Paul Atreides eller Muad’Dib, hovedpersonen i den første boka i Dune-serien, forteller for første gang Litany of Fear på ørkenplaneten Arrakis. Besvergelsen fra Benne Gesserit-ritualet brukes også av Pauls mor, fru Jessica. Dette er en del av Bene Gesserit, som er en politisk og religiøs styrke, og kvinner som er nær Jessica trener sinn og kropper i årevis, du kan ikke lese gestene eller tankene deres fordi de ikke viser noen følelser. Hver av bevegelsene deres er beregnet og har et presist formål.
Litanien av frykt i boka Dune
“Ikke vær redd. Frykt dreper sinnet. Frykt er den lille døden, bæreren av total avskaffelse. Jeg vil møte frykten. Jeg vil la det passere over meg, gjennom meg. Og etter at det er over, vil jeg vende mitt indre øye og se etter det. Der frykten har gått, vil det ikke være noe. Jeg vil være den eneste igjen. “
Er Dune den beste SF-boka gjennom tidene?
For meg er Dune nummer 1 på alle SF-bøkene jeg leste, og det var ikke få. Jeg har et bibliotek fullt av litterære bind av denne typen, men ingenting kan sammenlignes med den første boken i denne serien som jeg fremdeles er med på: Dune Dune, The Dune Children, The Emperor-God of Dune, The Heretics of the Dune og The Canon of the Dune.
Denne boken har alt du vil ha: politisk intriger, en ørken lettelse der hver dråpe vann teller, til og med en tåre, et fantastisk konsept (noen menneskers evne til å ha minnene til alle sine forfedre, fra eldgamle tider).
Store ormer som bodde i ørkenen og kunne svelge alle skapninger som beveget seg over dem. Derfor gikk Fremen, innbyggerne på planeten Dune, normalt ikke gjennom ørkenen. De tok et skritt, ventet, deretter tre små skritt, deretter to sidetrinn, bare for ikke å provosere et angrep fra en ørkenorm som umiddelbart kjente vibrasjonene til en løpende mann. Fremen beveget seg slik fra en stein til en annen og var i livsfare bare hvis de tråkket på sanden.