Forslaget har noen andre svakheter som jeg er mer usikker på. For eksempel ville det innebåret at folkeavstemninger for første gang ble nevnt i Grunnloven, og folkeavstemninger er ikke nødvendigvis en god idé i et representantivt demokrati. Hvis forslaget blir fremmet igjen er det ikke sikkert jeg vil stemme for, men det skyldes ikke den såkalte snikingen.

…og den spiller jo åpenbart på denne klassikeren:

Det minner meg om det gamle politiske magasinet George og deres forside: Who will make us proud again? med bilder av John F. Kennedy og Ronald Reagan. Hvorfor klarer ikke Obama, håpets kandidat for fire korte år siden – å formulere det samme nå?

Toleransen utfordres. Er det i orden at lærere ikke tror på sitt pensum eller at leger boikotter Darwin?

«Høsten 2011 søkte jeg på en fast stilling på videregående skole, etter snart 7 år med studier. Undervisningsstillingen omfattet kroppsøving, matematikk og naturfag», forteller lærer Sigve Brekke på Minervas nettsider. Noen dager etter den muntlige beskjeden om at han hadde fått stillingen, kommer en telefon fra rektor.

Hvis man googler Sigve Brekke og evolusjon forstår man raskt årsaken. På sin blogg skriver Brekke at «spørsmål om intelligent design og evolusjon er kanskje den mest spennende debatten i vår tid.» Et av innleggene har overskriften «Snikmisjonering i norsk skole!» Og en underoverskrift lyder «Naturfag.no undertrykker barn!». Sistnevnte side er utviklet av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen, og er dermed den offisielt velsignede versjonen av naturfag i kongedømmet, bygget på vitenskapelig konsensus.

Ikke relevant for arbeidet
Rektor lurte på hvorfor ikke Brekke hadde snakket om intelligent design under intervjuet. Brekke svarer at det ikke var relevant for arbeidet, men sendte samtidig en e-post med et forsvar for sin personlige overbevisning: «(…) den biologiske informasjonen som finnes i naturen peker på en skaper, fordi man vet fra erfaring at informasjon har et intelligent opphav.» Brekke understreker at han aldri ville brukt arbeidsplassen sin som en talerstol for sitt syn, men advarer samtidig kristne som er uenig med de «vitenskapelig korrekte» mot å stikke seg frem på nettet eller i debatter. Diskrimineringen skjer i det stille, mener han. Brekke får jobben, men frykter en utvikling der man lar være å innkalle søkere til intervju som mener det samme som han.

Bryter med ideene fra Koranen
I Daily Mail 28. november i fjor kunne vi lese at stadig flere muslimske legestudenter – inkludert traineeleger – boikottet forelesninger om evolusjon fordi det bryter med ideene fra Koranen. I samme artikkel uttrykker professorer på University College i London bekymring over at stadig flere biologistudenter ikke møter opp på forelesninger om Darwin – en viktig del av pensum – fordi de hevder det bryter med deres religiøse overbevisning.

Doktor Usama Hasan skriver senere i samme avis om Richard Dawkins påstand om at de fleste muslimer er kreasjonister som mener evolusjonsteorien er gal: «Han har i det store og hele rett, og den muslimske verden trenger desperat en grundigere debatt om temaet uten å være redde, siden vitenskapen hverken kan bevise eller motbevise Gud». Dr. Hasan, som i mange år foreleste på Middlesex University og var deltids-imam i sin lokale moské, møtte selv massive protester blant annet fordi han altså forfektet evolusjonslæren.

Hvorvidt noe tilsvarende foregår på universiteter og høyskoler i Norge, kjenner jeg ikke til. Men det er grunn til å tro at slike problemstillinger vil bli synligere i årene fremover.

