Litt etter at vi ankom Williams, kjørte det en kolonne på sikkert hundre motorsykler inn i byen med politieskorte. Torsdag morgen reiste de igjen. Her kan dere se noen av dem (ikke alle!):

Williams er også utgangspunkt for bil- eller togtur opp til Grand Canyon. Det tok oss en snau time å kjøre opp med bilen. Som forventet, var Grand Canyon spektakulær å se på.

I Flagstaff var det mørkt da vi kom, og vi tok inn på et motell vi hadde booket fra iPhone’n underveis, ved hjelp av en app som heter Expedia. Vi har ikke prøvd sånne mobilfunksjoner før, så det var litt artig, og det gikk jo smertefritt. Alle tiders!

En annen ting som har gjort turen litt lettere for oss, er at vi kjøpte en GPS i Clearmore, Oklahoma sist fredag. Da hadde vi kastet bort så mye tid på feilkjøring at vi anså det nødvendig. Ikke for det – GPS-en har også ledet oss på feil vei, så vi kan ikke stole blindt på den, heller. Men nyttig er den så absolutt.

Albuquerque og Gallup er to byer vi var innom tirsdag. Begge ligger i New Mexico.

I Gallup spiste vi middag ved det kjente El Rancho Hotel, hvor flere berømte skuespillere har pleid å overnatte (noe hotellet selv vet å skryte av, med veggene fulle av bilder av dem).

Flagstaff har jeg ikke så mye å si om. Det ligger relativt høyt, og det er mye furu- eller barskog der.

Santa Fe er en veldig spesiell by. Der må det være mange åndelig inspirerte og kunstneriske innbyggere, for det florerte med kunst og håndverk overalt! Og så så flott mye av det var! Vi ble virkelig imponerte.

Mange indianere solgte ting de hadde laget.

The Signature Gallery burde være et fantastisk skue for alle som liker skulpturer og malerier. Alt var kun figurative arbeider. Hele lokalet oste av en utrolig kvalitet. Skulpturene var laget av Ken Payne og er den største samlingen av hans skulpturer i verden. Diverse malere stiller ut i galleriet, men felles for alle maleriene – natur- eller bymotiver – er at de gjengir motivene på en fin måte, uten at de blir fotografiske.

Husene var ganske spesielle i Santa Fe. Omtrent alle var brune med avrundede kanter, som dette:

Jeg antar at den røde sanden er hovedårsaken til fargen på bygningene. Det en ellers kan merke seg, er hvor rent det er. Det er heller ingen tagging som ødelegger inntrykket.

Vi var også inne i The Cathedral Basilica of St. Francis of Assisi, som visstnok er den nest eldste bygningen i USA.

I utkanten av Amarillo er den kjente Cadillac Ranch som sies å være et «must» når en kjører Route 66. Det er jo litt spesielt med ti Cadillacer som står plantet med fronten ned i en kjempestor åker. Her kommer det folk med sprayflasker for å være med på dekoreringen av bilene.

Amarillos andre store attraksjon som også sies å være et «must» for Route 66-farere, er restauranten The Big Texan. Så da måtte vi jo innom for å se nærmere på denne, også. Vi så frem til et godt biffmåltid etter å ha kjørt så langt.

På The Big Texan er det førsteklasses og mørt kjøtt med all slags tilbehør. Vi hadde et alldeles nydelig måltid der.

Det mest spektakulære er at om du klarer å spise en 2,2 kilos biff i løpet av 1 time, får du måltidet gratis! Noen klarer det faktisk. En nordmann hadde visstnok klart det enten dagen da vi var der, eller dagen før.

Selv tok vi den minste biffen de hadde. 180 gram var nok for oss.

Mens vi satt og spiste, kom husorkesteret bort til oss og spilte og sang Country Roads. De hadde 5-dollarssedler i strikker rundt overarmen, så en kunne ikke unngå å se hva som var forventet etter at sangen var ferdig.

Søndag morgen kjørte vi videre, etter en natt på Days Inn i Amarillo.

