lite human. Vel, det er fordi den er nettopp ulogisk og lite human.
I Norge kan man risikere å bli hentet av politi midt på natten, du kan ha halve oppveksten din her før du sendes ut og du risikerer å bli sendt til utrygge land hvor du ikke en gang kan dra til ditt eget hjemsted, men ender opp som intern flyktning.

KrF skal ha fremmet et ultimatum overfor regjeringen, hvor man krever at de utsendte asylbarna som hadde bodd lenge i Norge, skal få en ny vurdering av sin sak. Enkelte i regjeringen synes kravet er upassende fordi man da gir dette asylbarn-forskriften tilbakevirkende kraft. Det er litt rart, spesielt med tanke på dagens avsløringer i Dagsavisen.

Bakteppet for denne dansen er jo justisministerens svært svake håndtering av asylbarnsaken, både overfor Stortinget og overfor egne etater. Ifølge Dagsavsien så har altså Anders Anundsen foresøkt å forhandle vekk både kritikk og mistillit. For i bytte mot å ikke stille et mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen, skulle KrF og Venstre få gjennomslag for å gjennomgå sakene til de lengeværende asylbarna, som ble sendt ut fra juli til desember 2014 etter den nye asylforskriften.

For regjeringen, og i særdeleshet justisministeren, er det tydeligvis ingenting som er hellig dersom man kunne unngå kritikk og mistillit. Men det er likevel ikke det mest sjokkerende i denne saken. For meg er det en gåte at man danser frem og tilbake, uten å reflektere over at det man krangler om, handler om død og liv for sårbare barn, oppvokst i Norge. Mens spillet pågår, bor våre barn i Kabul, uten sikkerhet og fremtidshåp.

Det blir da naturlig å spørre: Hvilken verdi har asylbarna?

For regjeringen bør asylbarna i det minste ha en politisk verdi. Uten en løsning, står hele prosjektet svært ustødig i møte med valgkampen og i møte med neste stortingsvalg. Dessuten er dette 100 % selvforskyldt. Hadde avtalene vært overholdt, ville kritikken vært enkel å tilbakevise. For å komme seg ut av saken bør regjeringen derfor godta en ny vurdering av sakene til de utsendte asylbarna. For regjeringen er vil de ha stor politisk verdi, for de det gjelder vil det bety alt.

Skatt på gaver fra mor

2015-03-16T11:11:00.001+01:00

I følge Skatt Vest må frivillige i organisasjonen Ungdom i Oppdrag nå betale skatt på gaver som de får fra familie og nære venner. Dette til tross for motsatt konklusjon i alle de andre skatteregionene.

Avisen Dagen har i dag et større oppslag om en frivillig medarbeider som nå får en skattesmell på 30.000 fordi han ikke har betalt skatt på gaver han mottok fra nær familie. I flere organisasjoner er det slik at man er avhengig av hjelp fra venner og bekjente for å kunne arbeide fulltid. Frem til 2009 skattet man ikke av slike gaver i det hele tatt, men etter et oppslag i Vårt Land det året, ble det regelen at man måtte betale skatt for gaver gitt fra bekjente og menigheter, men altså ikke for gaver fra nære venner og familie.

Dette har nå de aller fleste skattekontor akseptert. Men etter en klagerunde hos Skatt Vest gikk det galt. For den det gjelder er dette selvsagt svært krevende, men konsekvensene for andre er vel så ille. Det er vanskelig nok fra før av å skaffe nok inntekter for å kunne bli volontør i ulike organisasjoner.

Finansdepartementet må rydde opp. Det kan ikke være slik at de som med hjelp fra sine foreldre, arbeider frivillig et helt år, skal straffes av vrange skattekontor. Det må selvsagt være lik praksis i hele landet og praktiseringen må være slik at vi får mer frivillighet, ikke mindre.

Ideologisk, juridisk eller økonomisk miljøseier?

2015-03-11T13:09:00.003+01:00

I årevis har miljøbevegelsen kjempet. Men (for) lite har skjedd. Nå kommer advokatene.

I de siste ukene har vi hatt en debatt om vaksiner, hvor et samlet fagmiljø er tydelig på at alle foreldre bør sørge for at barna blir vaksinert, mens noen amerikanske skuespillere, steinerskolefolk og andre synser i vei og nekter å forholde seg til fagfolkene. Det har ført til utbrudd av sykdommer vi trodde var historie. Denne underlige situasjonen er ganske lik den vi finner i kampen mellom klimaforskere og klimaskeptikere. Fagmiljøene er enige, men mange tviler likevel. Det som er ekstra problematisk med klimasaken er at handling uteblir selv hos de som hevder at de tror på hva fagfolkene sier om menneskeskapte klimaendringer. For nesten uansett hva som kommer av anerkjent forskning, så tar man sjansen på at det likevel går bra. Mest sannsynlig er det fordi at det koster oss så mye å endre. Ihvertfall tror vi det. Politikerne tror også det.

