* Samfunnstest for alle som vil bli norske statsborgere.

* Forbud mot hijab og andre religiøse symboler i politi og rettsvesen.

* Forbud mot kjønnsdelt undervisning i skolen.

* Gjennomgang av dagens velferdsordninger med vridning fra passive kontantoverføringer til krav om aktivisering i arbeidslivet.

Jeg er i utgangspunktet enig i alle punktene, muligens med unntak av punkt tre. Jeg er ikke tilhenger av kjønnsdelt undervisning i skolen, men er usikker på om et nasjonalt forbud er riktig. Det siste punktet — at det skal lønne seg å jobbe — er ekstra viktig. Mange nyankomne innvandrere havner i trygdefella. Det har ikke SV vært så opptatt av tidligere.

Klassekampen kaller det forutsigbart nok for en høyrevridning. Mulig det. Det begynner å bli noen år siden SU var marxister og ønsket revolusjon i Norge. Den gang var Audun Lysbakken den ledende ideologen. Men vridningen til SU kan like gjerne illustrere at debatten om integrering har flyttet seg fra å være en velkoreografert dans rundt de som misliker innvandring per se, og alle som kalte dem rasister. Debatten er i dag langt bedre! Rett og slett fordi ingen lenger underslår at vi har problemer knyttet til integreringen og innvandringen, samtidig er det stadig vanskeligere å se bort fra at disse problemene ikke blir borte fordi menneskene faktisk er i Norge og er norske.

Kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer for og imot bruken av hijab. SVs integreringsminister Audun Lysbakken sier klart ifra om at like rettigheter for menn og kvinner, og toleranse for homofile, er verdier som gjelder overalt i Norge, det er ikke en kamp som stopper ved inngangen til Grønland. Arbeiderpartiets Martin Kolberg advarer mot radikal islamisme. Samfunnsdebattanten Muhammed Usman Rana skriver om hvordan en liberal rettsstat er en forutsetning for konservative muslimer som vil praktisere sin tro. Den rødgrønne regjeringens Brochmann-utvalg snakker ærlig og rett frem om utfordringene ved sosial marginalisering og trygde-utenforskap i deler av minoritetsbefolkningen. Aslak Nore skriver om Ekstremistan. Abid Raja spissformulerer utfordringene i Groruddalen. Den norske innvandrings- og integreringsdebatten ligner stadig mer på Norge, den er blitt tverrpolitisk og flerkulturell!

Da er det faktisk et positivt tilskudd at SU også vil debattere løsninger, ikke bare kalle andre for rasister fra skyttergraven.

Romfolket

Ved å gjøre spørsmålet om rom­folket til en rent moralsk debatt unngår man å svare på de praktiske og faktiske spørsmålene. .

 Ære være kommentatorene Marie Simonsen i Dagbladet og Hege Ulstein i Dagsavisen! Jeg mener det. Når den siste meningsmålingen i Klassekampen (29. april) viser at 60 prosent ønsker et forbud mot tigging, og bare 31 prosent er motstandere, er det viktig med stemmer mot strømmen. Det er heller ingen tvil om at debatten om romfolket har vært skremmende. Nettkommentarer om at «romfolket er som små barn. De driter på seg, roter og har null kontroll eller selvinnsikt!» eller sammenligninger mellom romfolk og brunsnegler, vil gi alle anstendige mennesker frysninger.   Situasjonen med romfolket «setter våre verdier på prøve. Men alle de vakre honnørordene etter 22. juli synes å ha visnet sammen med rosene», skriver Marie Simonsen (27. april) og rører ved følelsene som ble vekket etter Norges største tragedie i moderne tid. Det retoriske piskeslaget svir desto mer fordi mange politikere fra det partiet som ble rammet 22. juli, slett ikke ønsker en mykere politikk. Hege Ulstein mener politikerne deltar i en konkurranse om «hvem som er tøffest i trynet». Det handler om anstendighet, skriver hun (13. april). Debatten om romfolket omtales som en moralsk kamp. Hvilke løsninger man er tilhenger av, gjøres om til et spørsmål om godt eller dårlig sinnelag, ja en kamp om hele det norske folks sjel.   Men ved å gjøre debatten til et spørsmål om moral gjør Simonsen og Ulstein det på sett og vis enklere for seg selv. Én løsning er rettferdig, den andre er urettferdig. Én løsning er varm, den andre er kald. Dermed unngår de å ta stilling til de mange praktiske spørsmålene romfolkets tilstedeværelse reiser – og til hva som blir konsekvensene av deres egne forslag om en mykere linje.

