Forrige søndag var vi på en av kaféene som ble foreslått da jeg spurte dere om det finnes noen koselige kaféer i Oslo, og det er på tide med kaféanmeldelse nr. 1. Kaféen vi var på heter QBA og ligger på Olav Ryes plass. For å komme seg dit kan man både ta trikk nr. 11, 12 eller 13. Olav Ryes plass er trikkestoppet, og kaféen ligger like ved, på den andre siden av den runde parken.

I en sirkel rundt ligger det mange koselige kaféer og spisesteder. Her ligger også Parkteatret som jeg har hørt så mye om.

På QBA Kafé er det mye liv og god stemning på en søndag. Vi drikker peppermynte- og honeybush-te om hverandre og spiser gulrotkake. Den er kjempegod! Koppene er store og de har forskjellige farger. De minner oss om koppene på Kult.Kaféen på Sølvberget i Stavanger. I tillegg får vi hvert vårt lille, tomme glass til å legge teklypa i når teen har blitt sterk nok. På QBA tenker de jammen på alt.

Det står om det trådløse internettet som svirrer rundt i luften. Mange har med seg en liten laptop som de surfer med på Facebook. Kanskje noen også blogger herfra? Helt innerst i kaféen er det noen stasjonære PCer som man kan sette seg ned ved og surfe i vei. I tillegg kan man mot noen kronestykker skrive ut ting. Det er en slags internett-kafé.

Det er ganske mørkt her, så om du vil gå her for å lese en bok bør du finne deg en plass ved et vindu ved inngangen. De kommer med stearinlys på bordene, og det er veldig koselig. I tillegg er det godt utvalg i te, og det er mange spennende sorter jeg ikke har hørt om før. For eksempel Tropisk Drøm. Høres ikke det spennende ut, eller hva?

Takk for tipset, Emilie!

Grunnen til at jeg likevel hadde lyst til å prøve ut denne funksjonen, var at noen ganger kommer det inn kommentarer som jeg vet hva jeg vil svare til, og andre ganger er det ikke mye mer å svare enn «Å, ok, kult!» Så når jeg bare svarer på noen av kommentarene føler jeg meg litt overlegen og teit, som om jeg overser alle de andre kommentarene, for det gjør jeg jo alldeles ikke. På den andre siden kan jeg ikke drive og takke for hver enkelt kommentar heller (selv om jeg gjør det inni hodet mitt). Så siden min kommentar kommer rett under den kommentaren jeg vil svare på, er det på denne måten mye lettere å unngå signalet om at «jeg har sett alle de andre kommentarene men jeg bare over ser dem, jeg»-type-ting.

Okei, det ble langt. Men det er mer.

Før var det altså slik at når jeg svarte på kommentarer, svarte jeg i én kommentar. Da skrev jeg slik: Navnet på kommentator, kolon, kommentarsvar, ny linje, navn på kommentator, kolon, kommentarsvar, ny linje, osv… Og da må man jo scrolle opp, scrolle ned og så opp igjen for å se hvilken kommentar som tilhører hva og hvordan dette egentlig henger sammen. Nå derimot kan man lese kommentar, kommentarsvar, kommentar, kommentarsvar, kommentar… og det er jo egentlig ganske fint, synes jeg. Hva synes du?

Enda en ny ting er at når jeg svarer på kommentar, så får kommentatoren en e-post med kommentaren sin, svaret mitt, og link til kommentarfeltet hvor diskusjonen foregår. Det synes jeg selv er en veldig nyttig funksjon når jeg kommenterer på andre blogger og ønsker å vite om bloggeren svarer tilbake til meg, og isåfall – hva. Når jeg kommenterer på andres blogger (noe jeg prøver å bli flinkere til) stiller jeg ofte spørsmål. Det er fordi 1, jeg lurer ofte på ting, og 2, fordi jeg synes det er en produktiv utnyttelse av muligheten til å kommentere.

Det bringer meg videre til mitt neste og siste punkt som handler om en måte som noen bloggere løser dette problemet på. Nemlig ved å gå til kommentatorens blogg, inn på det nyeste innlegget og skrive inn en ny kommentar med svaret på kommentaren som kommentatoren skrev til henne. Gjerne med en «Sv:» foran, som altså skal bety «svar». Etter min mening fører det til at kommentarfeltet kun blir til interesse for blogginnhaveren, når det kunne ha vært til interesse for både blogginnhaveren og leserne.

Tenk deg at det nyeste innlegget på bloggen til Pia handler om blå ballonger, og det nyeste innlegget på bloggen til Lise handler om lipgloss, og Lise kommenterer på blogginnlegget til Pia om blå ballonger. Alt sålangt er vel og bra. Tenk så at Pia ser Lises kommentar om de blå ballongene, følger linken til Lises blogg og skriver en svarkommentar om de blå ballongene i Lises innlegg om lipgloss; ja – da blir det bare surr.

I tillegg har jeg gjort det sånn at kommentarene holdes igjen for moderering. Det vil si at jeg må godkjenne kommentarene før de havner på bloggen. Det er ikke for å stenge ut eventuelt dårlige kommentarer, for det er jeg fullt åpen for, så lenge de er konstruktive. Hvis noen kommenterer at jeg kunne ha gjort noe bedre, skrevet noe annerledes, eller er uenige med meg, så er det ikke sånn at jeg ikke publiserer dem på bloggen. Tvert imot! Men hvis jeg får en kommentar om noen som spør om noe med bloggdesign, så kan jeg istedet la være på publisere den kommentaren i innlegget som handler om … fiskegrateng … og i stedet sende kommentatoren en mail med svar på kommentaren.

Lurt, sant?

Hva synes du?

«Det er ikke første gang profilerte kjendiser blir kjærester med journalister som skriver om dem. TV-programleder Sturla Berg Johansen er i ferd med å flytte sammen med Se og Hør-journalist Morten Hegseth, mens Maria Mena fortsatt er lykkelig kjæreste med Dagbladet-journalist Eivind Sæther.»

Det finnes til og med filmer om dette:

27 dresses (2008)

Foto: Kilde

Runaway Bride (1999)

Kommer du på flere?

Flere bilder fra den dagen jeg var ute på tur og tok polaroidbilder. Dette er utenfor slottet.

Studiet heter Filosofi og idéhistorie og er delt inn i to retninger: Filosofi og Idéhistorie. Forskjellen mellom de to er litt vanskelig å si, men det har noe med at i filosofi analyserer man argumenter og innhold, mens idéhistorie tar inn mer om hvordan tenkningen påvirket epokene og hvordan samfunnet har påvirket filosofien.

For et mer korrekt svar er det bare å gjøre et google-søk eller ta seg en runde på biblioteket. Det finnes blant annet en liten pocketbok som heter nettopp Hva er idéhistorie? Den er veldig fin.

Men jeg har altså valgt filosofi, nesten litt på ren refleks og intuisjon. Jeg fikk det for meg at i filosofien ville man gå inn i filosofenes hoder og undersøke resonementer, tekning og forståelse, noe som kanskje ville gjøre meg flinkere til å tenke og til å skrive.

Oppbygningen som er anbefalt for første semester er Exphil, Exfac (filosofivariant) og Innføring i filosofihistorie frem til 1800. Det er de emnene jeg tar nå.

I tillegg til en forelesning i uka per emne er det hver uke også seminargrupper for hvert emne. I Exphil er det obligatorisk oppmøte, mens i de to andre er det valgfritt, men sterkt anbefalt.

I begynnelsen av skoleåret måtte man melde seg opp til undervisning og seminargrupper på StudentWeb. På universitetets nettsider kunne man finne tid for de forskjellige seminargruppene og velge de gruppene som passet best. Exfac- og Filosofihistorie-forelesningene er bare ett tidspunkt i uka. Men i Exphil kan man hver uke velge fritt mellom to forskjellige dager og fire forskjellige tidspunkter for ukas forelesning, to om formiddagen og to om ettermiddagen.

Etter dette er det egentlig opp til en selv. Man har stor frihet, og det liker jeg godt. Med andre ord er det mye ansvar for egen læring, noe som betyr: Lesing, lesing, lesing. Ja, for det er mye lesing, og man må helst ha forberedt seg før forelesningene hver uke for å få best mulig utbytte av dem. Det krever sin selvdisiplin og jeg vet ikke helt om jeg har blitt vant til det helt ennå.

Før jeg begynte å studere filosofi hadde jeg et veldig idealistisk syn på filosofien, som et eller annet stort og spennende som er lett å bli engasjert i, og som jeg hadde en eller annen intuitiv dragning mot. For det dreier seg jo om alt. Livet, verden og alle menneskene i hele verden.

Det jeg derimot har fått erfare er at å studere filosofi er hard jobbing, og om noen spør meg om det er «gøy» har jeg ikke akkurat kommet til det stadiet der jeg kan svare «ja».

Noe som kom som en stor overraskelse på meg, var i den andre delen av ExFac dette semesteret, hvor vi har hatt om logikk. Det er nesten matte. …og dere vet hvor glad jeg er i matte? Ikke noe særlig. Jeg hadde aldri tenkt på at filosofistudiet skulle komme til å dreie seg om slike ting. Men nå som jeg vet det synes jeg det er viktig å fortelle om det til de som vurderer selv å begynne å studere filosofi.

Vi bruker en bok som heter The Logic Book, og det er forelesninger og seminargrupper hver uke. Etter å ha søkt på boktittelen på YouTube fant jeg en dude som egentlig forklarer ganske greit og forståelig om disse tingene som vi lærer om i logikk:

Valgte jeg rett studie?

I månedens utgave av studentmagasinet «Campus» står det en liten artikkel om hva du kan gjøre hvis studiet du valgte føles feil. Hvis noen for ett år siden hadde sagt at jeg ville være veldig interessert i å lese en slik artikkel, da hadde jeg ikke trodd på dem. Heldigvis er det ikke uvanlig å få slike tanker. Det er utrolig mange alternativer, så det er ingen fare og jeg har ikke mistet motet.

Faktisk så har jeg allerede begynt å tenke på hvilke andre ting jeg kunne tenkt meg å studere. Medievitenskap, grafisk design eller noe med skriving/teater/regi kunne vært spennende. Men like fullt er jo dette også skole, og kanskje det rett og slett er dette jeg ikke passer inn i. Men samtidig må man nesten ha med seg litt utdanning også…

Poenget mitt med denne teksten er egentlig bare å formidle at når man skal finne informasjon om noe man ønsker å studere, så er det svært lite å finne. Når jeg googler «studere filosofi» er det første treffet som dukker opp meg selv! Det er litt kult, men samtidig ganske frusterende, nåe man leter etter noen der ute som kanskje kunne sagt til meg, «du, du passer ikke til filosofi, finn på noe annet». Kanskje det å studere filosofi ikke er noe de som studerer det, skriver om. De bare studerer det. De pugger, leser og passer på å skrive de korrekte kildene til det riktige avsnittet i teksten hvor det bestemte poenget står. Og de er gode på det og det er en kunst. Men jeg sitter her, og jeg finner det faktisk ganske tullete.

For det er også en ting som er nytt og vanskelig. Når vi skriver oppgaver prøver jeg å tenke på det jeg vet om de forskjellige tingene. Det jeg lærer mest av er å høre noen snakke. Når jeg skal skrive det jeg vet om noe, tenker jeg derfor først det jeg har hørt fra foreleseren. Men det er det selvfølgelig ikke lov til å henvise til. Man må finne det i den 1000-sider store boka med bitteliten skrift og tynne bibel-aktige sider. Kanskje alle visste det kom til å bli sånn, bortsett fra meg? Men samtidig, jeg føler jeg er mer venn med Sokrates enn med filosofistudiet, for hun som vet at hun intet vet er fortsatt vis …

Jeg har hørt rykter om at det er mer engasjement rundt filosofistudiet i Bergen. Ikke vet jeg. For alt jeg vet, er det bare rykter. Men jeg liker meg i Oslo. Det er en fin by og det er mye spennende som skjer her. En ting er jeg i hvert fall sikker på nå, og det er at jeg ikke er en som kommer til å ta bachelor i filosofi. Jeg kommer til å ta ett år. Og det er ikke sånn at resten av året kommer til å bli grusomt akkurat. Men det er ikke kreativt. Vi lager ikke noe, vi tenker ikke oppover. Vi tenker nedover og graver oss ned i jorda som muldvarper og lager tunneller som ingen finner oss i, ingen kommer til å forstå oss. De kommer ikke til å føle noe annet enn forvirring av frustrasjon når de hører på oss, slik jeg føler nå. Og hva er kreativt med det?

Så nå har jeg prøvd dette også, og det kan krysses på listen over ting jeg kan eller kunne ha passet til.

Filosofi.

Tenk så fort planene forandrer seg.

+ Mer fra «filosofistudent»

God morgen! Her er et nytt design for LeneJohansen.net og en ny header for Brita Melissa. Kjempegøy å jobbe med! Hva synes du?

+ Binkas bloggdesignbutikk

Nå skal jeg snart ut og poste farsdagskort. På søndag er det nemlig farsdag, og selv om slike dager egentlig ikke spiller noen stor rolle i den store og hele sammenhengen, og sikkert er funnet på av noen kommersielle krefter som vil ha enda en grunn til å presse folk til å kjøpe ting, så er det hyggelig å gi en oppmerksomhet likevel, hvis man er så heldig å ha muligheten til det.

Jeg har kjøpt et kort med blomster på, skrevet en fin hilsen og pyntet med blomster og kruseduller. Resultatet ble litt barnslig og rart. Kanskje jeg burde ha stoppet etter den femte blomsten og den tingen jeg ikke helt vet hva var en gang, hm… men det er jo bare koselig. :) Det er så lite som skal til for å gjøre noen glad. Man trenger ikke å ta det så høytidelig. Det er tanken som teller.

Nå har jeg fått lommeboken fra jippijei-butikken som jeg nevnte i forbindelse med en konkurranse. Hvis du leste hva jeg skrev den gangen, så vet du at jeg sa at selv om jeg ikke kom til å vinne konkurransen, så hadde jeg kjøpt en lommebok likevel.

Og nå, vel, nå som jeg altså ikke vant, så måtte jeg nesten holde det jeg hadde lovet. Faktisk ville jeg veldig gjerne holde det jeg lovet – nemlig å kjøpe en slik utrolig kul lommebok likevel, for de er jo så morsomme!

