Nick Ross, chair of the Jill Dando Institute of Crime Science, commented: “There is no evidence of widespread use of hypnotics in sexual assault, let alone Rohypnol, despite many attempts to prove the contrary.

“During thousands of blood and alcohol tests lots of judgement-impairing compounds were discovered, but they were mostly street drugs or prescription pharmaceuticals taken by the victims themselves, and above all alcohol was the common theme.

As Dr Burgess observes, it is not scientific evidence which keeps the drug rape myth alive but the fact that it serves so many useful functions.“

Og hvilke nyttige funksjoner er det som antydes? Jo, bl.a. at å skylde på drink-spiking kan være en måte for ungdommer å unndra seg ansvaret for alkoholens effekt:

A study of more than 200 students revealed many wrongly blamed the effects of a “bad night out” on date-rape drugs, when they had just drunk excessively.

Many are in “active denial” that drinking large amounts of alcohol can leave them “incoherent and incapacitated”, the Kent University researchers concluded.

Young women’s fears about date-rape drugs are so ingrained that students mistakenly think it is a more important factor in sexual assault than being drunk, taking drugs or walking alone at night.

The study, published in the British Journal of Criminology, found three-quarters of students identified drink spiking as an important risk – more than alcohol or drugs.

Det er et problem når en myte blir så innkodet i ungdommers virkelighetsoppfatning at det roter til deres risikoanalyse. Det blir på mange måter tilsvarende til foreldres irrasjonelle og oppblåste frykt for “internettovergripere” – en frykt som totalt mangler rot i virkeligheten – eller frykten for “fremmede menn”:

Dr Adam Burgess from the university’s School of Social Policy, Sociology and Social Research, said: “Young women appear to be displacing their anxieties about the consequences of consuming what is in the bottle on to rumours of what could be put there by someone else.

“The reason why fear of drink-spiking has become widespread seems to be a mix of it being more convenient to guard against than the effects of alcohol itself and the fact that such stories are exotic – like a more adult version of ’stranger danger’.“

En australsk studie utført tidligere i år viste at ikke en eneste av 97 unge menn og kvinner som var lagt inn på Perth Hospital over en 19 måneders periode med påstander om å ha blitt neddopet gjennom drinken sin, faktisk hadde blitt neddopet.

En norsk undersøkelse fra 2002 viste også tilsvarende resultater:

212 personer oppsøkte voldtektsmottaket på Legevakten i Oslo i fjor.
- Rundt 50 prosent ble undersøkt for rusmidler i blodet, sier overlege Anne Svarstad.

I noen tilfeller var det legene som fattet mistanke, men i de aller fleste tilfellene var det kvinnene selv som mente at de var blitt dopet ned før voldtekten. Kun i noen få av prøvene ble det påvist Rohypnol eller andre bedøvende midler, men Legevakten vet ikke hvor mange av de positive prøvene som skyldtes frivillig rusbruk.

[...]

- Omtrent halvparten tror de har fått dop i drinken, sier overlege Egil Tynæs ved Legevakten i Bergen.

- Jeg kan ikke huske at vi noensinne har påvist at dette har skjedd.

Ingen fra politiet i hverken Bergen, Oslo, Trondheim eller Stavanger har noensinne kunne påvise at noen ofre for seksuelle overgrep er blitt neddopet, selv om media presenterer dette som et utstrakt problem.

Overingeniør i Kripos, Tormod Bønes, forklarer problemet slik:

- Jevnlig opplever vi epidemier av voldtektsdop, men det er i avisene. Vi kan ikke utelukke at det skjer, men det er forbausende sjelden vi klarer å påvise dette, sier Bønes til Dagbladet.no.

Han tror problemet i så fall er marginalt i forhold til avisskriveriene.

- Ofte er det jenter som har vært på fest som anmelder navngitte personer for voldtekter som skal ha skjedd på nachspiel. De husker bare at de ble med noen hjem før de våkner morgenen etterpå. Da tenker mange at det må ha vært mer enn alkohol i drinken. Ofte er det mødrene som presser dem til å anmelde forholdet, poengterer Bønes.