Det kan være noe i det når Simonsen skriver at romfolket «utfordrer oss med sin annerledeshet», og at debatten avslører noe om hvordan vi tenker om «svakhet, om etnisitet, om folk som faller utenfor». Men det blir noe abstrakt og teoretisk over å dyrke denne innfallsvinkelen alene. For romfolkets tilstedeværelse handler også om hvordan vi håndterer EØS-innvandring til rike Norge. Ikke bare for romfolket, men for alle.

Det stemmer at romfolket er fattige, det stemmer at de har vært forfulgt og det stemmer at de fortsatt opplever diskriminering i mange land i Europa. Men de kommer ikke til Norge som flyktninger eller asylsøkere. Romfolket er i Norge fordi EØS-avtalen åpner for fri arbeidsinnvandring. Alle borgere i EØS-området har rett til å oppholde seg i Norge i tre måneder, så kan de oppholde seg her i ytterligere tre måneder dersom de får jobb. I denne perioden har de selv ansvar for livsopphold og bolig. Reglene er like for alle.   Hver eneste dag kommer EØS-borgere til Norge for å søke jobb, mange av dem fattige etter vår standard. Hver eneste dag drar trolig mange av dem tilbake til hjemlandet, noen med mindre penger enn da de kom etter å ha betalt for mat og bolig. Når Simonsen skriver at «romfolk sier de vil ha arbeid, men får ikke jobb», er ikke det noe unikt for dem. Vi har ikke noe eget system for å skaffe arbeid til EØS-borgere i Norge, hverken fattige eller rike.   Romfolket tigger. Det er lov foreløpig. De lager leirer på offentlig sted. Det er ikke lov. Også de som mener romfolkets tilstedeværelse i Norge først og fremst er et moralsk spørsmål må svare på følgende dilemma: Hvis vi lager fasiliteter for romfolket – toaletter, dusjer, overnattingssteder – vil det være å lage en offentlig finansiert infrastruktur for EØS-borgere som kommer til landet for å tigge. Løsningen vil i beste fall være midlertidig, for det vil trolig føre til at enda flere kommer i neste omgang. Situasjonen for noen vil bli bedre, men selve det grunnleggende problemet blir større. Ingen har meg bekjent foreslått at alle EØS-borgere skal få sosiale rettigheter som sosialhjelp, medisinsk behandling og bolig i Norge.

«Noen måneder som tigger i et rikt paradis er en rasjonell måte å løse akutte, økonomiske problemer på», skriver Hege Ulstein. Jeg er enig. Men det er ikke fornuftig fra norsk side å legge til rette for innvandring av tiggere. Jeg er ikke overbevist om at det er spesielt medmenneskelig heller.   PS: Undertegnede stemte mot et tiggerforbud på Høyres landsmøte i fjor og mener fortsatt det er et riktig standpunkt.

Det blir en stor diskusjon på Høyres landsmøte om abortlovens paragraf 2c som sier at abort kan innvilges dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». Slike alvorlige sykdommer er blant annet Downs syndrom. Programkomiteens flertall har foreslått å fjerne den delen av paragrafen som gjør alvorlig sykdom til et selvstendig abortkriterium, men samtidig sikre at tilstander som ikke er forenelig med liv fortsatt skal være selvstendig abortkriterium. De etiske argumentene for en slik endring presenteres blant annet her. I dagens Aftenposten går komitemedlem Gunnar Gundersen ut og sier han angrer på at han ikke tok dissens. Fordi, som Gundersen sier: «For meg er det viktigste argumentet at om man velger å ta abort eller ikke i en slik situasjon er et så sentralt og personlig valg at ingen andre en kvinnen, i samråd med familien og sine nærmeste, kan ta det.»