Derfor ble vi ikke så lenge i Oklahoma City før vi kjørte videre. Men vi fikk nå sett minnesmerket etter bombeeksplosjonen som tok 168 menneskeliv i 1995. Det var veldig fint, det de hadde satt opp der. Her er noen bilder og film vi tok i Oklahoma City:

To ord kan jeg imidlertid sette på det: Helt rått! Se selv:

These two men (father and son) were a great help for us today, as we got lost again.

Thursday started with a good breakfast at George`s beside Best Western Rail Haven in Springfield, Missouri, our motel for the night. After that we drove to PFI, the biggest boots shop in Missouri, where we bought boots. Then we started our trip to Joplin on I-44. When we arrived Joplin we needed some help to get back on Route 66 heading for Tulsa.

We met some nice persons who wanted to show us the way to Route 66. And that was Ted and Dakota. Two nice souls who did not only show us the way to Route 66, they also showed us the house where the famous couple Bonnie and Clyde last lived in and where the shootout was right outside the house when they tried to flee.

Ted and Dakota also took us to a very special place where I suspect few tourist have been. It is a spot where the three states Missouri, Kansas and Oklahoma meet.

We took pictures of some buffalos which are some of the few remaining animals from the original herds living here along with the natives.

Our friends’ hospitality did not stop with this, they took us to a fishing place in Spring River where we hoped to see a spoon fish, a very special fish with a snout like a spoon.

After the river tour they took us to a fantastic Hotel & Casino where we could stay for the night. Ted and Dakota went with us to the lobby and the room. Dakota’s great grandfather was an important part of the hotel business and the native Americans. We will have to blog more about the hotel later.

Ted and Dakota. If you read this we will once again let you know how much we appreciate all that you did for us! Thank you so much!

Etterhvert fant vi ut at det ikke var noe poeng å sitte og humpe oss frem på den skrøpelige, gamle veien, når vi kunne kjøre både raskere og mer behagelig på motorveien. For dem som tar turen med motorsykkel, er det sikkert kjekt å få kjøre i fred og slippe unna all trafikken på Interstate’n, men for oss og SUV-en ble motorveien bare mer og mer forlokkende. (Jepp, for bilen, også. Han sa det :-)

Bilen begynte forresten å lekke en eller annen væske fra motoren tirsdag ettermiddag. Vi oppdaget det da den stod parkert under en hvilepause. Det drøp ned på asfalten under bilen! Der og da så vi for oss to alternativer: Enten måtte den tas til et verksted for reparasjon, eller så ville motoren før eller senere gå varm mens vi kjørte. Ugh! :-O

Imidlertid har vi innlosjert oss på Holiday Inn Express (i Pontoon Beach, IL):

Her tilbød resepsjonisten seg å ringe og snakke med utleiefirmaets veiassistanse for oss. Konklusjonen av den samtalen var beroligende, for etter all sannsynlighet skyldtes dryppingen bare at vi hadde brukt air-condition-anlegget så mye at det dannet seg masse kondens. Ikke noe verre, altså. Takk og lov! (Dryppingen stoppet da også i løpet av kvelden tirsdag, så det styrker hypotesen.)

Da kjører vi videre i dag. :-)

I går morges ble frokosten inntatt på nokså berømte (ihvertfall i Route 66-sammenheng) Dixie i McLean. Der inne var det kjempetrivelig!

Forresten støtte vi på enda en Muffle-mann i går – denne gang på et lite sted ved navn Atlanta i Illinois.

Vi ankom Bloomington i 20-tiden i kveld. Da var vi passe slitne, så vi valgte å finne et overnattingssted. Vi er altså i staten Illinois fortsatt. Nå sitter jeg på rommet og taster på laptop-en. Skal snart legge meg, for jeg er kjempetrøtt.

Har satt sammen og lastet opp et par-tre små videoklipp fra kjøreturen i dag, som dere kan se nedenfor.

Meg og The Gemini Giant

Det skal være flere forskjellige sånne langs veien, og de kalles Muffler Men.

Svær, hva?!

Snurr film! :-)