Den positive sideeffekten ved denne myten kan likevel være at jenter i større grad passer på hverandre på byen og er spesielt oppmerksomme på alkoholens effekt på sine veninner. Irrasjonell frykt for fiktive trusler kan altså ha positive bieffekter på folks oppførsel, noe vi også ser gjennom eksempelvis religion. Likevel har dette en negativ side ved at man ofte mister fokus på de egentlige truslene og velger å bruke tid på å unngå de fiktive problemer som man kan håndtere, heller enn de faktiske problemene som kan virke uhåndterlige.

Frykten for å bli neddopet på byen er altså bare enda en myte i rekken av myter som media elsker å spre, fordi de lever av folks frykt og fascinasjon for tragedier og det skumle og ukjente som kan ramme selv de beste av oss. Og så glemmer man at det egentlige problemet er at alt for mange ruser seg alt for mye helt frivillig hver helg på byen.

Relateterte bloggposter:

1. Fikk sparken for å si sannheten om narkotika
2. Hvis bare…
3. Nuform svarer på mail… bare ikke på min
4. Sharia-lover i Norge? Neppe, Vidar Kleppe.

Og oppfølgeren:

How It All Ends

Relateterte bloggposter:

1. The Tom Cruise Scientology video

En majoritet av de som er motstandere av abort, aksepterer abort i tilfeller hvor graviditeten skyldes voldtekt eller incest.

De samme menneskene begrunner sin abortmotstand med at et foster har fullt menneskeverd på lik linje med alle andre barn og voksne fra det øyeblikk befruktningen av eggcellen skjer.

Tenk litt over det. En blastocyst bestående av en håndfull celler har altså nøyaktig samme menneskeverd som Jens Stoltenberg. Å abortere celleklumpen er likestilt med å myrde Jens Stoltenberg, i øynene til disse abortkvasifundamentalistene. Alder på individet, regnet fra unnfangelsen som nullpunkt, er helt uten betydning.

Dette fremtvinger spørsmålet: Hva så om Jens Stoltenberg var et resultat av at hans mor, Karin Stoltenberg, ble voldtatt sommeren 1958?

Hvis et foster og et voksent individ er identiske med tanke på menneskeverd, og man kan tillate at fosteret drepes under visse forutsetninger, er det da akseptabelt å myrde Jens Stoltenberg hvis han var et resultat av en voldtekt?

Selvsagt ikke, sier du kanskje. Men hvorfor ikke, hvis man skal følge resonnementet til disse abortmotstanderne? Menneskeverdet er identisk fra befruktning skjer til et menneske dør. Det er ingenting som skiller fosteret fra Jens med hensyn til hvor mye livet er verdt. Den logiske konsekvens av dette må da være at disse abortmotstanderne mener at å ta livet av vår statsminister, hvis han var et resultat av en voldtekt, ville være mer akseptabelt enn om han ikke var resultat av en voldtekt.

Just sayin’.

Relateterte bloggposter:

1. Voldtekt og sex-politi
2. Tanker om barneporno
3. Frivillig sex er ikke voldtekt

The Government’s drugs tsar was forced to resign last night for stating his view that cannabis, ecstasy and LSD were less harmful than the legal drugs tobacco and alcohol.

The Home Secretary Alan Johnson asked Professor David Nutt to resign as chairman of the Advisory Council on the Misuse of Drugs (ACMD), saying he had “lost confidence” in his ability to give impartial advice.

[...]

Professor Nutt had become a thorn in the side of ministers with his criticisms of drugs policy. He clashed with former home secretary Jacqui Smith when he suggested ecstasy, which causes 30 deaths a year, was less dangerous than horse-riding, which causes 100 deaths a year. He also argued that, to prevent one episode of schizophrenia linked to cannabis use, it would be necessary to “stop 5,000 men aged 20 to 25 from ever using” the drug.

Rådgiveren ble altså sparket for å ha sagt hva vitenskapelig forskning forteller oss om narkotika og dets faktisk farer – farer som i mange tilfeller er vesentlig lavere enn hva myndighetenes skremselspropaganda vil ha oss til å tro. Sannheten er nemlig at mange forbudte narkotikum er svært lite skadelige, og David Nutt ble spesielt upopulær etter et foredrag nylig hvor han påpekte det svært kunstige skillet mellom alkohol/tobakk og andre ulovlige rusmidler.

Nutts respons til oppsielsen var følgende sannhetsord:

My view is policy should be based on evidence. It’s a bit odd to make policy that goes in the face of evidence. The danger is they are misleading us. The scientific evidence is there: it’s in all the reports we published. Our judgements about the classification of drugs like cannabis and ecstasy have been based on a great deal of very detailed scientific appraisal.