Jeg mener det er behov for en liten opprydding, for det min gode kollega Gundersen her skisserer er et system som er svært annerledes enn i dag.

Dagens abortlov har nemlig to viktige elementer:

1. Fri og selvbestemt abort frem til 12. uke av svangerskapet. Det er det ingen uenighet om i Høyre.

2. Etter 12. uke er det derimot ikke kvinnens valg alene, men en abortnemnd som avgjør. Dette har det vært relativt bred enighet om siden abortloven kom i 1975. Abortnemndene skal, som det står i loven, legge «vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.». Men etter 12. uke er det altså ikke slik at systemet, som Gundersen beskriver, kun legger valget til den enkelte kvinne i samråd med familien og sine nærmeste.

Kvinnens samlede livssituasjon og hennes egen vurdering skal tillegges vesentlig vekt — altså skal det bety svært mye — men loven formulerer fem kriterier som den kan innvilges abort med utgangspunkt i:

«Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når 

a) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse. Det skal tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom;

b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon;

c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet;

d) hun ble gravid under forhold som nevnt i straffeloven §§ 197-199, eller svangerskapet er et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven §§ 192-196 og § 199; eller

e) hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad.»

Særlig er kriterium b svært bredt, og vil i sammenheng med den svært sterke vekten som legges på kvinnens egen vurdering, bety at det neppe blir en reell innstramming i antallet aborter.

Det Høyres programkomite har foreslått er altså at paragraf 2C ikke alene skal gi automatisk innvilget abort. Hvorfor? Jo, som man raskt ser, er 2C det eneste kriteriet som ikke peker på kvinnens situasjon, men på egenskaper ved fosteret selv. For å ta et litt spissformulert forsøk på å illustrere hva selvstendig abortkriterium innebærer: Hvis man kommer til abortnemnden og sier «jeg ønsker abort utelukkende fordi jeg skal føde en jente, mens jeg egentlig ønsker meg en gutt», så vil svaret bli nei. Fosterets kjønn er ikke et kriterium for innvilgelse av abort etter 12. uke. //Oppdatering: Flere har påpekt at det er forvirrende å bringe inn kjønn i denne sammenhengen. Jeg mener ikke å sammenligne kjønnsselektiv abort og abort pga. f.eks. Downs som sådan. Jeg ville illustrere en type abort basert på egenskaper ved fosteret som vi ikke godtar. For øvrig er det verdt å merke seg at mange som har barn med f.eks. Downs også reagerer negativt på det de føler er en stempling av deres barn som syke.//

Jeg mener ikke med dette å påstå at det ikke er reell uenighet om denne saken, men debatten har av og til gitt inntrykk av at abortloven i dag gir fri og selvbestemt abort helt opp til maksgrensen. Det er altså ikke riktig.

Isaksen, Torbjørn Røe (128, H, Telemark)
2. Styreverv mv.
Samfunnsredaktør i tidsskriftet Minerva (ulønnet)
Styremedlem C. J. Hambro’s fond (ulønnet)
Medlem av Ferds råd for sosialt entreprenørskap (uløn-net).
Medlem av direksjonen i Polyteknisk forening (ulønnet).
3. Selvstendig næring
Inntekter fra Cappelen-Damm etter utgivelse av boken «Høyre om!» i 2009.
Honorar for fast spalte i Morgenbladet.
Inntekter fra utgivelsen av boken «Konservatisme» på Universitetsforlaget i 2011.
Honorar fra TV Norge ifm. deltakelse i programmet «4 stjerners middag» september 2012. Honoraret er gitt bort.
Honorar fra NRK for manus + programlederjobb i pro-gramserien «Sommer i P2″ 2012.
Honorar fra Nytt Norsk Tidsskrift for artikkel.
9. Aksjer m.v.
En aksje i Klassekampen AS
10. Utenlandsreiser
18. – 24. mai 2010 – reise til Paris – International Visitor Program. Flyreise, hotell og enkelte måltider betalt av den franske stat.
1.-4. november 2010- Reise til Israel/Palestina i regi av Kirkens nødhjelp. Stortingsgruppen betalte flybilletten. Arrangør betalte måltider.
26. februar-4.mars 2011- Studietur til Hong Kong i regi av Hong Kongs myndigheter. Arrangør betalte reise og opphold.