The Climate Reality Project(se bildet) illustrerer dette gapet mellom handling og tilgjengelig kunnskap. Tenk hvis de aller fleste bro-ekspertene sa at broen foran deg vil kollapse. Hva ville du da gjort? Tatt sjansen på at de tok feil? Det er jo det vi gjør i klimasaken. Vi tar sjansen på at det går bra, selv om all verdens forskere(med noen ytterst få unntak) sier at det går nedenom og hjem hvis ikke vi gjør noe.

Lenge har jeg tenkt at klimakampen må vinnes ideologisk. Folk må akseptere noen grunnleggende prinsipper og dermed endre adferd. Fremveksten av miljøpartier, ulike klimainitiativ, forskerallianser osv kan tyde på at stadig flere deltar i denne kampen og det er selvsagt bra. Men dette går ikke raskt nok. Til tross for flere tiår med advarsler, kampanjer og klimatoppmøter, er vi fortsatt der at utslippene øker og 2 graders målet fremstår stadig mer urealistisk.

Finnes det da noe håp? Jeg lar meg begeistre(og trøste) av to veldig interessante spor: Økonomisk og juridisk. Først det økonomiske. Økonomi og teknologi henger tett sammen. Det skjer nå svært mye interessant. Oljefelt man før så på som lønnsomme, må stenges ned og i tradisjonelle oljeland får vi stadig mer ny fornybar energi. Bilindustrien har endret svært mye på kort tid og snart kan vi få grønne fly. Økonomien ser ut til å arbeide for et grønt skifte. Særlig takket være teknologiske fremskritt og i tillegg økonomiske virkemidler fra EU og lokale myndigheter. Selv Finansdepartementets vurderinger av fremtiden for Norge er blitt "grønnere".

Juridisk skjer det også mye interessant. Når grunnloven ble endret sist, var det få som fikk med seg at det kom endringer som berører klima og miljø. I § 112 finer man følgende:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger»

Når regjeringen åpner nye oljefelt, kan denne paragrafen bli veldig aktuell. Det samme gjelder i spørsmål om gruvedrift, scooterkjøring på vidda og i viktige byutviklingsspørsmål. For legg spesielt merke til siste setning. Staten har nå et ansvar for å følge opp lovteksten. I andre land har vi tilsvarende jurdiske runder, hvor det nå foregår søksmål i både USA og i Nederland.

Æren for denne endringen av vår grunnlov må vi kunne gi til styreleder i Norsk klimastiftelse og høyesterettsadvokat, Pål Lorentzen. Han satt i komiteen som foreslo endringene Stortinget vedtok. I en kommentar om oljeutvinning i Arktis skriver Lorentzen at det kan bli aktuelt med søksmål mot den norske stat. Plutselig endrer jussen spillereglene.

Jeg gleder meg over denne utviklingen. Vi vinner ikke kampen om miljøet bare ved å spille på en eller to arenaer. Kampen må vinnes med en bred mobilisering, gode faglige argumenter, med økonomiske virkemidler og juridisk. Jeg heier på miljøbevegelsen og er sikker på at vi ville vært langt dårligere stilt uten dem, samtidig erkjenner jeg at vi får en helt annen kraft når jussen og økonomien også arbeider for det grønne skiftet.

Kjipt når mytene avsløres

2015-03-05T22:37:00.000+01:00

Hrs og flere andre likte dårlig da jeg angrep innvandringsmytene i tirsdagsspalten i Bergens Avisen. Men det kommer mer.

Noe arrogant innleder Hrs med å spørre hvorvidt jeg vet hva en myte er. Vi kan jo kanskje ta turen ordboken som enkelt beskriver myter som "en allmenn oppfatning som ikke er sann". Og det er her vi er uenige. Er påstandene sanne eller usanne? Alle tall i BA-spalten kommer fra SSB, NRKs myteprosjekt, UDI og Ny Analyse. Det er kanskje kjipt når virkeligheten ikke stemmer med det kartet man liker å tegne.

Jeg skal likevel gi Hrs rett i en ting: tallet for antall innvandrere i dag, kunne vært oppdatert med to år. Jeg brukte nemlig tall fra 2012 fordi vi da fikk den store fremskrivningen til SSB for hva som vil skje i 2050. For det var fremskrivningen som var poenget, ikke tallet for i dag. Spørsmålet var hvordan det ser ut i fremtiden. Siste framskrivninger av Norges befolkning, foretatt i 2012, viser at det blir rundt 1.3 millioner innvandrere i Norge i 2050.