Vitenskap kontra religion
Både historiene fra England og Sigve Brekkes kronikk illustrerer grunnleggende problemstillinger. I århundrer har vitenskapen boret seg inn på religionens domene. Færre og færre spørsmål blir ansett som trosspørsmål. Mange religiøse har akseptert at religion ikke sier noe om naturvitenskapelige spørsmål, og aksepterer uten å mukke både Big Bang og evolusjonsteori. Samtidig er motstanden i deler av Kristen-Norge blitt tydeligere, kanskje fordi kontrasten til resten av samfunnet er større enn noen gang. Intelligent design er en teori utviklet i all hovedsak av konservative kristne som et forsøk på å forene vitenskap og en religion som fortsatt har ambisjoner på naturvitenskapens område. Etter de aller fleste andre naturviteres mening er det et forsøk som er fullstendig feilslått.

Samtidig gjør innvandringen at vi hvert eneste år får tusenvis av nye borgere som ikke deler den jevne nordmanns forholdsvise tillit til vitenskapen, og gir religionen betydelig plass på det vi regner som vitenskapens domene.

Det sekulære Norge har akseptert ikke bare religion i privatsfæren, men også en særstilling for kristendommen i skole og samfunnsliv, og etter hvert rom for og offentlig finansiering til andre religioner. Denne aksepten har imidlertid gått hånd i hånd med at religionens domene er blitt stadig mindre.

Toleransen blir utfordret
Om religionen igjen insisterer på større plass, blir toleransen utfordret. Sigve Brekkes eksempel er bare ett, men det er ikke vanskelig å tenke seg flere. Brekke selv understreker at hans personlige syn ikke har konsekvenser for utøvelsen av læreryrket. Det er heller ikke sikkert en lege blir dårligere pr. se av å ikke kjenne til evolusjonsteorien, eller av å avvise den. Foreløpig er det kanskje for få eksempler fra Norge til at debatten vil blusse opp for alvor, men sjansen er stor for at det vil endre seg. Det vil kunne føre til den type tilspissede verdidebatter som har vært vanlige i for eksempel USA.

Ville vi godtatt en fransklærer som ikke kunne lære bort fransk, eller som avviste grunnreglene i fransk grammatikk? Trolig ikke, men parallellen halter. Uten sammenligning for øvrig kunne vi spurt om vi ville godtatt at en overbevist revolusjonær som ikke godtok den borgerlig-kapitalistiske versjonen av Mao og Stalins terror, underviste i historie? Svaret er trolig ja.

Mer polarisert verdidebatt
Vi tenker ofte at det moderne samfunn ble skapt av ved fremveksten av vitenskapelighet og toleranse. Men også de mest vitenskapelige blant oss, når de blir utfordret, kan reagere emosjonelt og illiberalt. På Twitter var forslag om yrkesforbud for de andre ikke langt unna i kjølvannet av saken hos Minerva. En slik utvikling ville være dypt illiberal. Samtidig må vi forberede oss på et samfunn hvor verdidebattene blir tydeligere og mer polarisert. Det nye, norske vi er slett ikke bare idyll, men vil kanskje innebære en gjenopplivning av verdikamper det norske samfunnet trodde vi var ferdige med. Det stiller krav til oss alle.

LES HELE KOMMENTAREN HOS MINERVA.

Ekstrem forskjellsbehandling

Ville vi invitert en fascist inn i norske klasserom for å forklare hvorfor han går med brun skjorte?

Jeg stritter litt imot å formulere spørsmålet slik. Det høres så bombastisk ut. Jeg er jo en relativt liberal mann, tilhenger av ytringsfrihet, pluralisme og til og med litt dialog i ny og ne. Skal jeg også bidra til å demonisere en ung kvinne som ikke har gjort annet galt enn å gå med niqab? Er det ikke riktig, som det sto i et innlegg i Aftenposten (23. januar), at den niqab-bærende foreleseren som nå er på turné i regi av Foreningen !les og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), er «en modig person» som ikke bare «tør å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen», men også fortsetter å stå for dem «når alle ber henne holde kjeft»? Burde jeg ikke i stedet omfavne det innleggsskriveren kaller «en fri og åpen dialog» som innebærer «å takle holdninger vi ikke liker»? Burde jeg ikke lytte til appellene om at «å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenig med noen, må vi kjenne dem»?