ulturkuke
tulkuruke
ultkuruke
ukturulke
tlukuruke
ukturkule
urtukulke
turlukuke
kulrukute osv.

For au-pair ordningen er ikke kulturutveksling, hevder kritikerne. Sannheten er nok at det fortsatt er litt kulturutveksling i ordningen. For noen er det fortsatt kulturaspektet som er viktigst. Men for noen er livet som au-pair først og fremst et liv som dårlig betalt tjenerskap.

Jeg tenker slik om ordningen, skjematisk og enkelt fremstilt:

Kulturutveksling er bra.
Det er også helt ålreit å betale for hjelp i hjemmet, både vaskehjelp og hjelp med barna.
Men hvis au-pairordningen blir ren hushjelp og barnevakt, er det misbruk.
Hjelp i hjemmet som bare er hjelp i hjemmet, må betales på vanlig måte med vanlig lønn.

Konklusjon: Jeg har ikke sett skikkelig dokumentasjon på hvor mange som misbruker ordningen. Men hvis au-pair kun blir en måte å importere billig arbeidskraft på, bør ordningen slik den er i dag avskaffes. Men jeg vil gjerne ha mer dokumentasjon enn NRKs dokumentar om åpenbart ulovlige overgrep.

Se også denne saken hos Minerva.

Åtte svar, ett spørsmål .

Magnus Marsdal stiller i Dagbladet 16. april åtte spørsmål til Høyre. Her er åtte svar, samt et lite spørsmål med på veien.

1. Høyre har i over ti år stilt seg bak IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv mellom partene og staten). I programmet i 2005 og 2009 sto det ingenting om kutt i sykelønnen. I åtte alternative budsjetter på rad har vi beholdt dagens sykelønn for arbeidstakerne, og vi har sagt at vi er positive til nok en IA-avtale. Hele partiledelsen, inkludert vår statsministerkandidat har bekreftet dette. LOs nestleder har forstått det og sier derfor i Aftenposten 14.04 at «Det er ingen andre [enn Venstre, min anm.] som snakker om å endre sykelønnsordningen, påpeker Solbakken». Det er tilstrekkelig og jeg kommer derfor ikke til å forslå at Høyre vedtar samme formulering som AP.

2. Du lurer på hvorfor jeg for tre år siden kalte økningen av uføre 18- 19-åringer for «vår største velferdsutfordring». Som jeg svarte deg skriftlig allerede den gang (du kan sikkert google det hvis du har mistet svaret) er unge uføre en av våre største utfordringer fordi økningen er stor og jevn. Det innebærer at mange unge aldri kommer inn i, eller tidlig faller ut av, arbeidslivet. Den kraftige økningen blant de aller yngste illustrerer dette.

3. Totalt sett, hvis vi inkluderer både sykefravær og AFP, så står rundt 800 000 mennesker helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Men du har rett i at dette tallet lett kan bli unøyaktig. Derfor er det viktig å presisere hva gruppen inkluderer, eller (som jeg foretrekker) å for eksempel snakke om de rundt 600 000 menneskene som mottar helserelaterte ytelser, eller de over 100 000 som har mottatt sosialhjelp etc.

4. Å gå gjennom dagens velferdsordninger for å sikre at de oppmuntrer til aktivitet og arbeid er viktig, og helt i tråd med tankegangen fra det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget. Det er også godt dokumentert at summen av ytelser, for eksempel for barnerike familier, raskt kan nærme seg eller overstige hva man kan få utbetalt i jobb. Er du for syk til å jobbe, er du for syk til å jobbe.