Gordon Brown makes completely irrational statements about cannabis being ‘lethal’, which it is not. I’m not prepared to mislead the public about the harmfulness of drugs like cannabis and ecstasy. I think most scientists will see this as an example of the Luddite attitude of governments towards science.

Han påpekte også at cannabis ikke var spesielt farlig, og at foreldre burde bekymre seg mye mer over alkohol:

The greatest concern to parents should be that their children do not get completely off their heads with alcohol because it can kill them … and it leads them to do things which are very dangerous, such as to kill themselves or others in cars, get into fights, get raped, and engage in other activities which they regret subsequently. My view is that, if you want to reduce the harm to society from drugs, alcohol is the drug to target at present.

David Nutt forteller sannheten, en sannhet som de fleste eksperter er enige med ham i. Men ettersom hans uttalelser, basert på vitenskapelig forskning, ikke stemmer overens med regjeringens skremselspropaganda og dermed ga folket et “blandet budskap”, ble han kastet på dør.

Norske myndigheter kunne trenge en David Nutt selv. Kanskje han kan få jobb her?

Oppdatering: Hvis du tilfeldigvis er britisk, så kan du signere en underskriftskampanje for å få ham tilbake i stillingen sin :-)

http://petitions.number10.gov.uk/Back-Prof-Nutt/

Relateterte bloggposter:

1. Drugs ‘legal in 10 years’ claim
2. Fordomsfull narkotikapolitikk
3. I take illegal drugs for inspiration
4. Alko mer skadelig enn cannabis
5. Neddopet på byen? Neppe. Du har nok bare drukket for mye.

Klikk for full størrelse.

Etter tips fra Hagr.

Relateterte bloggposter:

1. Protected Intolerance
2. Science vs Faith
3. Cectic.com
4. Aspirin versus Prayer
5. Homeopati – full of shit

“We Are All Connected” was made from sampling Carl Sagan’s Cosmos, The History Channel’s Universe series, Richard Feynman’s 1983 interviews, Neil deGrasse Tyson’s cosmic sermon, and Bill Nye’s Eyes of Nye Series, plus added visuals from The Elegant Universe (NOVA), Stephen Hawking’s Universe, Cosmos, the Powers of 10, and more. It is a tribute to great minds of science, intended to spread scientific knowledge and philosophy through the medium of music.

Lyrics:

[deGrasse Tyson]
We are all connected;
To each other, biologically
To the earth, chemically
To the rest of the universe atomically

[Feynman]
I think nature’s imagination
Is so much greater than man’s
She’s never going to let us relax

[Sagan]
We live in an in-between universe
Where things change all right
But according to patterns, rules,
Or as we call them, laws of nature

[Nye]
I’m this guy standing on a planet
Really I’m just a speck
Compared with a star, the planet is just another speck
To think about all of this
To think about the vast emptiness of space
There’s billions and billions of stars
Billions and billions of specks

[Sagan]
The beauty of a living thing is not the atoms that go into it
But the way those atoms are put together
The cosmos is also within us
We’re made of star stuff
We are a way for the cosmos to know itself

Across the sea of space
The stars are other suns
We have traveled this way before
And there is much to be learned

I find it elevating and exhilarating
To discover that we live in a universe
Which permits the evolution of molecular machines
As intricate and subtle as we

[deGrasse Tyson]
I know that the molecules in my body are traceable
To phenomena in the cosmos
That makes me want to grab people in the street
And say, have you heard this??

(Richard Feynman on hand drums and chanting)

[Feynman]
There’s this tremendous mess
Of waves all over in space
Which is the light bouncing around the room
And going from one thing to the other

And it’s all really there
But you gotta stop and think about it
About the complexity to really get the pleasure
And it’s all really there
The inconceivable nature of nature

Relateterte bloggposter:

1. Carl Sagan – “A Glorious Dawn” ft Stephen Hawking (Cosmos Remixed)
2. Bob Park: A LETTER TO THE PRESIDENT ABOUT NASA SCIENCE
3. That’s All There Is To It
4. Bill O’Reilly får så ørene flagrer
5. En felles klode

Fakta: De er atletiske som ingen andre. De løper fort, hopper høyt, svever langt og har en enorm utholdenhet.