Nei.

Nei. Ikke for enhver pris. Tyveåringen har sin ytringsfrihet og skal få slippe å bli samfunnsfiende nummer én, men vi kan ikke skåne ideene hun står for og ideologien hun forfekter fra kritikk av den grunn. Det er faktisk et oss og et dem i samfunnet, slik har det alltid vært. Vi – både kristne og muslimer, folk til høyre og venstre – er tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og rettsstat. De er det ikke. Miljøet den unge kvinnen knyttes til har vært svært tydelige på hva de mener om det norske demokratiet.

På 1970-tallet mobiliserte store deler av Norge mot dem som ønsket proletariatets diktatur, avviste rettsstaten som småborgerlig og så med lengselsfullt blikk mot diktaturer i andre verdensdeler. Det var en verdimobilisering for det norske demokratiet mot krefter som ønsket en helt annen verden og ikke var uvillige til å trå over lik for å nå sitt paradis. Fantes det unge menn og kvinner på den ikke-demokratiske ytterste venstrefløy som var modige? Helt sikkert, men det er ikke poenget. Ei heller at venstreekstremistene trolig aldri utgjorde noen stor, direkte trussel mot norsk sikkerhet. Det fantes voldsromantikk i store doser, men ikke så mye mer. Mange på den ytterste venstrefløy var idealister med store drømmer. Mange var sikkert sympatiske mennesker. Men ideene deres var farlige og måtte bekjempes. Det var en kamp om verdier.

Det er slående hvordan vi fortsatt forskjellsbehandler det vi oppfatter som ekstreme holdninger. Derfor er åpningsspørsmålet så relevant. Ville en norsk høyreekstrem bli invitert inn i klasserommet for å fortelle om hvordan det var å leve som en minoritet i dagens Norge? Hvis dialog og det å bli bedre kjent med hverandre alltid er riktig, hvorfor inviteres ikke Fjordman til å forklare hvordan det føles å bli samfunnsfiende i sitt hjemland? Eller hva med statsviteren som mente 22. juli kunne vært et tegn på Guds vrede?

Altfor mange raser mot ekstremisme på høyresiden eller mot kristne som går over streken, men har av en eller annen grunn et slags behov for å komme i dialog med ekstreme, radikale islamister. Jeg tror ikke det skyldes vond vilje. Snarere tvert i mot. Det er trolig et utslag av velvilje. De klarer rett og slett ikke å sortere ekstremistene fra de andre. De ønsker å forsvare norske muslimer mot det de oppfatter som trakassering og demonisering, og får seg dermed ikke til å se at en liten minoritet forfekter tanker og ideer som er dypt udemokratiske og autoritære. De ser fascister overalt, men er blinde for religiøs fascisme.

Men det går faktisk an å gjøre begge deler. Det går an å bekjempe ekstremisme og anti-demokratiske holdninger både til høyre og venstre, og i alle religiøse miljøer.

I det tidligere nevnte leserbrevet i Aftenposten står det: «Dagens skoleungdom kommer til å vokse opp med mennesker som går i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvorfor.» Niqab er et forsvinnende lite utbredt fenomen i Norge. Jeg nekter at det som en slags lovmessighet vil bli mer utbredt i fremtiden, og at vi skal sitte stille og vente på dialog mens disse ideene brer om seg. Dagens skoleungdom kan komme til å vokse opp med flere religiøse ekstremister, noen vil gå i niqab. Det er avgjørende at de forstår hvordan ideene bak kan bekjempes.

“Egen erfaring. Høyres Torbjørn Røe Isaksen prøver seg i bilaget med en sjarmoffensiv mot
fagbevegelsen, noe Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen mener å gjennomskue.
– Jeg lurer veldig på hvordan han skal unngå kamp mot fagbevegelsen, sier hun.
Etter at Trettebergstuen ble pepet ut av tusenvis av streikende arbeidere for sin
støtte til vikarbyrådirektivet, må dette regnes som en ekspertuttalelse.”

