Kremt. 1… 2… 3… 4… Sukk.

Jeg er faktisk tom for papir. Hvorfor? Fordi den j…. faksen hele tiden driver og printer ut reklame.

Nåvel. Er vi vitne til et genialt salgstriks eller søknad om juling? Kanskje er det ingen motsetning mellom de to når alt kommer til alt…

Hareide peker på den grunnleggende utfordringen med å finansiere kvalitetsjournalistikk i Norge: Markedet er lite, og når annonsørene kutter ned på spurv-med-kanon-annonseringen sin havner selv de dominerende mediene raskt i en skvis – og må kutte stillinger.

Dette er trist.

“Dersom vi mister eller svekker kvalitetsjournalistikken, blir demokratiet taperen. Vi må være villige til å bruke midler til å sikre kvalitetsjournalistikk,” skriver Hareide.

Helt enig. Men hvorfor går han ikke videre?

Et kjennetegn ved norsk mediepolitikk i moderne tid er jo nettopp at fellesskapet har vært svært villig til å bruke midler på journalistikk – gjennom pressestøtte og momsfritak til papiraviser, lisens og gunstige konsesjoner til tv og radio.

Jeg er ikke blant de som mener dette har ført til overveldende mye kvalitetsjournalistikk. Sammenlignet med land som Storbritannia, USA, Frankrike og Tyskland er ikke den norske offentligheten bortskjemt med kvalitetsalternativer.

Riktignok er det vanskelig å vite hvordan det ville sett ut uten pressestøtten. Det kunne sikkert vært mye verre.

I tillegg vil mange pressefolk trolig innvende at det er urettferdig å sammenligne med globale ikoner som Financial Times, New York Times, Le Monde og Frankfurter Allgemeine Zeitung fordi ressursgrunnlaget deres er så mye større.

Og dette bringer meg til mitt poeng: Ressursgrunnlaget for norsk kvalitetsjournalistikk er begrenset. Men istedenfor å bidra med fellesskapets ressurser til at et knippe aktører får et tilstrekkelig grunnlag til å levere kvalitet har man i Norge brukt fellesskapets ressurser til å holde liv i så mange nummer to-aviser som mulig og derigjennom spre markedsandeler, annonseinntekter og publikumsinntekter tynt.

Lisenspengene bruker en også i svært stor grad på å sørge for populært innhold (sport, underholdning), og ikke kritisk og perspektivrik journalistikk i demokratiets tjeneste.

Det blir ikke kvalitet av slikt. Det blir mye annet. Men ikke kvalitet.

Hareide er stortingspolitiker, og har i så henseende gode muligheter til å bygge støtte for en grunnleggende endring i norsk mediepolitikk.

Det nylig nedsatte mediestøtteutvalget skal avgi sin innstilling til kulturdepartementet innen 1. januar 2011. Diskusjonen i kjølvannet av denne innstillingen vil være en utmerket anledning til å fremme argumenter og løsninger som favoriserer kvalitet i mediene fremover.

Her er noen av mine høyst urealistiske refleksjoner:

• Først og fremst trenger vi en definisjon av kvalitetsjournalistikk. Den vil alltid kunne debatteres, men en levende debatt om definisjonen og regelmessige revideringer vil i seg selv være sunt. Eksempel på et sentralt kriterium i en slik definisjon vil kunne være at motstridende syn kommer frem i en og samme artikkel/innslag.
• Dernest trenger vi å koble støtten til antall enheter egenprodusert kvalitetsinnhold. Klippsaker bør for eksempel ikke gi rett til støtte. Enkildesaker bør heller ikke gi rett til støtte. Redaksjoner som føler de har levert noe støtteverdig kan søke om støtte etterskuddsvis ved å innrapportere dato, publiseringskanal, antall kilder, etc. Det blir litt papirmølle, men trolig ikke verre enn støtteordninger for tap av sau og annet. Innrapportering kan kontrolleres ved stikkprøver.
• Støtten bør selvfølgelig gis uavhengig av medium (nett, papir, tv, radio) så lenge innholdet er allment tilgjengelig. Hvis tilgangen på innholdet er betinget av betaling (slik som hos løssalgsaviser) bør støtten avkortes sammenlignet med om innholdet er fritt tilgjengelig. Det vil være urimelig hvis fellesskapet skal måtte finansiere en sak to ganger, først gjennom støtte for å lage den, og så gjennom å betale for tilgang til den.

I et høringsnotat om statens kommunikasjonspolitikk etterlyser Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mer bruk av sosiale medier, som Facebook, Twitter og andre plattformer, når staten skal informere borgerne. Ikke minst når det gjelder krisesituasjoner.