Fakta: De er rytmiske guder. Mens norske menn til nød klarer å lære seg noen følelsesløse swingbevegelser som er like lidenskapelige og rytmiske som en halvråtten medisterpølse, kan afrikanske menn bevege hoftene så heftig at kvinner befruktes spontant i mange meters omkrets.

Fakta: De er født med musikalske talenter som får selv våre fremste artister til å skamme seg så mye og så hardt at de minst en gang i løpet av karrieren må lage en plate sammen med afrikanske musikere bare for å kunne fremstå som om de selv besitter groove.

Afrikanere er noe for seg selv. Det visste jeg godt da jeg som tiåring skulle begynne som elev i fjerde klasse på Victoria School i Kisumu, Kenya. Dette var i 1984, og min far skulle jobbe som leder for Redd Barna i dette spennende Øst-Afrikanske landet.

Huset med det rare i

Kisumu ligger nesten midt på ekvator. Midt på dagen kastet vi ingen skygge, og overgangen fra dag til natt skjedde alltid til samme tid året rundt. Mens vi i Norge har lange kvelder og treige morgener, gikk det fra lyst til mørkt i løpet av en liten halvtime i Kenya. Huset vårt hadde Redd Barna-kontorer i andre etasje, væpnede døgnvakter og tildels rabiat vakthund, en kokk som alltid var lettere indignert over at vi helst ville lage maten vår selv, hushjelp som selvsagt het Mary, papayatre i hagen, en rik inder med fem biler som nærmeste nabo, vegger fylt av kravlende av gekkoer og maur, og lå en liten halvtimes barnegange fra skolen. En skolevei jeg husker mest på grunn av lukten. Det bebodde Afrika lukter nemlig alltid av brent søppel og svidd gummi. En i utgangspunktet motbydelig lukt, men denne råtne afrikanske eimen har grepet tak i mitt hjerte, og ved den minste gjenkjennelse av slik lukt omfavnes jeg i en tåke av gode minner.

Men det var også mye fint å se for en liten gutt som ikke raget så veldig høyt over ugresset og buskaset i veikanten. Jeg husker de rare plantene, og de store insektene som kravlet på dem. Den røde sanden i veiskulderen, og den tørre, glohete, sprukne asfalten. Turen til og fra skolen kunne av og til ta litt ekstra lang tid når jeg oppdaget noe interessant langs veien. Kanskje en svær edderkopp som fortærte en ulykkelig gresshoppe. Eller en påkjørt katt som i løpet av timer ble fortært av aggressive maur. Det var så mye å studere at jeg rent kunne glemme å svinge inn til huset der jeg ruslet hjemover fra skolen. Hadde jeg gjort det, ville jeg etter kort tid vasset i Lake Victoria. En deilig tanke under den brennhete solen midt mellom nord og sør, om man ser bort fra bilharzia-infeksjonen jeg da mest sannsynlig ville pådratt meg en vindstille og bølgeløs dag.

Sånn. Da vet du sånn omtrent hvor jeg bodde.

Skolestart

Kort tid før vi skulle starte skoleåret på den lokale barne- og ungdomsskolen, hadde jeg og mine to brødre vært og hilst på skolens rektor sammen med våre foreldre. Hun var en kraftig og myndig kvinne. I dag ser jeg henne for meg omtrent som en av Vogonerne fra Hitchikers Guide to the Galaxy. De store, vagt humanoide og fryktinngytende utenomjordiske skapningene som drar med seg Arthur Dent og Ford Prefect bort fra Jorden like før den tillintetgjøres. Det var en ting å være på skolen når mamma og pappa var med. Det var noe helt annet å bli forlatt utenfor skolens inngang alene mens mammas lille lyseblå Suzuki gradvis gikk i oppløsning i den glohete luften som bølget over asfalten. Vi hadde ingen Babel Fish i øret. Vi hadde ingen elektronisk Guide med en stor “Don’t panic!“-knapp på fronten. Tvert i mot hadde vi svært mye av nettopp det. Panikk.