Nå skal det imidlertid innrømmes at lommeboka er kulere enn den er funksjonell. Det er ikke så mye plass oppi der, og den passer best til flate ting som kvitteringer og papirpenger. Mynter har jeg i en ekstra lommebok. Men det er jo greit, for mynter er irriterende uansett, og flate ting trenger sin plass de også. Fint! Jeg blir litt ekstra glad av å se den ligge oppi veska mi. Ekstra morsomt er det å bruke den når man er i butikken og skal betale for, ja la oss si en kartong Tine Ekstra Lett-melk for eksempel?

via Lovely Package

Her om dagen fikk jeg dette spørsmålet på Twitter:

I ny og ne snakker jeg om denne «Forfattercoatchen». Og forresten, om du reagerte på en skrivefeil akkurat der, så er faktisk også dét en morsom historie…

Siden i fjor høst, da uttrykket ble etablert (av meg), la jeg nemlig ikke merke til skrivefeilen. Det var først etter at jeg hadde skrevet noen tekster med det nye ordet at noen gjorde meg obs på den ekstra t-en, og jeg tenkte fort «søren!». Siden jeg er en sånn som liker at skriveleifer kostes unna, blir jeg overhodet ikke fornærma om noen gjør meg oppmerksom på skrivefeil jeg har gjort. Tvert imot kan det føre til en fin diskusjon (noen skrivefeiler er nemlig både riktige og gale), eller i enklest fall kan de føre til finere og mer feilfrie tekster. Forfattercoatchen er faktisk en flink korrekturleser selv.

«Men ellers er skrivingen din kanskje det eneste jeg ikke blander meg oppi,» sier Forfattercoatchen.

Hvem er Forfattercoatchen? Første gang jeg skrev om ham var den 10. september 2008. Første gang jeg møtte ham var lørdagen før. Slik beskrev jeg første gang jeg så ham:

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

(…) En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. (…) Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» (som jeg hadde vært med på å skrive, og som i disse dager var i ferd med å settes opp på Rogaland Teater, Red.Anm)

(…) Multimediajournalistikkstudenten vil arrangere en opplesning. En ekte forfatteropplesning, hvor jeg skal lese opp novellen jeg bidrar med i antologien «Vi skal forandre verden en dag» som kommer i oktober! 10.9.2008

Det er ikke med overlegg at Forfattercoatchen er anonymisert. Men jeg synes det er litt hans stil. Forfattercoatchen er en mediadude, han er på Twitter, han er bak kamera, han er den som holder mikrofonen, leser alle verdens nettaviser, som hvisker «det kommer til å gå bra» når jeg er så nervøs for å gå frem på scenen for å hente en rose og en applaus. Eller når jeg skal frem og lese opp novellen min, han er den som smiler når jeg kommer tilbake til plassen ved siden av ham, og som forteller meg hvor flink jeg var. Han er den jeg kan være ærlig til, og når jeg spør ham hva han synes, så svarer han ikke alltid det jeg vil at han skal svare. Han svarer nemlig sannheten. Han er den du kan diskutere med, og etterpå kan han si noe som er så morsomt at det får deg til å le så mye at tårene triller. Eller vi kan bare være helt stille.

20.2.2009: Vi møttes for første gang med en reporterblokk på bordet mellom oss. Nå har han istedet hånden sin, som stryker varsomt over min.

Det er ikke slik at jeg har det for vane å forelske meg i journalister som intervjuer meg. Men denne gangen var det noe mer, akkurat da vi minst ventet det.

Første gang vi møttes snakket vi i 7 timer uten å spise, vi hadde bare så mye å si. Tiden forsvant. Det må vel bety noe?

Vi er prikk like og vidt forskjellige. Han er veldig flink til å ha det bra. Han er et tvers igjennom godt og fredelig menneske. Og det beste er at han vet det ikke en gang selv.

Han kan komme til å holde rundt meg når vi sitter på kafé og snakker, eller er stille sammen mens vi drikker te og jeg plukker opp notatboka for å skrive ned en idé, og jeg ser opp og bort på ham av og til, og tenk det,

Han er her fortsatt.

Nå bor vi sammen på Frogner i Oslo. Og kjøkkenet vårt er knapt en kvadratmeter, men det er bare fint. Vårt første mål er å skaffe oss kjøkken der vi kan stå ved siden av hverandre og skjære opp paprika. Og etter det har vi mange fine planer for fremtiden. :)

polaroid a2 (utt -o-i>d; varemerke, av polarisere og II -id) om stoff: som er bygd opp av krystaller som er orientert samme vei, brukt bl a i solbriller og fotografisk film; om kamera: som inneholder en framkallerenhet som leverer bildet ferdig få minutter etter at det er tatt

Aker Brygge. Det er torsdag og sol, så jeg sløyfer en forelesning fordi jeg heller har lyst til å sykle rundt i byen og ta polaroidbilder.

Lørdag. Om et kvarter leser Lars Saabye Christensen fra «Beatles», så vi går for å høre på. Jeg og Forfattercoatchen er ikke så kjent på Urra og vet ikke hvor gymsalen er. Forfattercoatchen vil gå til inngangen og lete etter kart, han er mann og menn spør ikke om veien, men jeg spør noen om de vet hvor gymsalen er? og alle barna roper «Ååå, ja, jeg vil vise deg! Det er der borte, der, i kjelleren». Det er koselig med så god respons og jeg blir kjempeglad! Vi takker og går ned trappa. Forfattercoatchen innrømmer at jeg er lur, og der står Lars. «Jeg tror vi fant frem,» sier jeg, og Forfattercoatchen smiler.

Når Lars leser

«Beatles» er en morsom bok, men jeg er dypt alvorlig. Når jeg ser forfattere prøver jeg å absorbere all forfatterheten i rommet og det krever konsentrasjon. Noen gliser bedåret og mimer setninger som de kan utenat.

Jeg oppdager ting. Som at Lars danser masse med føttene sine når han leser. De svinger og svunger ut og inn og opp på tå og ned igjen. Jeg konsentrerer meg bare om de dansende føttene i de dansende skoene. Og nå er det at Kim har skrevet en stil om at han vil bli lege når han blir stor, og at han vil reise til Afrika, men det siste var bare for å få stilen lang nok. Jeg lurer på om det har noe med rytmen å gjøre, det at han danser sånn med føttene sine når han leser. Men etterpå er det et lite intervju, og når han begynner å svare danser føttene like mye som før.

På et spørsmål svarer han at han ville bli forfatter lenge før han visste hva en forfatter egentlig gjør. Det er bra, tenker jeg lettet.

Når vi kommer hjem sier jeg spøkefullt til Forfattcoatchen, «Jeg tror jeg fikk øyenkontakt med ham».
«Jeg vet det.»
«Hva?»
«Ja, noen ganger når jeg følte at han nesten kikket bort på meg, da så jeg at han kikket bort på deg. Eller kanskje han bare ble bekymra da du ikke lo, og jeg flirte som bare dét!»

«Hmmm. Kanskje.»

Da jeg var liten fikk jeg ballong når det var 17. mai. Noen ganger glapp jeg den fra de bittesmå hendene mine, og det var rart å se den forsvinne opp i verdensrommet uten at noen i hele verden kunne gjøre noe med det. Ballongen fløy høyere enn alle husene. Høyere enn himmelen. Det var da jeg for første gang forsto hvor bittesmå vi egentlig er. Selv ikke ordføreren med det svære smykket sitt, eller kongen på balkongen kunne få fatt i ballongen. Likevel var jeg som regel alltid så heldig og søt at jeg fikk en ny. Da ble jeg glad. Men hvor ble det egentlig av alle ballongene som forsvant der ut i det blå?

Fint, sant?

På menyen i dag har jeg noen fine bilder fra New York som nettopp gir meg lyst til å gå på en koselig kafé. Bildene er tatt av fotografen Rinze van Brug (via Behance). New York fascinerer meg fortsatt. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg studerer i Oslo og ikke i New York, som jeg drømte om en gang. Uansett hvor fascinerende New York er, så virker det som en stor og skummel by. Det er fremmed, langt borte og en annen verden. Bortsett fra på film og når det snør. Da er alle snille. Da er alt stille. Da føles New York så lite, som en glasskule som noen nettopp har ristet på.

Snø er ganske fint. Jeg tror det snødde litt her i Oslo i dag. Det sluddet noen hvite dotter, men ofte kan man bli litt usikker på snø, og om det virkelig snør når det snør. Det er ikke som regn. Da vet man at det regner. Det er vått og kaldt, og det plasker. Snø er mykt og stille. Det er som et teppe som brer seg over hele verden. Har du sett rett opp på himmelen når det snør? Hva er det egentlig som skjer da? Det er som å lette fra bakken å fly opp i universet. Men så ser du rett ned og du har ikke rikket deg fra flekken, selv om det virket litt sånn.

Snø får meg til å tenke på Serendipity.

En der stemningen ikke er for trykket, sånn at du ikke føler deg overvåket, der du ikke trenger å bli bestevenn med de som sitter ved siden av. Finnes det en kafé der det er ok å bare kjøpe en kopp te, eller et glass rødvin, og sitte en stund? Det må lukte godt der inne, det må ikke være for bråkete, de som jobber der må se hyggelige og interessante ut og de må smile og snakke litt til deg når du kjøper noe, men de må ikke snakke for mye, bare akkurat passe. Det kan gjerne være stearinlys på bordene, og en lang liste med mange forskjellige typer te. De kan gjerne ha noe godt, kaker eller sjokolader, noe som ikke er så mye og som samtidig ikke er så dyrt, en kafé som også er åpen om kvelden, på hverdager også, uten at musikken trenger å være så høy at man må skrike, eller at folk ligger over disken og sover, eller at de bare selger øl der, eller at man må ha på seg noen spesielle klær.

Finnes det noe sånt her?

+ Harmonie intérieure
+ Fabien Barral

Men Kant, snek ikke du også på trikken eller toget i din tid? Nei, for du hadde faktisk rukket å gå på Mix-kiosken for å kjøpe billett til 25 kr først. Du var jo den punktligste filosofen man har hørt om, som alle i landsbyen kunne stille klokkene sine etter.

Samtidig mener Kant at en handlings intensjoner er det aller viktigste, ikke handlingens konsekvenser. Så lenge man mener noe godt så er det godt. Så selv om jeg bestemmer meg for å snike på trikken i dag, for å rekke en forelesning som vil gi meg kunnskap og altså føre noe til noe godt, så må det ikke da bety at jeg faktisk handler moralsk siden jeg ikke konsekvent prøver å boikotte trikken med å nekte å betale og søle mat der og være ekkel? Det hadde jo vært en fin allmenn lov om man en gang av og til fikk lov å snike på trikken når man hadde dårlig tid og kortet hadde gått ut en mandags morgen. Ellers måtte det gått an å fornye kortet på trikken, for det er mulig på bussen hjemme i Rogaland, nemlig!

Men der ser jeg trikken i det fjerne, og jeg vet at jeg ikke kommer til å rekke å kjøpe billett på Mix først, så jeg må kjøpe på trikken, selv om det er litt dyrere, og jeg tar frem en femtilapp, og håper det er nok.

«Barn?» spør kondotøren.
«Om jeg er et barn?» tenker jeg, «Eh… Nei?? Student. Voksen!»
«Hvor gammel er du?»
«Tjue.»
«Å, ja, men da blir det voksen, da, vi har ikke studentrabatt, 36 kr», sier hun.
Jeg gir henne femtilappen og tenker, ærlig talt, jeg ser da virkelig ut som jeg er tjue, og verken mer eller mindre enn tjue. Er det noen her som har opplevd det samme? Det er så ydmykende. Men jeg skjønner jo, det kan være vanskelig å anta alderen på folk. Selv kunne hun vært alt mellom 20 og 40. Jeg vet ikke hva som er minst komplimenterende, i så fall skulle jeg sagt det. Men jeg hadde nok ikke klart det, for jeg er altfor snill. Eller kantiansk om du vil.

På Chateau Neuf går jeg inn, men merker at stimen av folk videre, og ikke der de pleier. Hvor skal de, da? Det pleier å være en hel skokk med studenter på vei denne veien rett før forelesning. Nå er det 5 minutter til det begynner. Å, disse er vel studenter på musikkhøgskolen, da, tenker jeg og går der jeg er på vei. Men føles det ikke likevel litt rart …

Jeg har aldri sett Chateau Neuf mer øde enn jeg ser det nå. Dette blir bare merkeligere og merkeligere. Jeg går opp trappa og prøver å åpne døra. Låst! Jeg går rundt og opp den andre trappa. Låst der også!
Hva er det jeg ikke har fått med meg nå? tenker jeg, og så kjøper jeg nytt månedskort på Majorstua stasjon, 330 kr, og tar t-banen til Blindern for å hente en oppgave.

Jeg tar heisen opp i fjerde etasje i det der bygget på Blindern, det som Arne Næss klatret i da han var professor her, gjennom et åpent vindu, da han hadde glemt nøklene sine i kontoret ved siden av, han bare klatret ut det ene vinduet og inn det andre og hentet dem, han. Låste dører kunne ikke stoppe den karen.

Jeg går gjennom gangen til kontoret hvor jeg leverte oppgaven. Den pleier å være åpen men i dag er den lukket. Jeg drar i døra og dytter den, men ingenting skjer. Dette blir den tredje stengte døra jeg møter denne morgenen. Jeg begynner å kjenne at dette er ikke helt min dag.

På døra henger det en lapp. De åpner klokka 10. Jeg sjekker mobilen. 10:40 står det der. Nå skjønner jeg i hvert fall ingenting. Nok en låst dør og ingen logisk forklaring. Jeg prøver å se gjennom den ruglete ruta, og jeg kan faktisk se to hoder som sitter der inne. Klokka er 10:40, det står her på lappen at de åpner klokka 10, det er hoder der inne, men hvorfor er det låst? Jeg banker på døra, men dette er en sånn dør som ikke lager så mye lyd selv om du banker på den, så jeg vet ikke om det nytter, det er som å dunke på en gullfiskbolle. Men så begynner det ene hodet å røre på seg der inne, og noen kommer bort for å åpne for meg.