– Ved krisehåndtering vil kommunikasjon via sosiale medier nå frem til målgrupper som er i bevegelse. Flere og flere bruker mobile enheter (mobiltelefoner, Iphones, håndholdt pc) som eneste kommunikasjonsverktøy, skriver PST.-sjef Jørn Holme i høringsnotatet.

Han sikter blant annet til at sosiale medier har vist seg å være effektive i kriser, som for eksempel i forbindelse med Mumbai-terroren i vinter og opptøyene nylig i Teheran.

PST vil ta konsekvensen av dette og vil at det i statens kommunikasjonspolitikk skal tilføyes dette:

«Sosiale medier skal vurderes benyttet i en krisesituasjon for å nå ut til den målgruppen som er i bevegelse og som kun benytter håndholdte enheter for kommunikasjon»

Godt poeng
PST har åpenbart en gjennomtenkt holdning til NÅR og HVORFOR sosiale medier fortjener en plass i statens kommunikasjonspolitikk.

Dette er kjempebra, og noe ganske annet enn “burde ikke vi også gjøre noe på Twitter”-holdningen som mange bedrifter/organisasjoner/personer ser ut til å lide av.

Relaterte saker:

1. Seminar: Blogging og sosiale medier
2. På sporet av nye medier
3. Skryt av snekkeren på GuleSider
4. Departementene vil ha dialog
5. Når slår e-boken gjennom?

Fredrik Wackå skrev nylig:

Det mest envisa missförståndet kring bra innehåll på webb och intranät är att det ska vara kort. “Inga långa texter, folk läser inte”. Glöm det. Skriv hur långt du vill, men skriv uppdelat.

Som Wackå skriver må man skille mellom to typer lesing på nett:

• Scanningen er et lesemønster som kjennetegner jakten på relevant informasjon. Vi leser overskrifter, leter etter nøkkelord, lenker etc.
• Men vi slutter å scanne når vi har funnet den informasjonen vi er på jakt etter/som griper vår interesse. Data viser faktisk at vi da leser nøyere og lengre tekster på nett enn i for eksempel papiraviser.

Nøkkelen ligger i å hjelpe leseren til raskt å avgjøre om en har funnet det en leter etter, eller om en må lete videre i strukturen. Her er scannbare overskrifter, sammenfattende ingresser, gode bilder/bildetekster etc. avgjørende elementer.

Men hvis du lager et nettsted kun bestående av overskrifter og korte resymeer (slik som for eksempel HegnarOnline), blir det fort noe veldig blodfattig og dilettantisk over det hele. Et nettsted for brødhuer, vil mange raskt konkludere. Noen ganger vil man ha mer – mye mer.

Jacob Nielsen gir følgende oppskrift i diskusjonen lang versus kort tekst:

If you want many readers, focus on short and scannable content. This is a good strategy for advertising-driven sites or sites that sell impulse buys.

If you want people who really need a solution, focus on comprehensive coverage. This is a good strategy if you sell highly targeted solutions to complicated problems.

But the very best content strategy is one that mirrors the users’ mixed diet. There’s no reason to limit yourself to only one content type. It’s possible to have short overviews for the majority of users and to supplement them with in-depth coverage and white papers for those few users who need to know more.

To nivåer – to inntektsmodeller?

Ligger det i denne urgamle (fra 2007!) visdommen en kime til redning for inntektsdepriverte innholdsprodusenter? Gi korte tekster til massene, og tilby dybde (mot betaling) for de spesielt interesserte.

Det undrer meg at ikke for eksempel DN forsøker seg på en slik modell, nettopp for å skille seg skarpere fra en lettpåtå-konkurrent som HegnarOnline. Kjappe resymeer til massene, og full tilgang til abonnentene. FT ser jo ut til å trives godt med dette systemet.

JonblOGG har også skrevet om dette, og jeg er for øvrig enig med ham.

Relaterte saker:

1. Seriestriper er den nye poesien

BÆRUMbeta blir Bærum kommunes blogg om den nye offentlige kommunikasjonen - samtalen, framfor monologen. Bloggen er informasjonavdelingens åpne arena for læring og utvikling i forbindelse med utviklingen av en ny kommunikasjonsstrategi.

Samtidig håper vi den skal være en kime til utvikling, høyttenkning og eksperimentering med en ny forvaltning, som er mer lydhør, åpen og samarbeidende enn tidligere.

Veldig bra tiltak!

Antikvarisk, manipulerende – eller noe helt annet?
Pressemeldingen har noe formelt og antikvarisk over seg, og bruken av dem reflekterer en formell og antikvarisk holdning til spredning av informasjon til offentligheten.