Første skoledag. Alene. Dette er nå 25 år siden, og det er begrenset hva jeg husker. Men det som ennå står helt tydelig for meg er min lillebror Peter og jeg som stod utenfor skolens kilometerhøye jerngitterport, sparket nervøst i den røde sanden, og følte oss mer forlatt og fortapt enn noensinne før. Fra et liv på trygge lille Tonstad, hvor alle kjente alle, stod vi nå her, en gutt på 10 og en gutt på 8 år, og skulle møte en helt ny kultur, en helt ny verden, alene. Der, innenfor det høye gjerdet, under det vaiende kenyanske flagget, mellom bambusskogen og de støvbrune murbygningene, lekte våre kommende klassekamerater med klinkekuler i sanden. Vi så på dem. Vi så på hverandre.

No way.

Første skoledag startet med at vi gikk hjem allerede før skoledagen var begynt. Det føltes som det eneste vi kunne gjøre, samtidig som vi visste at det var galt. Og hjemme ble det bråk. Mamma hentet pappa fra kontoret i andre etasje, og det ble grining, skjenning, en beklagende telefon til Vogoneren, og så vi ble kjørt tilbake til skolen.

Skolen med det rare i

Å spasere inn i klasserommet mitt var som å gå 50 år tilbake i tiden. Pultene var av samme type som jeg bare har sett på museum i Norge. Tykke pulter med en overflate som kunne åpnes for å avdekke et hulrom under. Der kunne man oppbevare skolebøker, linjal, passer, blyanter, blekkhus og fyllepenn. Ja, jeg sa museum, ikke sant? Vi brukte nemlig fyllepenn og blekkhus. Mine klassekamerater måtte lære meg å bruke dette gamle, men for meg så ukjente, skriveredskapet. Jeg syntes det var råtøft. Fyllepenn liksom. Det hadde jeg alltid drømt om å prøve. Jeg var en gadget-freak allerede den gang, selv om denne gadgeten var noe mer primitiv enn de teknologiske duppeditter jeg nå leker meg med. Pennen måtte skrus fra hverandre for å fylles på med blekk. Inni var en gummibeholder man måtte trykke på mens pennespissen var passe dypt nede i blekkhuset, og når man løsnet på grepet ble en dose blekk sugd inn i pennen. Det krevde litt trening, men stilig var det, selv om det var umulig å unngå å få blekksorte hender i løpet av en skoledag.

Papiret vi skrev på var alltid dårlig, grått resirkulert papir, hvor man kunne se deler av bokstaver og annet trykk fra avisene de var resirkulert fra. Brukte man litt for mye trykk når man skrev, skar fyllepennspissen gjennom og rev en stor flenge i det tynne arket. Og det rareste av alt: Tavlen var svart, ikke grønn slik som hjemme. Alt var annerledes.

Vi var rundt 40 elever i samme klasserom. En salig blanding av en hel del afrikanere, en god dose indere, og nøyaktig en stykk meg. Ved siden av meg satt en indisk gutt. Jeg ble aldri lei av å stirre på ham. Han hadde de største og mest skinnende øyne jeg noensinne har sett på et menneske. Og så rant det tårer fra dem hele tiden. Øynene var som to overfylte blanke, norske fjellvann. En dag våget jeg meg til å spørre hvorfor han måtte sitte med tørkepapir og tørke øynene sine hele skoledagen. Da forklarte han meg at han hadde en øyesykdom som gjorde ham slik. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Jeg bare stirret enda mer. Det var trist og fascinerende på samme tid. Hvorfor kunne han ikke bare gå til legen og få det fikset? Jeg kjente ingen i Norge med en slik rar sykdom. Og hva var det med håret til jentene? Hvordan kunne de komme en dag på skolen med helt kort, krusete hår tett inntil hodet, for så neste dag komme med en gigantisk afro? Hvordan fikk de det til? Hvor kom det ekstra håret fra sånn over natten? Jeg kunne stirre og stirre og fundere på dette.

Dipesh

Så var det Dipesh. Den lille indiske gutten som ble utnevnt til å være min “fadder”. Han gikk i klassen min og fikk i oppdrag å lære meg om alle regler og rutiner på skolen. Og det var mye å lære. Vi gikk nemlig i skoleuniform. Grønnrutete skjorte, grå shorts, hvite sokker og brune sko.