5. Du har en tendensiøs framstilling av Høyres forslag om maks seks måneders sykemelding fra fastlegen, men det naturlige vil være at en annen, vanlig lege skal gi en «second opinion» etter seks måneder. Men det vil også være fornuftig å ha klare unntak, for eksempel ved sykdommer som åpenbart krever sykemelding i lengre tid.

6. En norm for sykemelding må være faglig utarbeidet, ikke politisk vedtatt. Det finnes, som Marsdal tydeligvis ikke er klar over, allerede en veileder for sykemelding i dag. En fornuftig framgangsmåte vil være å videreutvikle denne veilederen. Men det må understrekes at legen selvfølgelig kan gjøre unntak, men da med begrunnelse. For eksempel at den som er sykemeldt har et yrke som gjør at sykemeldingen bør være lenger.

7. Du spør om «Høyre vil ta avstand fra» deler av det svenske systemet. Igjen er du tendensiøs, men greit nok. Jeg kan nøye meg med å lekse opp en del ting som ikke Høyre er for, men som de har gjort i Sverige: Karensdager, arbeidsledighetstrygd administrert av fagbevegelsen, ikke ha barnetillegg i sosialhjelp etc.

8. Høyres politikk og program gjelder for fire år. Til høsten skal også IA-avtalen fornyes og det har vi vært positive til. Det jeg sa til TV2 er at hvis sykefraværet stiger dramatisk, og ingen andre virkemidler fungerer, så må vi selvfølgelig tenke oss om. Men det er ikke aktuelt i den fireårsperioden vi går inn i.

Et lite spørsmål med på veien: Du bruker mye tid på å mistenkeliggjøre Høyre, men hva mener du som revolusjonær marxist og sosialist at må gjøres for å få ned sykefraværet og få flere fra trygd til arbeid?

Det er viktig å skille mellom verneplikten og førstegangstjenesten. En generell verneplikt, altså plikten til å verge landet, er vi avhengig av for å sikre samfunnet hvis det skulle bli krise. Hvordan vi så innretter førstegangstjenesten er et annet spørsmål, og her kan vi tillate oss litt mer pragmatikk. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen skrev godt om dette i Minerva:

«Realiteten er imidlertid at verneplikten er under kraftig press fra en kombinasjon av sikkerhetspolitiske, kostnadsmessige og teknologidrevne utviklingstrekk som har underminert ordningens opprinnelige fordeler. I realiteten begrenses en nasjons militære potensial i dag av hvor store styrker det er økonomisk mulig å utruste og trene til moderne standard — ikke av hvor mange mennesker man kan skrive ut til tjeneste. Militærmakt er med andre ord gått fra å være personellintensivt til å bli kapitalintensivt, uten at implikasjonene av dette er forstått av politikere og samfunn for øvrig. Men samtidig vil verneplikten fortsatt være svært viktig for det fremtidige forsvar, dersom vi evner å modernisere den i tråd med vår tids krav. Vi er med andre ord på overtid for å få en vernepliktsdebatt som ikke bare er deklamasjon av forsvarspolitisk liturgi, men som tar utgangspunkt i ordningens reelle muligheter og begrensninger i vår tid.»

Førstegangstjenesten er ikke lenger normen, kun en svært liten andel av hvert årskull tas inn. Samtidig øker behovet for kompetent personale i forsvaret. Innretningen av førstegangstjenesten bør etter min mening avgjøres hovedsakelig på et enkelt spørsmål: Hvilken ordning er mest gunstig for å opprettholde det forsvaret vi trenger? Det er for øvrig en selvfølge at når en mindre og mindre andel av kullene faktisk avtjener førstegangstjeneste, må også kompensasjonen for dette pålagte pliktåret stå i stil.

Men dette er også grunnen til at kvinner og menn bør likebehandles. Ikke fordi det er en feministisk kampsak, men fordi forsvaret bør få større tilgang til å rekruttere fra den andre halvdelen av Norges befolkning. Som Ivar Kristiansen sier: «Den tiden hvor soldatkraft var muskelkraft, er for lengst forbi. Nå har vi et teknologitungt forsvar som må kunne rekruttere de aller beste ungdommene, uansett kjønn.»

