ToreO.no

PoliTickr

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Wed, 12 Jul 2023 10:16:00 +0000

Har startet podcasten PoliTickr sammen med Amund Vik.

NTNU AMOS - 10 remarkable years

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Tue, 06 Jun 2023 08:44:00 +0000

Today we celebrated 10 remarkable years and the closure of NTNU AMOS, the Centre for Autonomous Marine Operations and Systems. Here is my opening remarks.

Ladies and gentlemen,
Today, we gather to celebrate a remarkable milestone in research and innovation. For a decade, NTNU AMOS, the Centre for Autonomous Marine Operations and Systems, has pioneered groundbreaking scientific endeavors. As a center of excellence established by the Norwegian Research Council, it has been instrumental in pushing the boundaries of knowledge and technology in autonomous marine operations.

Reflecting on NTNU AMOS, we recognize the immense value that research centers like this bring to society. The Centre of Excellence scheme, initiated by the Research Council of Norway, provides a platform for our finest researchers to pursue ambitious scientific objectives through collaboration and long-term funding. These centers serve as innovation hubs, tackling complex problems that demand interdisciplinary research and ambitious ideas.

NTNU AMOS is a shining example of the transformative power of research. Its work has generated new knowledge and competencies, sparking innovations across crucial sectors of our economy, particularly the blue economy. From offshore energy to aquaculture, shipping to tourism, NTNU AMOS's advancements have far-reaching implications for Norway and the entire Trøndelag region.

Digitalization plays a key role in NTNU AMOS's progress. Integrating digital technologies into traditional industries and ocean management is crucial. Intelligent marine structures, autonomous ships, marine robotics, and artificial intelligence have the potential to revolutionize our interaction with the ocean. NTNU AMOS's achievements, such as training underwater robots and autonomous ships to sense and respond to potential risks, are remarkable. These breakthroughs hold immense promise and shape the future of our digitalization strategy.

NTNU AMOS also addresses the imperative of the green transition. Just as President Kennedy's plan to land a man on the moon sparked a technological race, we now witness an industrial revolution in shipping focused on decarbonization. To reduce CO2 emissions, new fuel types like ammonia, ethanol, and methanol gain prominence. Exploring and developing a full value chain for high-speed hydrogen and battery-electric fast ferries by the regional authorities along the coast of Norway and utilizing autonomous ships for slower-speed transportation in the Trondheimsfjorden Test Area for Autonomous Ships, demonstrate our commitment to sustainable solutions. These innovations reduce costs, emissions, and may revolutionize maritime transportation.

Addressing the biodiversity crisis is another crucial aspect of NTNU AMOS's work. Oceans are essential for life, providing sustenance, oxygen, and habitats for countless species. However, climate change, pollution, and overfishing threaten marine ecosystems. NTNU AMOS and its partners develop technology and methods for mapping and monitoring the oceans. Understanding dynamic processes and trends helps us protect and preserve marine environments for future generations.

The potential within our oceans is immense. Exploring underwater landscapes requires responsible solutions. Collaboration between NTNU and its partners bridges technology and natural sciences, encompassing marine technology, cybernetics, biology, chemistry, geology, and archaeology. Diverse fields of expertise tackle challenges and unlock opportunities in the blue economy.

NTNU AMOS represents the power of collaboration and nurturing talent. Its track record of producing a record number of competent graduates with over 1000 MSc and over 140 PhDs holders (with 80 more in progress)—who will become change agents in society, is remarkable. Intellectual capital is our most valuable resource, and we have high expectations for the next generation of decision-makers emerging from institutions like NTNU AMOS.

We take pride in the spin-off companies that originate from NTNU AMOS's research, driving innovation and contributing to the growth of the Trondheim region. Trondheim and Trøndelag may become our own "Silicon Oceans or Port," surrounded by world-leading industries and research institutions.

Amidst today's geopolitical risks, we cannot overlook the critical need to protect our underwater infrastructure. Internet connectivity and energy pipelines that fuel Europe and the UK face threats. Hybrid warfare and adversarial capabilities, like those of Russia, pose risks to this crucial infrastructure. Developing advanced security systems and surveillance is vital for ensuring their safety. By investing in cutting-edge technologies and remaining vigilant, we defend against complex threats and safeguard our underwater assets.

As a nation, we must recognize the potential and unique position we hold in the oceanic realm. With two-thirds of Earth's surface covered by water and vast untapped resources in the oceans, we must embrace a leadership role. Investing in the new Norwegian Ocean Technology Centre, and its necessary laboratories and facilities, drives the technological advancements we need. Singapore, South Korea, and China have embarked on similar endeavors, and it would be a scandal for Norway to lag.

In closing, I recall a conversation with Charlie Duke during the Starmus festival in Trondheim. Charlie was the voice from Houston in 1969, and later became the youngest to set his foot on the Moon, with the Apollo 16 expedition. And I got the opportunity to ask him if Arthur C. Clarke's famous words, "How inappropriate to call this planet Earth when it is clearly Ocean", matched his view from the moon.

While the excitement of venturing into outer space is undeniable, Norway holds a unique position and responsibility in exploring the oceanic realm. We lead in the blue economy, and our ambition should reach for the sky. I pledge full support for the benefit of Trøndelag, Norway, and the world. Let us keep moving forward, even after AMOS has closed.

And Charlie? He responded with a smile.
Thank you.

En ny normal eller en unormal framtid?

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Thu, 28 Oct 2021 08:14:00 +0000

Innledning på Arena Trøndelag. Trondheim, 27. oktober 2021.

De generasjonene som vokser opp i vår tid, vil for alltid kunne møte et menneske fra et annet sted i den industrialiserte verden – og minnes de dagene, ukene, månedene da gatene var tomme – da verden satt inne. Da vi var stengt ute og stengt inne – som de sang i sangen Trondheim kommune delte rundt påsketider ifjor. Ja, for det var ifjor. Pandemien herja oss i halvannet år, før vi begynte å bevege oss tilbake til normalen. De siste dagene har minnet oss om at det ikke er helt normalt ennå, og Skandinavia og flere vestlige land er unormalt godt beskyttet på grunn av lav vaksineskepsis – men vi merker det nå – vi er mer og mer tilbake. Bare denne konferansen viser det.

Pandemisangen Trondheim

Men er vi tilbake til normalen? Var vi ikke alle enige om at det ville bli en «ny normal». Pandemien har endret oss. Pandemien har endret samfunnet. Pandemien har vist oss nye måter å leve livene våre på. Nye måter å tjene penger på. Nye måter å organisere samfunnet på. Men hvordan? Og betyr den nye normalen at vi nå kan senke skuldrene, puste lettet ut og så starte på nye hverdager må færre bekymringer og for å realisere omforente mål?

Tja. Klimakrisen er ikke over. Det er stor forskjell på vaksinedekning verden rundt. Folkevandringene fra krig og nød vil ta seg opp igjen når grensene ikke lenger er hermetisk lukket og flyene ikke lenger står på bakken. Skjønt flyene – vil vi fly som før? Skal vi ikke møtes på Teams nå? Og hvor mange selskaper overlever? Og hvordan blir rutestrukturene framover? Vil vi kunne fly direkte til utlandet fra Værnes til like mange destinasjoner som før, eller må vi påregne flere turer via flyselskapenes HUBer, i Stockholm, Oslo, Køben, Amsterdam? Transit virker tilforlatelig, men med ventetid, blir avstanden opp til Trondheim større for både næringsliv, feriereiser og reiseliv. Det vil nok i så fall merkes for alle som trenger fysiske besøk for å tjene penger. Vi må legge en ny strategi for luftfarten i Trøndelag etter pandemien. Jeg vet at Luftfartsforum er igang, men de trenger oppmerksomhet og innspill om behov fra dere. Det må dere ta ansvar for.

Så tilbake til «normalen», selv om den er ny og vi må høste av gode erfaringer.

Den nye normalen er at vi skal ut av pandemien og inn gjennom et krevende grønt skifte. Varmere, villere og våtere vær – var meterologenes langtidsvarsel over 50 år i Trøndelag. Det merker vi i fylkeskommunen som har 6000 km med fylkesveg – utallige stikkrenner som må oppgraderes, bruer som trues av flom og grøftekanter hvor floraen endrer seg med mer hurtigvoksende vekster som må slås tidligere for å ivareta trafikksikkerhet. 6000 km fylkesvei gir 12 000 km grøftekant... Dere i kommunene merker det på det kommunale vann- og avløpssystemet som utsettes for mer stress når det kommer mer nedbør på kortere tid. Mange av vannsystemene ble dimensjonert for en annen tid.

Klimaendringene er her og hele verden jobber med å kutte utslipp. Selv regimer vi ikke vil sammenligne oss med, erkjenner behovene for utslippskutt. Både India og Kina, de to mest folkerike landene i verden, gjør feks mye på dette området nå, selv om de fortsatt vil ha vekst i utslippene i mange år ennå. Jeg tror verden vil lykkes med å løse klimakrisen, men det er for sent å stanse klimaendringene. De vil komme – det vi må sørge for – er å unngå at de kommer helt ut av kontroll ved å legge alt trykk inn på å nå 1,5 gradersmålet. Vi må både klimatilpasse oss og vi må kutte utslipp.

I Trøndelag er ambisjonen å bli klimanøytral innen 2030. Vi slipper ut omslag 3 millioner tonn CO2 som er menneskeskapt. Det betyr at tallet ikke må vokse og vi må både kutte og fange 3 millioner tonn CO2 i Trøndelag. Helst mer.

Skal vi lykkes, må vi ha med folk og næringsliv på jobben. Vi må skape arbeidsplasser, opprettholde bosetting og tjene penger for å få det til. Og det er også strategien:

- Kutte og fange utslipp

- Skape arbeidsplasser

- Opprettholde bosetting

- Tjene penger

Vi skal ut av pandemien til en ny normal. Men så viser det seg at oppstarten i verdensøkonomien etter pandemien er veldig unormal. Kanskje er dette den nye normalen?

Pandemien har lært oss at et lite virus kan stanse en hel verden. Men også i økonomien vil vi oppleve at et lite snufs eller væromslag på andre siden av kloden vil påvirke hverdagen her hjemme. Den internasjonale arbeidsdelingen hvor varer produseres der det er billigst og deler må krysse kontinenter for å skrus sammen til større enheter – for eksempel biler – gjør at forsinkelser i transport og leveranser gjensidig kan påvirke økonomien.

Og med varmere, villere og våtere vær – kommer også værskiftene til å bli kraftigere. Med flommer, orkaner og tørke rundt om kring i verden.

Klimaendringene gir oss raskere og kraftigere værskifter. Og akkurat nå – ved utgangen av pandemien – står vi i det som mange kaller EN PERFEKT STORM.

· Det har i år ikke blåst så lite på 60 år i Storbritannia. Ifjor sto vindkraft for 25% av strømproduksjonen – i år kun 7%. Det samme ser vi i Danmark. Resultatet er økt behov for gass til strømproduksjon i England og Europa og mindre billig vindkraft å importere fra Danmark. Equinor presenterte idag sitt beste kvartalsresultat noensinne. De betaler alene feks 52,5 mrd kroner i skatt for siste kvartal… Da jeg spiste middag med Equinor-sjefen for tre uker siden – fortalte han at det kosta 200 kroner å ta en gassoppvarmet dusj i England den dagen – 80% av husholdningene i England bruker gass som oppvarming.

· De opplever nå den største tørken i Parana elven i Latin-Amerika på 77 år. Den renner forbi Paraguay, Brasil og Argentina og er en viktig handelsrute mellom byene i Paraguay og Argentina og med Atlanterhavet. Den har også verdens nest største vannkraftverk på grensen mellom Brasil og Paraguay, som har produsert vesentlig mindre og skaper energimangel.

· Tørken i Taiwan er den verste på 53 år. På grunn av fare for hungersnød måtte vann prioriteres til matproduksjon – og vann er det stort behov for i mikrochip-produksjonen - som Taiwan er dominerende på i verdensmålestokk. Kombinasjonen med at flere forsvant inn på hjemmekontor med økende behov for kraftigere PC enn «padder», fortsatt stor kjøpekraft på grunn av stor sparing under pandemien (vi har brukt mindre på reiser og restaurant – mer på ting og duppedingser), samt store statlige stimuli i økonomien som har oppretthold kjøpekraften – kombinert med problemer med produksjon og leveranser – gjør at verden nå opplever en mikrochip-krise.

· Joe Biden har annonsert at USA vil bruke 500 mrd kroner på å bygge fabrikker som kan sikre landet mikrochips. Europa har varslet det samme, mens Kina mangedobler dette igjen. Bilfabrikker har stengt produksjonen siden de ikke får tak i mikrochips, og siden vi ikke skulle kjøre kollektivtransport under pandemien – har flere hatt behov for bil – så bruktbilmarkedet har gått opp i verden under pandemien – faktisk.

Tørke i Parana-elven

Stor kjøpekraft etter å ha spart på tjenester under pandemien har økt etterspørselen etter ting som produseres langt hjemmefra eller har verdikjeder som henger sammen over kontinentene.