På Twitter har flere innvandringsskeptikere angrepet tallene jeg bruker fra Ny Analyse. Man mener f.eks. at de sosiale utgiftene ikke er regnet med. Jeg har bedt Ny Analyse svare på dette, mens jeg venter på dem har jeg lest andre rapporter, som f.eks. den fra OECD, som i 2013 konkluderte med det samme, nemlig at innvandring lønnsomt for Norge. Eller beregningene til professor Kjetil Storesletten. Men jeg tviler oppriktig talt på om det gjør inntrykk på de som har bestemt seg for at innvandring er en katastrofe for landet vårt.

Et annet tema i spalten var antallet asylsøkere som jeg mener er ganske lavt og håndterbart. Hrs og flere tvitrere mener at langstrakte og rike Norge skal måles på prosent og ikke faktisk antall, for da kan man lettere hevde at det er "mange" asylsøkere. Så når jeg skriver at litt over 11.000 asylsøkere er lite for rike Norge med sine 5 millioner innbyggere, går motparten til de oversiktene som viser at vi i prosent opp mot våre 5 millioner innbyggere, får en relativt sett større andel asylsøkere enn flere andre land. Jeg synes ikke det er veldig interessant, dessuten har jeg aldri sagt noe annet heller. Jeg har hele tiden brukt faktisk antall, og ikke andel.

Jeg ønsker meg ikke en naiv innvandringspolitikk der utfordringer skyves under teppet. Jeg er for strengere krav knyttet til språkopplæring. Jeg vil ha kriminelle asylsøkere raskt ut av landet og jeg ønsker overhodet ikke å underslå at innvandring bringer mange utfordringer med seg. Problemet er bare at Hrs, Pegida, høyre-ekstreme miljøer og enkelte Stortingsrepresentanter elsker å dyrke mytene. Når mange nok gjentar usannheter, eller "glemmer" å ta med helheten, ødelegger vi for våre medmennesker.

Derfor vil jeg komme med flere tilsvarende innlegg fremover. Aldri før har flere mennesker reagert positivt på en BA-spalte enn denne gangen. Det har kommet enormt med meldinger. Jeg tror vi er mange som ønsker mer fakta i innvandringsdebatten.

Samlivskurs i Nydalen

2015-03-02T06:55:00.001+01:00

Reiser de fire borgerlige partilederne til Nydalen for å finne tilbake til gløden, eller for å avtale hvordan livet som en splittet familie skal organiseres?

Når statsminister Erna Solberg forhandlet med Frp, Venstre og KrF i Nydalen, høsten 2013, lurte både hun og pressen på om de skulle klare å få til en firepartiregjering. I stedet lagde de en omfattende avtale som sikret at Høyre og Frp kunne forhandle videre for å så gå på som Norges første "blåblå" regjering.

I dag, halvannet år senere, er det ingen som lurer på om det blir en firepartiregjering. Stemningen mellom partiene er ikke verdens beste, meningsmålingene er enda verre. Morgendagens møter mellom de fire borgerlige partiene er viktige. For statsministeren handler det først og fremst om hva som skal skje etter 2017. Når man gikk på etter åtte års rødgrønt styre, var det ikke fire år som var drømmen. Høyres strateger har alltid tenkt at man trenger mer enn fire år for å få til større samfunnsendringer.

Før stortingsvalget i 2017 skal partiene inn i en kommunevalgkamp som begynner nå. Meningsmålingene er ikke stort bedre der heller. Regjeringsslitasjen kan ødelegge for regjeringspartiene i svært mange kommuner. Underlig nok er det også slik at i mange kommuner har de borgerlige partiene tilsvarende samarbeidsproblemer som på Stortinget.

Bare se til Hordaland, fylket jeg kjenner best. Bergen er sin egen historie, men hvis vi ser på de andre kommunene hvor KrF samarbeider mot høyre: Lindås, Meland, Fjell og Askøy. I alle disse kommunene er det blitt knute på tråden, spesielt mot Frp. Det handler om lokale saker som bompenger og flyktninger, men også om brutte avtaler og personkonflikter.

I Nydalen trenger vi å se en statsminister som tar grep. Vi kan være helt sikker på at de fire partilederne er mer opptatt av det politiske prosjektet, enn hva de for eksempel er av Per Sandberg. Men hva er man villig til å forandre på? I sist valgkamp og i forhandlingene like etter valget, så vi en tydelig, men raus Erna Solberg. Disse egenskapene trengs nå. Både for å redde noe opp mot kommunevalget og for å kunne beholde drømmen om noe etter 2017.

I praksis betyr dette at det må komme noen politiske endringer. Jeg tror vi kan få se noe på asyl, det er her det har smertet samarbeisdpartiene mest. Til gjengjeld kan Erna Solberg og Siv Jensen få ro rundt Anders Anundsen. En annen mulighet er at regjeringen også velger å skrote noen av sine forslag. Etter utblåsingen til Per Sandberg, skrev Oslo-ordfører, Fabian Stang på twitter: "Per Sandberg kan med dette sørge for søndagsstengt". Det skulle ikke forundre meg.