«Hei på deg!» sier jeg (neida, jeg sier nok bare «hei»), har ikke dere åpent nå?»
«Nei, vi åpner klokka 10».
«Men klokka er jo 10?»
«Du har nok glemt å stille klokka,» ler hun, «klokka er 10 om tjue minutter.»
«Å …»

Jeg smiler og går og setter meg i trappa. «Okei, så det er altså klokka på macen som stiller seg automatisk og ikke den på mobilen … Skjønner …»

Jeg går ned trappa, fordi heisen er litt skummel, og i kantina, kjøper en kaffe, 10 kr. Så setter jeg meg ned og skriver dette. Klokka blir 10 og jeg går opp og henter oppgaven. Jeg kaster et blikk på den siste siden, det er lenge siden jeg har fått tilbake en oppgave på papir. Lenge siden jeg har kastet et raskt blikk slik på den siste siden og sjekket resultatet.

Jeg tar heisen ned igjen, selv om det er litt skummelt, men nå er det faktisk fare for at jeg kan komme for sent til den forelesningen som jeg faktisk var en hel time for tidlig til.

Jeg tar t-banen tilbake til Majorstua. På stasjonen der er det en trapp ned til en tunell som fører til den andre siden av t-bane-sporet. Jeg har ikke gått der før, men jeg har sett folk som gjør det, og nå kan det være lurt. Det er et skikkelig rart sted. Ikke gå her når det er mørkt, folkens! Uhyre lavt under taket. Rett over hodet mitt akkurat nå suser toget forbi, tenker jeg et mikrosekund. Så er det en ny trapp, jeg er oppe på den andre siden, og nå er jeg endelig på vei, på rett sted til rett tid. Og oppgaven ble godkjent, så selv om jeg stoler på at klokkene stiller seg selv, så er jeg ikke helt på bærtur. :)

Stilig, ikke sant? Filmingen og lydeffektene er bare helt fantstiske. Jeg fant den hos Kjeft a!, som igjen fant den på en kanal på Vimeo som heter Nice Type, dedikert til bevegelsestypografi.

Sjekk også denne fra MTV som er litt mer kul og funky:

+ Wikipedia: Kinetic typography

Qpqp • Kauppa • Gdruk • Vascolo • Muttink • Rainbeau Mars

Det kan være en farge, en sang, en film, et rom, et rom i en film, en setning i en bok, omslaget på en bok, genseren til en fremmed person, sko, en butikk, en sang i en butikk, en hårfrisyre, en lyd, formen på en kopp, lukter, parfymer, former, fasonger, hus, bygninger, vinduer, mat, tapeter, etiketter, stemmer, ansikter, logoer, vignetten til et tv-program, oppsettet på en artikkel i en avis eller et magasin.

Det er bra å herme og det er lov å herme, referere og imitere. Da finner man på egne, geniale idéer. Og slik blir man inspirert.

Nytt design for Reidunbeate.com. Dette var gøy å jobbe med! Det er så spennende å lage design for blogger man leser selv. Spesielt når det gjelder en blogger som er så personlig som det Reidun Beate er, så trenger man nesten ikke spørre hvordan hun ønsker designet skal bli. Man vet det nesten fra før, fordi man allerede har opplevd formen og stilen på det hun skriver og legger ut på bloggen sin.

Nå må jeg lese logikk. Det er så vanskelig og uten tvil det jeg liker minst med å studere filosofi. Her om dagen fikk jeg et spørsmål om hvordan det egentlig er å studere filosofi og om jeg liker det. Det har jeg tenkt å skrive et eget lite innlegg om. Men først må jeg lese litt logikk, og så er jeg ikke helt frisk i dag, men det ordner seg!

Det er alltid fint å bli ferdig med et design og se alle de fine kommentarene som kommer inn. Og fortsatt er det hele 10 oppdrag på listen min. Det er helt utrolig bra! Masse å gjøre, men det er bare fint.

Men nå må jeg altså lese litt filosofi. Hadde jeg studert grafisk design nå hadde jeg garantet sittet med nesa begravd i et gigantisk filosofibok akkurat nå, men istedet tenker jeg mest på farger og Photoshop. Å, der kom jeg på noe morsomt som jeg må fortelle! Vi tar det senere! :)

+ Binkas bloggdesignbutikk

ANDREAS LUTZ – Because clicking is so 90s! from andreaslutz on Vimeo.

Trodde du at klikkbar navigering var stilig og kult? Da har du ikke sett nettsiden http://andreasludz.com hvor du kan navigere deg rundt ved å vifte med hendene og snakke – og nettsiden hører deg! Jeg fant nettopp denne hos The Post Family og er helt fortryllet. Husk å skru på rikelig med lys rundt deg slik at webkameraet klarer å plukke deg opp. Utrolig stilig!

Ja, forresten: Da Binka skulle levere en annen oppgave her om dagen, fikk hun ikke printeren til å funke, så hun syklet ned til Deichmanske Bibliotek. Men murphys lov slo til og tror du ikke printeren var i ustand akkurat da? To timer før innleveringsfristen? Joda, så hun ringte til sin fantastisk kjekke samboer som printet ut hele oppgaven på jobben sin og de møttes i byen og alt var fryd og gammen. «Hvor mange eksemplarer trenger du?» spurte han. «Bare ett!» «Sikker?» «Javisst!» På vei til Blindern for å overlevere skriftet fikk Binka beskjed av dama i innleveringsskranken at man må levere to eksemplarer! Hallo, er dette boktrykkerkunstens barndom? tenkte Binka. Jeg er enig. Det høres nesten ut som noe som kunne skjedd i min tid på 1700-tallet. I dag har man mulighet til å levere digitalt, og da kan mottakerne bare printe ut så mange eksemplarer som de bare orker. Stakkars Binka. Hun ble så forvirra og frustert av dette spissfindige, sofistiske systemet at hun nesten holdt på å legge seg ned på campus og hyle!

Så hun trampet opp på biblioteket i Sophus Bugges hus, selv om hun ikke har betalt utskriftskvoten, fordi – dette er 2009, hvor ofte får man egentlig behov for å printe noe som man ikke får utdelt på seminargruppene eller kan lese på en PDF? Man prøver jo dessuten å være litt miljøvennlig. Men hun logget inn på en maskin og prøvde å printe likevel, og vet du hva, utskriften kom ut, tenk det!

Og det var den historien. Nå må Binka skrive videre om meg. Hun synes egentlig tankegangen min er ganske grei. Jeg er en empirist, noe Binka nesten har begynt å bli selv etter å ha begynt å studere filosofi. Det er så mange skrullete filosofer i bøkene hennes. Det virker som de aldri var helt ved sine fulle fem. Utvilsomt hadde de alt for mye fritid. Selv hevdet jeg kun at sansning er grunnlaget for vår ekjernnelse. Ikke noe voodoo eller rare snurr og monstere under sengen eller idéer av en helt annen dimensjon som er utilgjengelig for det blotte øyet. Binka blir mer jordnær av studere filosofi, ganske rart siden det var en tid der hun spekulerte i det motsatte.

I går fant jeg helt tilfeldigvis en blogg som heter This or that. Den er skrevet av Ingrid Riddervold, som driver med grafisk design, formgivning og illustrasjon. Frem til mandag har hun en konkurranse der man kan vinne en kartonglommebok som dette. Hun lager dem helt selv, og i Etsy-shoppen er de for salg i mange ulike varianter. Eplejuicekartonger, sjokomelk, fløte, appelsinjuice … og mange flere!

Dette er så utrolig stilig! Jeg har sett noe slikt en eller annen gang før, men så har jeg aldri fått vite hvordan jeg kan skaffe meg en slik – før nå.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er miljøvennligheten og alt med hvor trendy og politisk korrekt dette er akkurat nå som gjør disse så stilige. Idéen er rett og slett kreativ og skikkelig smart. Her drikker vi massevis av melk, og når kartongene samler seg opp vet vi nesten ikke hva vi skal gjøre med dem. Bortsett fra å kaste dem, men det er jo så kjedelig.

Det ville vært utrolig gøy om jeg vant! Og hvis ikke, så kommer jeg nok til å kjøpe en uansett. Eller kanskje prøve å lage en selv. Lurer på hvordan man gjør det…

Hva synes du?

(From: alejandra román’s Portfolio via Behance)

Jeg liker skikkelig godt kombinasjonen av fotografier, ujevne overflater og tilfeldige blyantstreker, tegninger, med et lys oppå i en eller annen frisk farge. Nydelig!

Det har i alle år vært en kjent sak at filosofer og skribenter liker å gå. Innbyggerne i den lille landsbyen i Øst-Tyskland hvor Immanuel Kant bodde, kunne stille klokkene sine etter filosofens punktlige spaserturer.

Mange forfattere jogger. De føler nemlig at de må være i fysisk god form om de skal skrive. For skriving er faktisk en fysisk hard påkjenning. Det er ikke naturlig for menneskekroppene våre å sitte stille mange timer i strekk.

Aktivitet øker blodsirkulasjonen, som igjen øker hjerneaktiviteten. Det får oss til å tenke klarere, raskere og mer effektivt. For uansett hvor intellektuelle vi er – så er vi tross alt aper av ledd og sener. Noen ganger kan det være mer slitsomt å sitte stille enn å la kroppen drive med det den er ment å gjøre. Nemlig mye mer enn bare et stativ for hodet og alle tankene.

Så de siste 7 ukene har jeg prøvd meg på pilates! Det kostet 225 kr gjennom SiO-ordningen og er kjempegøy! Natta for første trening sov jeg med et våkent øye og bare ventet til morgenen skulle komme, fordi jeg gledet meg sånn. :)

Som mange sikkert kjenner seg igjen i, er jeg ikke noe fan av å gå på treningsstudio og svette på en tredemølle. Det er så meningsløst. Da er det bedre å sykle på syklene de har der. Men det er heller ikke noe jeg hadde gledet meg til. Og motivasjon trenger man, ellers blir man bare sur, når meningen med treningen er å gjøre deg glad.

Jeg liker å sykle ute hvor jeg kan se ting og oppleve (empirisk!) at jeg flytter meg fra ett punkt til et annet. Jeg liker oppoverbakkene, for da kan jeg oppleve nedoverbakkene. Vinden i håret. Sånne ting.

Det er ikke så mye vind i håret med pilates. Men det jeg liker er at det krever dyp konsentrasjon og ro. I tillegg er det ikke meningen at du skal ta deg selv ut og gjøre noe kroppen din egentlig ikke orker. Øvelsene skal føles behagelige. Det skal være deilig og løfte beina opp i været som en frosk, bevege armene rundt i store sirkler som en pingvin – gjerne med noen lette vekter – og bare tenke på ingenting.

Du kommer til å se helt koko ut! Du kommer til å løfte venstre bein og de andre løfter det høyre. Men det er ikke så farlig. Det er gjør faktisk ingenting! :)

+ Wikipedia: Pilates
+ Josef Pilates

Det er helt ubeskrivelig frustrerende når ting bare slutter å fungere på den måten. På en annen side er det fantastisk bra når folk kommer og sier ifra, enten på Twitter eller mail. Takk til @hvitskygge som sa ifra på Twitter. Du er topp!

En annen som heller ikke så verst er Jakob. En gigantisk takk til denne fantastiske personen som alltid hjelper meg når tekniske ting går galt. Tusen millioner takk! :)

Det er så typisk meg å prøve å forbedre bloggen hele tiden. Og ikke nødvendigvis med innhold, men funksjon. Jeg må bare innrømme at CSS-filen er og blir min eneste venn blant Wordpress-filene, det er ikke vits å prøve seg en gang.

Neida, jeg bare tuller. Oppi konvolutten var det en bok av Bernard Beckett som heter «Genesis». I forbindelse med bokbloggturnéen hos Cappelen Damm har rundt 30 påmeldte bloggere fått denne lille romanen for å skrive om den. Og i dag er det min tur.

NB: Spoiler!

«Genesis» er en science fiction-historie med vitenskapelige og filosofiske referanser, og det passer jo kjempebra siden jeg nettopp har begynt å studere filosofi. Her finner vi referanser til dialogen «Staten» som vi kjenner fra Platon, der det blir diskuter hvordan idealsamfunnet skulle blitt styrt. Ingen foreldre kjenner sine barn, ingen ektefeller lever sammen, og helt fra begynnelsen blir man inndelt i strenge klasser som maskiner uten selvstendig tankevirksomhet, kun for staten og fellesskapets beste.

Er det dette som er menneskehetens fremtid?

Og nu, Kjære Leser fra Den Fjerne Fortid der på Den Andre Siden av Skjermen, er det eksamen. Jeg mener selvsagt: Eksamen. Stig ombord, for nu går Trikken til Den Fjerne Fremtid, omkring 2090, hvor alt vil være helt annerledes enn det er nå. Men du vet det ikke.

… faktisk vil du aldri kunne forestille deg det. Jeg lover! Slutten kommer som en gigantisk orkan av en bakoversveis. Og det er det som gjør det så skummelt-skummelt-skummelt… men samtidig vanvittig deilig! Som om himmelen trekker seg fra hverandre som en gardin og alt er opplyst og åpenbart.

Å gjenfortelle boka med egne ord er som å ta mageplask fra månen, så vi kan bare kalle dette for en stream of consciousness-versjon. Jeg bare later som du ikke er her, jeg.

Historien er fortalt rundt en eksamen på «Akademiet», en institusjon som styrer alt. Det er Anaximander som er oppe til eksamen. Dette betyr mye. Hun er smart som et leksikon. Jeg ser henne for meg som hun supersmarte jenta med briller og masse bøker oppi ryggsekken sin.

Samtalene er skrevet i dialog-form.

Til eksamen har Anaximander forberedt hologrammer. Jeg skjønner ikke helt hva dette er før ut ifra sammenhengen, men ordboka sier meg at holografi er tredimensjonale bilder. I Anax’ hologrammer er det bilder av to virkelighetsnære figurer som snakker til hverandre etter replikkene hennes. Gjennom dette skal hun vise eksaminatorene at hun har kunnskap nok om historien (vår fremtid, hennes fortid) til å komme inn på Akademiet.

De to figurene er mennesket Adam og roboten Art. Jeg skjønner fort at Art er avbildet på bokomslaget. Likevel har jeg mest lyst til å beskrive ham som enn WALL•E med apehode. Jeg får det av en eller annen grunn for meg at han ruller rundt på hjul, men det trenger ikke nødvendigvis å være tilfelle. Han er uhyre avansert, og driver med langt mer enn å dabbe rundt på ping-pong-baller. Men likefullt, ifølge Adam, kanskje noe like irriterende.