Samtidig har tørken i Parana-elven, Covid-utbrudd i store havner i Kina og Europa, et lasteskip på grunn i Suez-kanalen og færre sjåfører i UK medført transportproblemer. Tomme containere blir stående, skip står i lastekø og fraktprisene er 10 doblet. Det ligger frakteskip i kø utenfor den største havna i USA – og for den som skulle lure – den ligger ikke vendt mot Europa – men vendt mot Kina og Asia og Stillehavet – i LA. Joe Biden har beordret 24/7 – 7 dager i uka oppetid og lossing for å forsøke å ta unna krisen i transportnæringen.

I England forsterkes transportkrisa av at de har kasta ut fremmedarbeidere etter Brexit, så nå hoper det seg opp med tomme containere på havna i Liverpool og andre steder – som igjen gjør at det mangler containere på havnene i Kina for å skipe flere varer.

Samtidig går energiprisene til himmels i Europa, i Kina og i Asia. Gassprisen er all-time-high, og Kina kjøper alt kull de kan få tak i, men ikke fra verdens nest største eksportør Australia, fordi de krangler om årsaken til Covid. Det gjør at Kina også støvsuger energimarkedene for å sikre nok kraft til befolkningen, spesielt i nordvest når vinteren nærmer seg. Noe som driver prisene ytterligere opp. Gasstankerne med LNG går nå oftere østover enn nordover fra Qatar. Men siden det kinesiske lederskapet er livredde for sosial uro, må energileverandørene holde prisene nede til husholdningene – noe som medfører rasjonering og dårligere produksjonskapasitet i industrien. Dette påvirker selvfølgelig også både tilgang til nødvendige varer og komponenter – og prisene.

Gassprisen siste år

Fraktrater siste år. HARPEX-indeksen.

Russland venter på godkjenning av den nye gassrørledningen Nord-Stream 2, som USA har advart Tyskland kraftig imot, siden de mener det gir Russland en alt for sterk sikkerhetspolitisk posisjon i Europa. Sverige er bekymret for økt tilstedeværelse av den russiske marinen i farvannet rundt rørledningen. Godkjenningen tar tid og Russland har holdt igjen på kapasiteten i eksisterende gassrør for å presse fram godkjenning. Dette har også bidratt til å drive opp gassprisene.

Høyere gasspris stanser kunstgjødsel-produsentene, siden gass er den viktigste innsatsfaktoren og det igjen driver opp matvareprisene, sammen med økte fraktkostnader. CO2 er et viktig biprodukt fra produksjonen og brukes til å produsere tørr-is som skal holde fryse- og ferskvarer kalde, noe som gjør det vanskeligere - og dyrere - å frakte kritiske holdbarhetsvarer. Flere butikker England er tomme for fryse- og ferskvarer på grunn av mangelen på tørr-is. Det blir også dyrere med CO2 til å slå ut dyra før slakting, noe som også påvirker prisene.

Dagens Næringsliv meldte i forrige uke om opptil 70% vekst i prisene på enkelte råvarer innen matmarkedet og forsyningskrisen på ting og tang vi skal kjøpe til jul og andre nødvendighetsvarer driver også opp prisene. Sønnen min ønsker seg Playstation 5 til jul - men det er totalt urealistisk å få kjøpt i det ordinære markedet på grunn av mangelen på mikrochips og transportkrisen.

Faksimile Dagens Næringsliv 24/10-21.

På toppen av det hele fikk vi barkebille-boogie i Canada, som drev opp prisene på tømmer samtidig som stor omsetningsvekst for alle som satt hjemme og ble lei av huset sitt og ville pusse opp under pandemien. Høye energiprisene driver opp prisen på stål - som igjen driver opp byggekostnader. Det merker vi allerede i store byggeprosjekt her hjemme.

Blir ikke så mange PS5 under juletreet i år.

Biden signerte som sagt nylig en plan om å øke egenproduksjonen av mikrochips. Men vil en mer usikker verden forstyrre flere forsyningslinjer? Og kan det medføre økte krav om mer selvforsyning og gjenbruk av knappe ressurser? Både av beredskapsmessige årsaker, og fordi gjenbruk og sirkulærøkonomi er gode strategier for å kutte klimautslipp - vil flere bli opptatt av dette. Det er ihvertfall gode argumenter for å kjøpe lokalprodusert mat og varer.

Uro i verdenshandelen er en ting, det andre er en mer anspent sikkerhetspolitisk situasjon. For en måned siden etablerte USA, UK og Australia forsvarsalliansen AUKUS, for å møte Kinas massive marineoppbygging i Stillehavet. At det skjedde i kjølvannet av at USA, med god hjelp fra Storbritannia, utmanøvrerte Frankrike og fikk Australia til å heve en kontrakt på ubåter verdt rundt 500 mrd kroner for i steden å kjøpe dem fra USA – hører med til historien. Og det illustrerer også at Storbrittania ønsker å stadfeste sin posisjon på verdenshavene etter Brexit i ekkoet fra et gammelt verdensimperie. Det kan vi også komme til å merke nord for vårt eget land.

Der vet vi allerede at Russland øker aktiviteten med en mer offensiv ubåt-strategi og oppbygging av de enorme militærbasene ikke langt fra vår egen grense. Vi vet også at Kina viser interesse for nordområdene pga utsiktene til isfri seiling til Europa. Det er kortere vei, har god kapasitet og er mindre konfliktfylt enn å seile inn Adenbukta og opp Suezkanalen.

Marine traffic. Oversikt over skipstrafikk Asia-Europa og nordøst-passasjen. Merk fraktrutene med energi fra Midt-Østen til Kina.

Opprustningen fra Russland har ført til at USA øker tilstedeværelsen i nord gjennom «A Blue Artic»-strategien. Norge er en god alliert i NATO, men vi er også tjent med lavspenning i våre nærområder, så her kreves det god balansepolitikk, og ikke minst at vi har aktivitet oppe i Barentshavet for å legitimere vår suverenitet. Feks gjennom forskningsprogrammer som Go North, som samler de viktigste havforskningsmiljøene i Norge.

Go North!

Og med økende energipriser. Økende fraktpriser. Økende matvarepriser. Økende priser på forbruksvarer på vei inn i jula – så er vi kommet dit hen at Sentralbankene begynner å skrape i emaljen. Sentralbankene skal passe på inflasjonen og virkemiddelet er renta. Norges Bank sitt inflasjonsmål styres av kjerneinflasjonen som er unntatt svingninger i energipriser, skatter, avgifter og «midlertidige forstyrrelser». Så spørs det da hvor midlertidig forstyrrelsene i verdensøkonomien blir oppfattet. Hvordan blir lønnsoppgjørene når alle nødvendighetsgoder går opp i pris og de med kjøpekraft fortsatt bidrar til etterspørsel? Og hvordan reagerer Norges Bank om sentralbankene rundt oss begynner å skru på renta? Jeg tror vi alle bør ta en ny titt på låneporteføljen framover – for sikkerhet skyld. Det er over 15 år siden sist renta var et hett tema for norske husholdninger og kommune-økonomien. Selv små bevegelser kan medføre sjokk i økonomien her hjemme.

Men selv i den «perfekte stormen» er det mulighetene som preger Trøndelag. En ny start for Trøndelag – ut av pandemien og gjennom det grønne skiftet – kan bli et Klondyke for oss.

Pandemien viste oss at når alle jobber for samme mål - så fikk vi fram vaksiner på under ett år. Det var en vitenskapelig bragd. Klima er en mye større oppgave, men nå jobber alle for å bidra på en eller annen måte. Også Kina deltar i dette arbeidet - og USA etter Trump. Jeg tror vi kommer til å greie det, og det gir muligheter (og utfordringer).

EUs taksonomi er et slikt felt. Kort fortalt skal de lage et regelverk som peker ut hva som er klima og miljømessig bærekraftig for investeringer. Det kommer til å vri investeringer til bærekraftige løsninger, og det kommer til å gi kapitalmuligheter for de regionene som satser. Det gjør vi.

Vi skal bli klimanøytrale innen 2030. Vi skal kutte utslipp. Vi skal fange CO2. Vi skal skape arbeidsplasser, opprettholde bosetting og tjene penger på det.

Verden trenger flere proteiner produsert i havet. Der er vi godt posisjonert. Vi skal bli bedre og større innenfor strenge miljøkrav. Og vi bør produsere mer av foret selv. Forprotein bør vi høste lokalt. Både ved å dyrke det i havet, men også i jorda og i skogen. Vi skal fange mer CO2 med makro- og mikroalger. Vi skal fange mer CO2 med biokull i matjorda og ved å plante mer skog og drive den bedre. Her er det små og store bedrifter og grundere igang allerede.

Vi skal produsere energi i våre bygg og vi skal kutte utslipp innen båt og flytransport - om vi får lov. Og vi skal bo, jobbe og reise smartere. Vi er igang allerede, og kommunesektoren er en nøkkelspiller ved å bruke innkjøpsmakten til å skape marked og nye løsninger.

Og vi må bli bedre på gjenbruk. Slik vi gjenbruker fiskeavfall til biogass på Skogn, matavfall til biogass på Verdal. Vi må ta vare på fosfater, som vi trenger i matproduksjon og det er kritisk mangel på internasjonalt - kanskje kan noen høste det av fiskedrit (slam) under merdene. Ikke fordi de belaster miljøet, men fordi en verden som mangler råvarer og råstoff må gjenvinne mer. Spesielt når vi vet at land som Kina begrenser eksporten av råvarer og varer de trenger selv om det kniper. Og kanskje vil forsyningskrisen trigge en politikk for mer sjølberging av kritiske råstoff og komponenter framover.

Faksimile Bellona.

Oljeøkonomien var drevet av hydrokarboner, den fornybare tidsalderen vil bli drevet av mineraler og sjeldne jordarter, som alle elektriske og smarte komponenter er avhengige av for å fungere. Kina er den dominerende produsenten av sjeldne jordarter. Vi har mye fjell og berg med mineraler i Norge, men mye er vernet, og i en verden som mest består av hav - vet vi også at det finnes mest mineraler i havet. Vi er best i verden på bunnen med våre subsea-løsninger. Vi kan bruke kunnskapen og teknologien til å finne og høste mineraler langs dyphavsryggene, hvor det ofte finnes nettopp slike mineraler som vi etterspør. Kartleggingen av dette er allerede igang fra nasjonale myndigheter, men forsyningskrisen og det grønne skiftet aktualiserer det ytterligere.

Listen over kritiske råvarer øker stadig, fra fjorten i 2011 til 30 i 2020.

Og når vi også vet at 80 prosent av UK sin oppvarming er gass, med gassrør til husholdninger og industri som det vil koste mange fantasillioner å erstatte med nettutbygging for strøm, så kan vi se for oss at Reinertsen sine membraner som skiller ut hydrogen fra naturgass, slik at vi kan deponere CO2 under havbunnen - kan bidra til at det går hydrogen i gassrørene i UK isteden for naturgass. Da er det vanndamp og ikke CO2 som kommer ut. Og ja, hydrogen er mye mer korrosivt enn naturgass, men veldig mye av rørsystemet i UK er bygget for kullgass, som har mange av de samme korrosive egenskapene som hydrogen, så det er en overkommelig oppgave. Kombinasjonen av blått hydrogen, laget av naturgass og grønn hydrogen, laget av elektrolyse, vil kunne bli et nytt norsk industrieventyr. Det pågår nå forsøk i Gateshead i UK med hydrogen til husholdningene, og vi er igang her i landet med Langskip og Northern Lights. Fordelen er at det gradvis kan opptrappes med innblanding av hydrogen i naturgassen, slik at klimaavtrykket blir stadig lavere om dette lykkes.

HyDeploy tester ut hydrogen innblandet i naturgass i bla Gateshead, UK.

Oppsummert: Den perfekte stormen forstyrrer veien ut av pandemien, men Trøndelag har både ambisjoner, planer og muligheter til å lykkes i det grønne skiftet. Den nye taksonomien gir tilgang til kapital til grønne investeringer, og med etableringen av Trondheim Tech Port – vil vi også kunne vise fram en råvaresterk region med tilgang til den fremste forskningen og de tyngste kunnskaps- og teknologimiljøene i Norge.

Vår største utfordring kommer til å bli det som Astrid Hermstad fra Spydeberg sa da vi samla Trøndelag:

- Det er alt for få trøndere i forhold til behovet.

Vi trenger flere fagarbeidere. Vi må gjøre det lettere å få påfyll av kompetanse eller omskolere seg for voksne – mens de er i jobb der de bor.

Vi må på mange måter drive skreddersøm for å sikre nok arbeidskraft til å fylle mulighetene. Den nye regjeringen har varslet at de vil lage Regionavtaler – etter modell av Byvekstavtalene – for å sikre felles innsats for lykkes med nettopp slike strategier. Skal vi lykkes i Trøndelag – må vi ha godt samspill mellom kommune, region og nasjon. Pandemien viste oss at vi kan forankre beslutninger raskt og spille godt sammen med nasjonalt nivå. Vi hadde et utvider partssamarbeid med KS, LO, NHO, IN, NAV og bankene under pandemien. Og vi hadde jevnlige møter med regjeringen på Teams. Vi vil fortsette dette samarbeidet – nå med et etablert planverk, felles strategier og satsinger. Det har vi lært av pandemien er klokt og fornuftig. Samspill og samhandling slik 80-åringen Nils Arne Eggen lærte oss – og Bodø/Glimt for tiden spiller.

Lykke til med arbeidet og med dagene her på konferansen.