Paradise Løvebakken

Hvis det å by på seg selv er så viktig i politikken, hvorfor er ikke Peter Pilgaard fra Paradise Hotel statsminister i Norge?

Erna Solberg har senket seg ned i et tjern, den unge Jens Stoltenberg poserte i åletrang shorts for å illustrere mannsrollen, Siv Jensen har jogget, snakket om rødvinsforbruket sitt og laget mat på skjermen, Kjell Magne Bondevik kastet kofferter, Valgerd Svarstad Haugland sang «La det svinge», Liv Signe Navarsete og Knut Arild Hareide har ledet Torsdag kveld fra Nydalen, Dagfinn Høybråten laget sitt eget humorshow og parodierte Oluf, Heikki Holmås løp i tights på et slott i Frankrike, Abid Raja slanket seg og ble sprek på tv. Ja, til og med Kåre Willoch – selve legemliggjørelsen av kjølig konservativ dannelse – har sunget med revyartisten Elisabeth Granneman. Undertegnede har blant annet gitt råd om sex og samliv på radio, vært gjestedommer i et realityprogram og laget mat kun avbrutt av reklamepauser.

Og da har jeg enda ikke nevnt selve mesteren. Ikke Bill Clinton som spilte saksofon på talkshows og svarte på spørsmål om hvorvidt han brukte boksershorts eller truse, men mannen bak 40-årsjubilanten Frp: Carl Ivar Hagen. Veien til den største suksesshistorien i norsk politikk gikk blant annet gjennom å by på seg selv i medier og formater som andre og mer seriøse politikere knapt ville ta i. Hagens merittliste inkluderer en gjesteopptreden i Mot i brøstet, en forsiktig sagt folkelig komiserie. Men disse arenaene brukte Hagen til å nå velgere som ikke alltid så Dagsrevyen eller leste ledersidene i avisene.

Basert på ukens nekrologer virker det utenkelig at Margaret Thatcher skulle holde på på samme måte. Samtlige norske Storbritannia-korrespondenter fra 1980-tallet har beskrevet hvordan det var å nesten-møte jernladyen, og alle har understreket hvor streng og myndig hun var. Men Thatcher var også en av de første virkelig iscenesatte politikerne i moderne tid. Med reklamebyrået Saatchi & Saatchi i ryggen ble hun trent til å senke stemmen, snakke om politikk slik at vanlige husmødre kunne forstå det, og stille opp i intervjuer med blant annet kvinnebladet Woman’s Own. Der falt det så ofte feilsiterte utsagnet om at «det finnes ikke noe slikt som et samfunn». Og Thatcher gjorde en slags Hagen mange år før Hagen. Hun stilte ikke opp selv, men skrev faktisk en sketsj til satireprogrammet Javel, herr statsminister.

Så er spørsmålet, hvorfor? Hvorfor kaste kofferter, hvorfor lage mat, hvorfor stille opp i reality- eller komiprogrammer?

Dårlig dømmekraft spiller åpenbart en rolle. La oss være ærlige: Mye av dette er flaut. Virkelig flaut. Og det beste politikerne kan håpe på, er at hele greia glemmes raskt.

Den rent menneskelige faktoren kan heller ikke undervurderes. Dypt inne i mange av oss politikere sitter en kvisete liten tenåringsgutt som egentlig bare vil bli likt av de andre. Og det er langt lettere hvis man kan imponere med bestemors egen eplepai på kommersielt fjernsyn i stedet for å snakke om at budsjettbalansen heller ikke i år tillater lettelser i personbeskatningen.

Men det er to grunner til som er enda viktigere.

Politikken blir mer personfokusert. Om ikke budskapet er personen, så blir budbringeren viktigere for budskapet. Klarer du å endre oppfatningen av deg selv i positiv retning, vil du kanskje også endre folks oppfatning av budskapet.