Han som har bygget Art heter Filosof William. Og Adam er en eller annen folkehelt som har reddet en eller annen, men så gjorde han noe galt. Derfor er han nå i et slags fengsel. Men så var det noe med at noen foreslo at de sperrer Adam inne sammen med roboten Art, for å kompensere for en strengere straff.

Filosof William synes dette er en god idé, for å være innesperret sammen med et menneske kan få Art til å utvikle seg mer som et menneske. I fengselcellen har Adam og Art heftige debatter om ulempene ved den andre og fordelene ved seg selv. Adam mener Art er en blikkboks og at han selv er et mirakel, noe en robot aldri kan bli. Art argumenterer imot med at Adam er for emosjonell og forgjengelig.

Men det viser seg at noe av historien aldri er blitt kjent, ifølge eksaminatoren. Fangene spekulerer i å rømme. Anax skjelver og blir tvunget til å spekulere i om Filosof William har planlagt dette hele tiden. Var dette Williams plan hele tiden? Adam gjør Art til en super-menneskelig robot, for så å rømme fra fangenskapet, ta backup av seg selv og bli drept, men likefullt udødelig fordi han er programmert til å reprodusere seg selv.

Det er den ene sjokkerende avsløringen etter den andre. Når de rømmer, løper ned trappekorridorene med vaktene i hælene, trommer hamrer mitt som en trommevirvel.

Men vent! Hva er nå dette? (s. 131)

«Etter Den store krigen ble det bestemt at androidene skulle lage ikke bare ansiktene sine, men også kroppen, som en orangutang. Det var en kollektiv spøk, en avfeiing av den arten som hadde vært før dem. Inntil dette øyeblikket hadde Anax vært stolt av sin arv. Nå kikket hun ned på den hårete kroppen sin, den utstående magen og de korte, bøyde beina, og for første gang følte hun seg forlegen og fremmed. Anax tenkte på Adam, de elegante, dyriske proporsjonene på formen hans. Hun kjente løgnene vaske over seg, en tidebølge av bedrag. Så det er dette vi er, sa hun til seg selv. De store bedragerne.»

Dette avsnittet forklarer alt! De som reagerte på hvorfor hun snakket så robot-aktig under eksamineringen. Hvorfor hun hadde problemer med å spekulere selv i hva hun selv mente.

Anax hadde vært en ape-hodet robot hele tiden. Da jeg leste det ble jeg helt kvalm og følte meg selv som ikke noe mer enn en tåpelig primat.

For bare noen få minutter siden bladde jeg over den siste siden, og det var som å komme tilbake til en annen verden. Jeg tror hendene mine dirrer litt. Boka har bare 136 sider, men er til gjengjeld en uhyre intens, liten bok med svære spørsmål. Jeg får en helt skummel følelse inni meg av å tenke tilbake på den.

Alt jeg egentlig vil nå er å bla opp på første side igjen og lese alt sammen på nytt.

Men etter den første forelesningen i logikk, skjedde noe. Forelesningen startet med ordene «I love logic». Og da studentene gjorde seg klare til å avslutte med en dundrende applaus, var det ikke mye love fra foreleserens side i hvert fall.

«Don’t do that!» sa hun der de andre foreleserne gliser og føler seg som superchtjærner. Men ikke denne. Det var superkult! «I don’t understand why people do that! It’s so strange, it doesn’t happen anywhere else».

Et glimrende eksempel på logikk, i hvert fall.

Og leppene sank ned i gulvet – awesome!

Jeg kan gå rundt på Muji i evigheter. De har så mange rare og nyttige ting, og alt er minimalistisk og resirkulert. Alle som er der er veldig fascinerte. I hvert fall ved penne-seksjonen. Jeg ser ofte andre nerder som går der, i et hjørne av Åhléns, helt i sin verden, trykker på penner og tenker «wow!» og jeg kjenner meg så godt igjen.

Noe av det som er så fint med Muji er at de har en no-logo-policy. Navnet «Muji» kommer fra det japanske «Mujirushi Ryohin» og det betyr faktisk «No Brand Quality Goods». De har ingen påtrykte merkelapper. Kun et lite klistremerke som du kan ta vekk. Etterpå er det en liten minimalistisk åpenbaring. Notatboken er ikke mindre logo-løs enn en nyklekket påskekylling. Det er nesten som om den kommer fra en hemmelig notatbok-verden!

Oppgaven skal være på rundt tre sider og leveres på torsdag, altså under en uke til, (hjelp). Dette er min første filosofioppgave, så jeg håper det kommer til å gå bra. Kanskje nettopp fordi det er min første filosofioppgave trenger det ikke å gå full så bra. Man må ikke sette for høye krav til seg selv i starten. Jeg er vant til å skrive veldig fritt, akkurat som jeg vil. Dette er en akademisk oppgave, det er en ramme rundt meg, og jeg ser for meg å slippe opp for luft her inne og bli litt svimmel. Nå trenger vi da ikke å henvise til alskens kilder siden oppgaven kun henviser til ett av de ørsmå kapitlene i den pittelille boka. Det som er saken er visst mer at vi skal diskutere frem og tilbake med oss selv, for- og motargumenter mot eksternalisme og skeptisisme. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan bruke dette til å skrive teater og noveller og slike ting. Linken er åpenbar! Å diskutere med seg selv. Jeg har to karakterer: En eksternalist og en skeptisist inni hodet samtidig. Hold dem i ørene og få dem til å snakke. Skru på den akademiske båndopptakeren og kast deg etter pennen!

Forresten: Da jeg sjekket mail og kommentarer i dag tidlig fant jeg ut at jeg hadde fått 3 nye bloggdesign-forespørsler! Veldig gøy! Håper alle svarer tilbake med bildemateriell og passord slik at jeg kan titte innom og pynte på bloggene deres.

Siden iPublish har gjennomgått en forandring i systemet sitt i det siste, må alle bloggerne sette opp designet sitt på nytt. I går hjalp jeg Sparkling Water som har bestilt bloggdesign hos meg tidligere. Da ble hun glad. :)

Jeg vet ikke hvor nyttig det er med et diskusjonsforum nå som de sosiale mediene har blitt så populære og nesten alle har sin egen blogg. Men for halvannen uke siden fikk jeg plutselig så lyst til å prøve å gjøre om bloggdesignet mitt til et phpBB-forum. Det ville jo være kjempespennende å se om jeg fikk det til. Og i dag ble jeg ferdig!

Noe av det som inspirerte meg til å lage et forum var filosofidiskusjonen i kommentarfeltet på Elefantzonen i sommer. To kommentatorer tok fullstendig over kommentarfeltet og formulerte lange, velskrevne og smarte innlegg til hverandre. Det var som om de helt hadde glemt at det var noens blogg de diskuterte heftig på. Jeg ble slått i bakken. Og det var helt fantastisk! :)

Men underveis mens jeg satt og jobbet med disse forum-greiene, begynte jeg å fundere på hva som egentlig er vitsen med både kommentarfelt på bloggen og et forum som tilhører bloggen. Etter en stund kom jeg frem til at på bloggen er det bare jeg som starter trådene. Kommentarene (med unntak i filosofidiskusjonen) er som regel tilbakemeldinger til deg fra meg.

Jeg har lyst til å finne ut mer om hvem du er, leseren min. Tenk om jeg kunne samle deg og alle de andre, og ikke bare oppleve at dere kommenterer mine tanker, men at dere finner ut mer om hverandre også. Så kan du få beskjed når de andre er pålogget og ikke. Sende private meldinger utenfor de offentlige diskusjonene. Skriv litt om deg selv på profilsiden din. For småprat, viktige diskusjoner og litt tull & tøys. Det hadde vært utrolig kult hvis mange forskjellige folk ville registrere seg. Fra motefolk til filosofer. Alt mulig! Ryddig og fint i ulike seksjoner og kategorier. Alt henger jo sammen på en eller annen måte uansett.

Så da sees vi i forumet?

+ Registrer deg her

Dette er eksempler på vanlige spørsmål jeg pleier å få om bloggdesign:

«Jeg er på blogg.no nå men vurderer å flytte til Wordpress. Kan du lage et design for meg som jeg kan bruke med en gang og i tillegg ta med meg når jeg flytter til Wordpress?»
Det går dessverre ikke. Design-systemene til de forskjellige bloggportalene er forskjellige, så hvis du har planer om å bytte blogg så bør du gjøre det før du skaffer deg et nytt design. Dette gjelder forøvrig ikke header, som du kan ta med deg uansett siden det bare er et vanlig bilde. Teksttyper og stiler på bloggen er koder som tilpasses til det enkelte bloggsystemet.

«Kan jeg være på blogg.no og likevel ha .com-adresse? Og hvordan får jeg .com-adresse?»
.com-adresse kalles domene og det koster en liten slant. Jeg har domene på One.com.

Hvis du vil ha .com-adresse og i tillegg være på blogg.no (eller et hvilket som helst annet bloggportal) kan du instille domenet til å videresende. På One.com fikser du det ved å gå inn på kontrollpanelet til domenet ditt og trykke på ikonet som jeg har bilde av her til høyre.

Selv har jeg webhotell. Webhotell vil si at du får et sted hvor du kan lagre ting på nettet. Det du leser her akkurat nå f.eks, er lagret på serveren til det webhotellet som heter elefantzonen.com. Det er fordi jeg ikke bruker Blogspot eller Blogg.no, men Wordpress på eget domene. Wordpress kan også brukes i bloggportal, men i tillegg har du mulighet for å laste ned bloggsystemet deres til dataen din og laste det opp på din egen server. Det er det jeg liker best. Da har du full kontroll og masse nye funksjoner. Ulempen er at du går glipp av litt gratis spredning av blogginnleggene dine. Selv har jeg aldri vært en del av et bloggportal.

«Her er noen bilder jeg fant på Flickr og Weheartit. Kan du lage en header til meg av dem?»
Alle bilder som ligger på nett har opphavsrett. Det betyr at det er de som har laget det som eier det. Selv om bilder ligger på nett er det ingen andre som har lov til å ta dem og bruke dem uten tillatelse. Det kan føles urettferdig, men det er egentlig veldig fint om du tenker på hvis du en gang skulle lagt ut dine egne bilder på nett. Hva om hvem som helst hadde full rett til å bruke dem til akkurat det de ville? Ting som du absolutt ikke kunne stå for og aldri i livet ville ha bildene dine forbundet med. Men heldigvis finnes det også unntak. Noen bilder er merket med en «Creative Commons»-lisens (på Flickr finner du det nederst i høyre sidemarg). Hvis du trykker på den lisensen kan du se hvordan du har lov til å bruke bildet. F.eks at du må linke tilbake, eller at bildet kan brukes men ikke endres på, osv.

Men vanligvis er bildene merket med Copyright, All Rights Reserved. Da kan du sende en fin mail til fotografen og forklare hva du vil bruke bildet til og spørre om det er greit for ham/henne. Men om du ikke får svar, eller om du skulle få et nei, er det bare å hive kameraet over skulderen og ta saken i egne hender. :)

«Betyr «header» og «CSS» hele bloggdesignet?»
Headeren er bare et vanlig .jpg- eller .png-bilde som du mikser sammen i f.eks Photoshop. Det bildet er like vanlig som artikkelbildene i en nettavis.

Utseendet på f.eks tekst, bakgrunnsfarger og linker på nett er bestemt av et språk som heter CSS. Det vil si at en av alle filene som utgjør bloggen din heter f.eks stil.css. I den filen kan du gjøre utrolig mange endringer på designet ditt. De fleste bloggportaler tillater kun endring i CSS-filen til designet. Ofte et dét nok. Men når du bruker Wordpress på eget domene har du større muligheter. Da kan du f.eks definere nøyaktig hva du vil skal vises og ikke. F.eks den lille info-boksen jeg har over kommentarfeltet under hvert innlegg: utseendet på den er laget med CSS, men at den faktisk er der er på grunn av HTML. På bloggportaler pleier disse mulighetene til å være låst. Men det betyr ikke at du ikke har store muligheter likevel. Tvert imot. Med CSS har du store muligheter med bloggens utseende.

+ Binkas bloggdesignbutikk

Som dere har lest før har jeg fundert en del over hvorfor man burde studere filosofi, og jeg har funnet ut at man så absolutt burde gjøre det. Og nå gjør jeg det. Men samtidig; nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Det holder liksom ikke å se opp i skyene sånn som de gjør i begynnelsen av filmen «Sofies Verden» og vente til man får et brev i posten og sin egen personlige filosofimentor som forklarer alt med stor lidenskap og entusiasme. Det er ikke betongvegger som eksploderer i forelesningssalene og plutselig er vi midt i Renessansen og Shakespeare bøyer seg ned over scenekanten og tar hånden din, «Hello, Binka, my name is William. William Shakespeare».

Det er så mange her. Og du er bare en i mengden. Nr. 195429586,95.

«Var du også forvirra det første året?» spør jeg hun ved siden av meg på Exphil-seminaret, hun som går på et annet studieprogram og har gjort det noen semestre. Hun gliser som om det skulle være den største selvfølgelighet i kosmos og sier «gjett om!». Så flirer hun litt av minnet om seg selv mens hun noterer flittig med penner i forskjellige farger. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

Så er jeg kanskje ikke håpløs. Det er vanlig. Men jeg har bare en svart penn. Lurer på om det ville vært lettere å studere med en annen penn. Skal jeg begynne og markere i bøkene mine? Hvilken farge er best? Skal jeg markere med forskjellige farger og lage mitt eget fargesystem? Hva skal jeg markere, og med hvilken farge skal jeg markere hva?

Alt foreleserne sier før de begynner å forelese er «Da tror jeg vi begynner». Og alt de sier før pause er «Pause». Ikke noe snikksnakk, ikke noe trynefaktor. Det er veldig saklig og korrekt, og egentlig er det akkurat slik jeg liker det.

Men samtidig føles det veldig kompakt og intenst. Her snakker vi kun akademia. Følelser? Hvilken motivasjon vi har? Hva i huleste vi skal gjøre med dette faget? Det er vi alene om å finne ut av. Kanskje fordi det er så personlig. Men også fordi det er så flytende og seigt, at det er som å danse tango i romfartsdrakter, midt ute i verdensrommet.