Regjeringsprosjektet er viktig for alle de fire partiene. Når man gikk på høsten 2013 handlet det om lærerløft, en mer rettferdig asylpolitikk, lavere klimagassutslipp, mer penger til vei og bane og et løft for frivilligheten. Om du liker regjeringen eller ei, er det ingen tvil om at de fleste av oss ønsker mer av det, og kanskje litt mindre bråk. De eneste som gleder seg når dagens partier krangler, er strategene på Youngstorget.

Og selv om regjeringspartiene vinner tilbake noe oppslutning før valget i 2017, er det ingen grunn til å tro at man kan beholde makten uten å være fire partier. Det er derfor ikke nok å vinne oppslutning, man må også vinne samarbeidskampen. En kamp Ap-leder Jonas Gahr Støre for lengst har meldt seg på.

Derfor bør samtalene i Nydalen ikke bare handle om hvordan man lever som skilte foreldre til regjeringsprosjektet, men om å finne tilbake gløden.

Greit med køprising på bussen?

2015-02-26T10:51:00.001+01:00

I den nye strategirapporten fra transportetaten foreslås køprising for de kollektivreisende. Forslaget høres ut som miljøpolitisk galskap. Men er det så galt?

Lenge var det slik at man burde skrote alle forslag fra Statens Vegvesen som handlet om buss, gange og sykkel. Slik er det ikke lenger. Statens Vegvesen er trolig det fagmiljøet som kan mest om hva som skal til for å få en mer miljøvennlig transportmiks. Når de nå sammen med Jernbaneverket, Avinor og Kystverket gir nye råd til samferdselsdepartementet, bør dette tas seriøst. Også de forslagene som ikke er politisk gjennomførbare nå.

Strategirapporten skal danne grunnlaget for den jobben etatene og departementet skal gjøre i forbindelse med en ny Nasjonal Transportplan, ofte bare kalt "NTP". I rapporten som ble overlevert i går har man sett på en rekke forhold som byutvikling, klima, vedlikeholdsetterslep, trender og kapasitet.

De har så valgt ut fire hovedstrategier:
- Miljøvennlige, sikre og tilgjengelige byområder 
- Robuste regioner og effektive korridorer 
- Sikker, miljøvennlig og effektiv godstransport 
- Vedlikehold av infrastruktur for pålitelighet og sikkerhet

Det er i den første strategien at du finner forslaget om køprising for kollektivreisende. Kristiansand og Trondheim har begge en form for køprising for bilistene, Bergen får det snart og debatten vil nok gå i flere norske byer fremover. Køprising på bussen er nytt og det virker umiddelbart litt underlig å foreslå noe slikt. Når vil ha flere til å ta bussen, spesielt i rushtiden, hvordan kan vi tro at det da er lurt å øke prisen i dette tidsrommet?

I strategien kan vi lese følgende: "Prising og avgifter bør brukes aktivt som virkemidler for å stimulere til bruk av miljøvennlige transportformer. Rushtidstrafikken gjør at transportsystemet må dimensjoneres for å kunne håndtere en stor mengde trafikanter i løpet av korte perioder av døgnet. For å dempe rushtidstoppene og utnytte kapasiteten bedre over større deler av døgnet, bør det vurderes tidsdifferensiert prising for personbiler og kollektivtransport."

I dag er det mange buss-sjåfører som jobber noen timer på formiddagen, så har den en pause før de også jobber noen timer på ettermiddagen. Høres ganske upraktisk ut. Det er kanskje ikke så rart at vi må importere stadig flere sjåfører til Norge. For bruken av bussene m
å dette også kunne sies å være ressurssløsing. Mange busser står trolig stille mesteparten av dagen.

Hvis enda flere i fremtiden skal ta kollektivtrafikk, hvordan får vi det da til? Noen steder vil man kunne bygge bybane, tog og t-baner som gir høyere kapasitet enn dagens busser. Men det kan ikke gjøres overalt. Det er vanskelig å se at det ville vært fornuftig hvis man klarte å spre reisene noe mer. Ikke bare bilene, men også de kollektivreisende.

Så hva hvis kollektivprisene i rushtrafikken ble holdt uendret, men det ble halv pris resten av døgnet? Er forslaget da galskap? Jeg tror ikke det. Å bruke pris for å øke kapasiteten er smart. Likevel er jeg redd dette bare blir gode tanker på et papir nederst i en skuff. For når offentlige budsjetter kniper, er det liten grunn til å tro at man ville halvert prisen på noe tidspunkt. Det er nok mer sannsynlig at man heller øker prisen på enkelte tidspunkt. Og da er det galskap. I hvert fall hvis man ønsker mer miljøvennlige byer med mindre støy, forurensing og kø.