Som alternativ til pressemeldingen har svært mange pr-folk etterhvert gått over til eksklusive innsalg til mediene for å sikre større oppslag og vinklinger i tråd med sin egeninteresse.

Begge tilnærminger springer ut av en utbredt oppfatning om at man MÅ gå veien om massemediene for effektivt å spre informasjon. Men mye tyder på at dette ikke lenger er tilfelle. Vi ser nå tydelig konturene av en tredje vei. PR er mer enn innsalg.

Hopp over massemediene ved hjelp av sosiale medier
Informasjon kan spres raskt og effektivt gjennom andre kanaler enn massemediene – i mange tilfeller raskere. Mer nyttig informasjon kan også nå publikum når man hopper over medienes vinkelspissende, konflikt- og sensasjonsgenerator.

Nøkkelen ligger i bevisst, gradvis og langsiktig bygging av EGNE kanaler som når ut til opinionsledere blant publikum. Disse har nå enda bedre verktøy enn tidligere til å spre informasjonen videre til sine nettverk. Gjennom delingen tilfører de også verdi til budskapet i form av sin personlige troverdighet og innflytelse i nettverket.

Dette er ikke noe nytt, men velkjent og velbrukt blant annet i markedsføring av nye produkter. Men fremveksten av sosiale medier gir mulighet for enda raskere spredning av aktuell informasjon til mange – uten kostnader for noen av de involverte.

Hjelp andre å hjelpe deg
Når nettvante forbrukere mottar informasjon er ikke spørsmålet bare om det underholder/informerer dem selv, men om informasjonen er verdt å dele med andre. Deling av nyttig informasjon/god underholdning gir sosial status på lik linje med å ha de tøffeste joggeskoene og de kuleste spillelistene på mp3-spilleren.

En reorientering av pressemeldingstjenesten innebærer således at man ikke først og fremst forsøker å vekke medienes interesse (j… mange millioner på spill, personangrep, sjokktall i ny undersøkelse etc etc), men at man først og fremst setter søkelyset på det som gjør budskapet verdifullt å dele med andre.

Brian Solis sier det på denne måten:

First, we have to ask ourselves a question, “Who are we writing for?”

What if we empathized with the customers we wished to inspire and adapted the story to their channels based on the preferences and focus of the authoritative voices that reach them?

And, what if you had to write the headline in 140 characters to convey the value of your news to someone on Twitter? Better yet…what if you distilled the essence into 120 characters encouraging retweets of your story.

Informasjonsmedarbeideren nærmer seg på denne måten tankesettet og tilnærmingen til gode markedsførere og gode journalister. Rollene smelter sammen, som jeg tidligere har skrevet om.

Bruk din sosiale intelligens
Han har også en betimelig advarsel til de som våger seg utpå med formidling gjennom sosiale medier:

News flash: New media releases aren’t a new tool to package the same old marketing "speak" that form and enforce the stereotype of existing press releases. They are indeed an opportunity to improve how we, as individuals representing a company that helps real world customers, share our story with them in a way that means something.

You have to earn the right to capture and hold attention with each and every release you produce. Make it matter. Answer questions. Solve problems. Direct readers to solutions and beneficial information. Remember, brevity and empathy speak volumes.

Become the customer you want to reach and speak to them as a peer of influence. Don’t try to sell, hype, or deceive readers. In the era of the social Web, customers and influencers now have the ability to equally share the negative attributes of your release as well as the positive, important, and value-added benefits.

Notabene for mange og enhver
Dette synes jeg blant andre Regjeringens arbeidsgruppe for sosiale medier bør notere øverst på arket. Noe sier meg at de står overfor en betydelig utfordring i å endre den noe tradisjonsbundne mentaliteten blant mange av informasjonsmedarbeiderne i regjeringsapparatet. Arbeidsgruppen og deres støttespillere internt fortjener all mulig støtte og oppmuntring.

Relaterte saker:

1. PST forstår sosiale medier
2. Seminar: Blogging og sosiale medier
3. Departementene vil ha dialog

– Journalister vil jobbe i formater som i dag kalles blogger, slik jeg gjør. Samtidig vil folk som ikke egentlig er journalister, drive med noe som minner mistenkelig om journalistikk.

– Samtidig ser jeg innen mine stoffområder at mye av det beste kommentar- og bakgrunnsstoffet nå kommer på blogger og skrives av folk som ikke er journalister. Jeg bruker like mye tid på å lese blogger som på tradisjonelle medier.

Les gjerne også mine fattige refleksjoner om dette temaet:

• Kommunikasjonsroller smelter sammen.