Heat or eat? Playstation 5 eller renteøkning til jul?

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Mon, 11 Oct 2021 08:15:00 +0000

Energikrisen preger for øyeblikket husholdninger og industri i de fleste industrialiserte land.

I tillegg har de oversjøiske fraktprisene eksplodert og mangelen på microchiper stanser både bilfabrikker, elektronikk og for de unge; tilgangen til Playstation 5.

Barkebiller i Canada struper tilgangen til tømmer, som gir kjedereaksjoner med høye priser på trevarer, og dyr energi gir økte stålpriser – så bygg og anlegg rammes.

Men tross utfordringene, sitter mange husholdninger igjen med oppsparte midler etter mindre forbruk til reiser, restauranter og tjenester under pandemien. De vestlige økonomiene preges fortsatt av tunge økonomiske stimuli fra myndighetene, så etterspørselen etter forbruksvarer ved inngangen til julehandelen i vesten – er foreløpig skyhøy.

Kombinasjonen av dette er oppskrift på sterk prisvekst, også korrigert for energiprisene. Mange lurer derfor på om sentralbankene vil sitte stille, eller om de vil sette opp rentene som svar på prisveksten. Det kreves klokskap for å hindre at gleden over at pandemien er over – ikke skal ende i økonomisk kaos.

Det snakkes om «en perfekt storm»; Tørken i Taiwan har sinket produksjon av microchiper (trengs mye vann til kjøling). Tørken i Latin-Amerika har rammet strømproduksjonen i noen av de største vannkraftanleggene i verden, men også tørket ut vannveiene som brukes til transport i de store vannsystemene tilknyttet Parana-elven, som ytterligere forsterker krisen i skipstransporten.

Tørken i Parana-bassenget i Argentina fra satellitt (Copernicus Senitel-2 Imagery)

Det har ikke blåst så lite på 60 år i England, så de store vindparkene som leverte hele 25% av strømmen i England i fjor, kun står for 7% i år. Brann i et av overføringsanleggene av strøm fra Frankrike, har også rammet tilgangen til elektrisk energi.

Resultatet kjenner vi; behovet for gass har eksplodert, og med det prisene. 85% av husholdningene i England har naturgass som oppvarming og her om dagen ville en gassoppvarmet dusj i 10 minutter, kostet 180 kroner. I tillegg står gass for om lag 50% av strømproduksjonen i landet.

Det hjelper også lite at Russland ikke øker eksporten av gass til Europa nevneverdig, tross gode priser – sannsynligvis fordi de ønsker å presse fram endelig godkjenning av den kontroversielle gassrørledningen Nord-Stream 2 til Tyskland.

Konsekvensene er at industrien må rasjonere og flere aktører ikke har råd til å produsere. Gjødselprodusentene er for eksempel noen av de første som må kutte eller stanse produksjonen ved høye gasspriser, noe som har den sideeffekten at det øker prisene for matproduserende bønder og også tilgangen til CO2 som er en sideproduksjon av gjødsel. CO2 som trengs til å produsere tørris til lagring og frakt av mat, til å bedøve dyr til slakt, men også for å få drikke til å sprudle. Mao dyrere mat.

Sterkt økende energipriser rammer også sosialt. Med de prisene som er nå, frykter mange lands myndigheter nå at valget for flere husholdninger står mellom «heat or eat» om vinteren blir kald.

Vi ser det i Kina. Der er frykten fra myndighetene særlig stor for sosialt opprør om folk må slå av strømmen i nord-øst når kulden siger på inn mot vinteren, eller at strømprisene slår for kraftig ut blant folk flest ellers i landet. Derfor er kravet til kraftprodusentene å sikre nok kraft, til betalbare priser for befolkningen. Kina bruker fortsatt mye kull i produksjonen, men krangelen (om Covid) med verdens nest største kull-eksportør, Australia, har medført så store diplomatiske bruduljer, at Australia ikke leverer kull til Kina for øyeblikket – dermed presses prisene ytterligere. Resultatet er rasjonering innen industrien, noe som medfører nedgang i produksjon og færre av de varene Kina leverer til forbrukermarkedene nå i forkant av julehandelen.

Kina har derfor varslet kraftig økning i gassimporten, slik at flere tankere med LNG nå går fra Qatar og østover, framfor til Europa. Noe som øker konkurransen og dermed presset på gassprisene ytterligere.

I Norge bidrar en nokså tørr sommer og lavere oppdemmet kapasitet etter en kald vinter til at høyere importert strømpris også slår kraftig ut i store deler av landet. Samtidig tjener vi grovt på olje og gasseksporten akkurat nå. Men også vi merker økte priser på trevare og stål innen bygg og anlegg.

Power sitt pris-stunt for å illustrere mangelen på PS5.

Hvor lenge vil «den perfekte stormen» vare? Vil produksjonen av microchip stabilisere seg, slik at bilprodusentene kan komme i gang igjen og guttungen får seg PS 5 til jul? Vil fraktkostnadene gå ned? Hvordan vil forbruket av oppsparte midler fordele seg gjennom julehandelen? Må sparepengene gå til økte energipriser eller får vi julebonanza post-pandemi?

Og hvor lenge vil i så fall sentralbankene se på at prisene stiger før de lager brattere rentestiger om den underliggende prisveksten nå beveger seg som følge av «den perfekte stormen» og sterk kjøpekraft etter pandemien?

Det er grunn til, og håp, om at de har is i magen. En skarp renteøkning vil skape store utfordringer for vestlige husholdninger, som raskt vil forplante seg til både service- og tjenestemarkedene som endelig er på vei opp igjen etter pandemien – også her i Norge. Verdensøkonomien er fortsatt ikke ute i smult farvann etter pandemien.

Menneskets ondskap - åpning av Bleken-utstilling på Falstad

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Mon, 28 Jun 2021 14:13:00 +0000

Tale ved åpningen av Håkon Blekens utstilling i Kommandantboligen på Falstad 27. juni 2021. Alle foto: Falstadsenteret

Kjære alle sammen!

Det er ingen steder i Trøndelag som berører meg mer å komme til enn Falstad. Dette åstedet for menneskets mørke. For lidelse, fornedrelse, mishandling og død.

Jeg har vært her flere ganger på både vakre og meningsfulle markeringer, men jeg må innrømme at det griper meg såpass sterkt, at jeg ofte er utslitt når jeg drar her ifra.

Det gjør meg derfor ydmyk å få anledning til nok en gang å få bidra til oppmerksomhet om dette minnestedet. Og jeg blir takknemlig for å få lov til å holde minnet levende.

Her står vi altså. I bygninger tegnet, konstruert og bygget av arkitekter og ingeniører fra NTH og bygningsarbeidere som satt som fanger på Falstad. Kommandantene ville ha det bygget i tysk stil og uten kjeller, men nordmennene tenkte at krigen snart måtte gå over, slik at bygget skulle brukes av nordmenn i framtiden, så boligen måtte bli i norsk stil – med kjeller. Og slik ble det, nærmest som en liten binders på jakkekragen.

Her kunne kommandantene trekke seg tilbake og nyte sitt otium etter å ha bedrevet vold, meningsløs fornedrelse og drap iløpet av arbeidsdagen.

På veggene hang det malerier de hadde tvunget fangene til å lage, for eksempel kopien av Rubens «Sennacheribs nederlag», malt av den sovjetiske teatermaleren Grabovitsj, som satt her til 1945. Kanskje dro de inn sangere fra fangeleiren for å nyte klassiske operaperler for å nyte seg bort etter harde tak mot hjelpeløse fanger iløpet av arbeidsdagen.

I kjelleren kunne de koble av med kjeglespill, eller bowling, som vi kaller det nå. Eller de kunne finpusse skyteferdighetene.

Vinduene var vendt bort fra leiren, slik at man skulle slippe å se den, men kunne nyte det trønderske landskapet i fred og ro.

Og vi må lure på hva som var grunnlaget for en slik heslig ondskap. Hva gjorde at vold, fornedrelse og drap nærmest ble en profesjon for utvalgte menn. For denne leiren ble drevet av utvalgte SS-offiserer, godt utdannet og trent for oppgaven. Blant Hitlers beste menn.

Strider ikke dette mot vår natur? Mot menneskers natur?

Hannah Arendt, jødisk flyktning og professor - har skrevet om dette.

Hun unnslapp ved en tilfeldighet og nødskrik fra fangeleiren Gurs i Frankrike, like før landet kapitulerte og Adolf Eichmann, mannen som organiserte tyskernes deportasjoner til utryddelsesleirene, tømte leiren og sendte alle til Auschwitz.

Da Israel i 1960 kidnappet Eichmann fra hans eksil i Argentina, tilbød hun The New Yorker å dekke rettssaken. Hun kunne ikke la sjansen til å forsøke å forstå, gå fra seg.

Uten uniform, lett forkjølet og i en litt for stor dress, ble Eichmann plassert i et glassbur under rettsaken. Mannen som identifiserte, planla og gjennomførte deportasjonen av over en million jødiske menn, kvinner og barn til den sikre død.

Han forsvarte seg med at han bare fulgte ordre og var opptatt av at han selv ikke utøvde noen form for vold. Ordet anstendighet gikk igjen i hans forsvar av seg selv.

Eichmann ble dømt til døden og hengt. Han avviste tilbudet om prest (han hadde for kort tid igjen) og avslo å ha hette over hodet. Dommen ble fullbyrdet uten at han viste tegn til anger eller dårlig samvittighet. Hvordan er det mulig?

Arendt konkluderte med at «ondskapen er banal». Hun oppsummerte med at Eichmann handlet som en grå, pliktoppfyllende byråkrat. Han var «tankeløs» i sin gjerning. Han bidro ifølge seg selv til høyere og edle samfunnsmål; Renselsen av Europa. Gjenskapelsen av Tyskland som hadde blitt hundset med i mellomkrigstiden. Behovet for å bygge et fritt og rent samfunn uten de jøder, som undergrov og ødela samfunnet.

Arendt vekket reaksjoner i sin samtid med sin beskrivelse av ondskapen som banal. Ville hun frikjenne Eichmann? Neppe. Hun støttet dødsdommen, men hun var opptatt av å forstå. Ved å definere ondskapen som banal, viste hun oss at den finnes midt iblant oss. En grå, kjedelig byråkrat representerer historiens ondeste handlinger. Kan ondskapen finnes i oss alle? Som et potensiale? At vi ikke kan bortdefinere den som sykdom eller noe som noen hensynsløse utskudd driver med, men at den lever midt i blant oss og kan springe ut om omstendighetene tillater det?

Åsne Seierstad valgte «En av oss» som tittel på boken sin om terroristen etter Utøya og regjeringskvartalet.

Der Eichmann organiserte massedeportasjonen av millioner jøder til utryddelse, skjøt Utøya-terroristen uskyldige og forsvarsløse barn og ungdom som tryglet for livet – med kaldt blod. Eichmann sendte millioner jøder i døden ved å signere papirer. Utøya-terroristen foretok drapene med egne hender. Eichmann var selv opprørt over anklagen under rettsaken om at han skulle ha kvalt en jødisk gutt, fakket på epleslang i hagen hans. Han ble frikjent for påstanden, og var lettet for det. Han ville ikke ha på seg at han bedrev simpel vold, han var opptatt av «anstendighet».

Nå var nok Eichmann mindre banal enn Arendt skulle ha ham til å være. Fra 1940 jobbet han med å tvangsflytte 4 millioner jøder til Madagaskar. Men han deltok selv, og skrev protokollen fra Wannsee-konferansen i januar 1942, der «den endelige løsning» for jødene ble bestemt. Han innrømmet under rettsaken i Israel at det ikke var noen tvil om at jødene skulle utslettes. De skulle drepes ut av Europa, og han brukte siden hele sitt talent for logistikk til å sende jøder i døden.

Både Utøya-terroristen og Eichmann opererte i en ideologisk ramme hvor de selv mente de bidro i en sivilisasjonskamp, hvor målet helliget middelet. De stålsatte seg og sin samvittighet til å gjennomføre pur ondskap, hensynsløst.

Så vet vi at ondskap avler sadisme. Hverken Eichmann eller Breivik ga uttrykk for at de nøt lidelsen. De gjorde det de mente var nødvendig, men vi vet mer en nok om hvordan også sadistene kryper fram fra sitt mørke når maktforskjeller mellom mennesker blir voldsomme og de uten konsekvenser kan få utløp for sine pervertiteter.

Slike strukturelle maktforhold gir rom for sadisten. De skjendigste handlinger normaliseres uten noen for konsekvenser for overgriperne innen rammen av den definerte makten.

Men pur ondskap og sadistiske handlinger er ikke isolert til nazistenes terrorvelde eller ensomme ulver med stort voldspotensiale;

Vi så det på Balkan på 90-tallet. Vi så det i Rwanda. Vi så det i ISIL. Vi så det på dødmarkene i Kambodsja og vi så det en julidag for 10 år siden på Utøya.

Spørsmålet vi har stilt oss gjennom et helt århundre med refleksjon er hvordan vi kom dit, igjen og igjen – eller aller helst; hvordan kan vi unngå det, igjen?

Levende minnesteder som Falstad som viser oss hvor galt det kan gå, er derfor svært viktige for å bevisstgjøre. For å bygge skranker av medmenneskelighet i samfunnet. For å advare mot hva utenforskap i sin verste konsekvens kan føre til.

Den verdenskjente psykiateren Viktor Frankl overlevde Theresienstadt, Auschwitz og Dachau. Hans bok «Man’s search for meaning» kom ut etter hans opplevelser. Han skriver om hvordan du kan miste alt, men likevel beholde evnen til å forestille deg framtiden. Drømme deg bort. De kan ta fra deg alt, bortsett fra det:

«Mennesket kan bli fratatt alt bortsett fra én ting: den siste menneskelige frihet. Valget av personlig holdning i et utvalg omstendigheter. Muligheten til å velge sin egen vei.»

Og evnen til å holde på denne forestillingen var sterkere for overlevelse enn fysiske forutsetninger, om du unngikk tilfeldig vold og drap i dødsleirene, ifølge Frankl.

Og nettopp denne evnen til å forestille seg, skiller oss fra andre arter ifølge Yuval Harari i boka «Sapiens», og danner grunnlaget for å bygge sivilisasjon. Evnen til å tro på imaginære størrelser som myter om guder og herskere som var nesten-guder, forestillinger om virtuelle enheter og systemer som fedreland og nasjonalstater, etter hvert firmaer, valuta og verdipapirer, menneskerettigheter, lover, kunst og kultur. Alt dette har gjort oss i stand til å bygge samfunn med hundrer, tusener og millioner av mennesker. Harari beskriver hvordan ape-samfunn bryter sammen om de nærmer om lag hundre individer.

Gjennom fantasien har vi skapt større felleskap. Det har gitt oss muligheten til å danne fellesskap. Samfunn. Sivilisasjon.

Og gjennom kunsten kan vi utfordre oss selv i ytterlighetene – uten å gå til ytterligheter, og dermed i større grad øve oss på å tøyle våre drifter, begjær og mørkeste tanker. Vi kan bruke kunsten som en arena for sivilisert samtale om usiviliserte tema, og vi kan bruke den til grunnleggende møter med oss selv.

Vi kan la oss underholde. Vi kan gjenkjenne tanker, drifter, stemninger og sinnstilstander vi i vår enorme evighet ofte føler oss alene om.

Kunsten kan få oss til å være mindre ensomme i evigheten. Og vi kan få utløp for våre innerste skrik.

Alene i evigheten, trenger vi noe sanselig å klamre oss til. Noe som kan formgi det uforståelige. For døden er ikke bare absolutt og endelig – den er også evig.

Og stilt overfor meningsløs rå og brutal ondskap, blir vi fort maktesløse både som aktører og tilskuere. Når overmakt gjør selve livet verdiløst, blir vi maktesløse.

Og som betrakter kan vi ense gufset av at ondskapen også kan finnes i oss selv.

Frykten for, eller erkjennelsen av, at vi alle har evnen til ondskap i oss, gjør det viktig å finne ut hva som skal tøyle den.

Kanskje kan den dialogen som kunstneren har mellom seg selv og det formgitte, gi oss gjenklang for å sanse nettopp det.

Håkon Bleken har rørt rundt i vårt følelses- og erkjennelsesliv med en stor og livslang produksjon. Han har liten berøringsangst og utfordrer i stort og smått.

Om Blekens kunst er dødsfordriv, så er den likevel livgivende. Livet overskinner døden og kunsten kan kapsle inn øyeblikk. Og gjenta dem. For evig.

Den utstillingen som nå stilles ut i disse bygningene, gir oss innblikk i livet. Men må sees inn i det ekkoet som omgir den.

Dette er et heslig sted. Og Falstadskogen er et mareritt. Vi har ikke lov til å gå her å glemme. Det kan gå galt igjen.

Ungarn bygger strukturer som kan bryte ut i vold mot definerte grupper. Tyrkia er blitt et despoti og Polen vakler.

Vi var en valgmessig hårsbredd fra at Trump fikk makten over samfunnstrukturene i nye fire år i USA. Historien gjentar seg aldri, men menneskets iboende trang til undertrykkelse består. Det er det vi må lime sammen motstandskraft imot. Her kan kunsten hjelpe oss. Her må politikken hjelpe oss. Men bare medmenneskemakten i samfunnet kan frelse oss.

Takk for oppmerksomheten. Jeg erklærer utstillingen for åpnet.

Hater regjeringen fotball?

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Mon, 10 Aug 2020 23:02:00 +0000

Det er absurd at regjeringen nekter å diskutere hvorfor en aktivitet helsemyndighetene definerer som smittetrygg, må være forbudt, fordi vi blir smittet av utrygge reiser regjeringen har åpnet til utlandet.

Jeg forstår og aksepterer at regjeringen vil åpne samfunnet gradvis. Det er mye jeg savner som jeg aksepterer at jeg ikke kan gjøre for å stanse viruset. Som så mange andre avbestilte vi sommerferien til Spania da grensene var stengte, og vi reiste heller ikke ut selv om regjeringen forsikret oss om at det var greit.

Men hverken jeg eller andre forstår hvorfor man nekter å forklare logikken ved å forby voksne folk å trene fotball, når de samme myndighetene forteller at det er trygt.

Tar du med deg en ball og 20 venner i parken, er det helt greit, men trener du med de samme vennene under strenge smitteprotokoller i klubben din - er det forbudt. Dette til tross for at det ikke er påvist smitte av fotballaktiviteten som er åpnet i Norge eller nabolandene våre. Hadde helsemyndighetene dokumentert og forklart oss at dette er en smittefarlig aktivitet, kunne vi forstått det. Men de gjør det motsatte. De sier tvert imot at det er så sjelden kontakt innenfor 1 meter, at banen er så stor (over 300 kvm pr spiller) og kontakten så kortvarig, at det er «forsvinnende liten smittefare», for å sitere fung ass Nakstad i Helsedirektoratet fra en av mange opptredener på NRK.

I sommer delte jeg bussete i flere timer med en vilt fremmed person opp igjennom Nord-Norge. Selv med munnbind er det mer smittefarlig enn om jeg skulle trent eller spilt 11er fotball. Rundt omkring i landet er det til stadighet over tusen mennesker på samme areal som det er på en fotballbane (7000 kvm), hvor det er 22 spillere og en dommer. Og på toppen av dette tok regjeringen selv initiativ til å åpne for utenlandsreiser både for harryhandel i sør-Sverige og ut over kontinentet. En stor risiko som nå har medført økende smitte i landet.

Regjeringen har altså påført landet økt smitte. Den kommer ikke fra fotballbanen, og den vil ikke øke om de over 20 spiller fotball på 7000 kvm bane framfor å gå på fest eller oppsøke andre mer tettbefolkede aktiviteter. Å holde fotballen stengt for å unngå smitte er, som en 5. divisjonstrener treffsikkert beskrev det; som å forby ferdsel på gangveiene for å hindre trafikkulykker.

I et opplyst demokrati bør vi kunne forvente at myndighetene gir forståelige og logiske forklaringer på hvorfor fotballen må forbys. Den strider ikke mot 1 metersregelen siden den ikke brytes ofte eller lenge nok av gangen. Derfor trengs det heller ingen unntak for fotballen som Høie og Raja til stadighet gjentar. Fotballen trenger ikke unntak fra smittereglene, den trenger en voksen, forståelig og kunnskapsbasert forklaring.

Og jeg trenger å forstå hvorfor regjeringen absolutt måtte åpne for feriereiser til Europa og harryturer til Sverige.

Om fotballsituasjonen for Idrettskretstinget i Trøndelag

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Thu, 25 Jun 2020 16:48:00 +0000

Mens samfunnet og idretten gradvis har blitt åpnet, er det særskilt en gruppe som står igjen. Alle de tusener av fotballspillere over 20 år som hverken får spille mot hverandre på trening, eller vet når de får spille kamper igjen. Breddefotballen spilte sine siste kamper i oktober i fjor. Nå risikerer vi at de taper 18 måneder med kamper. Mange av disse er spillere som lever og ånder for fotballen. De trener 5 ganger i uka. De fyller all fritid med trening og forberedelser til kamp. Siden 12. mars har de trent alene. De har trent alternativt. De har lojalt sluttet opp om den felles dugnaden. De har tatt sin tørn. Men akkurat nå ser hele sesongen ut for å gå fløyten.

Helsemyndighetene og Nakstad sier at det er trygt å spille fotball. Det er ikke så rart. 22 spillere og en dommer som sirkulerer på en gressflate på 7000 kvadratmeter, har om lag 300 kvadratmeter til rådighet hver. Det er få steder i samfunnet at befolkningstettheten er lavere. Statsministeren har selv åpnet Frognerbadet og vil har alle vært en tur i butikken.

Det er videre grundig dokumentert at spillerne er innenfor hverandres omkrets på 1,5 meter omtrent 90 sekunder iløpet av en kamp, eller 60 sekunder på en times trening. Og kontakten er kortere enn ett sekund.

Årsaken til at de over 20 ikke likevel ikke får lov til å spille, er ifølge myndighetene faren for kø i kiosken, reisevirksomhet og publikum over 200 personer.

For det første er det på denne bakgrunnen direkte uforståelig hvorfor de over 20 år ikke får spille fotball på trening. Der trengs det hverken reisevirksomhet, det finnes ikke publikum og jeg vet ikke om noen lag som har kiosken åpen under trening.

Men det er også uforståelig at disse ikke får starte sesongen 1. august. Det gir muligheter for å spille i det minste en halv sesong. Om beslutningen utsettes til etter sommeren i midten av august, kommer ikke seriespillet i gang før i september etter oppkjøring. Da ryker sesongen. Det er ikke kampareal nok, med mindre vi skal stanse hverdagstrening for andre aldersbestemte lag, for å fullføre halve kampsesongen.

95 prosent av lagene i senior breddefotball spiller kampene i egen krets, så det er begrenset med reisevirksomhet. Kioskene kan være stengte. På Byåsen kan vi stå i kø på Coop Dalgård å kjøpe med oss en cola før kamp i stedet. Og om det kommer fler enn 200 tilskuere på kampene i 4., 5. og 6. divisjon, så er det tidenes publikumsrekord, så vi kan nok få noen av de nyfrelste supporterne til å vente litt med å sprenge kapasiteten. Med andre ord er myndighetenes krav om åpning av fotball for alle, allerede klarert med meget god margin.

Isteden risikerer vi altså nå 18 måneders kampkarantene. En rekke lag må trekke seg fordi spillere mistet motivasjonen uten kamparenaen, konkurransen og fellesskapet det skaper. Har du 13 spillere og tre trekker seg, har du ikke lag å stille. Da forsvinner tilbudet til de 10 siste også. Dette er ikke tomme trusler, dette er realiteter som vi i smått opplever hver høst med lag der noen få spillere slutter og laget må trekkes. Nå blir det massivt. Og spesielt rammes jentefotballen. Fotballforbudet rammer også de tilrettelagte lagene og gatelagene, hvor dette er en særskilt viktig aktivitet.

For de over 20 år som spiller sammen med de under 20 i seniorfotballen, forsvinner fort motivasjonen når du bruker opp hele fritida på noe som ligner mer på gym enn fotball. Da risikerer mange av de under 20 år å miste tilbudet sitt også. Det blir for få spillere igjen. Flere av disse lagene mangler også juniorlag, slik at hele tilbudet faller bort. Dette rammer lokalsamfunn. Det rammer folkehelsen. Det rammer hele idretten samlet.

Hverken Kulturministeren eller Idrettspresidenten kan ta ferie før det blir mulig med seriespill for alle fra 1. august. Jeg kan si det direkte: - Det blir ikke ferie på dere, Berit Kjøll og Abid Raja, før det er avklart at alle får spille fotball fra 1. august og alle kan få spille fotball på trening fra senest 1. juli. Det er jobben deres. Den skal dere gjøre på vegne av Norges største bevegelse. På vegne av de frivillige. På vegne av alle de fotballspillerne som lojalt har tatt sin del av dugnaden og som nå fortvilt blir oversett og parkert, mens badeanlegg, puber og andre sosiale arenaer fylles med folk iløpet av sommeren.

Idretten tar ansvar. Det er vi glade for. Sammen skal vi utvikle et nytt Idrettspolitisk manifest for Trøndelag. Dere trengs mer en noensinne på vei ut av denne krisa. Idretten tar samfunnsansvar, men samfunnet må også ta ansvar for idretten. Hele idretten.

Takk for oppmerksomheten og god sommer til dere som kan ta ferie.

Om stemmerett for 16-åringer: - Ikke gjør barn til voksne for tidlig

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Thu, 11 Jun 2020 10:36:00 +0000

Myndighetsalderen i Norge følger av Barnekonvensjonen. Artikkel 1 sier du er barn under 18 år. Du skal normalt ikke fengsles og helst få andre straffereaksjoner ved lovbrudd, selv om det i svært sjeldne tilfeller finnes unntak. Du kan ikke inngå juridisk bindene kontrakter, styrer ikke egen økonomi og de fleste av oss mener det er fornuftig at ungdom fullfører skolen før de for alvor trer inn i voksenlivet. Å være barn innebærer en ansvarsfrihet som det er en egenverdi å ta vare på. Alvoret, ansvaret og pliktene kommer tidsnok. Det er foreldrene som sørger for familiens inntekt, at 16-åringen har det hun/han trenger som mat, tak over hodet og det som trengs for nødvendig livsopphold, som setter grenser for å ivareta og som tar beslutninger som gjør at dagene kan brukes til skole, fritid med venner og aktiviteter. Noen har før oss kjempet for å gjøre barne- og ungdomstida mer ansvarsfri enn da 15 åringer reiste til sjøs eller måtte arbeide istedenfor å få gå på skole. Det er en egenverdi med den frie ungdomstid.

Det er et prinsipp i valgloven at med stemmerett følger valgbarhet og vice versa. Mao må det også være slik at 16 åringer må kunne velges, om de har stemmerett. Mange argumenterer prinsipielt med at 16 åringer må få stemmerett siden de kan dømmes av lover de ikke kan påvirke. I og med at lovene i Norge vedtas av Stortinget, må i så fall 16 åringene da ha stemmerett også i Stortingsvalgene, og dermed også kunne velges dit. Det finnes modne, kloke og svært dyktige 16 åringer, men jeg mener det er utfordrende at en aldersgruppe vi formelt definerer som barn, som ikke kan inngå juridisk bindende kontrakter, ikke har myndighet over egen økonomi og som vi primært vil skal ha skole som hovedgeskjeft, skal kunne velges til verv hvor de skal ta beslutninger de i privatlivet ikke har myndighet til, i en alder hvor de fleste av dem fortsatt har innetid hjemme hos foreldrene.

Å ta stilling til og/eller styre en kommune eller fylke medfører også ansvar for å skaffe seg kunnskap og balansere ulike behov knyttet til alt ifra barnehage til eldreomsorg, samferdsel og økonomi. Jeg mener det har en egenverdi at barn skal slippe å ta disse valgene. Det er voksnes ansvar og 16 åringer er ikke voksne eller myndige, selv om mange av dem er klokere og mer bevisste enn mange voksne. Å bruke fritida si som lokal folkevalgt på å lese endeløse dokumenter, delta på høringer og balansere ulike hensyn for kommunens eller fylkeskommunens ansvarsoppgaver, er en oppgave for voksne. At noen superengasjerte og oppdaterte 16 åringer gjerne vil dette, mener jeg ikke trumfer dette hensynet. Det er alt for mange i samfunnet som ønsker å dytte voksengrensen nedover i aldersgruppene. Dette er et større problem enn det motsatte. Jeg mener dette er et ansvar vi ikke trenger eller bør legge på barn. Jeg er faktisk overrasket over at Barneombudet ikke ser disse dimensjonene.

Det er bredt dokumentert at det ikke øker valgdeltakelsen om 16-åringer får stemmerett. De stemmer i litt større grad enn 18 åringene som stemmer for første gang, men to år etter, visste det seg at valgdeltakelsen deres som 18 åringer ikke var høyere enn de 18 åringene som ikke hadde fått stemme i forsøkene to år før. Når dette ikke øker valgdeltakelsen nevneverdig, er det få argumenter igjen. Det er ikke 16 åringene som kan berge den synkende valgdeltakelsen. Der får dagens voksne ta ansvaret selv sammen med media. Det blir ikke enklere med et offentlig ordskifte som blir stadig mer polarisert og hvor fakta oftere sidestilles med påstander der algoritmene styrer oss mot endimensjonale ytringer. Det er lite rom for nyanser og helhetstenkning, slik virkeligheten faktisk er.

Vi som har hatt opptil flere 16 åringer i huset synes de er fabelaktige. De voksne i Norge har ikke skapt et samfunn, som skulle tilsi at barna må få stemmerett for å reparere det. Norge er et av de beste og tryggeste landene på kloden å vokse opp i, selv om mye er ugjort. Det betyr ikke at det ikke er generasjonsforskjeller i hva som er riktig og viktig å prioritere, eller at vi ikke skal lytte til ungdom under 18 år. Det gjør vi. Og om to år er dagens 16 åringer myndige med stemmerett.

Barne- og ungdomstida har en egenverdi i seg selv. Vi blir tidsnok voksne, på godt og vondt. Med ansvar følger plikter. Vi er voksne mesteparten av livet, vi bør verne om den ansvarsfrie delen av livet så lenge som mulig.

A gentle Veep for Biden? Part III - Warren og røkla

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Tue, 10 Mar 2020 11:46:00 +0000

Ill: Vogue

Biden vinner nominasjonen og jeg tror han fort velger en en kvinnelig VP-kandidat. I to tidligere bloggposter har jeg vurdert Kamala Harris vs Stacey Abrams (Kamala vs Stacey) og Amy Klobuchar vs Gretchen Whitmer og Michelle Lujan Grisham (Amy vs Michelle vs Gretchen). Av disse tror jeg Stacey Abrams, Amy Klobuchar og Gretchen Whitmer ligger best an.

Men hvorfor ikke Elisabeth Warren? Kan ikke hun samle de progressive kreftene som jubler for Sanders? Jeg tror ikke det. Det er flere grunner. Første punkt kan jeg fort bli motbevist på, men jeg tror ikke Warren kommer til å støtte Sanders. Det har allerede rystet tilhengerne hans ut over det faktum at hun ikke trakk seg tidlig nok for å gi vei for Bernie. Det andre er at Warren gir Biden lite drahjelp i de velgergruppene han virkelig må mobilisere, og ikke minst blant de velgerne som ligger i sentrum (Biden må også vinne over moderate velgere for å slå Trump). Biden må også mobilisere de unge, men det er lite som tyder på at Warren gir stor drahjelp der. Det er Bernie som hittil har mobilisert mest blant ungdommen. Jeg tror ikke hun blir VP.

Vogue har lista opp 6 kandidater de tror er aktuelle. Både Klobuchar, Harris, Warren og Abrams er blant dem. De to siste er også gode kandidater, men rammes kanskje av at de er uerfarne. Men både Veronica Escobar og Val Demings er bra damer som både kan treffe geografi, demokrati og gruppeidentitet godt.

Veronica Escobar er latino fra Texas som etterhvert kan utvikle seg til å bli en vippestat. Hun vant plassen etter Beto O´Rourke i Kongressen. Escobar støtter allerede Biden, men er fort for uerfaren til å fylle rollen som VP nå.

Så har vi Val Demings fra Florida. Hun er tidligere suksessfulle Politimestervero i Orlando og sitter nå i sin andre periode som representant i Kongressen. Hun støtter også Biden og er både farget og fra Florida. Florida er en særdeles viktig vippestat og Demings kan bidra til å vippe Florida tilbake igjen. Florida har nå like mange valgmenn som New York og veien fram til valgseier blir betydelig lettere for Biden om han vinner Florida.

Part I - Kamal vs Stacey
Part II - Amy vs Michelle vs Gretchen

A gentle Veep for Biden? Part II - Amy, Michelle eller Gretchen?

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Tue, 10 Mar 2020 09:53:00 +0000

Governor Gretchen Whitmer endorses Joe Biden

Biden vinner nominasjonen og mange tror han velger en kvinne som Veep. Gitt at han allerede står sterkt blant fargede kvinner, og går til valg på et nokså progressivt program - kan det tenkes han går for en mer moderat VP-kandidat fra Midtvesten/rustbeltet som senator Amy Klobuchar fra Minnesota eller guvernør Gretchen Whitmer i Michigan. Eller for eksempel guvernør Michelle Lujan Grisham fra New Mexico.

Første bloggpost om kvinnelige VP-kandidater vurderer Kamala Harris vs Stacey Abrams (Kamala vs Stacey).

Både Klobuchar og Whitmer har gått ut med støtte til Joe Biden. Amy Klobuchar er åpenbart kvalifisert og drev en god nominasjonskampanje fram til hun trakk seg like før Supertirsdagen. Og selv om Hillary vant Minnesota komfortabelt sist, vil likevel Klobuchar gi stor troverdighet i midtvesten og i hele rustbeltet, som Hillary tapte mot Trump (Wisconsin, Michigan, Pennsylvania, Ohio). Spesielt de tre første statene bør Biden vinne for å slå Trump.

Guvernør Grechen Whitmer er mindre kjent, men vil nesten garantert vinne tilbake Michigan for Biden, og sannsynligvis også gi god medvind i hele rustbeltet. Hun vant Michigan med et landslide som guvernør og demokratene valgte henne til å gi den nasjonale responsen til Trumps State of the Union-tale for en måned siden. Mange mener dette var et viktig signal om at Demokratene mener hun er klar for større oppgaver. Se talen hennes her:

Det er er også flere som nevner Michelle Lujan Grisham fra New Mexico. Hun er også nokså fersk guvernør, men jeg tror hun er mindre aktuell. New Mexico er nå en stat demokratene vinner komfortabelt, så det er neppe tunge geografiske eller demografiske argumenter for henne som VP, selv om det er mange latinoer i New Mexico.

Part I - Kamala vs Stacey
Part III - Warren vs røkla

A gentle Veep for Biden? Part I - Kamala eller Stacey?

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Tue, 10 Mar 2020 07:39:00 +0000

Stacey Abrams (foto: Wikipedia)

Biden vinner nominasjonen. FiveThirtyEight anslår nå sjansen for Biden til å være 99%. Vinner han Michigan og Washington idag, 10. mars, bør Bernie trekke seg. Eventuelt kan han trekke seg etter neste tirsdag den 17. mars.

Det er stor sannsynlighet for at Biden velger en kvinnelig visepresidentkandidat. Mange spekulerer om det blir en farget kvinne, som feks Kamala Harris, som vil være en veldig sterk kandidat. Hun veier opp for Bidens alder og hun er åpenbart kvalifisert til oppgaven. Spørsmålet er om hun ikke er enda hetere som Justisminister (Attorney General - AG). Hun var det i California før hun ble senator.

Det som taler mot, foruten at hun er en åpenbar AG-kandidat, er at California stemmer demokratisk uansett. Eller som de sier i USA; du kan stille med en gul hund som demokrat, og California vil likevel stemme på den. Et annet spørsmål er om Biden trenger en farget VP, gitt at at allerede står sterkt blant de svarte velgerne. Biden sliter mer hos Latinoene. Men mobiliseringen blant svarte amerikanske velgere kan uansett avgjøre valget.

I Georgia finnes en annen god kandidat. Stacey Abrams. Hun er sort kvinne i en rød stat. Det skal mye til for å snu Georgia sine 16 valgmenn. Trump vant staten med 5 prosent - eller omlag 200 tusen stemmer mot Hillary. Om Biden skulle snu Georgia, vil det endre valgkortet i USA.

Stacey Abrams var Guvernørkandidat i Georgia og leder nå en kampanje for å sikre et rettferdig valgsystem for amerikanske velgere (FairFight.com). Det er mange måter amerikanske valg undertrykker og hindrer store folkegrupper fra å stemme, så hun har en god sak.

Her er hun hos Whoppi Goldberg på ABC og snakker om å bli en eventuell VP-kandidat. Kul dame!

Part II - Amy vs Michelle vs Gretchen
Part III - Warren vs røkla

Blått lys for helsetjenesten vår

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Tue, 10 Dec 2019 11:42:00 +0000

Mens sykehusene i nord setter kriseberedskap og Forsvaret må mobilisere lufttransport, vokser det fram en lenge varslet krise i helsevesenet vårt.

Høyres kroniske underfinansiering av sykehusene med årlige ostehøvelkutt kombinert med en voksende mangel på fastleger og en stadig svakere kommuneøkonomi som ikke makter å ta imot stadig sykere pasienter fra sykehus i sparemodus, forsterkes av Høyres invitasjon til private bedrifter for å tjene penger i det markedet de skaper.

Svigersønnen til en av Høyres største sponsorer eier en slik legebedrift, Dr Dropin, med store markedsambisjoner for alle som kan betale for seg etterhvert som tilgangen til fastlegene forsvinner. Men vi ser det på flere områder. Stadig flere helseselskaper får sugerør inn i sykehusenes budsjetter gjennom Høies såkalte frie behandlingsvalg, som i realiteten er etableringen av et enormt marked for å tjene penger i det som en gang var vår felles helsetjeneste.

Samtidig inntar økonomene styrerommene. Samtlige styreledere i de regionale helseforetakene er økonomer. Med unntak av tidligere Sentralbanksjef Gjedrem i Helse Sør-Øst, er dette personer med minimal kompetanse og erfaring fra arbeid med samfunnets samlede behov, slik vi er avhengige av når det gjelder en av samfunnets viktigste trygghetsplattformer.

Styrelederen i Helse Midt-Norge er en økonom som i følge Adresseavisen er bosatt i Nederland, og er en totalt ukjent skikkelse for det samfunnet hun er satt til å lede den betydeligste virksomheten i. Men erfaringen fra finansavdelingen i Sparebanken kommer sikkert godt med når det skal legges til rette for vekst i helsemarkedet.

Det er stor fare for at Høyres ideologiske kamp for å kommersialisere helsepolitikken gjør ubotelig skade og vanskelig lar seg reversere. Derfor haster det med en ny regjering og økte bevilgninger til sykehusene.

Arbeiderpartiet videre etter kommunevalget

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Tue, 24 Sep 2019 13:27:00 +0000

Mitt innlegg til landsstyret etter valget.

Kjære landsstyre!

Vi har gjort et svært dårlig valg.

Jeg tror mye handler om avmakt.

Mange opplever at stadig flere beslutninger flyttes vekk fra folk. Vekk fra oss og inn i styrerom og store byråkrati uten folkelig forankring. Og en rikspolitisk debatt som går over hodene våre, der det trilles terninger som om det er et realityshow der underholdningsverdien måles over politisk substans. Jeg er langt over gjennomsnittet interessert i politikk, og man skal være forsiktig med svogerforskning, men jeg så ikke en eneste partilederdebatt denne valgkampen...

Diskusjonene og debattene må ut i landet. Makt må flyttes ut. Virkemidler må flyttes ut. Ressurser for å bygge det nye Norge må flyttes ut de de politiske håndverkerne som sitter nær ressursene. Nær bedriftene. Nær befolkningen.

Arbeiderpartiet har historisk vært brobyggeren i norsk politikk. En koalisjon som har funnet løsningene mellom arbeid og kapital. Mellom by og land. Mellom offentlig styring og marked. Mellom verdiskaping og miljø.

Det er vi som skal bygge Det nye Norge. Det er vi som kan bygge landet. Det nye Norge. Det klimanøytrale Norge som sikrer bosetting fordi vi skaper nye klimavennlige arbeidsplasser. Som fanger CO2 i skogen, jordbruket og i havet. Som renser naturgassen og selger den som hydrogen til utlandet. Som utvikler ny industri, ikke avvikler den vi har. Og som stiller krav om et seriøst arbeidsliv.

Som gir folk trygghet til å bo nært naturressursene fordi tilgangen til sykehus, politi, skole og utdanning hele livet er tilgjengelige.

Arbeiderpartiet er ikke bare for folk flest. Vi er av folk flest. Og vi må bli flere. Vi må rekruttere. Vi må bygge organisasjon. Vi må bygge den kraften som skal bygge det nye Norge.

I Trøndelag skal vi bli klimanøytrale innen 2030. Vi skal få til det – ja, selv uten MDG i koalisjonen - og på tross av regjeringen og årelatingen av ressurser til fylkene, som Stortinget driver med. Og vi skal tjene penger på det. I valgkampen lanserte vi verdens første utslippsfrie hurtigbåter. De skal bygges på norske verft.

Men om vi får litt mer hjelp - noen flere virkemidler og mer makt over egen utvikling, blir det lettere. Sammenslått er vi store nok til å ta større oppgaver. Vi kan få dem fra stadig voksende direktorater og byråkrater. Vi kan få dem fra et Storting som gir oss tillit. Som lar oss drive politikk. Da må vi reparere – ikke reversere regionreformen.

Da vil også de politiske debattene lokalt og regionalt bli mer interessante. Da får vi noe å snakke om, annet enn hva riksmedias virkelighetsfjerne kommentatorer måtte mene om talemåter, stil og morsomme replikker. Fri oss fra politiske realityshow og underholdning. Og frels oss fra regjeringen. (Så riket blir vårt, og makten og æren, ja kanskje ikke i all evighet, men temmelig lenge.)

E39 prosjektet bør lære av Nye Namsos og Trøndelag

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Fri, 28 Jun 2019 08:44:00 +0000

Et av konseptene som konkurrerer om å bli framtidens hurtigbåt

VG omtaler idag en rapport der de advarer mot de løsningene som er valgt på gigantprosjektet «Fergefri E39». Kostnadene på prosjektet har eksplodert fra 150 mrd da Marit Arnstad som Samferdselsminister la fram prosjektet i Nasjonal Transportplan i 2013, til gigantiske 400 mrd kroner nå. Saken er omtalt i VG:

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/1nxx7M/slaar-alarm-i-ny-rapport-gigantprosjekt-langs-kysten-kan-bli-utdatert

Sammen med Nye Namsos kommune har Trøndelag fylkeskommune satt igang en innovativ anskaffelse for å knytte Jøa til fastlandet 24/7. Prosjektet er teknologinøytralt, og etterspør også løsninger som ikke finnes pr idag, om det viser seg å løse oppdraget om Jøa t´land 24/7. Vi avviser ikke bru, men det må i så fall være til en kostnad som gjør det mulig å realisere brua. Kostnadene vi har fått med en tradisjonell bru, er ikke det. Det betyr at vi er åpen for ulike løsninger, også autonome ferger, eller noe vi ikke har tenkt på.

Dette stimulerer både norsk næringsliv og forskning.

Oppdraget er beskrevet her: https://innovativeanskaffelser.no/wp-content/uploads/2019/02/dialognotat-joa-tland-24-7-invitasjon-til-dialog-om-fjordkryssing.pdf

Vi har erfaring med slikt på både et gjennomført anbud for ferger i Trondheimfjorden som nå går 80 prosent på strøm, og som både skapte ny ladeteknologi, men som også gjorde at det verdenssomspennende selskapet Siemens etablerte ny batterifabrikk i Trondheim. Nå har vi ute en hurtigbåtkonkurranse som avslører vinneren i september. Der er kravene at båtene skal gå minst like fort som idag, bruke halvparten av energien og være utslippsfrie. Slike løsninger finnes ikke i verden idag og norsk næringsliv er verdensledende, så dette er spennende. Om vi lykkes, kan vi få ned både utslippene og kostnadene ved å kjøre hurtigbåt så mye at det kan revolusjonere persontransporten på kysten med hyppigere avganger og flere anløpssteder.

På Vylle veier

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Wed, 19 Jun 2019 17:37:00 +0000

Altså;
Toppsjefen i Vy tjener 6,2 millioner kroner. Det siste året har han brukt 300 millioner kroner på å bytte navn på selskapet fra NSB til Vy og tapt det andre toganbudet på å kjøre tog, blant annet her i Trøndelag. Denne gang tapte de for SJ, som har det samme navnet de alltid har hatt. SJ var 350 millioner kroner billigere enn Vy - omlag det samme Vy har betalt for nytt navn.

Idag tapte Vy også flybusskjøringen til Værnes. En kan jo spørre seg om toppsjefen i Vy er så opptatt med å telle penger og speile seg i den nydesignede uniformen sin, at han glemte å sikre kvaliteten i anbudene de skulle levere.

Det er forresten også nokså provoserende å tenke på at Vy nå sier de kan kjøre tog for 160 millioner kroner i året på de strekningene de tapte i anbudet, mens de i år og de foregående årene har kjørt for 600 millioner kroner i året. I Trøndelag må fylkeskommunen betale Vy millionbeløp for at prisen på månedskort skal være det samme som på bussen, slik at ikke pendlerne som kan kjøre tog velger bussen isteden. De har med andre ord hatt god råd til å betale for dette selv.

Johan Bojer videregående skole

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Wed, 12 Jun 2019 12:18:00 +0000

3. juli er det 60 år siden forfatteren Johan Bojer døde 87 år gammel på Oppdal på vei hjem etter sitt årvisse besøk i Rissa.

Bak seg hadde han et massivt forfatterskap med leserskare i en rekke land. Ikke minst står kystromanen «Den siste viking» som en bauta om kystfiskerne og torsken.

Derfor er det så inderlig bra at Fylkestinget i Trøndelag, nå samlet på Oppdal, med overveldende flertall vedtok at det nye navnet på den nye videregående skolen vi skal bygge i Indre Fosen, blir Johan Bojer videregående skole.

I Rissa ligger museet Kystens Arv med båtbyggeri. Der bygges fremdeles klinkbygde båter med råseil, slik vikingene gjorde da Norge og Danmark dominerte Nord-Europa med uovertruffen skipsteknologi. Åfjordbåten er ivaretatt og bygges fremdeles på museet. Fra Kystens Arv kan du se over til Ladehammeren, hvor visstnok båtbyggeriet som bygde Ormen Lange i sin tid lå. Slik bindes tidlig vikinghistorie sammen med den siste viking - Lofotfiskeren.

Avdøde Fylkesmann Jørn Krog var en havets mann, tross sin oppvekst på Røros. Han var departementsråd i Fiskeridepartementet før han ble Fylkesmann i Sør-Trøndelag. Jørn var opptatt av kystkulturens plass i den nasjonale bevisstheten, og mange var svært takknemlige for kronikken Jørn skrev om hvordan kysten ble utelatt som symbolbærer i nasjonsbyggingen og senere i læreplanverkene. Det ble stabburene, ikke naustene som ble satt opp på Folkemuseene. Mange kystfolk ble stolte og takknemlige over at Jørn løftet fram denne delen av vår kultur. For meg er vedtaket idag også et minne om Jørn og kystfolket.

Så er det moro at barnebarnet til Johan Bojer, Jan Bojer Vindheim, også fikk være med på navnevalget her på Oppdal idag.

Blomster til Molde

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Sun, 24 Mar 2019 16:16:00 +0000

Det siste døgnet har vi vært en hårsbredd fra en skipskatastrofe rett utenfor kysten vår. Vi har fått en nervepirrende påminnelse om at vi er en havnasjon. Denne påminnelsen minner oss også om fantastisk kompetanse og innsatsvilje hos redningsmannskaper og støttepersonell. Nå som vi vet at skipet har kommet til havn i Molde med de aller fleste i god behold, kjenner jeg at jeg blir rørt og takknemlig. Tusen takk til alle som har bidratt også langt mer enn hva man kan forvente. Vi er et bra land og et bra folk! Og blomster til Molde og ordfører Torgeir Dahl som nå tar godt imot skipet, passasjerene og mannskapet med profesjonalitet og varme.

En grønn trøndersk deal for Norge

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Mon, 11 Mar 2019 11:57:00 +0000

Alexandra Ocasio Cortez og Ed Markey sin relansering av A Green New Deal i Kongressen har blitt godt mottatt. Flere av virkemidlene som beskrives passer godt for Norge og flere av virkemidlene er vi i gang med i Trøndelag. Men vi trenger hjelp fra en mer offensiv norsk stat. Slik det er nå preges klimaomstilingen i alt for stor grad av symbolpolitikk, moralisering og skjev byrdefordeling hvor de med sterkest rygg kan kjøpe seg fri fra klimadugnaden og vanlige folk må bære børa i form av generelle virkemidler, plunder, heft og nye avgifter. Dette forsinker omstillingen. Vi har tro på at vi kan skape et karbonnøytralt samfunn uten av vi undergraver norsk økonomi, samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser og fordeler byrdene mer rettferdig enn dagens regjering presterer.

Trøndelag er godt i gang med det grønne skiftet. Vi bruker offentlig innkjøpsmakt til å fremme klimanøytrale løsninger. I Trondheim går andelen privatbiler ned og fra høsten blir bussparken klimanøytral med hybridbusser på el og biogass. Biogassen kjøpes fra lokal produsent i Trøndelag som omdanner husholdningsavfall til drivstoff. Vi har to slike fabrikker i Trøndelag. De bruker både husholdningsavfall og avfall fra lakseindustrien. Dette gir grunnlag for å lage en verdikjede også for avfall fra landbruket, slik at vi kan utvikle både kan kutte klimagassutslippene og samtidig utvikle lønnsomme arbeidsplassser i det som kalles sirkulærøkonomien.

Elektrifiseringen av fergeflåten har skapt ny teknologi og sikret norske arbeidsplasser på verftene langs kysten. I Trøndelag har internasjonale storkonsern etablert batterifabrikker i byen for å levere strøm til skipsflåten i kjølvannet av denne etterspørselen. Videre er det utviklet ny ladeteknologi som gjør at man nå kan lade kystflåten langs hele kysten uten å oppgradere strømnettet. Det siste ville kostet så mye at det fort ville ha stanset utviklingen.

I juni kommer svaret på konkurransen vi har hatt om å lage nye utslippsfrie hurtigbåter som kjører minst like fort som dagens hurtigbåter og bruker kun halvparten av energien. Fem konsortier med verdensledende maritime selskaper og miljøer er med i konkurransen. Lykkes vi med dette, kan det revolusjonere persontrafikken langs kysten og skape grunnlag for ny industri og arbeidsplasser i den norske maritime næringsklyngen. På samme måte bør Norge gå foran for å få en utslippsfri handelsflåte. Mesteparten av verdens gods går sjøveien, og her kan den norske maritime klyngen vise vei og vinne nye markeder.

I fjor høst åpnet vi nye Heimdal videregående skole. Skolen er bygget med livstidsfokus på all materialbruk for å ha minst mulig karbonavtrykk. Skolen produserer mer energi enn den bruker og varmer opp Husebybadet som ligger ved siden av. I tillegg produseres det strøm til nettet. Prosjektet ble utviklet sammen med miljøene på NTNU/SINTEF og utbyggerne. Dette øker konkurransekraften med ny klimavennlig teknologi i markedet.

Men vi kan nå videre. Vi vil utvikle nye transportløsninger hvor du kjøper transport som en tjeneste ut over månedskortet på bussen. Vi tror både elsykkel, buss, tog, båt og bil kan være en del av denne løsningen. Da kan vi få ned antallet biler, men utnytte den gjenværende bilparken bedre, samtidig som vi ivaretar folks behov for fleksibilitet og tilgang til transport når du trenger det. En privatbil står i dag i ro i 97 prosent av tiden. Den binder areal, kapital og viktige mineraler. Samtidig som det krever energi og ressurser å produsere den. Men da må det offentlige ta en offensiv rolle for å løfte markedet og løsningene, slik at dette ikke kun blir en byrde på folk flest, som de med mest penger kan kjøpe seg fri fra.