I friminuttene spilte vi ofte med klinkekuler. Det var nesten som hjemme i Norge, bare at de hadde en ekstra finesse i spillet sitt. Man kunne nemlig skyte vekk andre klinkekuler ved å legge håndbaken flatt på bakken, legge en klinkekule foran det ytterste leddet av langefingern, spenne den bakover som en pistolhane, og skyte kulen på motstandernes klinkekuler. Det tok litt tid å mestre denne teknikken, men jeg likte det. Det var stilig. Omgangene med klinkekuler kunne gå fort og heftig for seg, og i kampens hete mistet jeg en dag en knapp på skjorta. Dipesh ble helt fra seg av frykt. Jeg skjønte ikke problemet, men den lille inderen dro meg til side for å forklare meg litt om livets realiteter i den afrikanske skolen. Her måtte man se anstendig ut, og hvis en lærer oppdaget at man manglet en knapp i skjorta, var det ikke godt å vite hva som kunne skje. Hvor var sysakene mine, spurte Dipesh? Sysaker? Ja, jeg hadde vel nål og tråd og ekstra knapper med meg? Nei, jeg hadde ikke det. Den lille inderen så opp på meg med sine store brune øyne og sukket oppgitt. Neste skoledag hadde jeg sysaker og ekstra skjorteknapp i pennalet mitt.

Lærdom: Vær alltid beredt!

Gymtime

P.E. Phys. Ed. Grøss. Jeg hadde alltid hatet gym, og nå skulle jeg altså praktisere idrett sammen med atleter av verdensklasse. Sammen med disse gudene av noen sprintere som kom til å le rått av meg. Vi hadde ingen gymsal, men en innegjerdet gressmatte som kunne brukes til alt mulig. Jeg husker bare én gymtime. Jeg tror det var den første jeg hadde. Vi skiftet ikke klær, men hadde gym i skoleuniformen. Svette gjorde vi uansett i den varmen som var. I enden av gressmatta, i skyggen av noen store, gamle trær, skulle vi løpe om kapp. To og to, på tvers av banen. Jeg var livredd, stod på startstreken og skalv. Det var ingen utvei fra dette. Jeg kunne ikke løpe hjem til mamma denne gangen. Jeg var fanget. Resten av klassen stod rundt og så på. Banen var ikke lang, kanskje bare 50 meter, men et sted mellom start- og målstrek visste jeg at jeg ville dø. Av skam. Alle kikket på meg. Jeg stod på startstreken og var klar til å ydmykes.

Ready – set – go! Jeg sparket fra og sprang det beste jeg var god for. Den varme, tørre afrikanske luften fylte lungene mine i korte øyeblikk, før den ble blåst ut igjen mellom tørre lepper. Jeg hadde alltid vært en av de treigeste guttene i klassen på sekstimetern. Kroppen min var ikke bygget for slikt. Selv om jeg kunne kjenne i hele meg hvordan jeg skulle plassere et ben foran det andre i perfekt rytmikk, hvordan benmusklene skulle drive meg fremover som et spyd gjennom den tette og seige luften, så fikk jeg det aldri til i praksis. Det gikk aldri fort nok. Musklene og skjelettet ville liksom ikke, selv om hjernen prøvde så godt den kunne å sende de riktige kommandoene ut til lemmene.

Men nå gjaldt det. Nå var det nye motstandere. Jeg kjempet mot de beste i verden. De raske negerguttene alle nordmenn hadde lest om. De som måtte løpe mange mil til og fra skolen, eller for å hente vann til sin sultende familie. De som var bedre trent enn OL-utøvere allerede før de var fylt 10 år. Helt ufrivillig. Nå var det dem mot meg. Jeg hadde ikke en sjans.

Kappløpet var i gang. Bena mine fant rytmen. Armene tegnet perfekte sirkler i luften på hver side av meg. Hjernen satt bakerst i denne dobbeltsculleren av en kropp og ropte taktfaste kommandoer som kroppen min for en gangs skyld adlydde. Run Forrest, run! Det tørre støvet hvirvlet opp rundt meg, gepardflekkene tegnet seg svakt mot den hvite huden min, jeg ga alt. Min svarte nye venn forsvant ut av synsfeltet mitt. Jeg stirret fremover. Der var målstreken, og jeg bøyde meg litt ekstra forover, sparket ekstra hardt fra på de siste skrittene, og kastet meg over mål. Et sekund eller to etterpå fikk jeg selskap av min motstander. Jeg hørte klapping. Jeg snudde meg og kikket på klassen min. Hadde jeg vunnet? Vant jeg? Jeg vant! Jeg løp raskere enn en neger. Er det mulig? Ingen er vel raskere enn dem?

