Forresten, jippi er visstnok feil å skrive. I norsktimene på grunnskolen lærte vi nemlig noen huskeregler for rettskriving, som denne regla på rim:

I og Y, de er så kry.
De vil ingen J foran seg se.

Den skulle hjelpe oss å huske at bokstaven J aldri skrives foran I eller Y i et ord. Ikke noe jippi, altså.

Den lærdommen er imidlertid helt ubrukelig. Det er flere ord som skrives med J foran I eller Y, se bare disse eksemplene fra bokmålsordboka:

Skole er noe dritt. Jeg kunne ha laget en føljetong av innlegg under temaet ubrukelig skolelærdom. Kanskje kommer jeg til å gjøre det, også.

Gutten opplevde seg altså slett ikke misbrukt eller som et offer. Ikke desto mindre er samfunnet helt bestemt på at den tidlige seksuelle kontakten var skadelig for ham. Det er da også derfor straffereaksjonen er så streng i slike saker. Overbevisningen om at mennesket tar skade av seksuell kontakt i så ung alder, gjør seg sterkt gjeldende i samfunnet vårt.

Nå var dette en sak fra Sverige, men den kunne like gjerne ha funnet sted i Norge. Nordmenn har akkurat den samme panikkartede redselen for hva erfaringer med selv den minste seksuelle undertone, gjør med sjelslivet til en mindreårig (ref. saken om "lommemannen" for noen år siden). Det er ikke måte på hvor grusomt det scenariet kan fremstå i tankene (les: fantasien) til mange.

Hvordan den unge selv oppfatter erfaringen, vil i stor grad kunne bli påvirket av omgivelsenes reaksjoner og signalene fra samfunnet. I forbindelse med lommemannsaken ble dette godt illustrert – ikke bare av forsvarsadvokat Tor Erling Staff, men ironisk nok også av dem som kritiserte Staff for nettopp den påstanden (ref. Forståsegpåere illustrerer Staffs poeng forbilledlig).

Hvor stor betydning omgivelsenes respons kan ha, ser vi et veldig godt eksempel på i en sak av nyere dato. I skrivende stund er en mann fra Rennesøy under etterforskning, siktet for seksuelle handlinger med mindreårige. Tidligere denne uka publiserte Stavanger Aftenblad et anonymt intervju med et av de angivelige ofrene, som for anledningen ble kalt «Per». Per er i dag 29 år. Som tenåring var han ofte sammen med siktede, som jobbet med barn og unge i kommunen. Fra han var 13 og frem til han ble 21 år, fikk gutten massasje av mannen – til å begynne med fordi han hadde vondt i skuldrene og armene. Men massasjen ble etterhvert utvidet til hele kroppen, deriblant skrittet, hvor mannen også skal ha holdt rundt guttens penis og runket den. Per sier han ble massert med ujevne mellomrom opptil ukentlig. I løpet av de åtte årene dette pågikk, mener han det kan være snakk om hundre ganger. Disse massasjeseøktene foregikk hjemme hos gutten, på gutterommet hans, mens foreldrene var hjemme.

Per sier følgende til Aftenbladet:

— Jeg har aldri koblet sammen disse opplevelsene med overgrep.

Det vil si frem til i dag. For dette året, i en alder av 29, har han nemlig endret oppfatning. Det som gjorde utslaget i så måte, var en uttalelse hans kjæreste kom med da han fortalte dette til henne.

— Men det høres ut som et overgrep for meg, sa hun.

Og det har hun rett i. Gitt at Pers beretning er sann, var det seksuelle overgrep rennesøymannen begikk da han masserte penisen til den 13, 14 og 15 år gamle Per. Det slår loven fast. Straffbart er det, også, uten tvil. