Mitt liv som nerd

Kjøp av "graded" tegneserier, er det noe vits?

noreply@blogger.com (Dagon) — Fri, 17 Feb 2023 20:51:00 +0000

Jeg har lest tegneserier og graphic novels nesten hele mitt liv. På videregående så startet lese mer graphic novels og kjøpte en bunke hver gang jeg var i storbyen hvor jeg kunne få ta i slike. Jeg har alltid tatt vare på disse og hatt de ofte i plastikk lommer de kom i. Passe på at de ikke blir for slitt eller ødelagt. Men nå har jeg tatt steget videre og kjøpt en "graded" utgave. Hvorfor skal man gjøre dette?

Tegneserier er for å leses. Jeg elsker følelsen av å bla i de og kose meg med det bildene og teksten. La øyene gli over rutene Jeg har puttet alle i stua og tar de ut nå og da og leser de. Ofte har de flott forsider som jeg gjerne skulle ha stilt ut. Men når man bor i leilighet, så har man begrenset plass, så da blir det at man må stable det i flere lag i hyller.

Noen av albumene har jeg i plastikk lommer

Flere lag med tegneserier i stua

Men som alt annet, så har også tegneserier en samleverdi. Særlig gamle tegneserier som ikke er så slitt. Jo eldre og sjelden, jo høyere verdi har de. Siden det er penger innen i bilde, så kan du få objekter vurderte. Altså det er firmaer som sjekker tilstanden på albumet, at det er ekte og gir det en vurdering angående kvalitet. På en måte er det å få kvalitetssikret at det du har eller kjøper ikke er tull. At noen profesjonelle, som har peil, har sett på den og sagt, ja dette er ekte og har en verdi. Men når det kommer til tegneserier, så blir tegneserien puttet i en plastikholder av hardplast og forseglet. Du kan med andre ord ikke lese tegneserien etter den har blitt vurdert, sånn at den ikke skal få skader eller at noen bytter ut albumet med en forfalsking. På mange måter er forseglingen en forsikring etter den har blitt vurdert. Men jeg har alltid syntes det er dust, fordi du ikke kan lese den. Men etter som jeg har blitt eldre, så liker jeg ideen om at albumet er forseglet, fordi da kan man stille den ut, som et kunstverk. Så jeg prøvde kjøpe en "graded comic" fra ebay. Du kan se bildene under.

Graded Punisher album fra USA

Veldig fornøyd og synes det var overraskende stas å eie en slik

Jeg har eid i mange år samlealbum av alle Punisher seriene, så jeg kan når som helst lese historien til den vurderte albumet jeg har kjøpt. Jeg ville ha albumet for å kunne stille det ut og det er jo et pluss at det kanskje stiger i verdi ettersom årene går. Dog akkurat samleverdien i slike tegneserier er tvilsom, men det får jeg skrive i en annen blogpost om. Men poenget med å kjøpe en slik "graded" tegneserier var ikke at jeg skal tjene penger på det men at jeg ville eie et kult objekt som jeg kunne stille ut. Jeg har kjøpt en stand, som den skal stå i. Spørsmålet er om jeg har blitt bit av basillen og skal ha flere slike samleobjekter. Merker at jeg klør litt i fingrene etter å skaffe meg noen flere. Nedgangstider, så selger folk slikt billig.

Hvordan lage et Virtual Pinball bord av gamle pc deler! Del 1!

noreply@blogger.com (Dagon) — Mon, 06 Feb 2023 19:21:00 +0000

Som jeg skrev om i en annen blogpost, så hadde jeg masse gamle pc deler i kjelleren. Så spørsmål hva kan jeg gjøre med alt dette? Jo, jeg tenkte jeg kunne lage en virtuell pinball maskin!

Jeg var ikke klar over det, men teknologien for å simulere pinball maskiner har blitt veldig bra! Slike virtuelle flipperspill operer som alle andre emulatorer, nemlig at du installerer et program på pcen din og den vil simulere følelsen av å spillet på en slik maskin. Jeg så en video helt tilfeldig over en slik maskin laget av Sharpin. Firmaet selger en slag boks du kan legge smartbrettet ditt i og så har du en liten pinball maskin du kan spille på med knapper og hele greia. Du kan se video her eller under.

Jeg ble fasinert og lastet ned noen av disse programmene til både min telefon og smartbrett og ble overrasket hvor bra det var. Ikke noe lagg og det var overraskende moro. Det er nok mange av oss old school nerder som har gode minner over å spille på gamle pinball maskiner i arkadehaller men de fleste av oss har ikke råd eller plass til en slik maskin. De er både store og tunge! Men ved hjelp av en slik emulator, så kunne man få en ganske så god følelse av å spille på en slik maskin. Så jeg ble nysgjerrig, kan jeg lage en større maskin basert på alle de gamle pcdelen jeg hadde i kjelleren?

Jeg søkte litte på internet og fant denne helt uvurderlig siden som heter Pinscape Build Guide av Machael J. Roberts. Her er denne person laget en komplett manual over hvordan man bygger sin egen virtuelle pinball maskin! Alt info du trenger kan du finner her. Det er såklart kommet egen steder hvor du kan kjøpe egne ferdige virtuelle pinball maskiner men det koster en del tusen, selv om det er mye billigere enn å eie en ekte pinball maskin. Så da startet jeg å tenke, hva om jeg lager min egen pinball maskin av alle resten jeg har i kjelleren? Jeg har 2 gamle skjermer og nok deler til en pc, kanskje det er godt nok til å lage en pinball maskin. Men før jeg starter å lage kabinett, bestille alle deler jeg trengte som knapper, høytalere osv, så måtte jeg teste at reste-pcen av en Frankenstein kunne kjøre softwaren.

Frankenstein Pcen min, motherboard med alt installert rett på stuebordet

Jeg satte sammen de beste delene, installerte window 10 på pcen og installerte Virtual Pinball X. Det er det meste brukt emulatoren for å kjøre pinball bord på. Og ja, tror du ikke at jeg fikk det til å kjøre på Frankenstein pcen! Ene skjermen fungerte som spillebordet og andre var der hvor grafikken og poengsummen kom opp. Det var ikke noe lagg og ballen spratt at og fram. IT WAS ALIVE!!!

Gleden var stor når jeg fikk til klassiske FunHouse fra Williams på skjermene!

Drømmen om å lage et virtuelt pinball maskin ble for alvor sådd. Jeg kunne lage min egen virtuelle maskin! Men da trengte jeg å snekre sammen et kult kabinett, kjøpe alle knapper, høyttalere, luker, vifter osv. Det kom til å bli et prosjekt som med andre ord ikke ble gjort på en helg. Men jeg skal dele med dere hvordan jeg gjorde dette. Og jeg må få understreke at jeg er ingen handy mann, så alt ble ikke perfekt men jeg håper det kan være til hjelp for andre som vurderer å gjøre det samme. Som sagt, oss nerder har mye rart i kjelleren vi kan lage nye kule ting av.

Jeg kunne se konjekturen av et Pinball maskin!

Er det greit å kjøpe reproduksjonsesker til gamle dataspill?

noreply@blogger.com (Dagon) — Mon, 23 Jan 2023 19:55:00 +0000

Jeg har en ganske stor samling av gamle dataspill, for det meste Nintendo spill, men også Sega, Atari 2600 og PC big box. Siden jeg har en stor samling, betyr det at jeg har mange løse spill som mangler boksen min. Boksen er for lengst kastet eller ødelagt. Men er det innafor å kjøpe nye repoduksjoner av eskene om du har original spillet?

Jeg liker å ha ting komplett, det gjelder alle spillene mine. Jeg liker også å stille ut fine ting jeg har, særlig nerdeobjekter. Men alle disse løse spillene, de er vanskelige å stille ut. Bare det løse spillet, er ikke like kult. Jeg kjøper mange ganger gamle dataspill som er komplette, såkalt CIB (complete in box). Men gjennom årenes løp, så har jeg mange løse spill jeg ikke gidder eller har lyst til å kjøpe CIB. Så da har jeg tenkt litt tanken på kjøpe reproduksjoner av eskene. Hva er en reproduksjon?

Reproduksjonseskene jeg kjøpte fra Aliexpress

Idag kan man få kjøpt gode reproduksjon av både esker og manualer av gamle spill. Du kan til og med få reproduksjoner av selve spillet (men det blir for meg å krysse en linje). Du finner selgere av slik på Ebay, Aliexpress og Etsy. Det er særlig Kina man kan få kjøpt slikt, av veldig varierende kvalitet. Det koster ofte rundt 150-200 kr for en eske, mer om man vil ha manual og selve spillet. Jeg bestemte meg for å teste og kjøpte 5 esker fra Aliexpress til ca 450 kr. Det var spill jeg hadde selv kassett til. Du kan se på bildene hvordan det ble seende ut.

Endelig har Alexlay spillet fått et hjem

Jeg var litt i tvil om jeg skulle gjøre det. Jeg føler det er i en litt moralsk gråsone. Jeg liker å samle på autentiske ting. Disse eskene ser bra ut! Men det er ikke ekte. Det er reproduksjon. Altså jeg har ikke alt originalt. Nå kan du si at det ikke har noe å si. Jeg eier originalspillet og vil ha esken som kommer til. Men det jeg har gjort nå, er å blandet ekte med falsk. Selv om eskene ser bra ut, så føler man fort på pappen, overflaten og selve fargene at det er falsk. Men det er jo ikke lett å se om man bare ser overfladisk på eskene. Altså er faren for at noen vil prøve å selge slike reproduksjoner som om det var ekte. Nå er det ikke et problem for meg, fordi jeg har ingen intensjon om å selge disse spillene. Og om jeg vil gjøre, det så vil jeg si ifra at det er en reproduksjon til eske. Men jeg er litt rett for at det vil forringe resten av samlingen min, fordi alt ikke er ekte. Men samling blir mer komplett!

Original spillet i reduksjonsesken

Nerdene er delt på midten rundt reproduksjoner. Noen mener det er greit, så lenge du ikke selger det som ekte. Andre mener det er en styggedom som må unngås for alt det er verdt. Du kan se et eksempel på dette her

Jeg tror jeg ikke skal kjøpe flere slike reproduksjonsesker. Det var greit å teste og jeg liker det. Men jeg liker ekte ting. Gjerne som har litt historie og slitasje rundt seg. Men hvem veit. Hva tenker du?

Hvor mye datarester har en nerd i kjelleren?

noreply@blogger.com (Dagon) — Mon, 16 Jan 2023 19:13:00 +0000

Jeg er rimelig flink til kaste ting men det er noe jeg sliter med å slenge på dynga og det er gamle datadeler og pcer. Er det bare meg som har det slik?

Meg og mine pcdeler

I sommer så skulle jeg rydde litt i kjelleren min. Der hadde jeg en god samling av gamle pcer, mobiltelefoner, MP3 spillere, gamle hovedkort, skjermkort, Ram, harddisker, ledninger og skruer. Det var ikke akkurat på nivået på en horder men det var en del. Hovedkortbokser fulle av SATA ledninger, vifter, CPU vifter, 5 forskjellige typer kjølepasta, gamle kabinetter osv. Hver gang jeg kjøper en ny pc eller oppgraderer en del, så greier jeg aldri å kaste det (eller selge for den saks skyld). Jeg tenker, dette er jo kjekt å ha. Du veit aldri hva du kan få bruk for i framtiden.

Alle hovedkort eskene er fulle!

Man hva skal jeg med alt? Jeg må ærlig innrømme at jeg har tenkt flere ganger at jeg kan bygge meg en pc til å ha som server, eller lage et mame kabinett, lage en sprø Minecraft pc eller at det bare er lurt å ha gamle pcdeler tilfelle dama vil ha en surfe pc. Ofte er mine gamle pc deler fortsatt ganske heftige enn mange ræva Elkjøp pcer som normale folk kjøper.

Gamle pcer som må bli plukket fra hverandre etter godsaker!

Men i sommer, så var det slutt. Jeg ryddet og skulle prøve å kvitte meg med endel ting. Plukke ting fra hverandre og lage litt system i all kaoset, så jeg ikke gir opp og bare kjøper kjølepasta og SATA ledninger hver gang jeg trenger det, selv om jeg veit jeg har dette men jeg orker bare ikke å leite.

Over 20 år med pc deler og pc byggning

Jeg kastet noen gamle CPUer, GPUer og minne osv. Jeg kastet nok litt for mye og skulle nok heller prøvd å få solgt det. Og jeg angret litt fordi jeg fikk en ide, nemlig å lage et Frankestein prosjekt av mine gamle pcdeler. Et prosjekt jeg skal deler her på bloggen. Men jeg fant ut at det er mange mennesker som prøver å selge gamle pcer og pcdeler på finn. Men folk tror ræva Intel CPU og utdaterte skjermkort er verdt mye mer enn det er. Men greit å vite, siden man kan finne noen kupp.

Men samlingen min av pc deler er nå mindre og det er greit. Spørsmålet er om det bare er meg som er slik? Er det bare fordi jeg har bygget pcer hele livet mitt eller er det slik også for andre typer nerder?

Savner litt alle mine gamle pcdeler

Jada AI kunst er kult men det har også noen utfordringer!

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 08 Jan 2023 14:11:00 +0000

Du har sikkert lest om at AI lager kunst, skriver stiler og gjør masse rart i 2022. Og du har sikkert tenkt, det høres både spennende og skummelt ut. Men det er jo ikke noe jeg kan teste ut? Men det er overraskende hvor enkelt det har blitt og hvor lett det er å bruke for vanlige folk. Alle bildene i denne bloggposten er laget av Midjourney KI basert på min input og ønsker.

Her ba jeg KI lage bilder av en mann som blir spist av en TV

Jeg har en jobb, hvor noen av mine kollegaer jobber med AI (også kalt KI, kunstig intelligens på norsk) og maskin-læring. Jeg leser som de fleste andre om dette i avisen og tidsskrifter, om nye grenser som blir sprengt hele tiden. Og alt virker veldig Sci-fi. Noe som ikke angår helt meg, selv om folk jeg ser hver dag jobber med det. Det tok særlig av med ChatGPT, som er en KI som kan generere tekst. Det var artikkel opp, ned, bort og vekk om dette. Så jeg tenkte å teste det ut. Og jeg ble helt blåst av banen når jeg så hvor spennende, kult og litt skremmende det var.

Mann som blir hypnotisert av en tv

Siden min jobb betyr at jeg utforsker teknologi for å lage interessante audiovisuelle produkter, så tenkte jeg at jeg burde teste ut AI kunst. Jeg kjøpte meg tilgang til Midjourny, hvor man skriver tekst i Discord og KI generer kunst basert på disse forslagene. Du kan lese mer om Midjourney her. Det er enkelt å bruke og overraskende moro. Her kan må få forskjellige stiler, perioder og stemninger. Såklart, det er en kunstig intelligens som tolker dine forespørsler, så du får mye rart.

Bilde av en dame som er en demon i speilet

Jeg ser mange muligheter for å bruke AI kunst. Jeg har en jobb hvor jeg trenger å bruke mye illustrasjoner i presentasjoner. Slik jeg har gjort til nå, er å hente bilder fra internet. Noe som ikke alltid er like bra. Nå kan jeg få skreddersydd bilder egen presentasjoner. Jeg har også fått AI til å komme med forslag og utkast på illustrasjoner som jeg har tatt til en menneskelig designer, slik at denne personen bedre skal få laget et bilde av hva jeg vil ha. I tillegg kan man bruke dette for å generer moodboards, gi forslag på konseptkunst, gi grunnlag som en menneskelig designer jobbe videre med osv osv. Men så klart, redselen er jo at disse AI kunst tjenesten skal gjøre folk arbeidsløs. Og vil den det?

AI lagde en skremmende bilde av en mann i skogen

Både ja og nei? Det sier jo seg selv, at noen steder, vil man velge i framtiden å bruke AI til å lage kunst og illustrasjoner, som betyr mindre jobber og oppdrag. Du kan lese mer om dette i denne artikkelen på Forbes. Som designer Carson Grubaugh sier i artikkelen "Concept artists, character designers, backgrounds, all that stuff is gone. As soon as the creative director realizes they don’t need to pay people to produce that kind of work, it will be like what happened to darkroom techs when Photoshop landed, but on a much larger scale.". Men så er det andre i artikkelen som har andre perspektiver som skaper av Midjourney David Holz som sier “I think that some people will try to cut artists out. They will try to make something similar at a lower cost, and I think they will fail in the market. I think the market will go towards higher quality, more creativity,” For å være helt ærlig, er det vanskelig å vite men at det kommer til å påvirke jobber, er helt klart. Spørsmålet er på hvilken måte.

Jeg gav AI et bilde av meg selv og fikk den til å lage en film noir stillebilde

Men det er ikke bare om folk kommer til å miste jobber, som AI kunst påvirker men andre etiske områder. Et estisk område er hvordan AI trener på lage kunst, nemlig gjennom å skrape internet for bilder og bruke disse for å lære. Her er veldig mange av bildene beskyttet av opphavsrett. Spørsmålet er om dette skal være lov. Fordi du kan lese mer om dette her og her

I tillegg kan AI reprodusere stilen til en berømt maler, designer eller kunster. Burde dette være lov? Selv om en AI ikke direkte kopier bilder og elementer i et bilde for å skape et nytt, som ofte blir kalt photobashing, så hermer den etter kjente kunsterer, noe som kan gjøre at folk kanskje ikke kjøpe originale bilder fra disse folkene. Du kan se denne videoen som forklare meget bra hvordan AI lager bilder.

Noen har tatt til ordet at AI kan kun trene på bilder som er uten opphavsrett og hvor kunstneren ikke lever lengre. Men hvordan kan man egentlig forby dette? Mennesker ser jo idag selv på fotografier, malerier og illustrasjoner og blir inspirert av disse. Hvordan kan man forby en maskin å gjøre det sammen? Noen har til og med laget en egen nettside, så du kan se om bilder du eier har blitt brukt til å trene en slik AI eller bilder du har fått lage, hva slags bilder AI har brukt for å komme fram til bilde den laget for deg. Den kan du finne her.

Jeg ville ha noen skumle julenisse bilder

Og så kommer også spørsmålet om hvem som har opphavsretten på bildene. Idag er det ingen lover som gir en AI rett på opphavsrett på et åndsverk. Så hvem er det som egentlig eier alle bildene som blir skapt? Er det firmaet som eier AI? Eller er det personen som skrev teksten som bildet ble laget på? Kan firmaene som eier AI selge retten på bruke bildene som blir laget? Særlig når disse bildene er trent på bilder laget av mennesker som eier opphavsretten?

Jeg synes dette er veldig spennende og ser både fordeler og bakdeler med AI kunst. Denne uka skal jeg bruke AI kunst i min jobb for første gang og jeg spent på reaksjonene jeg kommer til å få.

Skuffa magic the gathering bruker....

noreply@blogger.com (Dagon) — Thu, 08 Dec 2022 19:39:00 +0000

Jeg har skrevet om før, at jeg er en ganske stor magicholiker. Jeg har spilt siden 1997 og har alt for mange kort. Men i den siste tiden føler jeg at magic ikke er for meg lengre. La meg forklare.

Magic the Gathering fyller 30 år akkurat nå og det tenkte selskapet som eier kortspillet Wizard of the Coast at de skulle feire. Feire at et kortspill har overlevd i 30 år! Gi noe tilbake til alle de som spilte. Både gamle og nye spillere. Virkelig få alle til å føle at kortspillet var for gud og hvermann! Så hva valgt de å gjøre? Lansere et begrenset opplag av en proxy reprint av gamle kort til nesten 10 000 kr du ikke kan bruke når du spiller!

Sånn alle MTG spillere har følt seg siste ukene

Det er så mye galt med dette. For det først, så er det proxy kort. Altså det er ikke kort du kan spille med i turnering. Proxy kort er noe folk bruker når man spiller casual med venner. Si du eier et dyrt kort. Det er så dyrt, at du ikke vil bruke det fordi det foringer verdien. Da går du online og kjøper et proxy kort av samme kort for noen kroner. Litt som å printe en falsk versjon av kortet hjemme på printeren. Men dette er bare du kan gjøre om folk godtar at du gjør dette, fordi du veit du har originalen. Men dette er ikke så vanlig, fordi vanlige spillere har ikke kort som koster tusenvis av kroner og er fra 1990 tallet.

Og så koster produktet 10 000 kr! Hvem faen har råd til dette? MTG er et kortspill som koster veldig mye å spille og prisen går bare oppover og oppover. Folk føler man ikke har råd til dette. Særlig i disse inflasjonstider. Hvem kan vel bruke 10 000 kr på noen få kort? Fordi det er bare noen få kort du får. Du får 4 booster med 15 kort i hver pakke. Altså 60 kort for 10 000 kr! Sjansen for at du får noen kort som er til sammen verdt 10 000 kr er også liten. Føles som Satan har designet dette produktet bare for å plage oss spillere.

Bilde av styret i WOTC

Det hadde kanskje vært greit at de lager en slikt dyrt produkt som skal gå til de rike samlerne om WOTC hadde lansert noen andre jubileums produkter som feirer Magic. Som er billig, som alle vanlige spillere kan kjøpe. Nei! Ikke faen! Jeg vil gjerne ha noen kule produkter som jeg kan kose meg med. Som bringer minner fra mine snart 25 år med magic spilling. Men neida. Det er skuffende at det har blitt sånn. Tolarian Community College har en fin video om dette. Du kan se den under eller her

Alle hatet dette produktet og du kan finne videoer og nettsaker om dette. Folk hatet det så mye, at det virker ikke som nesten ingen har kjøpt det. Uansett, det var jo ingen som hadde råd til det, men de samlerne med penger som kunne ha kjøpt det, har heller ikke anskaffet seg det virker det som. Det er jo bra men jeg føler at jeg er lei hele Magic kjøret. Det er så mye kort og det koster så mye, så jeg startet å bli lei. Jeg lurer på om dette var spikeren i kista for meg for denne gangen. Jeg blir alltid lei av MtG og slutter å spille noen år, så kommer jeg tilbake og bruke alt for mye penger. Vi får se om dette skjer igjen.

Mike Fahey er død

noreply@blogger.com (Dagon) — Sat, 10 Sep 2022 16:08:00 +0000

Denne uka døde Mike Fahey. Han var en kjent dataspill anmelder som jobbet for Kotaku. Han var en av de få kjente spillkritikerne som de fleste likte og skrev gode omtaler og anmeldelser.

Personlig likte jeg å lese alt han gjorde men jeg var særlig glad i hans Snacktaku spalte, hvor han anmeldte rare snacks. Mike opererte i et farvann som de siste 5-6 årene har blitt gjenstand for mye debatt og kontroverser, nemlig dataspill og dataspilljournalistikk. Selv de mest sinnagærne kritikerne av Kotaku, kulturkrigerne og trollene greide ikke å hate Mike. Han var en av de få som jeg følte nesten alle var enig var en bra fyr.

Mike var en kjent og kjær i spillbransjen og du finner mange hyllester av han både på Kotaku her, andre spillnettsteder Polygon, Gameindustry og Eurogamer. Mike hadde slitet med helseproblemer siste årene, som gjorde at han ble lam og han publiserte mye mindre enn i sin glanstid. Det er uansett trist når noen dør, særlig den person har gitt mye glede og underholdning gjennom sin jobb.

Big box pc-spill er både samleobjekter og nostalgi trip

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 21 Aug 2022 15:57:00 +0000

Idag kjøper nesten alle sine dataspill til pc digitalt men for over 30 år siden, så kjøpte man de fysisk og noen pc spill kom i det man kalte "big box" format. Et format som ikke nødvendigvis var så veldig plassbesparende men var rimelig kult.

Fysisk pc spill fikk man ofte i to varianter. "Big box" formatet kom på slutten av 1980-tallet. Det var ingen standard mål på pappeskene spillene kom i. Ofte var det en grunn til å ha en stor pappeske. Enten var det en stor manual eller mange disketter. Man trengte plassen! Men det var også meningen av selve boksens design skulle tiltrekke oppmerksomhet. Problemet var at det tok mye plass i hyllene. Derfor kom etterhvert pc spill i det man kalt " jewel cases". Det er rett og slett et cd-cover. Lite og hendig format. Som sakte men sikkert tok livet av "big box" formatet

Som du sikkert ser på bildene, så har jeg (nesten) alle mine gamle pc spill som bruker "big box" formatet. Det gir meg en god nostalgi følelse og ta fram disse spillene, se på coveret og ta fram manualene. De er også sikkerlig fine utstillingsobjekter. Men så var det med plassene da. Disse spillene tar mye plass! Så derfor er de fleste lagret i en kjeller i mitt barndomshjem i en skuff.

Disse store eskene har jo såklart blitt samleobjekter. Gamle nerder som meg, savner disse gamle, store eskene og mange av oss har kastet disse når vi var unge får å plass i hylla eller bare kastet disse når vi har flyttet. Jeg mener, nesten alle disse pc spillene kan man få kjøpt digitalt og mange er lagret på et format som ingen har lengre. Jeg mener, hvem har en diskettstasjon i sin pc lengre? Nå er ikke "big box" pc spill vært mye men er spillet sjeldent eller populært, så kan du kanskje få den samme summen som du betalte for spillet 30 år siden eller litt mer.

Jeg kjøpte 2 "big boxs" pc spille fra Finn, fordi begge spillene har nostalgi verdi for meg. Ene hadde særlig betydning siden en vitenskapelig artikkel jeg skrev var sentret rundt det pcspillet Requiem: Avenging angle. Jeg bare måtte ha esken i min samling, så jeg kan stille ut både esken sammen med artikkelen. Men jeg kommer nok aldri å samle på disse boksene, fordi det tar plass. Selv om jeg veldig gjerne ville ha alle Doom versjonene, men de koster alt for mye!

Er du Krakow, så er Kraków Pinball Museum verdt et besøk

noreply@blogger.com (Dagon) — Tue, 09 Aug 2022 19:49:00 +0000

Jeg var i Polen på ferie i sommer og siden jeg er nerd, så måtte jeg innom noen nerdesteder på turen. Og det sted jeg anbefaler er Kraków Pinball Museum.

Er du i byen, så anbefaler jeg deg en tur. Den ligger ganske midt i byen, ikke langt fra det jødiske kvartalet. Du trenger ikke å være veldig glad i pinball heller for å ditt, fordi det var mye å finne på der. Det var også endel arkade maskiner der. Mye skytespill og andre klassikere. Her er adressen til hjemmesiden dere

Hele lokalet er en stor kjeller med flere rom. Jeg fikk sikkerlig nostalgi av gå i lokalet. Det minnet meg om arkadehaller fra når jeg var liten. Full av lyder og lys. Du kan kjøpe øl der om du vil og lokalene var akkurat så slitt som det skal være i en ekte arkadehall. Ikke nedslitt eller skittent men litt godt brukt. Jeg har ikke mye peil på pinball men det var mange klassiske pinball maskiner der fra Williams, Stern og Gottlieb. Egentlig imponerende mye gammelt med tanke på at Polen lå bak jernteppet.

Det var overraskende mange unge der, så det var ikke bare gamle folk som ville gjenoppleve sin barndom. Min kjæreste var med og hun er ingen pinball eller arkade fan men hun kost seg også. Du betaler for 1 time eller hele kvelden. Det lønner å betale for en hel kveld om du skal være der mye mer enn 1 time, fordi det var ikke stor forskjell med tanke på penger. Tror det kostet sånn 60 kr for 1 time og 80 for en hel kveld. Du betaler altså ikke for hvert spill, alle maskinene står på free-play. Min erfaring er at 1 time er ikke nok til å teste alle spillene. Du trenger fort flere timer! Så tar turen!

Bekjennelser fra en Magicholiker

noreply@blogger.com (Dagon) — Fri, 05 Aug 2022 18:18:00 +0000

Jeg har spilt Magic the Gathering siden 1997 og jeg har alt for mange magic kort. Jeg er en Magicholiker, så jeg fortsetter å kjøpe kort. Og WOTC fortsetter bare å spytte ut nye kort. Noen ganger kan det bare bli litt for mye, ta for mye plass og koste litt for mye penger.

Siste ukene har det kommet et nytt sett innen Magic med navnet Double Masters 2022. Det er et sett hvor dyre, gamle kort har blitt printet om igjen, så mange kort har stor verdi og mange spillere har lyst på kort fra serien. Men det koster masse penger å kjøpe en booster pack eller display! En booster pakke med 16 kort koster 170 kr! Og vil du kjøpe booster som tilhører Collector Booster versjonen, så må du betale 899 kr! FOR FAEN MEG 15 KORT!!! Ja, du kan være heldig og få et kort som koster nesten 10000 kr men sjansen er liten.

Et av poengene med Magic er jo å samle på kortene, det er jo derfor det heter TCG, nemlig Trading Card Game. Du må jakte på de sjeldne kortene som gjør at du får en fordel i spillet. Har du mange kort du ikke trenger eller bruker, så kan du bytte de eller selge de. Fordi et TCG som Magic, har faktisk en del kort en verdi. Du kan gå på mange nettsteder og ser verdien, som går både opp og ned, uke til uke. Til og med på norske Finn, så blir kort solgt og kjøpt med rimelig høy frekvens. Men hva har vel det å si, når du aldri bytter bort kort eller selger det og du bare kjøper nye? Jo da er du en magticholiker, som sånn meg.

Jeg har permer, kofferter og bokser med magic kort! Jeg har 4 kofferter med permer og decker, som jeg kan ta med meg når jeg skal spille. Jeg har mange bokser som er fulle av common og uncommon kort, noe står på soverommet, mye står i kjeller. I kjelleren aleine har jeg nesten 30 000 tusen kort!

Så jeg trenger ikke flere magic kort men så føler meg kløen når et nytt sett kommer. Det er flere kort man har lyst til eie, kanskje bygge en deck rundt, så man argumentere for, joa jeg kan jo bare kjøpe noen få kort.... Men det er vanskelig å bare kjøpe noen få kort....

Magic the Gathering gir ut for tiden veldig mange nye kortserier. Det er nye produkter rundt hjørnet hele tiden! Faktisk så føler mange av oss gamle magic spillere at vi drukner i nye serier. Så mye at folk klager. Det går på lommeboka løs og mange føler man ikke får noe glede av nye kort før man må løpe og kjøpe nye kort. Du kan jo se på en video her fra Tolarian Community College eller under om dette teamet.

Jeg startet å spille Magic for 25 år siden og min magic interesse går i bølgedaler. Jeg merker at jeg har startet å gå litt lei igjen og tørsten etter nye magic kort er på vei ned. Men faren for at trangen for flere magic kort blusser opp er alltid der som en magickoliker. Jeg må bare få alle kortene jeg har kjøpte på cardmarket som er på vei i posten og den secret lair boksen jeg bestilte for 6 måneder siden.... så skal jeg slutte... det er jo inflasjon og høye strømpriser...

Jeg lover, jeg har ikke et problem. Det er du som har et problem!

Nerdeklokkker - samleobjekt?

noreply@blogger.com (Dagon) — Wed, 11 May 2022 18:33:00 +0000

Problemet med å ha nerdehobbyer, er at man fort kan bli litt samlegal. Ofte pumper det man er fan av, ut objekter og ting selskapene vil at du skal kjøpe, fordi det er kult eller "samleobjekt". Noe er kult, andre ting er bare dritt og ren utnytting din glede for noe. Et område er klokker.

Som mann, som ikke bruker mye smykker, så er det å ta på seg ei fin klokke, det nærmeste man kommer å ta på seg et fint smykke til fest. Jeg veit, jeg veit, det er mange menn som bruker smykker, jeg snakker ikke om disse. Jeg har aldri vært noe klokkegal og har normalt eid to klokker. En til hverdag og en til fest. Men de siste årene har jeg anskaffet meg noen flere klokker, fordi de har forskjellige bruksområder, kvaliteter og design. Så kom jeg tilfeldigvis over at klokkemerker også lager klokker basert på både dataspill og filmer. Og da sa det pang!

Helt tilfeldig fant jeg ut at Timex hadde laget en Pac-man klokke! Jeg ble helt solgt! Og måtte jo såklart ha en! Og så fant jeg ut Casio også hadde en Pac-man klokke! Så da måtte jeg også ha den. Jeg mener, bare se på disse klokkene!!!

Både Timex og Casio klokker er et kjent merke og har klokker som har godt rykte på seg. Greit nok, det er ikke Seiko eller Citzen, men uansett gode klokker som er rimelige. Nå vil jeg ikke akkurat si at dette er samleobjekter, fordi det har nok blitt laget en del av disse. Men jeg elsker detaljene og stilen. Ja, det er litt tacky, men det er Pac-man! Timex klokken bruker jeg på jobb og Casio er til fest. Se på detaljene!

Men så fant jeg ut at Seiko hadde laget Street Fighter 2 klokker! Og de så utrolige kule ut! Klokkene er egentlig Seiko 5 Sport klokker, som er fin og gode klokker! Jeg elsket designet på klokkene, fordi de var koblet til 6 karakterer fra spillet. Siden jeg vokste opp med å spille Street Fighter 2 på SNES så måtte jeg ha hvert fall en klokke.

Men dette var dyre klokker! Det var bare laget 10 000 av hver klokke og det var Seiko 5 klokke design, så det kostet. Jeg skaffet Guile klokken og den var nydelig! Så mange detaljer og designet var perfekt! Først var jeg redd for å gå med klokken, fordi det var et samleobjekt men så tenkte jeg, hva er vitsen å ha en dyr klokke om man aldri går med den! Etter hvert så kjøpte jeg også Chun-Li klokken. Planen var ikke å kjøpe noen av klokkene, fordi jeg syntes det var for dyrt. Men jeg fikk begge to med ganske store rabatter, så jeg var heldig. Se på klokkene! Så fin! Og rå!

Nå er ikke jeg klokkesamler, men jeg må si slike klokker treffer nerden og samleren i meg. Du kan jo spørre hva man skal med alt dette? Joa, det er begrenset hvor mang klokker man trenger men om det gir deg glede å eie og bruke slike, så kjør på. Og kanskje er du heldig, om 20-30 år, så er klokkene verdt mer enn når du kjøpte de. Men kjøp slik ikke fordi det er en investering men fordi det treffer deg i nerdehjertet.

Nå er det flere klokkemerker som selger slike klokker med design rettet mot nerder. Mye synes jeg er bare trash og appellere ikke til meg. Men Citzen, som er anerkjent klokkemerke, har noen laget noen flott klokker basert på Star Wars og Marvel, men de er nesten umulig å få tak i og koster mye. Men jeg merker jeg vil gjerne ha en slik klokke.....

12 år og over 100 000 leser!

noreply@blogger.com (Dagon) — Sat, 12 Feb 2022 11:28:00 +0000

Jeg starta denne bloggen sommeren 2009, som et forsøk for å forstå bloggfenomenet, hva som skapte klikk og kanskje slå i hjel noe tid i en periode hvor jeg var arbeidsløs. Det var med andre ord ingen store tanker eller ønsker bak denne bloggen. Men det har nå gått snart 12 år siden jeg startet den og jeg ser at i følge Googles statistikk, så har bloggen hatt 109 000 lesere!

Nå har jeg ikke blogget mye siste 3 årene. Man har et aktivt liv, med jobb, sosiale forpliktelser og hobbyer, så behovet for å ytre seg har vært liten. Jeg har andre forum via jobb hvor jeg kan både ytre meg offentlig og få oppmerksomhet. Men det artig hvor mange som har lest, kommentert og kontaktet meg på grunn av bloggen via mail. Men 109 000 lesere må nok taes med en klype salt, her er det nok mye roboter og treff som er ikke er mennesker. Men man fjerner 30% prosent, så er det faktisk fortsatt en del leser. Det er veldig forskjell hvor mange lesere bloggen har. Dager med lite aktivitet, har den rundt 10-12 leser og andre dager så er det over godt over 100. Når jeg skrev mye så var det flere hundre hver dag med flere tusen leser i måneden.

Nå er denne bloggen anonym, altså den er ikke koblet til meg som person. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er redd for å bli identifisert. Er man litt oppgående, så finner man lett ut hvem jeg er. Mitt behov for anonymitet var fordi meningen var at bloggen ikke skulle være så seriøs, dyrke en viss overdrevent profil nerdete og så har jeg en jobb hvor jeg har behov å framstå som seriøst og reflektert. Noe jeg ikke er på denne bloggen. I tillegg så er det en stor sjanse for at folk googler meg som følge av min jobb, så jeg har ikke behov at en halvprovoserende og nerdete blogg blir koblet til meg som person. Men jeg har lekt med tanken å gjøre denne bloggen "offisiell", altså koble til mitt navn. Vi får se om jeg gjør dette en gang i framtiden.

Så bloggen har eksistert i snart 12 år, så hva har jeg funnet ut? Vel skrive om sex og dataspill skaper klikk. En av ønskene med bloggen, var å se hva som får leser og gjør at man kommer høyt på søkemotorene når man søker på bestemte ord. Om du ser de første årene, så er det flere poster som dekker temaet og fikk mye trafikk som Sexy damer som spiller dataspill, Sex i gamle arkadespill og Hot Girls with Cheat Codes! Det var kanskje ikke en overraskelse men jeg har gjennom årene forstått at det er noen typer temaer og overskrifter som gjør at folk finner bloggen. Men faktisk en av de meste leste postene på bloggen er denne ganske nøytrale og saklige Hvordan velge handle/nick/alias/pseudonym/monkier på internet? Så det er bare ikke sex som selger.

Når bloggen startet å få leser så startet jeg å få henvendelser. Blitt overstrømmet med tilbud i starten fra reklamebyråer, som vil betale for at jeg skriver eller bare publisere ferdig skrevet artikler om en produkt eller tjeneste. Dette var mye de første årene dette skjedde. Dette er jo ulovlig og ikke særlig greit. Her var særlig nettkasinoer virkelig syndere. Heldigvis har disse forespørselen blitt mindre av etter hvert som regelverket og bøter har kommet for å forhindre slikt.

Jeg har blitt kontaktet av blant annet BBC fordi de ville at jeg skulle se en tv-seire før alle andre og skrive om den. P3 har kontaktet meg angående om jeg ville bli intervjuet som følge av denne posten med overskrift For mye vold? Jeg har fått flere forespørsel fra ungdommer og studenter som leiter etter intervju objekter rundt nerdekultur til både oppgaver, reportasjer og dokumentarer de lager. Folk har kontaktet meg over mail om spørsmål om jeg kan hjelpe de med å finne navnet på både filmer og dataspill de har spilt når det var unge men ikke husker navnet på. Noe jeg alltid har greid å svare på :). Og sist men ikke minst, så ble jeg spurt av Nordisk film og jeg ville eg ville være med på tvserien hvor Sigrid Bonde Tusvik skulle prøve å finne seg en kjærest som gikk på NRK med navnet "Sigrid søker kjæreste".

Jeg har jo takket nei til alt, fordi jeg ikke ville bli navngitt men også takket nei til disse reklameoppdragene som brutt både lover men også bestemt hva og hvordan jeg skulle omtale noe. Ha denne bloggen har gitt meg forståelse hvor ville vesten reklamebransjen på sosiale medier var for 10 år siden. Nå har jeg hatt reklamebannere på min blogg som Google Adsense har styrt og det har gitt meg noen kr opp gjennom årene men ikke mye.

Jeg har ikke vært mye aktivt på bloggen min som sagt de siste årene men skrivegleden har kommet litt tilbake til meg i det siste. Så kanskje jeg skal skrive litt mer her inn i 2022. Jeg satser på at bloggen består hvert fall 12 år til!

Norsk spillbransje har et problem som ingen vil snakke om

noreply@blogger.com (Dagon) — Wed, 26 Jan 2022 21:58:00 +0000

Den norske spillbransjen har vært i vekst i mange år. Men bransjen har alltid slitt med spørsmålet hvorfor bransjen ikke er like stor som våre nordiske naboer.

Finland, Sverige og Danmark har en mye større spillbransje enn Norge. Det er mange flere ansatte, flere penger inntjent og mange flere store, populære spilltitler. Her snakker vi om enorm forskjell. Norske medier har flere ganger omtalt denne utfordringen blant annet her, her, her og her, En gjenganger fra bransjen selv er blant annet at man trenger mer støtte fra staten og norske investorer. Altså man får ikke til noe merkbart vekst fordi man ikke får mer penger inn til firmaene, så det er vanskelig å satse og vokse. Dette er et budskap norske spillfirmaer liker å gjenta i aviser, tv intervju, radio og foredrag. Åse Kringstad i Virke sier blant annet i en nrk artikkel i 2021 at "Etterspørselen og potensialet i dataspill er stort, men norsk spillbransje trenger både mer hjelp fra staten, og at norske investorer får øynene opp for spill, sier Kringstad." Eller som spillutvikler Erik Hoftun blir sitert på i Kulturplot artikkelen "Norge er på riktig vei, mener Hoftun. Men det har gått sakte. Han savner spesielt norsk investorvilje, og sier at pengene ofte sitter langt inne. Han synes det er talende at de får en amerikansk investor før en norsk en"

Jeg kunne lenket til mange saker hvor spillbransjen i Norge gjentar de samme poengene. Det virker som om bransjen er enige om hva slags punkter de skal pushe i media. Norsk spillbransje er ikke stor, alle kjenner alle og bransjen er generelt god til å støtte hverandre, og den er også ganske homogen. Det er vanskelig å påpeke andre årsaker enn det som er den rådende oppfattingene. Bransjen samles hvert år på Spillkonventet og Konsoll og det er mye av de samme oppfattingene og virkelighetsforståelsene som blir reprodusert.

Så hvorfor vokser ikke norsk spillbransje og er like stor som våre naboer? Som Finansavisen påpeker: "De nordiske landene stilte helt likt. Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island hadde alle ett sentralt dataspillselskap. Men bransjene i de ulike landene utviklet seg veldig forskjellig."

Jeg vil påstå at det er en ting som har hindret norsk spillbransje i mange år og det er at man ikke lager dataspill som har en stor kommersiell appell som våre naboer. Det hjelper ikke å få mer støtte av staten eller få investorer, når man ikke greier å lage dataspill som selger! Dette er elefanten i rommet, som ingen vil snakke om, ikke i medier, på NFI, konferanser eller foredrag.

La meg forklare litt. Jeg sier ikke at norsk spillbransje lager dårlige dataspill. Tvert imot så vinner norske spill internasjonale priser, får gode omtaler og blir omtalt i internasjonal spillpresse. Men kunstnerisk kvalitet og anmelderhyllest betyr ikke at spillene blir kommersielle suksesser. Norsk spillbransje har særlig de 10 siste årene laget dataspill som er smale, kunstneriske, sære og personlige. Det er ikke spill som er ment for å selge i bøtter og spann eller lage nye populære titler som kan bli en merkevare. Norsk spillbransje har omfavnet indiespill merkelappen, med alle fordeler og bakdeler. Man lager personlige spill med kunstneriske kvaliteter. Spill som får gode omtaler og prisdryss, men som aldri blir kommersielle suksesser eller skaper kulturelle ikoner som Agent 47, Max Payne, Angry Birds, Battlefield eller Candy Crush.

Norsk spillbransje er rett og slett dårlig på å lage kommersielle dataspill med stor appell til en brukermasse. Å tenke kommersielt kan bli av noen sett på som skittent, overfladisk, konsumeristisk og lavkulturelt. Jeg har undervist og forsket på dataspill i snart 14 år og jeg har nesten aldri truffet en norsk spillutvikler eller spillstudent som ønsker å lage kommersielle dataspill. Joa, de ønsker jo økonomisk suksess, men det er gjennom å lage sine kunstneriske, sære og smale dataspill. Norske spillfirmaer som lager dataspill med kommersielle ambisjoner finnes, men utvikler disse med så dårlig design med tanke på å treffe et publikum eller skape interessante salgspunkter, at det havarer med en gang det blir sluppet.

Jeg har stått mange ganger på sidelinjen som forsker og sett norske spillselskaper, som består av flink folk, folk jeg kjenner, som lager det ene dataspill etter det andre som aldri vil treffe et publikum og er dømt fra starten av til å ikke bli en kommersiell suksess. Når man aldri greier å selge mange kopier av sitt dataspill, så får man ikke inn penger som gjør at man kan vokse og satse. Så man søker om støtte fra staten, som igjen gir støtte til smale og kunstneriske spill, som aldri kommer til å tjene penger. Slik fortsetter det. Og norske spillfirmaer forblir små, tjener ikke penger og kan ikke vokse. Å være norsk spillutvikler idag, utenom noen få eksempler, betyr at du tjener veldig lite penger.

Et godt eksempel er spillet Dwarfheim av Pineleaf Studios som kom ut i 2021. Det er et godt og trist eksempel på norsk spillbransje som mangler kommersiell tankegang. Spillet er et klassisk indiespill. Det er designet av noen få ildsjeler som har laget et spill etter sine ønsker. Det er et RTS spill, altså et sanntids strategispill hvor tre personer spiller sammen på et lag med forskjellige roller. Her må en spiller bygger base, mens de andre graver etter ressurser og styrer hæren. Spillkonseptet er smalt, har liten kommersiell appell, er i en sjanger med få spiller og ambisjonene er alt for store i forhold til ressursene og talentet selskapet har. Daglig leder Hans-Andreas Kleven sier i en NRK sak: "Det er altfor lite lagbaserte spill innenfor strategi-sjangeren i dag. Vi ønsker å fylle dette tomrommet med et spill som virkelig lar deg føle at du spiller på lag." Den umiddelbare tanken når man tester spillet, er at det er en grunn til at det finnes få slike spill fordi det finne ikke et marked for dette. Jeg tipper det har blitt gjort minimalt med markedsundersøkelser om det virkelig var et marked for den type spill (noe norske spillfirmaer ikke gjør eller gjør dårlig). Noe man dessverre så i salgstallene og brukeromtalene av spillet når det kom ut. Pineleaf Studios gikk konkurs bare 4 måneder etter det slapp spillet i 2021. Det er ikke meningen å henge ut folkene i Pineleaf Studios. Det må være vondt å jobbe så mange år med å lage et dataspill, som ikke selger. Jeg har stått tett på flere andre selskaper som har jobbet i mange år, med lite penger, for å lage spillet de virkelig ønsker! Men om dataspillet man lager har et publikum og har kvaliteter som gjør at man kan lage nye dataspill basert på åndsverket, er det lite kunnskap eller interesse for . Og det er vondt å se at norske dataspill ikke selger og at folkene som jobber i bransjen får dårlig betalt og man kommer ikke noen vei.

Det hjelper lite å klage på mangel på norske investorer, fordi man lager rett og slett ikke dataspill som skaper tiltro når det kommer til evnen til å nå et stort publikum og tjene penger. Fordi det er det investorer er på jakt etter. Produkter man kan investere i som gir en avkastning. Og der har norsk spillbransje en lang vei å gå. Når jeg får spørsmål om det er lurt å satse penger på norske spillfirmaer, så må jeg si nei.

Nå er det såklart noen eksempler på firmaer som har hatt kommersiell suksess og tankegang i Norge. Funcom er et godt eksempel på et firma som alltid har tenkt kommersielt, selv om de ikke alltid har hatt suksess med sine dataspill. Faktisk var de på kanten av konkurs, før Conan Exiles reddet de fra randen og ble kjøpt opp av Tencent. Men det virker som om Funcom sine kommersielle kunnskaper i liten grad har påvirket underskogen av små og mellomstore spillselskaper.

En av grunnene til at det har blitt sånn i norsk spillbransje, er framvekst av indiespill. Når norsk spillbransje startet å vokse mer på slutten av 2000-tallet, var indiespill i vekst internasjonalt. Norske spillfirmaer var i stor grad små og den økonomiske modellen som indiespill tilbød passet. Spillbransjen selv dyrket dette imaget, at de lagde kunstneriske, personlig og spennende spill, som var noe annet enn de øvrige kommersielle spillbransjen internasjonalt. I et intervju sa blant annet Krillbite "– Vi ønsker å lage spill som ikke finnes fra før og komme med nye og rare eksperimenter. Vi ønsker ikke å binde oss for mye til konvensjoner innen spill#. Norsk spillbransje var "den norske indiescenen" eller "rammet av indiefeber".

De siste 10 årene har det ikke blitt bygget noen bransjekultur rundt det å lage kommersielle dataspill. Det er bare noen veldig få utviklere som har sagt at de har kommersielle ambisjoner utenom Funcom. Ønsket er ikke å jage markedstrendene eller de store hitene. Ikke misforstå, folk vil jo tjene penger men det virker som drivkraften er først og fremst å lage noe unik og kunstnerisk. Og det er ikke noe galt i det. Det er helt fair at norsk spillbransje har dette fokuset og at folkene som jobber der, vil lage smale spill som Mosaic, ikke Candy Crush. Men da kan man ikke bli overrasket over at investorer ikke kommer med penger og at bransjen ikke vokser. Fordi man trenger utviklere som lager dataspill fra bunnen av med et fokus på om det er et marked for produktet og at man skal selge. Og historisk sett skjer det ikke gjennom smale ideer som ikke en kjeft har gjort noen markedsundersøkelser rundt.

Det norsk spillbransje trenger, er flere utviklere som har ambisjoner og vilje til å lage konsepter som treffer et stort spillsegment, som man kan bygge nye titler videre på. Man må slutte å lage personlige dataspill som utviklerne aldri har tenkt på om det er noen som vil ha. Så lenge norsk spillbransje ikke tør å snakke om at de ikke vil eller greier å lage dataspill som er kommersielle, så vil bransjen aldri vokse til de høyder som våre naboer har greid. Ei heller vil det komme noe investor-penger.

Er remake av spill noe vits?

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 09 Jan 2022 12:05:00 +0000

I høst så kom det første norske remake av et dataspillet, nemlig Flåklypa Grand Prix. Dette har vært en trend i dataspillbransjen en stund nå, nemlig å gi ut gamle spill på nye konsoller, men man har prøvd å gi spillet et løft enten gjennom å gi det bedre grafikk, nytt innhold eller fikse på gameplay. Spørsmålet er det noen vits å gi ut slike remasters eller remakes?

Jeg liker å spille gamle spill. Ofte spiller jeg heller et bra gammelt dataspill, enn å spille et nytt ok spill. Litt som å se en bra film du har sett før eller lese en god bok om igjen, du veit hva du får og det er en grunn til at folk liker gamle klassikere. Jeg elsket at Quake kom ut i en reamstered versjon i 2021 til en billig penge. Man fikk bedre grafikk, alle utvidelsene og til og med en utvidelse. Ikke nok med det, det var gratis om du eide original spillet på Steam! Men de siste 15 årene har trenden i dataspill bransjen vært at man gir ut igjen gamle dataspill på nye konsoller og hardware. Er dette bare en grisk og kynisk trend eller har det noe for seg?

Såklart er motivet bak å gi ut gamle spill motivert av ønske om å tjene penger fra spillprodusentene. Det er ikke galt med det. Spørsmålet er ofte hvordan disse remakesene blir gjort i form av kvalitet, innhold og prisklasse. Man pleier å skille mellom en remake og remaster av et gammel spill. En remake er en ny tolking av et gammelt dataspill, hvor innholdet enten i form av gameplay, brukergrensesnitt eller fortellingen er noe forandret. En remaster derimot er det samme gamle spillet, bare oppdatert til å kjører på nye hardware og konsoller, men kanskje har fått en estetisk oppgradering som gir bedre grafikk og lyd.

Et eksempel på en remaster, er for eksempel The Secret of Monkey Island™: Special Edition som kom i 2009. Spillet kom i 1990 og var ikke mulig å få kjøpt på digitale tjenester og kjørte dårlig på nye hardware. Denne remasteren oppdaterte spillet, slik at det kjørte fint på nyere pcer og man gave spillet nye grafikk. Men fikk faktisk valget i spillet, at man løpende kunne skifte mellom den gamle og nye grafikken. Ellers var spillet slik et som da det kom ut

Gammel og nye estetikk av klassikere

Remakes derimot tilbyr ikke bare estetiske forandringer men også gir nye gameplay muligheter eller slår sammen kanskje DLC innholdet, så man får oppleve alt samlet. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D som kom i 2011 og er en remake av The Legend of Zelda: Ocarina of Time som kom i 1998. Her var det lagt til nye nytt innhold og gjort noe gameplay justeringer.

LISTEN!

Ingen av disse eksemplene skapte noe kontroverser blant spillere. Tvert imot. Gamle spillere, som meg, så fram til muligheten for å spille gamle klassikere, på de nye konsollene, uten å måtte dra fram de gamle konsollene. Både den bedre grafikk og at man har justert gameplay noe her og der, gjør ofte at spillene er både bedre å spille og bruke. Selv om jeg elsker gamle retrospill, så er det masse rote å dra fram gamle PS1 eller Nintendo konsoller for å spille disse. Eller kjøre emulatorer på pcen for å lure et gammel DOS spillet til å tro det er blir kjørt i nettopp DOS. Men slike remakes eller remaster er ikke ukontroversielt, noe utgivelsen av norske Flåklypa Grand Prix i høst viste. Det er ofte noen ting spillprodusentene gjør med slike utgivelser, som fans blir sinna på.

Det er jo sensitivt å gi ut igjen gamle klassikere som man har forandret på. Sjansen for at fans blir forbannet og skriker mord er jo stor. Og det er noen ting som får fans til å nettopp gjøre dette. Ene fellen begikk Flåklypa Grand Prix. når det gav ut spillet som en reamke, så hadde de forandret for mye på ting og fjernet innhold fra originalen. Særlig at mange av spillet minispill manglet i denne utgave, gjorde fans sinna. Man betalte 400 kr for et 20 år gammelt spill og fikk mindre innhold enn for 20 år siden. Når spillprodusenter gjør dette med en remaster, så blir man oppfattet som griske. Særlig siden man skal ikke lager spillet fra bunnen av, men heller bare videreføre det gamle spillet til dagens standarder. Nå er det jo spklart ikke så enkelt men for fans så blir slike grep i en remake ofte ikke møte med velvilje. En annen fallgruve er at den estetiske oppgraderingen ikke blir oppfattet som særlig vellykket. Godt eksempel på dette kom også i 2021 og det var Grand Theft Auto: The Trilogy – The Definitive Edition. Her ble 3 GTA spill utgitt i en samlet versjon men spillene hadde flere problemer som skapte sinne. Den grafiske oppdateringen ble av mange ikke sett på som særlig god. Her var det mange estetiske valg som var tatt som gjøre at spillet så styggere ut enn penere.

Ikke så pent....

Spillet hadde optimaliserings problemer, slik at det kjørte dårlig. I tillegg var noen av gameplay mekanikkene fra originalene som mange mente burde blitt fikset på. I tillegg så fjernet spillprodusenten muligheten for å kjøpe de gamle spillene fra digitale tjenester, så du kunne bare kjøpe denne nye remake om du ville skaffe deg de gamle spillene. Noe som ble sett på som en måte å tvinge fans til å kjøpe disse nye versjonene av de gamle spillene. Dette skapte jo såklart bråk uten like.

Personlig, så liker jeg slike remakes og remaster når det er gjort bra. Jeg elsker gamle spill og liker at jeg kan få spille disse på nye konsoller og pcer, gjerne med oppdatert grafikk, gjort noen oppdateringer på gameplay konvensjoner som gjør livet lettere og kanskje får alle tilleggspakker og DLC'er samlet. Og kanskje noe nytt innhold som passer inn i original spillet. Jeg liker tilgjengeligheten av gamle klassikere og jeg er alltid overrasket hvordan unge spillere, som aldri spilte disse spillene når det kom ut, fordi de ikke var født, faktisk gleder seg til slike remakes, fordi endelig kan de få testet spillene de har hørt så mye. Men det er et minefelt å gjøre dette for spillskapere, fordi det ofte er knyttet mye følelser til å gi ut igjen slike gamle spill. Og om det ikke blir gjort på en god måte, så kan man få mye kjeft. Jeg tipper vi kommer til å se mer av dette i spillbransjen og jeg er ganske sikker på at noen av disse remakes og remaster kommer til å skape sinna fans av originalene.

Sexspill på Steam har tatt helt av!

noreply@blogger.com (Dagon) — Thu, 16 Dec 2021 22:31:00 +0000

Jeg har lagt merke til en trend på steam i det siste og det er at sexspill har eksplodert på plattformen! Både når det kommer til mengden og kvalitet.

Noen av dere husker sikkert at Steam i juni 2018 slapp slusene opp for spill med seksuelt innhold. Steam er verden største digitale butikk for salg av dataspill primært til pc og mac. I 2020 hadde Steam rundt 120 millioner aktive spillere og over 50 0000 spill ligger på butikken. Så det er mange mulige kunder på Steam. Og sex selger som sagt og det virker siden Steam åpnet opp for sexspill, så har dette "markedet" tatt av.

Nå er ikke sex i dataspill noe nytt og jeg har skrevet om det før her, her, her og her. (Ja, skrive om sex og dataspill gjør også at bloggen din får flere søketreff). Men dataspill som er sentrert rundt sex har aldri hatt historisk noen god muligheter for å bli distribuert og slik aldri tatt av som sjanger. Det har heller aldri blitt godtatt av spilldistributørene og de som eide konsollene. Men dette har nå forandret seg. Akkurat hva spillene på steam IKKE kan inneholde er ikke mye virker det som. Du kan finne en liste her men enkelt sagt er det ikke lov med voldtekt, ha sex med folk under 18, ikke avbilde ekte mennesker og ikke bryt loven i landet osv. Steam selv har i denne bloggposten argumenter for hvorfor de lar nesten alle typer spill slippe til. Men nå virker det kanskje som Steam lukker porten for noen av disse typene for spill men kanskje ikke?

Sex i mainstream spill er ikke noe nytt, det er mange spill som har sexscener og viser naken hud. Men er er mer sex type en Hollywood film har. Litt klining, bevegelser under dyna og kanskje en pupp eller rumpe. The Witcher serien er et godt eksempel på sex i "vanlige" spill og hvordan serien har utviklet seg hvordan man bruker dette elementet. Så når jeg snakker om sexspill, så er det ikke slike typer spill jeg mener. Å neida!

På Steam kan du finne alle tenkelige sexspill (som er innenfor loven). Her kan du ha sex med alt fra anime damer, karer, biler, furies, demoner og romvesen! Du kan til og med ha sex med en slags mutant dinosaur! Spillet heter jo såklart Mutant Ally: Do the Dinasour. Og spillet er i VR! Den perverse og erotiske utvikler-gleden har blitt stimulert av at nå kan folk faktisk kjøpe disse spillene gjennom Steam. Så det betyr at sexspill har utviklet seg både grafisk, narrativt og når det kommer til gameplay i superfart de siste 4 årene. Det ser ut som det er veldig mye dritt i denne sjangeren og mye er veldig suspekt (da mener jeg at det er dårlig kvalitet hvor utviklere bare prøver å få folk til å kjøpe ting som er ganske ræva). Men det ser ut som noen det er noen spill kanskje har noe for seg. Spillet Sex with Stalin er et eksempel og det er en slags sex satire spill som bruker dating simulator sjangeren. Du kan se trailer under.

Du kan jo såklart velge å ikke se disse spillene når du ser gjennom etter spill på Steam. Og sexspill er og kommer nok alltid til å være tabu men siden disse type spill når blir solgt og distribuert, så kommer det til å komme nye spill som utvikler sjangeren. Hvem vet, kanskje et spill en dag blir så populært at det kommer normale folk for øret. Men akkurat nå er nok sjansen for at et sexspill fra steam kommer i mediene, så er det av feil grunner.

Alex Jones og memes

noreply@blogger.com (Dagon) — Mon, 13 Aug 2018 18:44:00 +0000

Alex Jones er en konspirasjonsteoretiker som driver sin egen alternative "nyhetsmedia" kalt Infowars. Fyren er i søkelyset med jevne mellomrom fordi han sier noe rart, galt eller bare rett og slett juger så det renner. Han representere så mye som er galt og rart med dagens internetkultur at man kan fort bli fascinert. For oss nordmenn framstår nok hele fenomenet Alex Jones som bisart og fremmedgjørende. Det vi nærmeste vi har har her hjemme er kanskje Hans Jørgen Lysglimt Johansen som er "leder" for Alliansen. Dog framstår herr Lysglimt som en dårlig kopi som bare sier provoserende rasistiske utsagn og gjentar rare konspirasjoner man leser på nett.

Alex Jones har vært mye i medier igjen fordi han har blitt kastet ut av mange sosiale medier, som facebook og youtube hvor han når sine seere med sine bisarre meninger. Jeg orker ikke gå inn på alt Alex Jones har sagt og gjort (det er mye) eller den siste utviklingen om han. Du kan google det som du vil. Men jeg skal avsløre at jeg i noen år har alltid vært litt fascinert av Alex Jones. Eller nærmere bestemt hele memekulturen som har vokst ut av hans galhus medieimperium.

Jeg veit ikke når jeg rotet meg borti Alex Jones men jeg har siden jeg gikk på ungdomskolen vært fascinert av konspirasjonsteorier. Jeg skrev en stil om Bermuda trianglet. Lånet bøker skrevet om det. Dette var på starten av 1990 tallet, før internet var noe man hadde hjemme. Så på X-files religiøst og så JFK, hvor jeg fikk høre om mange andre konspirasjoner jeg aldri hadde hørt om. Så fikk jeg internet i starten av 2000 tallet og leste om mer om illuminati og Frimurerlosjen. Jeg har aldri trodde på dette men syntes det var interessant alle slags ville ideer folk hadde og hva de tror på. Så fant jeg Alex Jones på youtube.

Alex Jones var for meg personifisering av konspirasjonsteorier. En gal mann som satt og skreik i mikrofonen, som tar seg selv (tilsynelatende) seriøst. Hvor ingen konspirasjoner er for rare eller dumme. Mange av videoene hans er lange og full av ekstreme politiske holdinger som er langt på høyresiden i USA. Her er det mye rasisme, fremmedfrykt og MRA tull. Jeg orket aldri se på slikt. Men jeg fant gull når han gikk inn på sine konspirasjonsteorier om romvesen som styrer verden, chemtrails, hjernevasking eller at nesten alle masseskytinger og terroristangrep er "false flag" operasjoner. Jeg mener, fyren omfavner alle gærne konspirasjonsteorier man kan finne på. Nå er alle hans videoer fjernet fra Youtube men du kan finne masse klipp hvor han prater om noe av dette. Her kan du se noen videoer som går inn på dette. Du kan se de under eller her, her og her.

Jeg så på disse lange videoene hvor Alex Jones blir mer og mer sint og gal. Jeg lo til jeg gråt fordi det var så sprøtt og dumt. Bare se på denne videoen hvor han prøver å få Amazons Alexa til innrømme at den jobber for CIA. Men etterhvert så går man lei. Pluss man innser at det er faktisk folk som tror på dette og det at jeg så på videoene hans og lo av han, gjorde forsatt at han fikk "views" og tjente penger. Og hele Pizzagate saken gjør at man satt latteren i halsen av å se på Alex Jones fordi folk tar han faktisk seriøst. Personlig så nekter jeg å tro at fyren er seriøs. Jeg tror Alex Jones bare gjør det for å tjene penger. Han spilleren en karakter. Han har selv faktisk påstått dette i retten i USA, at han spiller en rolle. Men idioter på nettet tar han seriøst og det får konsekvenser i virkeligheten.

Men Alex Jones sier så mye rart og skriker, hyler og river av seg klærne at han er perfekt å gjøre narr av. Mainstream komikere har alle gjort dette som blant annet Stephen Colbert, Trever Noah og John Oliver.

Men det som er artig med Alex Jones er hvordan internet har tatt hans sine rare teorier og utbrudd og gjort det om til memes. Både bilder, formuleringer og videoer. Fyrens ekstrem meninger blir gjort narr av eller hyllet (desverre). Du finner masse eksempler av det. Særlig videoer har blitt remixet og gjort mashuper av. Bare se på denne videoen hvor man tar tatt hans gale påstander og gjort det om til en folkesang. Du kan se den her eller under.

Her er en annen sang som tar hans berømte "makes the frogs gays". Du kan se den her eller under

Her er en annen sang

Det beste er kanskje et band som heter The Alex Jones Prison Planet. Det er et band som lager litt generisk metalriff over hans "rants". Det er både morsomt og skremmende. Du kan høre det her eller under.
¨
Det er også mange bilde memes av alle de sprø ansiktsuttrykkene og påstandene Alex Jones har kommet med.

Spørsmålet er om det er moralsk korrekt å bli lage underholding av en fyr som Alex Jones, selv om det gjør narr av han og det han sier. Fyren spiller helt bevist på fremmedfrykt, frykt generelt og følelsen av maktesløshet og tjener penger på det. Han burde bare bli oversett og forsvinne. Hans idiotiske budskap resonere i noen av de som ser på og det er ikke noe å le av eller lage memes rundt. Begrepet Fakes news er Alex Jones Infowar i et nøtteskal. Men jeg kan ikke noe for det, jeg må bare le av fyren og alle de kreative krumspringene rundt omkring folk på internet lager. Jeg burde ikke gi fyren oppmerksomhet men han er som mye annet på internet. Du veit dette er noe du ikke burde se på men du greier ikke å la være.

Jeg er dataspill nerd og bryr meg ikke om e-sport

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 08 Jul 2018 14:57:00 +0000

E-sport er det store nye innen dataspill. For å være helt ærlig har det vært stort en stund. Marked og interessen er stigende. Det er estimert at i 2021 kommer marked globalt til å være på 1,5 milliarder dollar. Det er også estimert at i 2019 kommer 427 millioner mennesker på verdensbasis til å se på e-sport. Det satses på e-sport i Norge også. Gamer.no satser og blant annet TV2. Nrk har også gjort noen forsøk. Jeg som elsker dataspill burde man kanskje tro var en stor fan av e-sport men det er jeg ikke.

Før jeg går videre, la meg understreke, jeg synes e-sport er bra og fint. Jeg har ikke noe problem med å se på e-sport som idrett eller at folk ser på det eller bedriver det. Tvertimot.Så jeg skriver ikke denne posten for å gjøre narr av e-sport eller folk som liker det. Jeg lurer heller på hvorfor jeg, som er en hardcore dataspillnerd, ikke liker å se på e-sport. Jeg har jo allerede skrevet at jeg ikke ser på streaming av dataspill. Jeg forstår ikke appellen med lets play eller Twitch . Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke liker å se på e-sport? Eller er det andre grunner?

Jeg har aldri likt å se på sport. Om det er fotball, langrenn eller noen annen form for sport/idrett. Ikke på tv eller i levende form på en tribune. Det gjør meg ikke noe, jeg kan fint se langrenn på tv med familien eller bli med noen venner på fotball på Ullevål. Men da er det fordi jeg vil være sosial, ikke fordi jeg synes det er spennende. Da er kanskje ikke så rart jeg ikke finnet e-sport noe morsomt heller. Jeg liker ofte spillene det spilles e-sport i. Har spilt/spiller mange av de populære e-sport spillene, så jeg kjenner spillene godt. Jeg liker også kvalitetene på mange av produksjonene og det redaksjonelle innholdet også. Det er proft laget, flotte kommentarer, intervjuer og gir gode innsikt i det som skjer. Det er som bra sportsdekning generelt. Men jeg greier ikke engasjere meg eller se på i lengden. Jeg prøver å se en kamp med PUBG, Overwatch CSGO eller StarCraft 2 men går lei og slår av. E-sport nyheter interesser meg også i ræva. Så hvorfor er det ikke for meg?

Siden jeg ikke liker å se og lese om sport, så er det kanskje ikke så rart jeg ikke liker e-sport. Bare fordi jeg tilfeldigvis spiller mye dataspill, så betyr det ikke at jeg liker sports- og idrettsdelen av dataspill. Jeg tipper de fleste som ser mye fotball, ikke spiller fotball nesten hver dag. Altså folk ser sport, ikke fordi de utøver sporten men fordi liker konkurransen, spenningen og dekningen av det som skjer. Når jeg ikke synes slikt er noe spennende i utgangspunktet, så hjelper det ikke om det er CSGO eller langrenn det omhandler. Jeg tipper det er mange nerder som er som meg. Som ikke bryr seg om sport, om det er e-sport eller tradisjonell sport. Altså det er ikke slik at dataspillnerder bare har gått å ventet på at en sportsdekning av dataspill, for å bli ihuga konsumenter av e-sportsinnhold. Bryr du deg ikke ikke om sport generelt, så kommer du ikke til bry deg om e-sport selv om du er en storspiller av dataspill. Eller er det bare meg dette gjelder? Tallene for folk som ser e-sport øker jo bare for hvert år virker det som (om man tror på alle tallene og hypen). Hvor kommer disse folkene fra? Er det normale mennesker som ser sport, som også får øyene opp for e-sport eller kommer alt fra spillere av dataspill?

Som sagt, det er ikke fordi jeg synes e-sport er idiotisk eller dårlig dekket, at jeg ikke ser på e-sport. Jeg bare liker ikke å se på sport generelt. Jeg vil heller spille enn å se på. Men jeg har fått mange spørsmål fra folk, at siden jeg liker dataspill og jobber med det, så liker jeg vel e-sport. Da har jeg alltid sagt nei. I det siste har jeg startet å si, jeg liker jo ikke å se på sport generelt, så hvorfor skulle jeg like å følge med på e-sport? Er det jeg som er sær? Liker alle som spiller dataspill e-sport? Og kanskje lurt å huske at selv om e-sport vokser, så er det mye hype også som Erik Fossum så fint påpeker i en artikkel.

MMO er som den første forelskelsen, den kommer aldri tilbake

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 24 Jun 2018 15:33:00 +0000

Jeg spiller ikke MMOer lengre. Det er mange grunner til det men en av grunnene er at den følelsen mitt første MMO skapte i meg, kan et nytt MMO aldri gjenskape.

Tilfelle du lurer så er MMOG forkortelsen for Massively Multiplayer Online Game. Det var en spilltyper som vokste fram for alvor når internet ble allemannseie på starten av 2000 tallet. En MMO er at tusenvis av spillere spiller sammen og imot hverandre på en server. Her er spillverden konstant, uavhengig om du er tilkoblet eller ikke. Man snakker, samspiller og skaper fellesskap sammen med andre folk mens man prøver å løse spillets oppgaver og bli bedre. Jeg husker jeg drømte om slike spill som ung spillnerd på 1990-tallet. Tenk å spiller sammen med hundrevis av spiller i en verden som forandret seg! Jeg ville så gjerne teste et slikt spill men jeg hadde ikke bra internettilgang!

Det forandret seg når jeg flyttet til Trondheim for å gå på NTNU. Men det å betale en månedsavgrift for å spillet et spill satt langt inne. På den tiden kostet et MMO ofte en hundrings i måneden. Men så lanserte Anarchy Online at man kunne spillet det gratis. Så jeg kastet meg på i 20003. Jeg husker ikke hvor mye jeg spilte AO men jeg fikk en fin opplevelse av å være med i guild, få venner og løse oppgaver med andre spillere. Men AO online var så avansert, at jeg aldri helt kom inn i det. Pluss den gratis versjonen var sterkt redusert med tanke på spillbart innhold. Så blei World of Warcraft lansert i 2004.

Jeg var meget skeptisk til spillet, siden 100 kr i måneden virket mye for et spill man måtte kjøpe for 500 kr. Men en god kamerat kjøpte det i jula og sa det var meget kult. Han viste meg spillet og det så rått ut. Og jeg bodde på liten hybel i Trondheim. Så jeg kjøpte spillet og startet å spillet Det var det. Jeg var fortapt.

Min main på reise

Alle husker den første, virkelige forelskelsen man får. Den som gjør at man blir helt varm i magen, vil bare være med den personen alle dager og alt er helt fantastisk. Men kan ikke tenke seg at å være med en annen og tenker dette kommer til å vare hele livet! Sånn var WOW for meg. Jeg elsket spillet. Både verden, grafikken, spillmekanismene og det sosiale rundt spillet. Flere av mine gode venner spilte spillet. Folk jeg hadde vokst opp sammen med. Vi bodde nå forskjellige deler av Norge men traff hverandre hver dag i Azeroth for leke sammen. Det var som vi var på ungdomskolen igjen og hang sammen hver dag. Etterhvert ble vi med i guild og raidet til faste tider.

Noen ganger gleder jeg til mine 2-3 timer med wow jeg gjorde nesten hver kveld. Jeg så fram til helgene, fordi da kunne jeg få inn noen timer mer. Jeg hadde studier, jobb og kjæreste men fikk alltid til litt wow. Jeg synes spillverden var så spennende, hele tiden nye steder å se, nye oppdrag og bosser. Nytt utstyr og ferdigheter lå rundt hjørnet. Jeg hadde fått min første digital spillforelskelse i et spill og det var i WOW.

Når man spiller for mye WOW

Når mitt over 6 år gamle forhold gikk dukken, så forsvant jeg inn i wow i et halvt år. Jeg søkte trøst i spillet og fellesskapet. WOW ble min måte å takle sorgen over å bli singel. Men etter noen år med mye WOW, så blir man lei. Etter å ha spilt noen år, så takket jeg for meg våren 2009. Da hadde jeg
77 dager sammenlagt med spilletid i wow. Det er rundt 1800 + timer i Azeroth. Ca 20 hele dager i året. Men som alle forhold så var jeg blitt lei.

Spille WOW føltes som en jobb. Man logget seg inn. Grinde gull og utstyr, slik at man kunne kjøpe mer utstyr slik at man kunne grinde mer gull og utstyr. Spillet hadde mistet sin sjarm og jeg gadd ikke mer. Enkelt og greit.

Siden jeg sluttet med WOW, så har jeg prøvd å finne MMOer jeg kunne spille slikt jeg spilte WOW. Prøvd spill som Conan, Secret World, Rift, Morrowinds Online, Star wars The old Republic osv. Men ingen har greid å fange min interesse. Alt virker som dårlige kopier av WOW og jeg greier ikke å spille slike spill i lengden. Jeg føler kanskje at jeg har brent meg ut på slike spill gjennom WOW. De følelsene jeg følte når jeg oppdaget sjangeren gjennom å spille WOW, de kommer aldri tilbake, noe som betyr at alle slike spill jeg prøver, blir aldri som første gang. Kanskje like greit. Eller kanskje det kommer et nytt MMOG som kommer til å få meg til å bli forelsket igjen.

Jeg likte Solo A Star Wars Story men .......

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 03 Jun 2018 20:12:00 +0000

Jeg var ikke gira på Solo filmen som skulle komme i Star Wars universet. Trailerne gav meg ingenting. Jeg var negativt innstilt fordi jeg er litt lei hele Star Wars greia. Følelsen av at Disney bare spytter ut filmer for å tjene penger dreper gleden av å få mer Star Wars. Men etter å sett filmen, så syntes jeg den var bra.

Jeg er gammel Star Wars fan. Original filmene betydde mye for meg når jeg vokste opp. Jeg har til og med bedrevet litt EU utforsking gjennom tegneserier og bøker (veit du ikke hva Star Wars EU er for noe, så er du ikke SW fan). Jeg er ikke imot utforsking av universet som går utenfor Skywalker familien. Jeg likte godt Rogue One selv om den var koblet til Episode 4. Men alle disse stand alone filmene som er annonsert pluss hovedfilmene som kommer, gjør at jeg blir litt lei. Det er akkurat som Marvel og DC superhelt filmene. Hvor faens mange orker man å se? Og når går det utover kvaliteten å spy ut slike filmer? Akkurat slik følte jeg før Solo. Alt bråket rundt at man byttet regissører også gjorde at jeg ikke akkurat tenkte dette blir bra.

Jeg likte Solo fordi jeg kanskje hadde nulle forventinger. Lett å ikke bli skuffet da. Solo er ikke et mesterverk men bedre enn Episode 1-3. Ja, det er ting som er teit med filmen, som hvordan Han Solo får sitt etternavn, hvordan en karakter dør og litt annet småplukk (tempoet i starten av filmen også). Men det er en artig utforsking av SW sitt univers og hvordan Han Solo på mange måter blir den personen vi kjenner. Og ja, det er fan service i filmen men ikke for mye. Ikke så mye at det stopper filmen å fortelle og utvikle sine karakterer. Og twisten på slutten overrasket ikke med fordi jeg har fulgt med på Star Wars Clone Wars og Rebel (som er kanon).

Jeg antar jeg er noe bekymret for alle Star Wars filmene som skal komme, særlig når man tenker på hvor kontroversiell The Last Jedi var. Jeg syntes bare Last Jedi var ok og følte ikke noe særlig fra eller til rundt hvordan den håndterte sin historie. Jeg håper bare at Disney roer litt ned på alle Star Wars filmene. Selv om Solo var en film SW film, så tror jeg ikke det er lurt å lage så mange. Folk blir lei og det dreper gleden rundt hele konseptet. Men jeg antar Disney ikke greier å holde fingrene unna med Boba Fett og Obi Wan filmer annonsert.

Nerdekultur er ikke bare for de utstøtte og sære

noreply@blogger.com (Dagon) — Thu, 26 Apr 2018 20:47:00 +0000

Jeg vil skrive om noe som jeg har tenkt på en stund angående nerdekultur. Hvordan noen personer ser på sin nerdehobby som noe som tilhører dem, en liten gruppe spesielle mennesker. Som noen som er for de utstøtte, sære og keite menneskene. For de som ikke er som alle andre. De som storsamfunnet har oversett. Jeg har sett mye av denne holdingene innenfor mange områder av nerdekulturen, som innen dataspill, rollespill, Magic the Gathering, film, manga osv. Og den kan skape problemer.

Jeg har spilt mer Magic the Gathering igjen de siste månedene. Jeg har spilt magic av og på siden 1997. Jeg har en fast liten kjerne som jeg spiller med nå og da. Noen har jeg vokst opp med, andre har jeg truffet etter jeg blitt voksen. Spill Magic er rimelig nerdete. Det er et samlekortspill som er avansert og krever både tid og penger for å bli god på. Produsenten Wizard of the Coast har vært flinke til å bygge opp et samfunn rundt sitt spill. Du kan spille turninger, konkurranser og delta på Friday Night Magic. Det er også et stort bruktmakred av spillere som kjøper og bytter kort. Men Magic er ikke noe sært fenomen lengre som kun nerder holder på meg. Det er stor industri med mange millioner spillere og er kjøpt opp av Hasbro. I 2013 regnet man med at det var 12 millioner aktive spillere globalt. Hvor sikre slik tall er usikkert men poenget mitt er at Magic har vokst og blir spilt av mer en hardkjerne av nerder. Magic samfunnet har merket denne veksten av spillere og taklet denne økningen av spillere til tider dårlig. Det har vært mye kontroverser innen Magic de siste årene og det virker som forskjellige fraksjoner av spillere "sloss om spillets sjel".

Jeg så en video på youtube denne uken fra Tolarian Community College. Det er en av de største youtubekanalene om Magic og er drevet av en voksne mann. Han la ut en trist video som forklarte hvordan han blei mobbet og utstøtt når han vokste opp. Hvordan han søkte tilflukt og trøst i Sci Fi litteratur og etterhvert Magic The Gathering. Sammen med andre mennesker som hadde samme opplevelse som han. Det er en vond video og du kan se den her eller under

Men hans video fikk meg til å tenke en holding og tankegang jeg ofte møter innen nerdekultur. Som ligger der som en slags usagt lov. En holding noen folk dyrker og tviholder på. Nemlig at min hobby og interesse er noe som er for oss særinger. For oss utstøtte og mobbeoffer. Som ikke er som alle andre. Denne hobbyen eller interessen reddet mitt liv og jeg har latt den definere en stor del av hvem jeg er eller hvordan jeg ser meg selv. Det er ikke noe nødvendigvis galt med dette men jeg personlig reagerer på denne holdingen fordi jeg synes den ikke er særlig konstruktiv. Og den skaper problemer når en nerdehobby vokser ut av skyggen og blir mainstream, som dataspill, magic eller rollespill. La meg forklare.

Brian Lewis heter person som snakker i videoen. Han sier blant annet i videoen: "Magic is a game that we outsiders are drawn to. We are often the outcasts, the freaks, the misunderstood, the abused, the frightend, the deeply, deeply lonley". Det er sterke ord, som framhever hvordan han ser på magic og hvor viktig den er for hand. Det er såklart farget av hans bakgrunn som mobbeoffer. Men dette synet synes jeg KAN var problematisk. For det første er den med på opprettholde klisjeen om at nerdekultur som Magic er noe for de som er utstøtt eller har/hatt problemer. For oss som ikke er som alle andre. Den er med på holde et kunstig skille mellom dem (normale) og oss (sære nerder). At folk som ikke har den samme bakgrunnen som nevnt ovenfor, de vil ikke forstå min hobby slik som meg. For meg som har spilt magic i 21 år, så kjenner jeg meg ikke igjen i denne beskrivelsen.

Jeg har alltid likt nerdete hobbyer og interesser. Jeg leste masse Sci Fi og Fantasy når jeg vokste opp. Jeg elsker film, sære filmer. Jeg sett masse Star Wars og Star Trek. Leser tegneserier og spiller mye dataspill. Jeg spiller rollerspill, samler gameboyer og spiller Magic. Og mye mer. Jeg kaller meg selv også for en nerd. Men jeg har mange flere interesser enn nerdeting. Jeg blant annet jakter, vært aktiv i forsvaret i mange år på deltid, trener kampsport, restaurer en gammel tømmerhytte og skriver. Jeg har aldri med andre ord latt meg definere av mine hobbyer og interesser. Jeg har aldri følt at jeg har vært en gamer, en magic spiller eller Trekkie. Jeg har aldri brukt mine nerdeinteresser som en måte å identifisere seg på eller lat det definere hvem jeg er. Det kan kanskje virke rart med tanke på navnet på bloggen jeg skriver på, men denne bloggen er bare om noen sider av mitt liv.

Derfor har jeg aldri følt meg hjemme på Outland eller Avalon, spillende Friday Night Magic. Eller brydd meg noe om gamerkulturen på internet. Eller vært med i noe rollespillmiljø. Jeg har noen ganger følt at jeg ikke er sær nok eller nerd nok til identifisere meg disse samfunnene som er på nettet eller i RL rundt slike hobbyer og interesser. Men jeg har også aldri vært mobbet, aldri hatt problem hjemme, alltid hatt venner, er utadvent, hatt dame, jobb, vært frisk. Jeg har alltid vært en normal nerd. Hvertfall slik jeg har sett meg selv (er ikke sikkert alle andre som kjenner meg tenker det samme). Det betyr at jeg har aldri funnet trøst eller hjelp i slike nerdehobbyer som Brian Lewis. Det er ikke noe galt i at folk som sliter finner noe som gir de trøst, fellesskap, venner og gleder. Det jeg ikke liker at noen mennesker dyrker den holdingen at nerdekultur er primært noe folk som har opplevd slike traumatiske ting i sitt liv. Jeg personlig passer ikke inn i disse beskrivelsene og har alltid gjort at jeg har hatt et skråblikk på alt som kommer rundt disse mer nerde interessene. Jeg passer ofte ikke inn i den typologien som kan bli dyrket fra innsiden av nerdekulturen.

Idag har mye av nerdekulturen som før var noe få hold til på med blitt mer mainstream og tiltrekker seg mennesker fra alle slags bakgrunner. Og da kan det fort skape gnisinger mellom de som ser på sin hobby som noe primært tilhører noen få, men en spesielle holding eller bakgrunn enn alle andre. Alt bråket i 2014 rundt gamergate er et godt eksempel hvordan enkelt mennesker innen spillverden ikke hadde innsett at dataspill var blitt et mainstream, globalt fenomen som nå besto av alle slags mennesker. At dataspill vill få omtale, kritikk og fokus fra alle type mennesker. Andre nerdeområder har opplevde det samme. Magic The Gathering sliter med det samme, samme innen Sci Fi litteratur, fans av store franchiser.

Hva er det jeg vil fram til? At folk som passer inn i beskrivelsen som Brian Lewis skal bare holde kjeft om hvordan en nerdehobby som blant annet Magic "reddet" dem fra en hverdag som sugde? Nei, ikke i det hele tatt. Men bare pass på at man ikke skaper og dyrker en vis stereotyp eller oppfattelse at du må være slik eller slik for å holde på eller være opptatt av dette. Det skaper bare problemer for når det man holder på med blir tiltrekker seg mange typer forskjellige folk. Pluss det kan gjøre at folk som liker det samme som deg, men er har en annen bakgrunn enn deg kanskje ikke gidder å holde på med det du liker. Og det er jo dumt.

Jeg har ikke sett Ready Player One og jeg gruer meg til å se den

noreply@blogger.com (Dagon) — Wed, 04 Apr 2018 17:19:00 +0000

Jeg er stor fan av boka Ready Player One. Av en eller annen grunn traff boka meg hardt. Jeg startet å lese fra starten igjen med en gang jeg var ferdig med den. Du kan lese om hva jeg syntes om boka her. Såklart har Hollywood laget film av boka og den hadde premiere 30 Mars i Norge. Du skulle tro at jeg som er hardbarka nerd og fan av boka (og liker Steven Spielberg sine filmer), skulle ha sett filmen for lenge siden. Men jeg er tvert imot meget skeptisk.

Med en gang jeg hørte at boka skulle bli filmatisert, så tenkte jeg at det ikke går. Siden stor deler av filmen foregår i en VR virkelighet kalt OASIS. Det betyr at en film må også visualisere denne verden og sjansen er stor for at alt vil bli gjort med CGI, altså datagrafikk. Så jeg kommer til å sitte med følelsen under hele filmen å se på renda cutscene fra et dataspill. Såklart så blei alle mine redsler bekreftet når jeg så trailerne til filmen. Du kan se en her eller under.

Jo eldre jeg blir, jo mer misliker jeg filmer som bruke mye computer generated imagry, altså datagrafikk. Det er sjeldent det ser bra ut eller er brukt bra. Jeg mener, se på bildet fra filmen. Mener du dette ser bra ut? Ser jo ut som en skjermdump fra Final Fantasy!

Joa, deler av filmen ser grei ut. Når det er mennesker på skjermen og man er i den fysiske verden. Men jeg er meget skeptisk til alt som skjer i OASIS. Action som trailerne også viser virker slik typisk spektakulært, hvor alt rister, man ser ikke en dritt og alle hopper rundt som Super Mario, fordi det ikke er ekte mennesker.

Så var det Steven Spielberg da. Jeg er stor fan av hans arbeid men for å være helt ærlig, fyren har ikke laget en bra film siden München. Ikke at noen av hans filmer siden er dårlig, de er bare ikke særlig minneverdig eller bare full av patos. Jeg mener, er det noen som husker handlingen i Bridge of Spies eller så noen SVK? Pluss Steven er over 70. Jeg ser ikke for meg at han kan håndtere materialet på en god måte. Dette er ikke et tema eller området som ligger han hjerte nærme. Jeg ser for meg at dette er bare en lønnsslipp og filmen kommer til å være uten hjerte eller sjel.

Men jeg kan jo ta feil. Mange anmelder er positive som NRK sin eminente Birger Vestmo. Han er ikke den eneste. Den har akkurat nå 76% på rotten tomatoes. Jeg skal se den på kino men jeg har ikke god følelse. Håper jo at jeg blir positivt overraske.

Fy faen, traileren til Ghost in the Shell live action ser utrolig ut!

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 13 Nov 2016 13:57:00 +0000

Anime filmen Ghost in the Shell gjorde et utslettelig inntrykk på meg når jeg så den som ungdom i 1995. Jeg var stor sci fi fan og elsket cyberpunk. Og Ghost in the shell viste meg en verden som bare Blade Runner hadde vist meg. Jeg har registret at Hollywood skulle lage en spillefilm basert på anime filmen men jeg har ikke brydd meg. Før idag!

Anime filmen Ghost in the Shell fra 1995 er en moderne klassiker. Den har blitt en kult film og kulturelt referansepunkt blant mange filmskapere har blitt inspirert av filmen som Wachowski brødrene og James Cameron. Filmen hadde alt i følge mine øyner. En bra historie, en ikonisk hovedkarakter, bra musikk, utrolig kinematografi, bra animasjoner, set-design utenom det vanlig. Hele filmen var et filmatisk knyttneveslag som fikk meg til drømme og fantasere om en framtid jeg både elsket og fryktet.

Så når live action remake blei annonsert, så tok jeg imot nyheten med et skuldertrekk. Det eksisterer etter min mening ikke en eneste bra anime remake. Animasjonsfilm gir muligheter som ingen live action film kan realisere. En viktig del av anime film, er dens tegnede estetikk. Japans kultur ligger i hver strek og animasjon, noe jeg føler vil forsvinne når man filmer det samme universitet. Det er ikke nødvendigvis at det blir så dårlig, det bare blir ikke det samme.

Så jeg har ikke fulgt helt med på alle nyhetene rundt filmen. Jeg har registret at filmen har fått kritikk fordi den har Scarlet Johansen i hovedrollen, når animefilmen har en asiatisk hovedkarakter. Altså mange mener at det er eksempel på "whitewashing", at man skriver om/caster en rolle som har en bestemt etnisitet til å bli å få en hvit skuespiller. Personlig synes jeg ofte at Hollywood filmer er dårlig på caste skuespillere som ikke er hvite i en rolle som historien/universet helt klart krever en person som har en bestemt etnisitet (eller de gjør dette på remakes). Men når det kom til Ghost in the Shell, så syntes jeg det ikke var en big deal. Fordi hovedrollen er en robot og hele historien foregår i en multikulturell verden hvor rase, kyberteknikk, mote, kultur osv har smeltet sammen. Altså rase og kultur har ingen utpreget verdi eller signaleffekt i denne verden, ei heller i historien. Det er jo et av trekkene med cyberpunken, at globalisering har smeltet alt sammen og alle er rotløse, uten noe faste kulturelle eller rasemessige røtter. Pluss, jeg tenkte at filmen uansett bare kom til suge, så jeg gav faen.

Men så blei traileren sluppet idag. Og fy faen, gjett om jeg er nå gira på se filmen. Du kan se traileren her eller under.

Jeg blei satt ut hvor bra filmen ser ut. Her snakker jeg om estetikken på alle nivåer. Den minner meg om animefilmens estetikk. Jeg må innrømme at jeg driter litt i historien, fordi for meg var det å se originale Ghost in the shell primært en audiovisuelle opplevelse som boret seg inn i min psyke. Den gave meg sanseinntrykk som aldri forsvant. Slik trailer ser ut, så kan jeg kanskje oppleve universet til Ghost in the Shell nå i en virkelig setting, ikke bare i en tegnet versjon.

Jeg ser veldig sjelden fram til å se nye filmer, på samme måte som før men den nye traileren til Ghost in the Shell traff virkelige en nerve og jeg er nå gira som faen.

Steve Dillon er død

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 30 Oct 2016 12:10:00 +0000

Jeg er en tegneseriefan. Ikke en stor fan men jeg har en fin samling grafic novels i stua og på soverommet. En tegner som gjorde at jeg blei en leser av slike tegneserier er Steve Dillon og han døde tragisk for ikke så mange dager siden.

Jeg blei for alvor interessert i grafic novels når jeg anskaffet meg albumet The Punisher - Welcome Back Frank. Jeg hadde vel kun lest litt Punisher i Agent X9 Spesial albumene fra før. Men historiene der var gove og tegningene var rimelig dårlige (dog ikke alle).

Jeg kan ikke huske hvorfor jeg kjøpte akkurat dette bladet av The Punisher men jeg tror det var coveret som er laget av Tim Bradstreet.

Jeg falt pladask for albumet såklart og blei hooked. Både på Garth Ennis sin evne til å fortelle en historie men også Steve Dillions tegninger. Hans streker var veldig tegneserieaktige men også på mange måter realistiske. Det var som jeg så verden, slik jeg ser den, men et lag av blekk over seg. Han fikk fram ansikter, følelser og vold på en flott måte, som passet Garth Ennis sin historier på en flott måte. Etter å ha lest Welcome Back Frank så kjøpte jeg religiøst alle album som Ennis og Dillon gav ut. Så fant jeg The Preacher.

The Preacher var alt jeg ville ha i en tegneserie. Vold, humor, satire og sex. Nok en gang så var det Steve Dillons tegninger som gjør at hele universet som Garth Ennis beskriver kommer til livet. Jeg kan ikke se for meg hvordan Garth Ennis sine karakter og historier kunne sett ut, uten at Steve Dillion hadde visualisert de. Etter dette blei jeg for alvir hooked på Steve Dillon (men også Garth Ennis). Jeg kjøpt nesten alt som han hadde laget som jeg fikk tak i. Ikke alt var like bra men Dillon sine tegninger gav meg alltid en estetisk nytelse

Når jeg leste på nettet sist helg at Steve Dillon var død som følge av blindtarmbetennelse så blei jeg nedfor. Selv om jeg ikke leser like mye tegneserier som før, så jeg alltid fram til nye ting komme fra Steve Dillon. Nå vil ingen ting komme. Ingen nye tegneserier fra Garth Ennis sammen med Steve Dillon. Ingen nye fargesprakende, voldelige karakterer som Dogwelder! Trist

En veldig retro uke for en spillnerd

noreply@blogger.com (Dagon) — Sun, 10 Apr 2016 21:49:00 +0000

Min uke har vært utrolig kul og har hatt stort fokus på retro spill. Da særlig gamle arkademaskiner

På torsdag var jeg Sent på Teknisk museum. Her kom John Romero, mannen som var en av de som lagde Doom, Doom II og Quake. En levende legende og litt av en rockestjerne innen dataspillbransjen. Muligheten for å se ham i levende live var litt som å se en barndomshelt fra en svunnen tid. Doom og Quake har betydd utrolig mye for meg, derfor måtte jeg opp og se han. Saken var at det var veldig mange andre som også ville det. Jeg måtte stå 25 min i kø før jeg kom inn og køen blei vist verre utover kvelden. John Romero var med andre ord populær! Dessverre hadde ikke Teknisk Museum vært helt klar over hvor populært et slik besøk var, slik at det var alt for lang kø for å slippe inn og scenen de hadde var latterlig liten og veldig mange fikk ikke plass eller sett så mye.

Scenene var alt for liten og folk måtte stå bak og høre på

Selve intervjuet og spørsmålrunden var veldig bra og det virket som John Romero likte å prate. Fyren er jo kjent for å like rampelyset. Mange folk fikk signert og tatt bildene sine med han etterpå. Jeg var gira over å se han i levende live. Nå skal jeg lese Masters of Doom. Du kan se bilder fra fra besøket her på facebook siden.

John Romero

Så nærme kom jeg at jeg nesten kunne ta på håret hans

Men man kunne også gå og se på Game on utstillingen på Teknisk museum, noe som var kult men jeg reagerte på at veldig mange av spillene de viste fram var ødelagt på en eller annen måte. Noe som var skuffende og uproft. Virker som Tekniske Museum må få fingeren ut og fikse alle maskinene som er ødelagt. Folk kommer jo for å teste ut spill, ikke møte svarte skjermer og ødelagte kontrollere. Skjerpings Teknisk museum!

Men heldigvis fikk jeg testet ut noen flotte vedlikeholdte arkademaskiner i helga. Jeg var bed til en privat fest her i Oslo. Den het Retrobonaza og her hadde en privat person med stor lidenskap for retrospill, særlig arkademaskiner bydd opp til fest. Konseptet var at han hadde fylt opp leiligheten sin med arkademaskiner og gamle spillkonsoller. Man betalte 50 kr, fikk så mye pizza grandiosa man ville og så kunne man bare spille i vei. Her snakker vi om flott vedlikeholdt arkademaskiner. Stemningen var topp og det var en magisk kveld for en spillnerd. Det var som var deilig var at gjennomsnittsalderen var godt over 40, slik at slapp unge spillnerder som ikke kunne spillene. Jeg fikk skikkelig lyst på skaffe meg en arkademaskin selv. Sjekk ut bildene under fra kvelden.

Så når er jeg en happy spillnerd og jeg skulle ønske hver uke var så full av deilig retromoro. Jeg får håpe min VIVE kommer til uka. Da blir det en annen type moro!

Jeg likte ikke den nye Ghustbuster filmtrailer og nei, det var ikke fordi den hadde kvinner i hovedrollene

noreply@blogger.com (Dagon) — Sat, 05 Mar 2016 21:01:00 +0000

Så den første traileren til den nye Ghostbuster har kommet på nett og jeg syntes den ikke så noe særlig ut. Og det var ikke fordi den var full av kvinner i rollene som Ghostbusters.

Har du ikke sett traileren til den nye Ghostbuster filmen så kan du se den under eller her.

Jeg så traileren og blei ikke akkurat gira. Traileren fikk ikke filmen til framstå som særlig bra. Spøkene var meget dårlig, plotet så ikke noe spennende ut og ingen ting av det estetiske så noe spesielt ut. Det gav meg følelsen av å være nok en reboot/remake som jeg personlig ikke hadde noe behov for se. Det var rett og slett en trailer som ikke gav meg noen. Men det var ikke fordi de som spilte hovedrollen var kvinner.

Greia er at det har vært endel sinne rundt akkurat dette valget. At de som spiller Ghostbusters i den nye filmen er kvinner. Mange fans mener dette er galt, fordi de originale ghostbusters var menn. Og at dette valget var motivert for glede feminister eller noe. Det har også vært flere andre filmer/superhelter som man har skiftet kjønn eller rase på og noen nerder har klaget på dette. Spiderman har blitt tatt over av en person som heter Miles Morales og er meksikansk. Thor har fått en kvinnelig utgave. Captain America har fått en svart mann som tatt på seg drakten. Skaperne og eieren av disse heltene har bestemt seg for å forandre opphavet til sine helter. Og noen liker ikke dette og mener at dette er en form for politisk korrekthet, hvor man prøver å få inn mest mulig minoritet og kvinner i roller som ikke var det før. Som i den nye Ghostbusters.

Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre. Heldigvis er det skaperne og eierne av forskjellige superhelter og filmer som bestemmer. Det er opp til de å ta valg hva slags kreative utviklinger og utskifter man skal gjøre, ikke fansen. Selv om fans ofte føler de har et eierforhold til noe, så betyr det ikke at de har det. Hadde fans bestemt, så tror jeg ting hadde blitt veldig kjedelig veldig fort. Men det er bare et lite poeng. Saken er at rase og kjønn betyr for meg personlig ingen ting når det kommer til en film eller en superhelt. Jeg har skrevet dette før, så lenge man er tro mot essensen til en karakter eller filmserie, så liker jeg at man forandre og prøver ut nye kreative valg og utviklinger. Om man velger å gjøre en mann svart, asiatisk eller forandrer bakgrunnen til en person slik at det er kvinne isteden for en mann, så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg vil heller vite mer om historien, hva som skjer, hvordan de behandler universet, hva slags teama som blir tatt opp.

Ta en superhelt som jeg har et nært forhold til The Punisher. Man gjort mye rart med denne karakteren i både tegneseriene og i filmene. Mye har funket, noe har ikke vær bra. Men om serieskaperne vil prøve ut en kvinnelige Punisher en dag. Kjør på. En svart Punisher. Kjør på. Saken er at bakgrunnen og kjønnet til Punisher, er ikke det som gjør han til den antihelten han er. Det er hvordan han blitt en gal, voldelig hevner fordi han så sin familie bli slaktet av kriminelle og hadde en bakgrunn fra forsvaret som formet han slik at han blei den han er.For meg er rase og kjønn ganske urelevant på mange måter. Jo, om man velger rase og kjønn, så kan må få inn forskjellige perspektiver på essensen og utvikling til Punisher men det er ikke det som kommer til å bestemme om filmen/tegneserien er bra eller dårlig, men hvordan det er utviklet tilknyttet historien og karakterene. At man har fått til kjerne tilknyttet serien.

Tvert imot, så tror jeg det kan være lurt å skifte og forandre på slike ting tilknyttet serier som har gått i kanskje 30-40 år. Det er bare så mye man kan gjøre kreativet før man går tom. Om man hadde tatt for eksemple en hypermaskulin helt som Punisher og gjort han om til en hun, kunne det gitt nye interessante utvikling og perspektiver? Det tror jeg gjerne og jeg ville gjerne lest noen slike historier. Pluss jeg antar der er også greit for folk med annen bakgrunn enn min egen å se og lese om personer som har mange forskjellige bakgrunnen enn kun en som har dominert til nå.

Greier er at jeg tror den nye Ghostbuster filmen suger, fordi jeg ikke likte traileren og synes historien og karakteren ikke virker som de er noe tess. Men det er ikke fordi det er kvinner i rollene. Kan man ikke bare mislike en film eller superhelt fordi den er dårlig, ikke fordi man bryr seg om rasen eller kjønnet? Jeg mener, folk bryr seg vel ikke som hva slags rase eller kjønn folk har i virkeligheten når man møter mennesker? Så hvorfor bry seg innen fiksjon?