Men jo. Den dagen var en liten hvit, tykkfallen gutt fra Sirdal den raskeste negergutten i Kenya.

Lærdom: Ikke alle negere er afrikanere.

Vitenskapelig presisjon

Etterhvert som vi gikk på skolen, tok foreldrene oss ut av flere og flere fag til fordel for en mer tilpasset hjemmeundervisning. Men et fag jeg husker vi beholdt på den afrikanske skolen, var naturfag. Om vi lærte så mye av det, er en annen sak. Jeg husker at selv som fjerdeklassing syntes jeg det var høyst mistenkelig da vår naturfaglærer, en mann med så tunge øyelokk at det alltid undret meg at han kunne se oss elever i det hele tatt, fortalte at “if the sun was only an inch closer to the Earth, the planet would burn up – just an inch, I tell you – an inch!“. Han holdt opp hånden og viste med pekefingeren og tommelfingeren i en klype, som om han holdt en usynlig kenyansk shilling på høykant, hvor hårfint det var at vi i det hele tatt kunne leve på denne planeten. Nåh, jeg var skeptisk, men turte ikke ytre min innvending.

På skolen ble det nemlig praktisert fysisk avstraffelse av elevene. Hver morgen, etter at vi hadde hatt utendørs morgensamling hvor vi ba Fadervår (eller i mitt tilfelle mimte, fordi selv etter et helt skoleår år fikk jeg aldri med meg ordene som etterfulgte “Our Father, thou art in heaven…“), og sang nasjonalsangen, ble det i klasserommene delt ut slag med en stiv trelinjal på håndflaten til de som hadde gjort noe galt dagen før, ikke gjort leksene sine, eller som av annen grunn hadde pådratt seg lærerens vrede. Skoledagene startet med mye grining og barneøyne fulle av frykt, og selv om jeg innerst inne visste at han aldri ville tørre å straffe en hvit elev, var jeg like livredd hver gang.

Lærdom: Hvit hud kan være et vern, men det er ikke et panser.

Noen er likere enn andre

På gode, gamle Sirdal Sentralskule var et av de sentrale fagene Kristendom. Vi lærte om Gud og Jesus og Noa og Judas og måtte pugge Fadervår og noen bibelvers utenat. På Victoria School var det ikke fullt så enkelt.

Da vi skulle ha vår første religionstime, gikk klassen fra å være en samlet enhet, til å splittes i alle retninger. Utenfor klasserommet spurte medelevene oss hvilken religion vi tilhørte. Hva? Fantes det flere enn en? De kikket rart på oss. Eh, vi var vel kristne, svarte min bror Robert og jeg prøvende. Ja, OK, men hvilken denominasjon, lurte de på? Denomikåffårnåge? De ga oss noen eksempler. Var vi Metodister? Lutheranere? Protestanter? Katolikker? Tja, si det. Vi var kristne, det var alt vi visste. Men vi hadde hørt om Martin Luther og tippet at det måtte være en ledetråd, så da var vi nok Lutheranere.

Vår første religionstime var i feil klasserom. Sammen med folk vi ikke delte livssyn med. Vi var små barn som bare ville leke sammen i fred og harmoni, men allerede nå ble vi fortalt at vi var grunnleggende forskjellige. Man kunne se verden på nøyaktig samme vis i friminuttene, men i religionstimen tilhørte man ulike univers.

Det var kanskje et større overgrep mot barna enn slagene med linjalen.

Lærdom: Religion skaper splid.

Black Magic

Da jeg fylte 10 år feiret jeg min bursdag i England hos min bestemor og øvrig familie. Hun laget den mest fantastiske bursdagskaken jeg noensinne har hatt. En rektangulær sjokoladekake med et pianoklaviatur som pynt. De hvite tangentene var av marsipan, og de sorte var kvikk-lunsj. Jeg hadde et par år tidligere begynt å spille piano, og var lidenskapelig oppslukt av musikk, så den kaken var midt i blinken. Enda tøffere var gaven jeg fikk. Et digitalt armbåndsur som kunne spille hele 12 melodier. Og ikke bare det, i displayet var det notelinjer på tvers helt øverst, og mens den spilte melodiene viste den notene i sanntid! I 1984 var dette futuristisk, og jeg ble aldri lei av å høre de pipemelodiene og se notene danse over displayet på klokken min.