Relaterte saker:

1. P� din og min side

Nettstedet er en førsteutgave. Jeg (og mine kjære kolleger/sjefer) vil selvsagt jobbe videre med innholdet for å gjøre det stadig bedre. Tilbakemeldinger og innspill til endringer og tillegg mottas derfor med hjertens takk. Gjerne i kommentarfeltet, eller pr. epost eller telefon (98848644) eller over en kaffe.

Utdrag fra pressemelding:

Verdipapirfondenes forening lanserer i dag nettstedet www.altomfond.no. Foreningens ambisjon med nettstedet er å fremme kunnskap om sparing i verdipapirfond.

På nettstedet vil du kunne finne faktabasert informasjon om alle aspekter ved fondssparing:

• Det grunnleggende: Sammenhengen mellom risiko og avkastning, viktigheten av å spre risiko, betydningen av regulering og bevissthet om kostnader.
• Hva er verdipapirfond: Aksjefond, kombinasjonsfond, pengemarkedsfond, obligasjonsfond og andre fond definert og forklart.
• Hvordan spare smart: Valg av riktig fondstype, regelmessig sparing, langsiktig sparing, stenge støyen ute og tips til rådgivningssamtalen.
• Grunner til ikke å spare i verdipapirfond: Ønske om å bli rik i fei.
• Skatteregler, arv og regulering.
• Fremmedordliste for fondssparere
• Kjøpe fond: Nettstedet hjelper deg å finne frem til de fleste leverandører av verdipapirfond i Norge.

But hvorfor?
Foreningen har tro på at dersom norske sparekunder får økt kunnskap vil de i større utstrekning velge verdipapirfond.

Kunnskapsrike fondssparere vil være tryggere og sikrere i sine investeringsvalg, og dermed mer fornøyde fondskunder på sikt.

Vi mener også at forbrukere er tjent med informasjon som hjelper oss til å gjøre egne vurderinger. Altomfond.no er foreningens bidrag til å gjøre folk flest i stand til å ta gode sparevalg for seg og sine.

Hva blir det neste?
I førsteomgang har vi prioritert å sette sammen en brukbar håndbok i fondssparing, samt noen sentrale definisjoner etc.

Det skorter foreløpig på interaktive elementer – og ikke minst, på dialog. Dette håper jeg kommer om ikke så altfor lenge.

Videre kan det være fint med nyhetsbrev fulle av fondssparetips, en liten fondsquiz kanskje, og en interaktiv fondsskole. Men vi er litt presset på ressurser i den lille foreningen, så tiden vil vise.

Hva synes du om nettstedet så langt? For kjedelig? For morsomt? For mye?

Relaterte saker:

1. Siste nytt: Gratis nytt

Du finner den her (pdf).

Her er en kortversjon av anbefalingene om nettnyheter:

• Skriv korte tekster, under 250-300 ord.
• Definer en fast nyhetsmodell for nyhetene på nettsiden. Gjenkjennelse av struktur, lengde og oppbygging gjør rask navigasjon og oppfattelse av innholdet vesentlig enklere. Modellen som anbefales kalles “3 x 3 x 3”:
  • Et avsnitt er 3 linjer
  • En seksjon med mellomoverskrift er 3 avsnitt
  • En nyhet omfatter tre seksjoner med hver sin mellomoverskrift
• Plasser overskrift og ingress øverst, også før bildet. Bruk ekstra stor fontstørrelse på begge disse elementene for ytterligere å signalisere viktigheten.
• Skill ut fakta eller oppsummering av fakta i egen faktaboks med punktlister.
• Billedteksten bør i likhet med tittel og ingress inneholde nøkkelord og det sentrale budskapet i artikkelen, ettersom billedteksten er en viktig inngang til innholdet for mange lesere.

Trykking og distribusjon av papiraviser er ikke bare dyrt, det er også en virksomhet med klare stordriftsfordeler og høye barrierer mot nye aktører. Derfor er konkurransen i papiravisbransjen mindre intens enn i mange andre bransjer. Dette er virksomheter som har det investorhøvdingen Warren Buffett kaller «bred vollgrav». […]

Det er primært grepet om logistikken som har vært avgjørende for det gode liv i papiravisene.

Annonsørene og leserne har derimot betalt dyrt og hatt begrensede valgmuligheter.

Internett snur denne situasjonen på hodet. Her er barrierene mye lavere, produksjonen er enkel, distribusjonskanalene åpne for alle, og tilfanget av innhold enormt.

Relaterte saker:

1. Treningsressurser for journalister
2. Nettuniversitet for journalister