Noen ganger har vi kollokviegrupper der vi diskuterer. Men foreløpig er det ingen av oss som har særlig peiling på hva vi sier, og noen ganger føles det som om filosofi er et språk som er laget bare for at vi skal kunne føle oss smarte og distingverte når vi snakker det, når det egentlig bare er tomme ord.

Filosofi virker noen ganger som bare paranteser. Det er ikke Filosofi, det er (Filosofi). Og jeg er _her_ og filosofien er (der). Det er som å sitte på gangen og dunke på parantesen. Hallo, er det noen der inne? Men ingen åpner. Og jeg sitter i den mentale filosofi-gangen og lytter gjennom den tjukke døra med et glass.

Ja, ja, Binka. Du kommer inn i det.

For i enden av lyset er det alltid tunneller, pittesmå kopper med espresso oppi, og tefat under, som jeg kjøper i pausen og tar med tilbake i forelesningssalen og viser til mine nye filosofi-venner, selv om det er en tegning av en kopp på døra, og den har en strek over.

På tavla står det «Hvordan kan jeg vite at det finnes en verden utenfor min bevisshet?» Ontologi er et annet ord for metafysikk. Dette må ikke forveksles med odontologi, som er slikt som tannlegene driver med. Han foran meg biter seg i leppa og nikker av gledens fryd; det er som om hodet hans skal snurre rundt som en propell og lette med et stort glis om munnen. «Å være er å bli oppfattet og å oppfatte» (Berkeley) Bak meg åpner døra seg og jeg hører en stemme.

«Var det du som trengte hjelp med prosjektoren?»
«Å, nei…» svarer foreleseren, en professor i filosofi, og rødmer faktisk litt.
«Jeg er alt for gammeldags til å bruke sånne lysbilder», sier han etter døra er blitt lukket.

Forskjellen mellom å tro og å vite. Du vet ikke at bordet er hvitt bare fordi du det ser sånn ut. Du kan ikke vite at det er der bare fordi du kan se det med øynene og kjenne på det med hendene dine. Det går ikke. Hvordan kan du vite det? Du kan ikke vite noe før du har argumenter for at det du opplever virkelig er sant.

(Det vet vi.)

«Pip-truddelutt-ding-dong.» (Noen får en SMS.)

«Og der,» sier foreleseren, «akkurat der har vi kanskje et bevis på at det finnes en verden utenfor min bevissthet, utenfor dette rommet,» og deiser neven ned i bordet.

Hver høst siden 1986 har Cappelen Damm utgitt debutantantologien Signaler. Dette har vært springbrettet for mange norske forfattere. Kanskje hører vi Elisabeth erindre om noen år, «Jo, så begynte det da i Signaler 2009…» Men i dette øyeblikket klatrer hun bare opp på platået der mikrofonen står nysgjerrig, og den hvisker med det bøyde stativet sitt: «Fortell meg dine historier».

Jeg sier «hei» til Ithil som har tatt med seg hjemmelagde sjokolade-cookies. Og de er så gode! Yummi × 1000! Jeg gomler, drikker hvitvin og sier «hallo» til Maren, som har the Cookie Monster på t-skjorta si. Kult! Snakk om sammentreff. Make cookies! Not war.

Bortsett fra en dude som leser en frisk og freidig haha-novelle om et ironisk realityshow fra Fantasi-land, er Signaler-materialet i hovedsaklig tungsindig og litteraturstudent-beskjeftiget. Men når Elisabeth leser titter folk opp fra gulvet, på den sjarmerende bergenseren der framme, og de ler på de rette stedene. Teksten heter «Fant du henne, Anton?» og er et romanutdrag.

Og fra og med den dagen var Elisabeth blitt en sånn forfatter.

«Du glemte denne».
Overraska i alt mylderet tar hun imot de upubliserte historiene.
Jeg smiler og føler meg bra.

«Er du… Binka…?»
«Er du Bharfot?» tenker jeg og sier «Ja…»
«Jeg er Bharfot!» sier hun og smiler.
«Du er Bharfot!» tenker jeg og sier «Hei!»

I tillegg til å være en omstridt kulturblogger har Bharfot skrevet mange omfattende kommentarer til tankene mine her på bloggen. Tenk at folk er villige til å leve seg inn og skrive lange svar til noen de aldri har kjent! Det er fantastisk. Og nå er vi er. Så rart. Vi snakker om Twitter og at det er litt rart (det er rart!), og nå sier hun:

«Du må få møte Rullerusk. Rullerusk!» Rullerusk snur seg fra gjengen ved siden av og kommer bort til oss.

«Dette er Binka.»
«Hva?» sier Rullerusk.
«Dette er Binka!» sier Bharfot og peker på meg.
«Å, hei, Binka!» sier Rullerusk og rister hånda mi.

Ved siden av Bharfot står Streck. Han har en Moleskine!
«Du har en Moleskine!» sier jeg.
«Ja, såklart har jeg en Moleskine!» smiler Streck.
«Jeg har også en Moleskine,» sier jeg.

Bharfot forteller om første gang hun møtte Rullerusk. Hun syntes hun så henne og spurte: «Er du Rullerusk?» Og de andre rundt henne trodde visst hun var helt tullerusk!

«Å!» utbryter Rullerusk. «Der er Linn!» og drar opp «Roskilde» fra veska si. Alle flokker seg om Linn. Jeg kaster et blikk på veska mi og mitt eget eksemplar, som jeg kjøpte noen dager før slippfesten på Tanum på Majorstua.

Skal vi gå og kjøpe vin?

Vi går vi forbi Streck som sitter og tegner i Moleskine-boka si. Tegningene er akkurat slik jeg har sett dem på bloggen hans. Nå kommer det nye til verden. Han vet ikke at jeg står rett bak ham akkurat nå. Men det gjør jeg. Se, han tegner! Men sjjj, vær stille, for han vet ikke at vi står og spionerer. Fascinerte og nysgjerrige.

Når vi har drukket opp rødvinen, snakket med selveste Sivilstatus-paret og Misund, vet jeg at det snart er på tide å få boka signert, hvis jeg vil få den signert, da.

Jeg sier til forfattercoatchen:
«Jeg tror jeg vil beholde min bok usignert, jeg. Litt sånn cleeean, liksom.»
Han ser rart på meg.
«Aha! Du kan få den signert! Så kan det stå ditt navn!» sier jeg.
«Ok.»
«Åh, takk! Det er vel ikke teit?»
«Jo.»
«Årh.»

Jeg kvinner meg opp og leter etter Linn, Strekhjerte, hun med bloggen som jeg har lest i en evighet, den som for tiden er ikke-levende, men selv er hun her et sted, lys levende og vel så det. Jeg har skimtet henne tidligere på kvelden. Hun ser veldig lykkelig ut. Med god grunn.

«Hei!» sier jeg og tenker «Oi, hva kommer til å skje nå?»
«Hei! Deg vet jeg hvem er!» sier Linn og skriver Kjære Binka. God festival! Jeg gleder meg til å lese bøkene dine.».

(Åh, tusen takk, sier jeg.)

Jeg håper en gang at en gjeng med fine folk, noen jeg kjenner og noen jeg ikke vet hvem er, kanskje vil samles slik og drikke vin og øl, eller cola for den saks skyld, og tenke at de er litt nervøse for å komme bort til meg, slik jeg så på Linn, med en smule ærbødighet, kanskje.

«Å, Frank er egentlig en sukkerbit,» sier niesen før hun drar. Men hva er det egentlig den gamle offiseren har planlagt?

I en hytte ved siden av et hus sitter Frank Slade. Han brøler mot barnebarna, katten, drikker whisky og røyker sigar i mørket. Han lever i mørket. Og det hjelper ikke å skru på lyset. Han er blind. Familien har lyst til å reise vekk på Thanksgiving, og ja, de kan bare dra langt vekk, for han vil for all del ikke være med – kom dere vekk alle sammen, vekk, vekk, vekk! Og nå skal det komme en eller annen idiotisk ungdom og liksom passe på ham, da. Han er sikkert ubrukelig, den uflidde dusten!

Scent of a Woman minner meg om Finding Forrester. Det er en ung dude og en eldre dude. Det er en dude som er fersk og vil lære, og det er en dude som er sint og bitter. Så hjelper de hverandre, fordi den ene har for mye av akkurat det den andre trenger. Som mot til å fortsette å leve selv om ting blir vanskelige. Eller å snakke seg ut av situasjoner sånn at rettferdigheten kan seire.

«Kom, nå drar vi til New York!» sier oberst-løytnanten med det samme familien har dratt.

«Hva?!» piper studenten, som var litt skeptisk til jobben i utgangspunktet. Men oberst-løytnanten har allerede pakket kofferten.

«Nå drar vi.»

«Tut,» sier det fra gårdsrommet.

Og sannheten er at Frank Slade har planer om aldri å komme tilbake.
Noen gang.

+ Binkas bloggdesignbutikk

Eirik skriver:

Hvorfor finnes universet i det hele tatt? Dette spørsmålet kommer – om noen gang – til å bli besvart av fysikken. Filosofi har ingen ting den skulle ha sagt.

Hva er sant? Dette spørsmålet har bl.a. biologien allerede kastet mye mer lys på enn filosofi noengang vil kunne klare.

Hva er bevissthet? Kommer til å bli besvart av psykologi, biologi, fysikk o.l. Hvorfor skulle en dialektisk utredning klare å svare på ett empirisk spørsmål? Man kan ikke svare på disse spørsmålene ved å sitte å tenke på dem.

Hva er meningen med livet? Denne slags spørsmål kan kanskje filosofien hjelpe til med “å avlive”. Dvs den kan hjelpe til å rydde opp i ordbruk, slik at vi forstår hva ordet “mening” faktisk betyr – og så se på om det har noe for seg å si at livet har dette som “mening” betyr. Men dette er i stor grad sjonglering med ord, og noe som hvem som helst egentlig kan gjøre. Trenger man egne fakulteter og studier for det?

En biolog kan sagtens filosofere over hva meningen med livet er (og er også i en mye bedre posisjon til å gjøre det, fordi hun i større grad enn filosofen egentlig vet hva “liv” er.)

Dette er bare noen eksempler. Tenk på ditt “favoritt-filosofiske-spørsmål” Og svar på hvordan filosofi skulle kunne klare å svare på det. Kunne du tenke deg andre vitenskapelige disipliner som bedre kunne svare på det?

Hva tror du om dette? Personlig heller jeg mer og mer mot å si at filosofiens dager er talte. Først prøvde mennesker å forklare verden gjennom teologi og overtro. Så fikk vi filosofi (som var en enorm forbedring fra det første), så fikk vi vitenskapen (som var en enorm forbedring fra filosofien). Nå har vi ennå filosofien igjen, men spiller den egentlig en valid rolle?

Mvh: Eirik.

Da jeg fikk denne kommentaren tenkte jeg: Å! En lang kommentar – med spørsmål! Sånt liker jeg. For et bra problemstilling. Jeg skal svare langt, langt, langt. Å, hvor skal jeg begynne!

Ja… For hvor skal jeg egentlig begynne? Kan jeg svare på dette overhodet? Jeg har jo aldri studert filosofi. Jeg har ikke lest noe særlig filosofi en gang, uff, jeg burde ha lest mer filosofi allerede… Plutselig føles hodet mitt som en ørken og jeg tenker: Shit, filosofi? Hva er dét nå igjen?

Jeg kan kanskje ikke gi noe svar lastet med erfaring, men jeg kan starte med å si noe så koselig som at jeg oppdaget filosofien gjennom «Sofies Verden» av Jostein Gaarder, og det sier kanskje noe om hvor uskyldig dette er. Jeg har en pocketutgave i 3. opplag fra 1998 ved siden av meg her på skrivebordet akkurat nå. Først så jeg filmen. Jeg var 10 år og romanen leste jeg egentlig ikke før jeg skrev særemne om den siste året på videregående. Da var jeg kanskje litt over målgruppen, men å lese den var likevel som å være en katt og bli strøket på ryggen, slurpe fløte fra en gullbolle og sovne i en putehaug. Jeg er jo Sofie.

Hjertet mitt banker noen ganger sterkere og andre ganger svakere for disse tingene. Men noe føler jeg bestandig, og det er at filosofi er aktuelt som aldri før. I en verden der alt er forbifarende og tabloid er det et stort behov for noe som er dypt nede på havbunnen, høyt oppe i skyene. Evig. Det handler ikke om hva du kan gjøre med filosofi, men hva filosofi kan gjøre med deg.

Kanskje er det fordi jeg er forfatterspire, kanskje fordi jeg er jente, eller kanskje fordi jeg er 20 år, men jeg vil at filosofi for meg skal være litt magisk, som en mutasjon mellom vitenskap og tro. Et interaktivt realityshow. Det er Du som er Gud. Det er Din oppgave å lære å utvikle den tankeevnen du har. Lytte, lære, se og finne sammenhengen mellom en blå blomst, sjampoen på badet ditt og krigen i Irak. Å undersøke sammenhengene i tilværelsen føles veldig meninsfullt for meg. Jeg vil være en person tenker, resonnerer, bedømmer og får gjennomslag for idéene mine. En som kan være med på å løse konflikter. For det er det som gjør meg til et menneske.

Når jeg føler meg helt lost går jeg inn i filosofien, og plutselig føler jeg balanse i hele meg. Før hadde jeg mange spørsmål, men nå rett før jeg skal hoppe med fallskjerm inn i filosofien har jeg egentlig bare mest forventninger til å få trimmet evnen min til å tenke. Hvordan kan jeg organisere tankene mine og forstå dem bedre? Hvordan kan jeg ta en idé og skrelle den ned til mange forskjellige lag for å finne den sanne essensen? Sånne ting.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde mer matematikk i meg, sånn at jeg kunne vært en som forsker på det som skjer ute i universet. Jeg er fascinert over alt vi kan utrette med medisin og kirurgi, og skulle gjerne forstått hvordan et menneske kan skjære i annet et menneske, fomle rundt i organer og gørr, og reparere det. Tenk på det, er ikke det rart og utrolig genialt?