Noen uker etter bursdagen min var jeg vel etablert på den kenyanske skolen, og en dag ville en av medelevene mine se hva jeg bar rundt håndleddet. Jeg viste frem klokken, og de andre elevene flokket seg rundt meg. Jeg trykket på noen knapper, og så begynte klokken å spille sin sterile versjon av Happy Birthday bestående av høyfrekvente sinustoner. Guttene rundt meg var lamslått. De gapte og så på hverandre. “It’s magic!“, utbrøt en av dem. Jeg følte meg som om jeg hadde reist 10.000 år tilbake i tiden og fyrte opp en lighter foran en stamme med steinaldermennesker.

Lærdom: “Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.” – Arthur C. Clarke

Vi er alle afrikanere – bare ikke alltid samtidig

Jeg lærte mye av mitt lille skoleår på Victoria School. Men den viktigste lærdom var kanskje følelsen av å være en minoritet. Å være innvandreren. Den som måtte lære seg skikk og bruk. Den som ikke helt behersket språket, ikke helt fant seg til rette i religionen og kulturen, og ikke helt følte seg hjemme, uansett hvor godt vare på jeg ble tatt av mine vennlige medelever.

Jeg var den rare hvite gutten som skilte seg ut. Ikke en gjennomreisende turist, men en som skulle bo der og tilpasse seg samfunnet. Deres samfunn.

Det er en følelse jeg tror de fleste kan ha godt av å kjenne på kroppen.

Relateterte bloggposter:

1. Kenya, Leakey, hodeskaller og jeg

Dette filosoferte jeg litt over en dag for mange år siden. Og etter å ha fått samlet tankene litt oppdaget jeg at vårt plassbehov, rent fysisk, var vesentlig mindre enn jeg først hadde tenkt.

Tankene mine startet med å lure på om alle mennesker på Jorden kunne få plass i lille Norge? Kan vi det? Ja, jeg innså fort at spørsmålet var latterlig. Oppreiste mennesker tar ikke så veldig mye plass. Vårt fysiske fotavtrykk er vesentlig mindre enn vårt miljømessige fotavtrykk. Så jeg kokte fort problemstillingen ned til om alle kunne få plass i min hjemkommune, Sirdal.

La oss se.

Sirdal kommune har et areal på 1379,5 km². I dag regner man med at det bor 6,79 milliarder mennesker på jorden. La oss regne litt. En kvadratkilometer er en million kvadratmeter. 1380 kvadratkilometer gir da 1,38 milliarder kvadratmeter. 6,79 dividert på 1,38 gir oss rett i underkant av fem. Fem personer per kvadratmeter.

Tenk så hyggelig da? Alle verdens mennesker samlet i Sirdal kommune i en lokalt-global gruppeklem! Det er faktisk mulig!

Ingen relaterte bloggposter.

Det finnes så mange gode mennesker. Så mange gode handlinger. Så mye kjærlighet der ute. Så mange mennesker som er så uendelig mye bedre enn meg selv.

Det kan jeg leve med.

Men jeg får en følelse av at religiøse mennesker ikke kan det. De må i sin utilstrekkelighet projisere enhver god tanke, handling eller hendelse til noe større enn dem selv, fordi de ikke klarer å akseptere at de ikke selv alltid strekker til.

Jeg blir selv rørt til tårer av å se eller oppleve en god menneskelig handling. Noen som gir noe til andre. Noen som ofrer seg selv for andre. Og jeg elsker mennesker for denne evnen til å være gode mot hverandre. Jeg vil ikke ta æren bort fra individet og tilegne det en upersonlig, abstrakt og usynlig entitet bare fordi jeg ikke selv er stor nok til å omfavne andres storhet.

Det at jeg selv ikke strekker til, betyr ikke at andre ikke kan være så mye større enn meg. Det aksepterer jeg. Derfor trenger jeg ingen gud å stifte andre menneskers godhet fast til.

Mennesket i seg selv er godt nok for meg.

Relateterte bloggposter:

1. Salg av mennesker?
2. Håndvask kan redde en million mennesker årlig
3. Er sjimpanser mennesker?

Albert Einstein

Relateterte bloggposter:

1. Einstein’s God
2. A Personal God
3. Bibelen: En advarsel!
4. Hva muslimer egentlig mener
5. How to be a Bible Apologist