Langs Trøndelagskysten produseres det enorme mengder laks. Laksen er vekselvarm, så den bruker minimalt med energi på å holde varmen. Den flyter og bruker dermed ikke energi på å bekjempe tyngdekraften. Slik utnytter laksen foret nesten 1 til 1. Altså en kilo fôr blir til en kilo laks. I en merd på 100 diameter, er det 97 prosent vann og 3 prosent laks. Denne mengde laks tilsvarer slaktevekten til 3000 okser. I en verden som blir 2 mrd flere mennesker hvor tilgangen til ferskvann er kritisk, det blir mindre matjord og det er store begrensninger knyttet til avrenning og utslipp, er vi helt avhengige av å produsere mer mat fra havet. Jorda består av 70 prosent hav, men kun 2 prosent av energien vi spiser kommer fra havet, så her er det mye å gå på. Utfordringer med lus, rømming og fôr må løses på mer bærekraftige måter, men Norge har enorme muligheter for ny industriutvikling og eksport av både sjømat og teknologier for å høste klimavennlig mat fra havet.

En ny grønn deal trenger en kraftfull satsing på utdanning, forskning og innovasjon rettet mot null netto klimautslipp innen 2050. Vi har sterke utdannings- og forskningsinstitusjoner som kan bidra til dette både innen bioøkonomi, hydrogen og klimapositive tiltak. Vi må benytte våre beste miljøer til en slik dugnad. Vi trenger klimapositive tiltak fordi enkelte sektorer ikke kan oppnå nullutslipp. Her kan vi benytte oss av mulighetene i havet, bioteknologi og samspill med tradisjonell industri. Norge mangler idag en forsknings- og innovasjonsagenda for klimapositive tiltak.

Ifjor innførte USA en «Tax credit» for fangst og lagring av CO2 (CCS). Dette har ført til et marked for CCS. Vi mener Norge bør gjøre det samme, bare mer offensivt. Norsk naturgass blir viktig for å erstatte kull i europeiske kraftverk, men den har også en framtid som hydrogen. Renser vi CO2 fra naturgass og lagrer den på havbunnen, kan eksisterende rørsystemer til kontinentet og England, samt rørene som ligger ut til hver enkelt forbruker oppgraderes til hydrogen. Det vil senke terskelen for overgang til utslippsfri energi på kontinentet og i England og spare enorme utgifter på å bygge nytt el-nett.

Equinor har allerede sammen med partnere i England lansert løsninger for å produsere og levere hydrogen ved hjelp av norsk naturgass og CCS til 3,7 millioner husstander og 40 000 bedrifter i Nord-England. Slik sikrer vi verdiene i både det norske rørsystemet og naturgassen, samtidig som vi skaper nye næringer og utslippsfri energi. Men dette kommer ikke uten at markedet for CCS blir etablert. Slik vi tok djerve grep for å sikre eierskapet til den norske grunnrenta på 70-tallet, samtidig som vi stimulerte til en kraftig teknologiutvikling gjennom petroleumsskattesystemet, bør vi skape nye løsninger med tilsvarende virkemidler idag.

Det første vi bør gjøre er å slutte med formålsløse skattekutt til noen få rike mennesker, men isteden bruke skattesystemet rettferdig og for å stimulere til det grønne skiftet. Regjeringens skattepolitikk ødelegger handlingsrommet i norsk økonomi, øker forskjellene mellom folk og forsinker mulighetene til å gi vekstimpulser til de næringene som må vokse om vi skal vi skal vinne i konkurransen om framtidas verdiskaping og arbeidsplasser, samtidig som vi gjør Norge karbonnøytralt.

Med stjerner i blikket

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Mon, 18 Feb 2019 10:10:00 +0000

Idag skal jeg feire matkunsten i Århus. Den kunsten som gjør et måltid mat til en sanselig opplevelse på linje med billedkunsten og musikken. I Trøndelag har vi flere slike kunstnere i verdensklasse. Idag håper jeg noen av dem får fortjent anerkjennelse med stjernedryss over Trondheim.

Fabelaktige restauranter som Credo og Fagn med matkunstnerne Heidi Bjerkan og Jonas Nåvik og deres medarbeidere, legger aldri skjul på sin begeistring for råvarene de får tak i fra naturen og dyktige produsenter i Trøndelag.

Trøndelag har ambisjoner som matregion. Vi har fabelaktige råvarer, dyktige produsenter, en usedvanlig dyktig matindustri og kokker i alle klasser - også verdensklasse.

Den paletten og de tonene Heidi Bjerkan og Jonas Nåvik maler og komponerer mat med, har rett og slett farger og lyder få kan konkurrere med oss om. Enten det er laks, sjøkreps, kamskjell eller blåskjell fra kysten. Eller det er kjøttfe, meieriprodukter eller bær og grønnsaker og annet snadder fra innlandet vårt. Eller det er fjellmandelpoteten, lammet fra kysten eller fjellet - eller reinsdyra og viltet. Vi har fabelaktige råvarer, som gir spennende matopplevelser og grunnlag for å bygge Trøndelag som reiselivsdestinasjon.

Idag skal vi feire matkunsten. Jeg håper Heidi og Jonas vinner fortjent anerkjennelse. Gjør de det, vil de nok som vanlig sende en tanke til alle de dyktige matprodusentene som høster av de unike råvarene naturen har skjenket oss i Trøndelag. Derfor skal vi hylle og feire dem uansett om det skinner opp noen nye stjerner over Trondheim restaurantnatt ikveld.

Ny vurdering av fødselspermisjonen

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Sat, 09 Feb 2019 14:32:00 +0000

Synes Trondheim Arbeiderparti har vedtatt klok politikk.

#permisjonsopprøret2019

Ny vurdering av fødselspermisjonen

Trondheim Arbeiderparti er bekymret for at flere mødre velger å ta ulønnet permisjon etter fødsel etter at Stortinget vedtok den såkalte tredelingen av foreldrepermisjonen. Dette gjør at maksimal periode hjemme med barnet for en av foreldrene blir 7 måneder etter fødsel. Dette er kortere enn Helsedirektoratets anbefaling når det gjelder amming, og stadig flere fagfolk med kunnskap om barns tilknytning advarer mot ordningen. Av ulike årsaker er det også flere fedre som ikke får tatt ut pappapermen, slik at familiene mister disse ukene og mor må på jobb og barnet i barnehage fra 7 måneder. Regjeringen regner på bakgrunn av dette med at den nye ordningen vil gi mindre samlet permisjon til barnefamiliene.

Fortvilte foreldre over hele landet reagerer på ordningen og både Fagforbundet og Jordmorforbundet advarer sterkt mot ordningen i sine høringssvar. Høyresiden svarer med at mødre fritt kan velge ulønnet permisjon eller ta ut ferie for å få lengre permisjonstid med barnet. Trondheim Arbeiderparti reagerer sterkt på denne forskjellsbehandlingen som gjør at familier med råd og ressurser får velge det beste for seg og barnet, mens andre ikke har samme mulighet.

Mor og far er like verdifulle som foreldre for barnet, men mor og far er biologisk forskjellige, og morsrollen krever mest tid første leveår. I praksis forbeholder ordningen flere uker til far enn til mor etter fødsel, når de to ukene med rett til omsorgspermisjon rett etter fødsel regnes med.

Gros familiereformer med lengre fødselspermisjon, barnehageutbygging og innføring av pappapermen, gjorde Norge til et bedre land. Norske kvinner fikk både flest barn i Europa og lå også på toppen i sysselsetting, samtidig som norske menn tok større del i omsorgen for barna fra de var små.

Nå stuper fødselstallene og er på sitt laveste nivå noensinne, samtidig som ny forskning viser at kortere samlet permisjon for mor ikke har bidratt til økt likestilling i arbeidslivet, slik intensjonen har vært bak en mer regelstyrt fordeling av permisjonen mellom foreldrene.

Trondheim Arbeiderparti mener derfor Arbeiderpartiet må ta opp tredelingen til ny vurdering. Det er behov for å ivareta mødres behov for full restitusjon og amming etter fødsel, i tråd med helsemyndighetenes faglige råd og ILO-konvensjon nr. 183 om fødselsbeskyttelse og mors rett til 14 ukers fødselspermisjon. Foreldrenes valgfrihet må også veie tyngre.

Samtidig er det behov for en ny og offensiv familiepolitikk som senker terskelen for å flere barn. Det er fortsatt behov for en øremerket og raus pappaperm, men ikke på bekostning av mors periode eller den perioden foreldrene har til fri fordeling. Den må komme som et tillegg i samlet permisjonstid.

Videre er det slik at anslagsvis 6000 fedre i dag ikke får pappaperm hvert år på grunn av et regelverk som knytter retten til mors aktivitet. ESA har anmeldt Norge for denne praksisen, men regjeringen har anket. Trondheim Arbeiderparti mener Norge bør trekke denne anken og finansiere ordningen slik at disse fedrene og barna får muligheten til å være sammen med pappaperm, slik andre fedre får.

Trondheim Arbeiderparti mener:

- At Arbeiderpartiet må ta opp tredelingen til ny vurdering.

- At Norge bør trekke anken mot ESA

Ap må være forutsigbare for vår største næring

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Fri, 25 Jan 2019 14:11:00 +0000

Arbeiderpartiet bør være forutsigbar når det gjelder rammevilkårene for vår største og viktigste næring.

Leterefusjonsordningen har siden den ble innført i 2005 gitt større mangfold av selskaper som ikke var/er i skatteposisjon på norsk sokkel, og dermed bidratt til nye letemodeller og funn som feks Johan Sverdrup. Ifjor brukte selskapene ca 30 mrd på leting på norsk sokkel, leterefusjonsordningen utgjorde i overkant av 3 mrd. Disse pengene får staten igjen når selskapene som utløste dem, kommer i skatteposisjon.

Arbeiderpartiet bør ha en levende debatt om olje og gass, spesielt i lys av klimakrisen, men å starte en debatt om leterefusjonsordningen og dermed risikere å skape usikkerhet for Arbeiderpartiets ståsted når det gjelder de langsiktige linjene i norsk oljepolitikk, er uheldig.

I år vil det investeres for 185 mrd kroner på norsk sokkel. Dette er den desidert største driveren for norsk økonomi og teknologiutvikling. Norge skal gradvis omstille vår største næring, men det vil ta tid. Norge står for 1,8% av verdens samlede olje og gass produksjon. Dette er ikke mer enn omlag den anslåtte reservekapasiteten til Saudi Arabia, altså den kapasiteten de kan sette i produksjon på et par dagers varsel, uten nye investeringer. I tillegg kommer reservekapasiteten i Russland og USA.

Norge er likevel en betydelig og forutsigbar leverandør av energi til Europa. Å overlate en særdeles lønnsom næring og Europas energileveranser til stater som Russland og Saudi Arabia, er også geopolitisk et uforutsigbart og risikofylt prosjekt.

Statens netto inntekter fra olje og gass er anslått til 286 milliarder kroner i 2019, og over 170 000 mennesker er grovt regnet sysselsatt i olje- og gassnæringen.

Samtidig som olje- og gassnæringen er svært lønnsom, utvikler den også kunnskap og teknologi Norge kan bruke for skape nye næringer i det grønne skiftet. Ikke minst i havrommet. Det er viktig at Norge har langsiktige strategier for å stimulere til denne omstillingen.

Det er fortsatt behov for offensive leteprogrammer og tildeling av nye lisenser, og det er fortsatt behov for å stimulere til teknologiutvikling for bedre utnyttelse av eksisterende felt. Ikke minst er det behov for nye funn i nærheten av eksisterende rør-infrastruktur, før rørene går tomme fra Norskehavet og sørover. Nye letemodeller kan også avdekke nye funn, slik man opplevde med giganten Johan Sverdrup, som i flere tiår lå uoppdaget foran nesetippen på selskapene.

Derimot bør Arbeiderpartiets landsmøte skrinlegge ønsket om en konsekvensutredning og eventuell åpning av LoVeSe, slik Trøndelag Ap har vedtatt. Det er det imidlertid mange andre grunner til.

- Det er for få trøndere i forhold til behovet

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Sat, 22 Dec 2018 18:56:00 +0000

I forbindelse med samlingen av Trøndelag dukket det opp et vittig sitat fra Astrid Hermstad fra Spydeberg. «Det er for få trøndere i forhold til behovet». Det er et morsomt sitat, men når jeg reiser rundt omkring i Trøndelag, er erfaringen at det er mer treffsikkert enn det sikkert var ment. Vi definerer «trønder» som en som er født her eller bor her, hvis han eller hun vil være det. Tilbakemeldingene jeg får, enten jeg snakker med ordførere, rektorer, sykehjemsbestyrere, næringslivsledere eller andre som er avhengig av folk og arbeidskraft er; vi har jobber, men vi mangler folk. Det er rett og slett for få trøndere i forhold til behovet.

Samtidig stuper fødselstallene. Det er alvorlig for oss som nasjon. Etter Gros familiereformer og satsingen på utdanning fra slutten av 80-tallet, med lengre fødselspermisjon, barnehageutbygging og pappapermen, greide Norge noe få andre land i Europa maktet; flere kvinner tok utdanning og arbeid, samtidig som de fikk flere barn. Dette var et adelsmerke for Norge. Få ting er mer lønnsomt enn å få hele folket i arbeid - både kvinner og menn, og samtidig opprettholde høye fødselstall. En av de viktigste årsakene til at norske kvinner ikke gjorde som svært mange av sine medsøstre på kontinentet, nemlig å velge mellom jobb eller barn, var at vi senket terskelen for få å barn gjennom lengre permisjoner og full barnehageutbygging, samtidig som fedrene ble mer deltakende på hjemmebane gjennom pappapermen.