Og så er det politisk kapital å bli kjent, som Carl I. Hagen forsto. Å ha et kjent ansikt gir gjennomslagskraft, selv om man ikke er kjent for politikken i utgangspunktet. Senterungdommens Sandra Borch er et eksempel på en politiker som er blitt ordentlig kjendis, blant annet etter å ha posert i en kalender. Når hun først er kjent, øker det mulighetene hennes til å komme på for eksempel med krav om at Norge bør ut av Schengen. Debattprogrammene vil ha kjente politikere. Det skjer ikke sjelden at debatter blir avlyst fordi en kjent politiker takker nei og bare fagpolitikerne med mindre kjente tryner kunne stille.

Men den politiske kapitalen har en pris. Ikke bare fordi det å by på seg selv kan bli flaut, eller enda verre: det kan bli flaut og husket. Men også fordi velgerne nok kan like en politiker som byr litt på seg selv eller løsner på slipset, men neppe vil ha en realitykjendis/danser/samlivsekspert som tilfeldigvis også er politiker. Det er én av uendelig mange grunner til at Petter Pilgaard ikke er statsminister i fedrelandet.

Venstresidens angrep

Den radikale venstresidens politikk er et direkte angrep på to av søylene i den norske modellen.

Magnus Marsdal og den radikale venstresiden fortsetter sin mistenkeliggjøring av Høyre, sist i kronikken «Høyres dobbeltspill». Han skriver blant annet: «Høyre kopierer Moderaternas dobbeltspill: De går til valg på å være velferdsstatens bestevenn, men sikrer samtidig ryggdekning for å gjøre det motsatte når de vinner makten».

La meg bare gjenta, for ordens skyld, at Høyre i åtte år har foreslått å beholde dagens system for arbeidstakeres sykelønn. Den politikken vil fortsette også i de neste fire år om ikke Høyres landsmøte mot formodning vedtar noe annet. At Marsdal finner annen informasjon i en pamflett hans egen tankesmie har skrevet, illustrerer bare at miljøet han tilhører enten er slumsete med fakta eller bevisst fordreier dem.

Det er noe pussig ved at en revolusjonær sosialist fra ytterpartiet Rødt belærer andre om ekstreme standpunkter. Marsdal gjør i kronikken sin et poeng ut av at jeg lå lenger til høyre i det politiske landskapet som noen-og-tjueåring enn i dag. Det stemmer. Jeg har til og med skrevet en bok om hvordan jeg har beveget meg i mer konservativ retning. Marsdal, derimot, har tilsynelatende holdt fast på sine ungdomsdrømmerier om marxisme, klassekamp og revolusjon – jeg har i hvert fall aldri hørt ham si noe annet.

Den venstreradikale skribenten har tidligere kalt Jens Stoltenberg «mannen uten egenskaper» og beskyldt hele Ap’s ledersjikt for å være direktørvenner uten kontakt med grasrota. I dag forsøker han å presentere seg som en representant for et slags velferdsvennlig sentrum i norsk politikk. Men Marsdal og den radikale tankesmien Manifest representerer intet sentrum. Deres politikk er et direkte angrep på den norske modellen og på velferden vår. Ikke fordi de vil bruke mindre penger – det er en kardinalsynd på de hold, mer til alt synes å være mantraet – men fordi de angriper to av pålene som den norske modellen hviler på: verdiskapingen og arbeidslinja.

«Den norske modellen» er et honnørord også hos den radikale venstresiden, men det virker ikke som om de forstår hva modellen egentlig består i. Ja, det stemmer at universelle offentlige velferdsordninger er en viktig del av modellen. Men et land som bare fordeler statlige goder uten å skape verdier først vil kanskje få større likhet, men bare fordi de fleste er like fattige.