Det at det er rart, det er stedet jeg vil være. Jeg elsker spørsmål og vil stille og bli stilt spørsmål hver eneste dag. Ikke for å svare på dem. Kanskje noen ganger vil jeg prøve. Men aller mest vil jeg bare samle spørsmålene i en gullbolle og finne måter jeg kan gjøre dem bedre. Hvordan finner vi ro og harmoni til å se sammenhengene i tilværelsen? Hva er de beste spørsmålene å stille? Og når er den rette tiden å stille dem? Kanskje er dette mitt favoritt-filosofiske spørsmål. Hva er et spørsmål? Så relativt og generelt som det.

Og er ikke dette en sak for filosofien, så vet ikke jeg.

Jeg elsker å se det store i det lille. Derfor er det, tror jeg, at jeg elsker filosofi.

På Narvesen er det en som spør meg om jeg står i kø. Jeg som er rogalending trives med litt albuerom, vi står jo ikke knødd oppi personen foran oss når vi står i kø, men jeg står jo faktisk i kø og jeg sier ja. Han stiller seg bakerst. Men plutselig, da kassen ved siden av blir aktivert, sniker han seg foran meg.

Litt om dialekt: Jeg har aldri vært den som snakker en annen dialekt enn omgivelsene, men nå er jeg det, og tro meg, jeg ser det på deg når du ikke forstår hva jeg sier. Du får et blankt blikk og øynene dine blir sløve og flytende, men da må du bare huske på å si

«Hæ? Hva sa du nå, a’?»

sånn at jeg kan repetere meg selv, for det er ingen problem, altså.

10 kvadratmeter er ikke all verden, men det er veldig fint og hvitt og på skapet er det speil fra topp til tå. Etterpå får jeg SMS om at jeg kan få leie rommet hvis jeg fortsatt er interessert – tenk å lykkes på sin aller første visning! Men først skal jeg på visning nummer to. Her. Stemmer. Ikke. Kjemien. Det er noe rart som skjer da. Og det er da man sier «Få meg ut herfra!!!» ved å si «Jeg tror jeg må tenke på det, jeg,» og skynder seg ut før man nesten tråkker i en hundebæsj.

Disse flyttegreiene er kompliserte, vi sitter ved fontenen på Einar Gerhardsens plass og tenker «Hva. Skal. Vi. Gjøre?» særlig når man ikke vil brette ut alt på bloggen sin før alt er klappet og klart og før kaffekoppene står på rekke og rad i skapet på kjøkkenet. For hvorfor skal du holde tråden når du kan holde denne koppen imens?

Plong for mystikken!

«Visning» av Lars Saabye Christensen står i utstillingsvinduet hos Tanum. Det er kveld, og det er nå jeg takker nei til de 10 kvadratmetrene jeg fikk ja på. Jeg sender ut et ønske i universet om at det skal gå bra å gå vekk fra den trygge planen, for å ta sjansen på den usikre, men mye finere veien.

Dagstur til Oslo er veldig slitsomt. Det hjelper i det minste å ta flyet den ene veien og nattoget den andre. Nakken min liker ikke nattoget. På morgenkvisten tøyer og strekker jeg meg. Opp i været, ut til sidene!

Føler meg litt krøllete og rar.

Hauschka – Morgenrot fra Jeff Desom på Vimeo.

1. Finn en bok.
2. Finn en nesten hvilken som helst blogg på nettet.
3. Åpne boka på en side med mye tekst.
4. Hold den opp ved siden av skjermen.
5. Still deg spørsmålet: Hvorfor er teksten på skjermen så fryktelig liten?

Vi er vant til at tekst på nett blir smått. Men hvorfor er vi egentlig det? Det trenger ikke være sånn. Det kan fungere på trykk, men på skjerm blir alt mye mindre. En fin, skumrende boks av tekst som passer inn i helheten. Men hvor lett er det å konsentrere seg om informasjonen som står der? Slutt å gni nesa mot skjermen! Med skjermoppløsning på 1680 x 1050 er det på tide å dra lesbarheten med i omveltningen.

Å lære av sine egne feil

Jeg fikk mye positiv oppmerksomhet for det forrige designet mitt, og tusen takk for det! Så hvorfor ville jeg egentlig bytte? Jeg har fått høre ting som at det passet godt til innholdet, er koselig, unikt og blir lagt merke til. Alt dette er veldig bra. Men det veier likevel ikke opp for sine feil og mangler som jeg nå har lært at man kan gjøre annerledes. Dette går igjen i de fleste blogger og nettaviser:

1. Tekststørrelsen er for liten.
2. Det er for mange forstyrrende elementer i margene.

Tekststørrelse

Standardstørrelsen er i de fleste nettlesere er 16px. De er laget for å vise 16px som default, 100%, standard. Likevel bruker de fleste nettaviser underlig nok 12px. Mange blogger som viser hovedinnholdet sitt i så lite som 11px. Og her kommer vi – 16px – KABOOM! Det er litt uvant i starten.

«Faktisk er det ikke så stort. Med en gang du begynner å bruke den tenker du «Oi, alt annet er jammen smått!» Fysisk er 16pt på nett like stort som 11pt i print. Jepp, skjermen er lenger unna, noe som også spiller en stor rolle.»
(Information Architects til Wilsonminer)

Luft

Men jo større tekststørrelse du har, jo mer luft trenger du. Hvis du bare skrur opp tekststørrelsen på bloggen din uten videre kan det hende det vil føles klovneaktig og beklemt. Det er fordi du har tilpasset bloggen din til liten tekst, og kanskje ikke har tilpasset den med nok luft. Den større teksten vil ikke ha nok rom til å utfolde seg på. Øyet blir kjempestressa og aner ikke hvor det skal se. Alt er informasjon. En bakgrunnsfarge, en tekstfarge, et fontskifte. Leserøynene synes det er veldig hyggelig med et tydelig skille mellom hva som er hovedinnhold og hva som nesten ikke er viktig i det hele tatt (kill your darlings!).

Når du skal organisere informasjonen på bloggen din er det lett å tenke på alt det fine du kan fylle opp sidebaren med for at leserne skal ha noe å leke med og orientere seg etter mens de leser teksten din. Men husk, pynt og dilldall er en måte å rømme fra teksten på.

Om du skulle ta hensyn til alt dette føler du kanskje at bloggen din ser bleik og tom ut. Men det er bare fordi du er vant med rotet i sidebaren. Det er ditt rot, så du merker det ikke. Men leserne merker det. Prøv, eksperimenter, spør noen andre om deres mening, og du vil høre det: Ah, *puster inn og ut* – det var jammen deilig med luft!

Linjehøyde og linjebredde

Linjer som ligger for tett forstyrrer leservennligheten fordi den øvre og den nedre linjen blir tatt inn av øyet samtidig. For god lesbarhet trenger du en linjehøyde som ikke er for lav, men heller ikke for høy. Ved feil linjeavstand bruker leseren energi på feil områder og blir fortere sliten. Det er ikke særlig snilt. Husk at øyet er på luksus-spa i teksten din. Ikke la det anstrenge seg. La leseren lene seg tilbake i stolen og nyte lesningen.

Det samme gjelder hvor ofte en linje blir kuttet i et nytt linjeskift. Er linjene for korte blir teksten humpete og stacatto. Er de for lange og det virker som en evighet til neste linjeskift mister leserne tålmodighet. 66 tegn per linje er anbefalt for nett.

Kontrast

Det er viktig å velge tekstfarger med omhu. #333 på #FFF er optimalt. Med #000, som er den mørkeste fargen du kan få på nett, kan kontrasten risikere bli for stor igjen og derfor slite på øyet.

Men kontrast handler også om størrelser. Skill viktig info fra mindre viktig info med å gjøre noe større og noe mindre. Skal du ha en sidebar, ikke la tekststørrelsen i denne være like stor (eller liten) som i hovedinnholdet.

Bli uavhengig av bilder

Mange bloggere sier: «Tekst på nett blir kjedelig uten bilder.» Skribenter som meg synes dette er veldig trist. Bokstavene også. De er egentlig mye mer spennende enn de får lov til å vise. Fordi de har blitt undertrykt i mikroskopiske størrelser hele denne tiden har de ikke fått lov til å snurre seg rundt. Så slipp dem fri! Sett typografien først, tilpass alt annet etter den. Bilder er fint det også, men ikke bruk det for å skjule teksten. Webdesign er 95% typografi.

If you can’t make your website look nice without text in images, I am afraid that you will have to start again from scratch.
(Information Architects)

Test skrifttyper

På Typetester.org kan du prøve forskjellige skriftstiler og hente CSS-koden til dem.

Øverst i høyre hjørne står base font size, det er her du skal endre tekststørrelsen. Under size på det grønne feltet er størrelsene oppgitt i em. La den være på 1em i starten og endre heller på base font size. 1em betyr 100%. Hvis base-fontstørrelsen er 16px og size står på 1em betyr det at fonten er 100% av 16px, altså 16px.

Under leading kan du redigere linjehøyden i em. 1.5em betyr at linjehøyden er 150% eller 50% større enn fontstørrelsen som du har valgt som base.

En blogg er en bok

Noen ganger tenker jeg at å designe en blogg er som å innrede et rom. Putte de riktige bøkene i bokhylla, de riktige platene i CD-hylla. Stemning. Koselig. Pent. Invitere lesere.

Men egentlig, hvor har vi fått det fra at bloggen er et viruelt rom? Hvorfor ikke zoome inn og se på det vi vanligvis leser ting på. Nemlig en bok. Det er ikke noe overflødig pynt eller linkelister i margene i en bok. Hvorfor kan ikke leservennligheten på en blogg være like god som i en trykket roman? Skjermene har forandret seg, men blogger og nettaviser har ikke. Bygg ut i bredden og høyden. Forstørr. I starten var jeg litt bekymret for at all denne forstørringen ville gjøre sidene milelange, scroll etter scroll. Og det ble de. Men det gjør da ingenting! Å scrolle er nemlig som å bla om sidene i en bok, rene sider, fulle av luft.

Initially it is more difficult to create a good layout with a big font size, but that difficulty will help you design a simpler, clearer site. Cramming a site with information isn’t difficult, but making it simple and easy-to-use is.
(Informationarchitects.jp)

Jeg lagde ny grafikk med kaffebønner, brushes fra nyssi @ Deviantart og bilder hun selv hadde tatt av skrivemaskinen sin. Hun fikk også en ny CSS-stil med seriff-skrift og god linjeavstand. Noen steder la jeg inn Courier (også kjent som «skrivemaskin-skrift») for å få frem følelsen av den antikke skrivemaskinen fra 60-tallet som hun eier og faktisk skriver på av og til for å sette fantasien i sving.

Responsen hittil har bare vært positiv. De fleste sier til Elisabeth at «Det nye designet var veldig deg». Og det er jammen fint å høre!

På fredag ble jeg forresten nevnt hos Snasent.no for det nye designet på min egen blogg. Tusen takk, folkens!

Elizabeth Gilbert forteller med stor innlevelse, og med humor og selvironi. Det er godt å høre henne fortelle. Så da jeg oppdaget at hun hadde skrevet en selvbiografisk roman som het «Eat, Pray, Love» var det bare å begynne.

Elizabeth Gilbert var i begynnelsen av trettiårene, gift, og nå var det meningen at de skulle prøve å få barn. Men istedet for å være lykkelig, lå hun på gulvet på badet og gråt tunge tårer midt på natten.

Hva var det hun lengtet etter? Hvorfor klarte hun ikke å være lykkelig i et liv som andre ville drømt om?

Etter perioder med depresjon og en vond skilsmisse legger hun ut på en reise til Italia, India og Indonesia. Hun trengte å finne det som alle reisemålene begynner på. «I». Jeg-et. Og det høres jo like cheesy ut pizzatoppingen i Roma. Men når jeg tenker tilbake på hva jeg har lest, er det ikke som om jeg har lest det overhodet: Jeg har reist jeg også.

De tre delene som boka deles inn i er veldig forskjellige. I Italia dyrker hun nytelsen og spiser seg stappmett, daff og lykkelig på verdens deligste pizza. I India lever hun i et tempel for å lære seg å meditere og komme nærmere Gud.

Denne delen synes jeg forresten var litt vanskelig å lese. Her er det mange spirituelle tanker som snurres inn i hverandre, og det er nok ikke lettere for leseren å henge med her enn det var for forfatteren selv i en tilstand midt mellom himmel og jord.

Men straks blir det lettere i Indonesia. Da skal hun prøve å kombinere det hun har oppnådd hittil på reisen, og det skal komme til å skje masse vidunderlig og uventet.

Visste du forresten at «Eat, Pray, Love» i disse dager blir til film? Julia Roberts spiller rollen som Elizabeth. Å, for en jentefilm det kommer til å bli! Jeg er spent på hvor mye som blir kuttet av yogi-treningen i tempelet og hvor mye av skilsmissekrangel og tårer og snørr som blir utbrodert, fordoblet og understreket. Men det blir nok ganske bra likevel!

Lurer på hvordan det må føles å skrive noe så selvbiografisk og personlig om livet sitt, og plutselig få se det som en Hollywood-film… Jeg kan ikke relatere med til Elizabeth Gilbert på noen annen måte enn skrivingen og den ekstreme følsomheten. Det er egentlig ganske lettende, for det er litt av en historie Elizabeth Gilbert har lagt bak seg. Tror du det ender godt? (Jeg røper ingenting…)

Jeg har tatt utgangspunkt i 5thirtyone sitt Grid Focus-theme, men nå ligner det ikke særlig mye på utgangspunktet. Jeg har flyttet, fjernet og lagt til koder og min egen grafikk. Er det blitt min kode nå? Den er nemlig skikkelig rotete, så jeg vet ikke om det er så mye å skryte av. Men den funker! Og det er jo det viktigste. (Håper det ser greit ut hos dere med Windows også, alt er i hvert fall OK hos meg her på Macen med Firefox, Opera og Safari).

Denne gangen har jeg fokusert på luft og lesbarhet. Jeg fikk veldig mange fine komplimenter for det forrige designet (tusen takk!), men i det siste har jeg hatt en følelse av at det var på tide å gi bloggen et løft. Med den typen blogg som jeg har — stappfull av tekst, avsnitt etter avsnitt — er det ingenting som er mer befriende for en stakkars leser enn en skikkelig 16px-seriffont og gode marger. La oss nå ta litt vare på synet vårt. Synes du ikke?