True dat, som de sier, true dat.

Det er kanskje ikke helt presist, men spissformuleringen inneholder en sannhet. Denne ukens runde om Aisha Shezadi viser at svært mange mennesker fortsatt skiller mellom islamsk radikal ekstremisme og annen radikal ekstremisme. Hvorfor det? (OPPDATERING: Etter noen runder meg meg selv og på twitter, har jeg kommet til at første setning er litt for drøy, selv om jeg skriver at det er en spissformulering. Poenget er jo nettopp at vi ikke ville invitert andre vi oppfatter som ekstreme til å holde tilsvarende foredrag, selv om de bare skulle snakke om respekt for sitt personlige valg).

Har den niqab-kledde 20-åringen rett til å ytre seg? Ja, selvfølgelig. Hun har ytringsfrihet som alle oss andre, og det inkluderer friheten til å snakke mot det liberale demokratiet som sikrer henne nettopp ytringsfriheten. Som hun sier til VG: “I teorien, dersom det er en islamsk stat, så vil det ikke være behov eller plass for demokrati, fordi staten vil uansett styres med sharia.” Det er som et ekko av shia-undertrykkerne i Iran (som hun for øvrig sannsynligvis avfeier som vantro). Problemet er selvfølgelig det samme som hos andre autoritære svermere: Veien til det shariastyrte paradis på jord kan bare gå via massiv og grov undertrykkelse — en undertrykkelse som for øvrig ligger innebakt også i hennes versjon av sharia-paradiset, fritt for demokratiske strukturer som det er.

Når den unge radikaleren reiser rundt på norske skoler snakker hun bare om niqab, ikke om sine andre politiske meninger. Greit nok, men ville vi lagt den samme standard til grunn for andre med kontroversielle meninger (uten sammenligning for øvrig). Ville vi sendt Fjordmann rundt på norske skoler? Eller hva med statsviteren som hevdet det var en sammenheng mellom 22. juli og Guds vrede?

I et leserinnlegg i Aftenposten beskrives den unge radikaleren som “en modig person”: “Jeg syns hun er en modig person. Hun tør ikke bare å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen. Hun fortsetter også å stå for dem når alle ber henne holde kjeft. Og hun fordømmer ikke dem hun er uenig med. I motsetning til hvordan de møter henne. Det står det respekt av, selv om vi er aldri så uenige.” Det står også: “En fri og åpen dialog innebærer å takle at holdninger vi ikke liker også får plass i det offentlige rom. Å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenige med noen, må vi kjenne dem. Skal vi fordømme dem, må vi kjenne dem enda litt bedre. Og skal vi forsøke å få dem til å skifte mening, må vi kjenne dem best.”

Innleggsforfatteren hevder at våre barn vil vokse opp med kvinner som går med niqab. Én ting er at niqab er svært lite utbredt, en annen ting er at dette ikke er gitt utvikling, men et utviklingstrekk vi bør bekjempe.

Ville norske venstresideaktivister møtt andre ekstremister på samme måte? Ville de invitert fascister inn i klasserommene for å snakke om bruken av brune skjorter fordi det ga “bedre dialog”? Neppe, og nettopp det er slående. En del mennesker vil fortsatt ikke innse at ekstrem, radikal islamisme må møtes på samme måte som tidligere antidemokratiske bevegelser.

Vi bør lytte til Usman Rana som sier muslimer må drive åndelig krig mot ekstremismen. Eller til professor Kjell Lars Berge som er klar og tydelig.

Se for øvrig Liberaleren som mener det motsatte av meg.

Et bidrag er George Orwells essay om Wells, Hitler and the World State:

The people who say that Hitler is Antichrist, or alternatively, the Holy Ghost, are nearer an understanding of the truth than the intellectuals who for ten dreadful years have kept it up that he is merely a figure out of comic opera, not worth taking seriously.