Forutsetningen for at velferden kan bæres, er at landet vårt skaper verdier, at små, mellomstore og store bedrifter ansetter folk, produserer og eksporterer varer. I det venstreradikale vokabularet blir verdiskaping stort sett til en diskusjon om «de rike», men fleste som jobber forstår at norske bedrifter ikke kan ha dårligere kår enn bedrifter i andre land dersom arbeidsplassene skal beholdes i Norge. Når Manifest for eksempel mener utgiftene ved eldrebølgen enkelt kan løses med høyere skatt, ser de glatt bort fra dette. En annen sentral del av den norske modellen er trepartssamarbeidet – av den radikale venstresiden stort sett omtalt som et skadelig «klassekompromiss» fordi samarbeidet ikke innebærer ensidig seier til én part hele tiden, men et forsøk på å avveie forskjellige hensyn opp mot hverandre.

Arbeidslinja, det at folk flest deltar i arbeidslivet, er en forutsetning for den norske modellen. Det som opprettholder velferden vår er med en spissformulering ikke politiske vedtak, men alle som hver dag står opp og går på jobb. For å opprettholde arbeidslinja er to ting avgjørende:

• En kombinasjon av plikt og rett.

Er du for syk til å jobbe, skal du heller ikke jobbe, og du skal ha en anstendig ordning for inntektssikring. Men arbeidsføre, friske mennesker har en plikt til å bidra, og Høyre har foreslått at friske mennesker, sosialhjelpsmottakere som nekter å delta i aktivitet, skal få reduksjon i ytelsene. Venstresiden sier nei. Samtidig må vi ruste den enkelte for arbeidslivet. Det innebærer satsing på arbeidsmarkedstiltak og attføring, på tidlig helsehjelp for de syke, opptrapping av psykiatrien, lese- og skriveopplæring for Nav-brukere som behøver det, og mye, mye mer. Alle disse områdene har Høyre prioritert i våre alternative budsjetter.

• Å oppmuntre til å jobbe.

Det er godt dokumentert, blant annet av det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, at for en del er det små forskjeller mellom summen av de forskjellige offentlige utbetalingene og forventet lønn i arbeidsmarkedet. Høyre har gått sammen med regjeringspartiene om et nytt uføresystem som vil øke trygden noe, men som samtidig sikrer at det blir enklere å flekse mellom arbeid og trygd. Samtidig foreslår vi lavere skattesatser på lave og middels inntekter, og vi vil stramme inn på overgangsstønaden som bidrar til å holde særlig innvandrerkvinner utenfor arbeidsmarkedet. Samtidig må vi gjøre det enklere for arbeidslivet å ta sjansen på å gi folk en ny sjanse til å jobbe.

Den radikale venstresiden ser stadig til Sverige. Det er noe patetisk ved radikale som må dra til utlandet for å finne problemer. I Dagens Næringsliv 15.03.12 kunne ei ung jente fortelle: «Nav hjelper deg ikke før du er hakket fra å begå selvmord». Hun var 24 år gammel og ufør. Gjennom sine år i Nav har hun hatt 15 saksbehandlere. Hun beskriver systemet som en byråkratisk papirmølle. Ikke i utlandet. Ikke i Sverige. Men her i verdens rikeste land, Norge.

Organisasjonsfriheten innebærer også retten til å ikke være organisert. Det er en kjerne i ethvert demokrati. Å straffe noen økonomisk for å ikke organisere seg, innebærer naturligvis et brudd på denne organisasjonsfriheten. Men et annet, praktisk argument er også verdt å ha med. Det stemmer at ikke-organiserte nyter godt av det som er fremforhandlet av fagforeningene, for eksempel lønn og arbeidstider; men de er også bundet av det. En ikke-organisert arbeidstaker kan ikke fritt forhandle seg frem til lønn eller arbeidsvilkår i bedriften, selv om hun skulle mene at hun selv kunne oppnådd et bedre resultat enn de andre. For noen kan dette være en ulempe.

Det er også verdt å merke seg at dagens fradrag for å være med i fagforeninger er en slags oppmuntring fra storsamfunnet til å organisere seg. Det synes jeg er greit, men å straffe de som velger å holde seg utenfor, det er feil vei å gå.

For litt mer teknisk informasjon, se denne lenken om det såkalte ufravikelighetsprinsippet.