Nå er jeg bare veldig spent på hva du synes! Og her snakker vi stream of consciousness-kritikk! La hver tanke havne i kommentarfeltet, men sørg nå inderlig for å sende med den et skikkelig argument oppi ryggsekken sin. Så er det bare å si: Velkommen skal du være! Og hvis det er noe du lurer på er det selvfølgelig bare å spørre. Jeg kommer sikkert til å fikse noen detaljer innimellom, gjerne etter innspill fra deg.

Oslo har ting som Stavanger ikke har. Trikk, T-bane, Tanum. Filosofistudium. Og nå er det bare litt over to måneder igjen.

Jeg har alltid hatt et romantisert forhold til filosofistudiet. Det var ikke før et par uker siden, da jeg traff en leser på en kafé i Stavanger og vi snakket om filosofi, psykologi, personlighetstyper og kunsten å studere alle disse tingene, at det gikk opp for meg at jeg kanskje ikke passer så godt til å studere filosofi likevel.

Begynner jeg å få kalde føtter? Jeg begynner vel bare å gruble over om det blir sånn som jeg har forestilt meg. Å, selvfølgelig blir det ikke det. Ingenting blir som det man hadde forestilt seg.

Vi tar trikken fra Nationaltheatret til Majorstua for å se hvordan det ser ut der. Det er her vi helst vil bo. Om jeg kunne velge fritt ville jeg bodd tvers over stasjonen slik at det ikke blir så skummelt å gå mellom høyblokkene om vinteren når det blir tidlig mørkt.

Fra Majorstua tar vi T-banen til Blindern. Så rart det er å skrive om alle disse banene og stoppene! Tenk, jeg er blitt en slik som tar t-banen i Oslo! Jeg føler meg som Lars Saabye Christensen! På veggen i en av undergrunnene står det et dikt som handler om havet. Jeg forstår det ikke helt, men jeg begynner straks å forestille meg hvordan min egen tekst en dag kunne komme til å stå der og vente sammen med passasjerene som kommer og går. Kanskje noe om nattoget, som kjører gjennom et eventyrlandskap, med mektige trær og kratt med troll under? Plutselig stopper t-banetoget på vår stasjon og vi går inn.

Bygningen til Det humanistiske fakultet heter Niels Treschows hus, og jeg husker at jeg har lest noe om at Arne Næss har klatret på den. Det var en gang han hadde glemt nøkkelen til kontoret sitt i sjuende etasje. Så da beveget han seg fra ut fra vinduet i nabokontoret og inn gjennom det åpne vinduet til sitt eget kontor. Dette er den bygningen! Høy som en himmel …

Men ikke like pen. Inni er det heller ikke særlig luftig. Veggene er mørke, trappene er mørke, det er tungt og svart og det føles som om veggene trekker seg sammen omkring oss. Jeg merker at jeg ikke trives helt i denne bygningen. Det er jo urovekkende i seg selv.

Men så får jeg øye på noe veldig spennende som letter på stemningen og gjør meg veldig nysgjerrig. Utenfor alle auditoriene henger en beskjed. «Eggdonor søkes. 25 000 kr i belønning!»

Jeg måper.

Dette hadde jeg aldri sett før i hele mitt liv. Et storbyfenomen? Jeg ble litt satt ut, jeg trodde det bare var i New York slike lapper fantes (knapt nok det!). Jeg tenker på personen som kan komme til å bli unnfanget som resultat av denne utlysingen. Og nå er det bare snakk om et stusselig egg. Så merkelig! Så spennende.

På stasjonen på vei tilbake er det en som ligner en skjeggete Fredrik Skavlan med solbriller som snakker i telefonen mens han ser min vei fra bakom en sammenbrettet avis. Er det ham? Tidligere hadde Gerhard Helskog trippet forbi oss på Karl Johan. Det føles bekvemt å ha slike mennesker tilgjengelige rundt seg, sånn i tilfelle man skulle komme til å ville si dem noe.

«Filosofien stiller store krav,» står det i studiekatalogen til UiO. Jeg leser dette første gang og tenker «Her kommer jeg!» Jeg leser dette andre gang og tenker:

«Filosofi?! Hvordan skal jeg klare dette? Jeg kommer til å drukne i mine egne setninger!»

Jeg lurer på hvordan de andre filosofistudentene er, og hvor mange som er gutter og hvor mange som er jenter. Har jeg talent for filosofi? Eller er jeg for ukonsentrert og kreativ. Er jeg for følsom?

Oslo er ikke min by enda. Idet Jæren dukker opp utenfor vinduet tidlig neste morgen, kjenner jeg et sukk i hjertet. Hjem, kjære hjem. Flatt som en pannekake! Først nå innser jeg at jeg faktisk skal flytte herfra. Heldigvis er det med godt selskap. Jeg lurer på hvordan alt ting blir. Jeg er faktisk riktig nysgjerrig.

Den første Woody Allen-filmen jeg så var Manhattan. Det var en helt annen tid, et helt annet sted, men likevel merker selv en fersking som meg at det er noe felles med alle Woody Allen sine filmer. Som om de har skjønt noe mer. Om mennesker. Eller om hvordan man forteller historier om mennesker og alt det kompliserte som foregår i knållene våre. Særlig kunstnersinn. På en måte som er morsom.

Men likevel dypt alvorlig.

«Vicky Cristina Barcelona» handler om to venninner som reiser til Barcelona og blir forført av en spansk kunstner, Juan Antonio (Javier Bardem), som vil invitere dem begge med seg hjem.

De to venninnene er av to helt forskjellige gemytt. Cristina (Scarlett Johanson) er frigjort og nysgjerrig. Hun vil mer enn gjerne undersøke hvor skjebnen kan lede henne. Vicky (Rebecca Hall) derimot er åpenbart streng og avvisende, og hun vil i hvert fall ikke være med en slik fremmed, spansk, kunstnerslask hjem og hvem-han-nå-enn innbiller seg å være den arrogante slasken! Men det som er sannheten er at hun kanskje har mer lyst enn de begge har til sammen. Ikke på en cheesy opplagt måte. Konflikten får på den måten ekstra mange lag.

Når Cristina blir matforgiftet, faller Vicky for Juan Antonio mot alle odds og de tilbringer en natt sammen. Men det får Cristina aldri vite. Når Vicky gifter seg med han hun egentlig hadde vært forlovet med helt fra starten, flytter Cristina sammen med Juan Antonio. Vicky føler hun har begått verdens største feil.

Når i tillegg Juan Antonios eks-kone Maria Elena (Penélope Cruz) flytter inn for å komme seg etter en eksistensiell krise, blir alt snudd på hodet. Først er det hat, men så blir Cristina «den nyansen du tilsetter for å gjøre en farge perfekt». Men fargen falmer og Juan Antonio går tilbake til prektige Vicky, som ikke er så prektig likevel, og det er skikkelig fascinerende å se alle disse forviklingene og intrigene utvikre seg, lag på lag, i vakre landskaper. Bildene og stemningen er faktisk helt nydelig.

Jeg var i butikken og handlet slike sunne ting som fisk og agurk da jeg plutselig ble ledet inn i fristelse:

«Elsk meg eller få 2X pengene tilbake!»
Ta vare på kvitteringen og produktemballasjen. Gå inn på www.cafebakeriet.no og følg instruksene videre. Mrk. Kun én innsending pr. husstand.

Dette måtte enten bety galskap eller noe genialt.

Café Bakeriet leverer deilige cookies i flere ulike serier som «Emilies Havre & Bare Bær» og «Sofies Sjokolade-terapi». Personlig og koselig, som cookies seg hør og bør være.

Emballasjen er gammelmodig som direkte fra et gammeldags bakeri. På den ene siden står en personlig hilsen fra «Emilie», «Sofie» eller «Kristine», alle sammen karakterer i en tekstforfatters reklamepenn.

Kristoffer, sjefsbakeren hos Café Bakeriet gav meg et oppdrag: Lag en cookie som er perfekt til servering sammen med en kopp kaffe. Jeg trengte inspirasjon og dro av sted til min favoritt sjokoladebar. Utvalget var fristende, og jeg endte med å bestille en mørk konfekt med biter av kakaobønner og en touch appelsin. Konfekten sammen med en kopp espresso smakte fantastisk, men var ingen hverdagskost. Det ga meg en idé, og tilbake på Café Bakeriet bakte jeg en havrecookie basert på konfektens råvarer. Tilslutt dyppet jeg cookien i belgisk sjokolade og resultatet: Vår helt egen konfektcookie. Perfekt hverdagsglede til en god kopp kaffe.
Hilsen Kristine.

På den andre siden står oppskriften. «Tips – Lag alt selv!» Horfor gjør de dette? Vil de ikke at folk tvert imot skal bake minst mulig slik at de tjener mest mulig penger?

Jeg synes det er veldig fascinerende å se at de oppnår akkurat det de ønsker nettopp med å motivere til det stikk motsatte.

En gang da jeg skulle prøve å følge cookiesoppskriften på pakken oppdaget jeg at jeg manglet smør og havregryn. Da jeg kom til butikken og så cookiesene i hylla kjøpte jeg istedet en ny pakke med ferdige cookies. Kjenner du deg ikke igjen? :)

Elsket du dem?

La oss smake. Tja. Nja. Jeg synes de var helt ok. Jeg er langt fra noen kjærlighetserklæring og foretrekker heller originalen fremfor disse konfektgreiene.

*Nei*

Hei, prøver dere å gi meg dårlig samvittighet nå?

Vi trykker *nei* igjen, og det dukker opp et skjema hvor du på minst 75 bokstaver må beskrive hvorfor du ikke elsker Kristines Konfektcookie.

Vel, den er da ikke så ille, da… Stakkars cookie. Den er da egentlig ganske god. Belgisk sjokolade, sier du? Det står her. Ja, nå kjenner jeg det faktisk. Riktig så deilig! Mmm!

Og slik får Café Bakeriet deg til å like cookies som du egentlig bare synes er helt ok. Imponerende.

I dag har Lisa på loffen en koselig notatbokpost hvor hun nevner posten min om Moleskines billige kusine. Det får meg til å tenke på at jeg ikke skriver så mye i mine egne notatbøker lenger. Jeg sender notater til meg selv på mail. Den romantiske tanken om notatet som noe mer enn et forbruksverktøy har gjemt seg langt bak i tankerekken. Notater skribles, krølles og kastes som små lapper eller digitale filer i papirkurven. Og vet du hva? Det føles faktisk helt befriende!

Notatbøker derimot, de kaster man ikke uten videre. Å bla tilbake i gamle notater er nostalgisk og spennende. Det kan faktisk være lærerikt og berikende også. Men skal du beholde dem for alltid? Kan du? Eller, kan du la være? Hva skjer når de hoper seg opp? Over, rundt, omkring deg, tenk å gå seg vill i en labyrint av sine egne notatbøker! Støv, støv, … a… a…. astjo! Alle som er fascinerte av det som skjer mellom pennen og papiret kan rammes av dette dilemmaet. Hvordan blir du kvitt dem til slutt? Hvordan kaster du en notatbok i bosset?

For noen dager siden tvitret jeg dette:

Har lyst til å utvikle Elefantzonen til en notatbok-moteblogg, slik at jeg kan få gratis notatbøker i posten istedet for klær. Bidra?
10:42 AM Apr 21st from web

Jeg syntes det var en genial idé. Etterpå gikk det nedover. Jeg så for meg hvordan notatbøkene strømmet inn fra hele verden, en drøm, men etterhvert ville jeg blitt så nedlesset mellom høye tårn av oppstablede notatbøker at det ble mer notatbøker enn det var meg. Så skummelt! Å være fascinert av notatbøker er en hobby som ikke kan digitaliseres. Det er liksom selve poenget. Så nifst det er med gjenstander. Flytte, frakte, transportere, tørke støv av. Frihet er en flat skjerm som du kan brette sammen og ta med deg overalt. Men likevel… Fysiske ting kan være fint det også… Årh! Så vanskelig det skal være, da!

Jeg har skrevet ting som jeg ikke uten videre kaster i en tilfeldig søppelbøtte. Tenk om noen finner dem. Og ikke sånn, «tenk om noen finner notatbøkene mine og skriver en roman om meg og hele min spontane notatbokfremstilling av mitt naturlige liv». Nei! Tenk hvis de bruker dem til å misbruke identiteten min, drive med utpressing, stjele opphavsretten til kladdene mine og bruke dem til snuskete saker. Utstyrsliste: Makuleringsmaskin, fystikker, bål. Taktisk spredning i flere søppelbøtter, ulike tømmingstider. Tilintetgjørelsesstrategi.

Jeg har en liten eske. Den er ikke så veldig lett men den er ikke så tung heller. Noen notatbøker oppi der har jeg ikke begynt på. Jeg har også et par til som ikke får plass. At de ikke får plass bekymrer meg. Kanskje jeg må starte på en eske til. Eller kanskje jeg må flytte dem til en ny og større eske. Dette gjør meg engstlig. En brukt notatbok kan ikke selges når du er ferdig med den. Den er full av verdi, den formerer seg, du kan ikke fortsette å skape så mye verdi på papir, du har ikke hjerte til å kvitte deg med disse personlige verdiene. Hva gjør du?

Jeg passer på at jeg kun skriver med blyant i notatbøkene mine! Scanner dem inn på dataen, etterpå visker jeg ut alt jeg har skrevet, børster av viskerusk og blåser et par ganger — sånn — rekker den fram: Hei. Notatbok, noen? Helt tom, pent brukt.

Nei, dette går jo ikke, det går jo ikke å kaste notatbøker du har begynt på, så kanskje du aldri skulle begynt på dem i det hele tatt. Jeg lurer på hvor Hemingway, Picasso og da Vinci gjorde av notatene sine. Museene beviser at de iallfall ikke brant dem. Ikke alle. Men brant de noen? Det er umulig å forstå hvordan en reisende som Hemmingway hadde mulighet til å oppbevare notatbøkene sine. Jeg har lest at han hamstret før yndlingsmerket gikk ut av produksjon. Han må ha hatt en hel koffert med notatbøker som han drog med seg gjennom verden. Kanskje han av og til la dem fra seg på tilfeldige steder for å lette på bagasjen.

Det har gått nøyaktig ett år siden våren 2008, jeg skriver på min del av et firedelt teaterstykke — «E der någen der?» — som skal ha premiere høsten 2008. Det er den siste innspurten. En spennende og produktiv tid. Jeg får god hjelp fra konsulenten min — en ordentlig dramatiker! — som stadig dytter meg et hakk fremover, setter tidsfrister for neste utkast, gir motstand og løser opp skrivesperrer. Det føles som å være en ordentlig forfatter. Alle følelsene i meg blir firedoblet. Jeg har ekstremt stor tro på «Skrivelyst»-prosjektet, ekstremt store forventninger til meg selv, menneskene rundt meg og til veien videre.