Det er positivt at statsministeren setter de lave fødselstallene på dagsorden, men det skjer altså samtidig med at et samlet storting, inkludert mitt eget Arbeiderparti, har vedtatt en virkelighetsfjern tredeling av foreldrepermisjonen som åpenbart øker terskelen for å få flere barn. Det er litt underlig at vi har kommet hit hvor fedrene nå i praksis er forbeholdt flere permisjonsdager enn mødrene etter fødsel, og hvor maksimal permisjon for mor om hun får hele fellesperioden er kortere enn det helsemyndighetene anbefaler at hun ammer (og nei, det er blir ikke mer virkelighetsnært av å klamre seg til at man kan ta ammepause på jobb – svært mange kan ikkedet).

Innimellom luller det sentrale politiske miljø seg inn i noen politiske teorier som ser vakre ut på skrivebordet, og som har de beste intensjoner, men som befolkningen de er ment å fungere for, klør se i hodet over. Det er underlig å bivåne at ingen var våkne nok til å få stanset denne tredelingen, som selvfølgelig kommer til å bli reversert på et eller annet tidspunkt. Det ulmer allerede ganske kraftig blant både feministveteraner, nybakte mødre og i de fagmiljøene som har barnets og morens beste som fokus. Samt i deler av fagbevegelsen.

Pappapermen er genial og har gjort livet bedre for både barn og fedre i Norge. Og den har vært bra for mødrene. Men når Stortinget i den nye tredelingen kalkulerer med at samlet permsjonstid for familien kommer til å gå ned, siden mange fedre av ulike årsaker ikke får tatt ut 15 uker permisjon, slik at overskytende tid inndras, er det heller ingen gulrot for flere barn.

Som nasjon er det få ting vi kan gjøre som er smartere enn å sikre at både kvinner og menn tar utdanning og jobb, samtidig som vi holder oppe fødselstallene på reproduktivt nivå. Da er det nok flere ulike grep som må tas, men det hjelper lite å starte med å gå i feil retning.

Mødre må minst få mulighet til å ta ut permisjon i tråd med Helsedirektoratets faglige anbefalinger, altså 8 måneder. De som ønsker kortere permisjon, kan uansett velge det, men dagens 7 måneder er for lite. Økt pappaperm må komme som følge av utvidet samlet permisjon, ikke ved å redusere fellesandelen.

Dernest må de over 6000 fedrene som per i dag ikke får permisjon siden reglene knytter dem til aktivitetsplikt hos mor, også få permisjon. Norge burde ta klagen fra ESA om å rette opp denne diskrimineringen til følge, framfor å anke den.

Fødselstallene stuper - på tide å ta grep

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Mon, 19 Nov 2018 14:15:00 +0000

Etter Gros familiereformer og satsingen på utdanning fra slutten av 80-tallet, med lengre fødselspermisjon, barnehageutbygging og pappapermen, greide Norge noe få andre land i Europa maktet; flere kvinner tok utdanning og arbeid, samtidig som de fikk flere barn. Dette var et adelsmerke for Norge. Få ting er mer lønnsomt enn å få hele folket i arbeid - både kvinner og menn, og samtidig opprettholde høye fødselstall. En av de viktigste årsakene til at norske kvinner ikke gjorde som svært mange av sine medsøstre på kontinentet, nemlig å velge mellom jobb eller barn, var at vi senket terskelen for få å barn gjennom lengre permisjoner og full barnehageutbygging, samtidig som fedrene ble mer deltakende på hjemmebane gjennom pappapermen.

Men nå stuper fødselstallene. De stuper i hele den vestlige verden, men der Norge lenge greide å holde dem oppe, er vi selv blitt en del av trenden. 2017 var det året vi fikk færrest barn per kvinne, noensinne. Fødselstallene har stupt fra 1,98 i 2009 til 1,62 barn i 2017. Det er en dramatisk nedgang. Mye av dette kan tilskrives usikre tider etter finanskrisen. Norske kvinner er i snitt eldre når de får barn, men tross det, steg fødselstallene fram til 2009, men 2017 er det første året tallene går ned i samtlige aldersgrupper mødre, selv med ny økonomisk oppgang de siste årene.

Det er derfor all grunn til å ta grep for å få fødselstallene opp igjen. Det første man bør gjøre er å senke terskelen for å få barn for mødrene. Den nye tredelingen av foreldrepermisjonen som gir mødrene maks 7 måneder fri med lønn, oppleves som svært krevende for mange barnefamilier og mødre. At Stortinget samtidig kalkulerer med at samlet permsjonstid for familien kommer til å gå ned siden mange fedre av ulike årsaker ikke får tatt ut 15 uker permisjon, slik at overskytende tid inndras, er heller ingen gulrot for flere barn.

Videre er det en god ide å sikre at far kan være hjemme sammen med mor og barn hele den første måneden - altså ut over de 14 dagene som i dag står i Arbeidsmiljøloven. Det vil kunne gi en bedre start på det nye livet for alle parter.

Så er det selvfølgelig flere ulike grep som må tas, som barnehageplass når du trenger det - ikke kun opptak i august, men dette er de mest umiddelbare.

Som nasjon er det få ting vi kan gjøre som er smartere enn å sikre at både kvinner og menn tar utdanning og jobb, samtidig som vi holder oppe fødselstallene på reproduktivt nivå. Dette er en sak som både fagbevegelsen, arbeidsgiverne og en samlet norsk offentlighet bør være opptatt av.

Slå ring om mammapermen - styrk pappapermen

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Thu, 08 Nov 2018 23:06:00 +0000

Høyre og Venstre forsvarer i Adressa 9. november at Stortinget svekker mødrenes mulighet for å amme i tråd med Helsedirektoratets råd, fordi de mener far i praksis må forbeholdes mer tid første leveår enn mor. Mor har 3 uker før fødsel og 15 uker mammaperm etter fødsel. Far rett til 2 uker omsorgspermisjon rett etter fødsel og 15 uker pappaperm. 16 uker fordeles av foreldrene, men om mor føder etter termin, tas permisjon fra disse ukene, slik at maksperioden mor kan være hjemme forkortes (altså fra maks 31 uker=7 måneder). Jeg er sterkt uenig i at dette er en god løsning, og jeg skal være litt personlig.

Jeg har fire barn. De er født over et tidsspenn hvor pappapermen gledelig nok har blitt stadig lengre. Jeg har selv vært med på å kjempe for det på landsmøter i Arbeiderpartiet, innen LO og jeg brukte taletiden min på Europeisk LO sin Kongress i Helsinki på slutten av 90-tallet for å snakke opp pappapermen som kampsak for menn i fagbevegelsen i Europa og EU. Pappapermen har endret Norge til det bedre.

Da barn nummer tre i rekken ble født i 2002, jobbet kona mi i Bodø, mens vi bodde i Trondheim med de to andre barna. Foreldrepermisjonen var da 42 uker med 100 prosent lønn. Pappapermen var på fire uker.

Jeg tok kun de fire ukene, selv om jeg kunne tenkt meg mer. Årsaken var åpenbar. I det øyeblikket kona begynte på jobb, ble det slutt på amminga. Ikke kunne jeg fly opp til Bodø i ammepausene, og ikke kom hun tilbake på ettermiddagene og natten. Dessuten ville jeg jo bli alene med barna i de samme hverdagene.

Med dagens tredeling måtte kona mi ha begynt på jobb og slutta amminga etter 31 uker (7 måneder). Det er både kortere tid enn Helsedirektoratet anbefaler, men det er også alt for kort tid med tanke på at hun ikke kom hjem om ettermiddagene. Så er det ikke slik at alle mødre bor i flyavstand, slik at det er lettere å ta ammepause enn i vårt tilfelle.
Til det vil jeg si to ting:
1. Det er svært mange mødre som har en jobbsituasjon hvor det rett og slett er krevende å få tatt ammepauser, selv om arbeidsgiver plikter å legge til rette.

2. Pappapermen skal ikke brukes til å pendle hjem-mors jobb for far og barn. I mange tilfeller vil jo det ta halve dagen. Ikke alle har har to biler og ikke alle mødre jobber i nabolaget.

Min historie er bare ett eksempel av mange på hvorfor barnefamiliene fordeler foreldrepermisjonen ulikt. Stadig fler velger 100 pst lønn siden det blir for dyrt med 80 pst i etableringsfase med høye bo- og leveutgifter. De fleste velger at mor får hele fellesdelen fordi hun trenger mer restitusjon enn far etter fødsel og mange trenger tid for å restituere nok til å nyte tiden sammen med barnet. I flere familier tar ikke far ut hele pappapermen siden fedre i snitt er eldre enn mødrene og ofte er den som tjener mest, slik at den økonomiske byrden blir for stor, eller far kan ikke ta ut mer perm, fordi mor jobber deltid og far dermed får avkorting på sin permisjon. Når faren ikke tar hele pappapermen, faller de overskytende ukene bort fra familien. De faller bort for barnet.

Stortinget finansierer også tredelingen med denne forventningen; at fedrene ikke fullt tar ut 15 uker, slik at de overskytende ukene faller bort fra finansieringen og dermed fra familiene og for barnet. Det står svart på hvitt i det saksgrunnlaget som Stortinget fikk til behandling fra regjeringen. Jeg har skrevet om det i en tidligere bloggpost (se her: Uklokt å fikle med mammapermen).

Helsedirektoratet anbefaler amming i minst 35 uker (8 måneder). Det er et råd Stortinget bør lytte til.

ESA har anmeldt Norge for diskriminering fordi vi nekter å gi over 6000 fedre pappaperm på grunn av reglene vi har laget (se her: - Får ikke lønnet pappapermisjon). Det er faktisk helt uforståelig at Stortinget ikke retter opp dette før noe annet, hvis det er slik at de er bekymret for at det er for få fedre som har pappaperm. For meg svinner troverdigheten hos de som argumenterer for maks 7 måneder mammaperm fordi far må tar mer permisjon, så lenge regjeringen anker ESAs pålegg om å rette opp i dette.

Jeg tenker at Stortinget må korrigere kartet etter virkeligheten og starte arbeidet med å annulere tredelingen. Mitt innspill er at de politiske partiene på Stortinget bør gjøre dette:
- Pappaperm til de over 6000 fedrene som idag ikke får det
- 12, evt 14 uker til far (14 om man utvider samlet permisjonstid)
- Mulighet for 35 uker til mor, inkludert fellestiden i punktet under.
- 2 uker betalt omsorgspermisjon for far sammen med mor og barn rett etter fødsel, med mulighet for å utvide inntil 4 uker, for de som ønsker.

Vi trenger å få opp fødselsratene igjen, derfor er dette på sikt lønnsom politikk.

Uklokt å fikle med mammapermen

noreply@blogger.com (Tore O. Sandvik) — Thu, 01 Nov 2018 05:45:00 +0000

Det er underlig at Stortinget faktisk nå forbeholder flere uker til far enn til mor etter fødsel, samt at maksimal tid for permisjon for mor nå er kortet ned, slik at tiden blir kortere enn Helsedirektoratets anbefaling med hensyn til amming. For meg er det åpenbart stor forskjell på mor og far første leveår. Mor trenger selvfølgelig mer restitusjon etter en fødsel enn far.

Regjeringen er ærlig på at samlet permisjonstid for barna med foreldrene vil gå ned med tredelingen av foreldrepermisjonen. Dette samtidig med at de nekter å fikse opp i regelen som gjør at over 6000 fedre ikke får permisjon, tross at ESA har anmeldt Norge for diskriminering (se Dagens Næringsliv).

Det er genialt med pappaperm, men den bør utvides som tillegg til samlet permisjon, ikke på bekostning av mammapermen. Jeg har også sansen for forslaget om å gi mulighet for en fellesperiode på én måned rett etter fødsel, slik at begge foreldrene kan være hjemme. Det vil være bra for alle tre parter og gi en bedre start.

I lovforslaget, som nå Stortinget altså har vedtatt, skriver regjeringen svart på hvitt at de regner med at økt fedrekvote ikke vil få budsjettvirkning siden samlet permisjonstid går ned. Altså at familien samlet sett kommer til å ta ut kortere permisjon med barnet første leveår. Det er å undergrave en god ordning:

«(...)Om vi ser på det tidlegare uttaksmønsteret, går departementet ut frå at ein auke i den delen av stønadsperioden som er øyremerkt fedrar, vil føre til at talet på foreldrepengedagar vert redusert, og at utgiftene til foreldrepengar vil gå ned. Grunnen til dette er at ein viss del av fedrane ikkje tar ut sin øyremerkte del av stønadsperioden, og at andre berre tar ut delar av den. Foreldrepengedagane i fellesperioden vert derimot tekne ut bortimot fullt ut. Arbeids- og velferdsdirektoratet går ut frå at desse to effektane vil vege kvarandre opp, og at ein auke i kvotane difor ikkje vil ha budsjettverknad på sikt.»