Det starter i september 2007. Jeg får øye på en utlysning gjennom skolen, Skrive for teateret?, heter den, jeg går på informasjonsmøte, og sender inn noen noveller jeg har skrevet fra før.

Måneden etter får jeg vite at de vil ha meg med videre! og jeg blir mør og dirrende.

Noen sekunder etter, eller kanskje et minutt, blinket og ristet og lyste mobilen min i et eneste stort tivoli og jeg tenkte bare at, nå. Nå! De ringer nå!

Hallo…?

Det er meg og tre andre. Jeg vet ikke hvem de andre er men jeg kjenner at jeg lurer fælt og gleder meg til å finne det ut. Det skjer 1. november på Rogaland Teater. Teateret vil at vi skal skrive noen nye tekster, men jeg vet ikke om hva, og jeg vet ikke hvordan dette vil gå, men det er ingen tvil om at jeg er ganske spent nå… og litt redd… og nervøs. Nesten som å være med i Idol.

Jeg møter resten av skrivegjengen, 3 strålende skapende medforfattere, og oppdager at jeg ikke er alene om skrivedrømmen.

(…) jeg satt ved hun ene skrivejenta, hun som jeg hadde tatt toget hjem sammen med sist gang, og som virkelig overbeviste meg om at dette er en ny type personer enn de jeg har vært borti tidligere; Hun ble kjempefascinert da jeg begynte å snakke om personlighetspsykologi og hvorfor noen, slike som oss, har så mange tanker, mens andre bare ser på ting fra overflaten. For eksempel et fly, sa hun. Når hun ser et fly, tenker hun på de som er inne i flyet, hvor de skal, hvor de har vært, hvem de er, hva de tenker. Andre tenker bare: Fly. Og ferdig med det. Vi er så nysgjerrige, mens andre er ikke. Jeg kjente meg så absolutt igjen. Og hun kjente seg igjen i meg.

Ballen begyner å rulle og desember 2007 kommer vi på lokalradioen og jeg blir litt hysterisk…

(…) jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett.

Arbeidet begynner på alvor. Skrivingen. Jeg er på villspor, midt på sporet, og så er jeg helt på bærtur igjen. I februar møter vi konsulentene våre for aller første gang:

Noe av det første Maria sa, var: «Jeg merker du har skrevet mye». Hun følte dessuten at jeg hadde fått en god forståelse for dramatikk. Hun følte dialogene var naturlige; det var faktisk det hun sa – noe jeg ble litt forbauset over å høre, for akkurat dette med dialoger har jeg slitt med. Jeg har aldri skrevet teater før. Når jeg skriver noveller, bruker jeg nesten ikke replikker. Iallfall ikke dialoger. Nå er plutselig hele verket en eneste dialog. Mange forskjellige dialoger, som går over i hverandre, og til sammen, ene og alene, skal skape en mening i seg selv; helst munne ut i flere konflikter og spenningspunkter. Det er et nytt verktøy, en ny teknikk, og en helt ny måte å skrive på. Når jeg ser på teve nå, eller film, «skriver» jeg dialogene inni hodet mitt, for å hele tiden øve meg på hvordan alt vi sier, kan skrives. Jeg tenker hele tiden på at alt vi sier, alt det banale, kan skrives, og at det SKAL skrives.

April og mai 2008 nærmer det seg deadline og jeg sliter og blogger om ting som skriveritualer og at det er ikke bare blåbær, verken å skrive teater eller å være russ, som også dukker opp midt oppi alt mylderet:

Folk er usansynlig teite. Russejenter går på skolen uten noen ting under russedrakten. Behå på utstilling. De har ikke et liv, selv om det livet de har, er ideallivet. Når det imidlertid slår dem at de skulle ha foredrag denne dagen uten intuitivt å ha iscenesatt hendelsen i sine stille sinn kvelden før, ser de passe teite ut der de står i behåen foran lærerne, men det er det ingen som tør å si til dem, for egentlig er det de som gjør det som forventes av oss alle.

I august er den første leseprøven. Vi hilser på skuespillerne, og skuespillerne møter manuset for aller første gang.

Nå er det min tekst de leser. Det er mine tanker, dette er hva jeg har tatt fra innerst i mitt hode. Nå leses det høyt, av noen andres hoder, til noen tredje hoders oppfattelse! Jeg blir svimmel og vil synke ned og gjemme meg under stolen så lenge det foregår, men jeg antar jeg må prøve å leke kul forfatter og godta den nye typen av tilstedeværelse.

I begynnelsen av september har de kommet godt i gang med øvingene og vi som skriver blir invitert én etter én for å få se hva som rører seg under prosessen.

Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren.

Under prøveforestillingen senere i september holder jeg på å dåne. Jeg skriver og blogger som aldri før om alle mine nervepirrende opplevelser:

NRK flakset over scenen foran det uformelle publikummet og siktet det svære kameraet mot skuespillerne. Det samme med mikrofonen. Jeg skalv på skuespillernes vegne. Eller kanskje jeg bare skalv på mine egne.

Noen innlegg tar jeg med enda dypere og følger opp med oppfølgingsinnlegg:

Det er gøy og spennende med oppmerksomhet, men også merkelig påkjennende for en innadvendt perfeksjonist. (…) Alle mediene fremstiller saken så utrolig overfladisk, uansett hva jeg sier. Og er det noe jeg ikke er, så er det overfladisk. Jeg vil i dybden. Jeg er forkjemper for Sannheten. Jeg har kjærlighet til visdom. Jeg er en filosof. Pressen bare grer over åstedet med en kam.
Jeg blir bustete på håret.

I september, like før premieren i Stavanger, får jeg vite at min del av stykket har blitt valgt ut til å spilles på
en teaterfestival i Aberdeen.

Etter at de fire skuespillerne var blitt intervjuet og hadde sagt mye moro, var det min tur. I den overgangsfasen dukket det i tillegg opp noe merkelig fra regissørens munn:

«Binka sitt stykke er blitt oversatt til engelsk og skal spilles i Aberdeen.»

«Hva?»

«Jeg har det her,» sa han.
Jeg hoppet opp fra stolen og rev til meg bunka med papirer.
Det var manuskriptet mitt. Det var akkurat slik jeg har skrevet det, bare at det var på engelsk!

Jeg vet at Aberdeen er i Skottland og at Skottland er rett på den andre siden av vannet for Stavanger. Kan jeg ikke bare bli med, da? spør jeg. Det kan jeg, svarer teateret, men da må jeg dessverre finansiere det selv. Men det er jo kjedelig, så jeg sender en mail til Stavanger Aftenblad:

Fra: [mailto:binka@elefantzonen.com]
Sendt: 26. september 2008 13:34
Til: [alle relevante e-postadresser jeg fant på Aftenbladet.no]
Emne: Aktuelt! «E der någen der?» Rogaland Teater til Aberdeen

Hei, Stavanger Aftenblad!

Mitt navn er Binka. Jeg er en av de fire unge
dramatikerne bak det aktuelle teaterstykket «E der någen der?» som
har urpremiere i Teaterhallen på Rogaland Teater tirsdag.

http://www.aftenbladet.no/kultur/702317/Hva_er_poenget__med_meg.html
http://www.aftenbladet.no/kultur/article564329.ece
http://web3.aftenbladet.no/kultur/article519384.ece

Min bit av det firdelte teaterstykket har allerede blitt oversatt til engelsk og skal spilles i Aberdeen, Skottland 4. oktober. Nå reiser snart skuespillere, regissør og noen andre fra teateret til Aberdeen.

Men hva med dramatikeren?

Teateret har ikke budsjett til å ta med alle. Men for meg, som en 19-årig, ivrig forfatterspire, er dette veldig stort og viktig- noe jeg absolutt skulle fått med meg! Synes ikke dere?

Derfor vil jeg nå foreslå for dere at jeg dekker saken for Stavanger Aftenblad.

Dere har tidligere vist at dere går litt på innholdsmessig tomgang på kultur-fronten. De gangene dere har dekket Skrivelyst-prosjektet bak «E der någen der?» har sakene ikke vitnet til det kulturelle nyansene som virkelig foregår inni oss som fremadstormende og ivrige kulturutøvere i Rogaland.

Dette ønsker jeg å hjelpe dere med å gjøre noe med!

Akkurat nå jobber jeg som lærling som mediegrafiker hos et reklamebyrå i Stavanger.
Jeg har tidligere erfaring fra Medier og Kommunikasjon på Lundehaugen Videregående Skole.
Dessuten har publiserer jeg mye på bloggen min –
www.elefantzonen.com, hvor jeg skriver om det å skrive, filosofi, livet, musikk, kultur & samfunn, mysterier og Den Store Forfatterdrømmen.

På http://www.elefantzonen.com/om/teater/ har jeg samlet alt jeg har skrevet om det å ha vært med på Skrivelyst-prosjektet.

Her > http://www.elefantzonen.com/2007/08/20/magiske-krakow/ > er eksempler på noen bilder jeg har tatt tidligere.

I Aberdeen kommer jeg til å fotografere, observere, spørre, notere og være sammen med skuespillerne hele tiden, og fange opp stemningen og de ekte reaksjonene!

Til gjengjeld er mitt forslag at Stavanger Aftenblad sponser meg med flybillett til omtrent 2900,- (+/-).
Jeg trenger ingen øvrig betaling.

Dermed får jeg oppleve et stort øyeblikk i en ung forfatterspires liv, og dere får en nyskapende og aktuell nyhetssak.

Håper på tilbakemelding innen tirsdag. :-)

Med vennlig hilsen,

Binka
www.elefantzonen.com

De takker nei. Jeg innser nederlaget og bestiller flybillett likevel. Men så sender de en ny mail og sier at saken kunne være interessant likevel, for nettet — det er en helt annen arena. Jeg møter Aftenbladet i de superstilige nye lokalene deres med en konklusjon om at jeg skal maile dem det jeg kommer frem til etter reisen. 3. oktober 2008 farer jeg avsted i et knøttlite fly.

Jeg kommer hjem med godt mot. Men så sitter jeg fast og prøver forsiktig å blogge en smakebit av det jeg har opplevd for å få det hele til å løsne.

Vi står like utenfor en nattklubb i Aberdeen. Det har gått noen timer etter forestillingen vår. Logoen på skiltet har djevelhorn. De serverer gjennomsiktige shotglass i neonfarger og nå står det sjanglende teaterskapere fra Glasgow utenfor og snakker om gjestestykket fra disse underlige nordmennene.

«Your writing is so sexual!»
De ser på meg med blikk som jeg ikke vil de skal se på meg med.
«My writing is romantic!» tenker jeg, kanskje jeg sier det også. Det er ikke så lett å skille.
Teaterdansken ser at jeg er litt skuffa over anklagelsene, og han sier «Er det ikke bra at du har skrevet noe som skaper diskusjon?»

Og enda en smakebit:

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et personlig innlegg, så er det noe med stemningen bak og forventningene foran som får det hele til å bli en skikkelig hard nøtt. Men jeg skal knekke den! Jeg må bare tenke litt først. Strør ut litt smuler imens.

Tiden løper fra meg. I november skriver jeg dette innlegget: Jeg gir opp:

Jeg gir opp. Det går ikke. Flaut, det er det. En indikasjon på manglende seriøsitet, javisst! Jeg utgir meg for å være skribent. Ja, forfatter faktisk! Men hva er en forfatter? Er det en som noen ganger har flaks og klarer å skrive bra ting? Mulig.

Jeg får oppmuntring og støtte fra leserne mine, men egentlig har jeg bestemt meg. November 2008 slutter jeg å prøve å skrive på denne saken. Og siden den gangen har jeg lurt på: Hvorfor klarte jeg det egentlig ikke?

Kanskje jeg blir nervøs av å ha en skrive-avtale. Kanskje jeg låste meg litt fast i én hovedidé jeg hadde, nemlig å plukke opp kommunikasjonen mellom skuespillere og dramatiker, men at det rett og slett ikke var nok stoff å hente og at jeg ikke hadde gjort grundig nok research til å benytte nye måter for å finne det jeg lette etter.

Før jeg reiste så jeg for meg hvordan skuespillerne gikk gjennom sine liv og lette etter sammenligninger med det jeg hadde skrevet fra livet mitt, og sammen kunne vi avdekket en helt ny måte å kommunisere på gjennom dramatiker: skribent og skuespiller: formidler.

Men hvorfor klarte jeg ikke å skrive noe om det? Jeg ble litt satt ut av spill. Da jeg kom tilbake var siste punktum allerede satt for meg i dette prosjektet. Det hadde lagt seg på hylla og ville ikke at jeg skulle grave mer i det. Nå var det på tide å starte noe nytt.

Jeg har lært mye gjennom å være med i på dette. For eksempel har jeg funnet ut at jeg trenger å jobbe svært tett med et prosjekt hvis jeg skal engasjere meg i det. Noen dramatikere kan skrive en tekst og gi den fra seg der de mener at sin jobb er gjort. Ved siste sceneanvisning. Kanskje følelsene mine rundt dette vil forandre seg etterhvert. Men slik jeg ser ser det nå er det en stor sjanse for at jeg vil være nødt til å ha en sentral rolle i oppsetningen av det jeg skriver, ellers vet jeg knapt hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg avrunder jeg min opplevelse av «Skrivelyst»-prosjektet og mitt første møte med teateret i et blogginnlegg november 2008:

Et teaterstykke eller en film vil alltid være regissørens visjon, samme hvor mye dramatikeren strever og skriver og river seg i håret. Det er ikke urettferdig, det er bare slik det er. Skal man være med på leken må man kjenne spillereglene. Det kan i hvert fall være lurt, om man vil ha det som man vil. Og det vil jeg! Hvem vil vel ikke det?

Regi-studiumet på Kunsthøgskolen i Oslo har ikke inntak hvert år. Neste opptak er i 2010. Da har jeg forhåpentligvis studert kjærligheten til visdom i ett år og fått litt mer has på filosofen i meg. (Antageligvis har jeg fått has på litt mer også.)

Og nå begynner jeg å skrive en ny tekst.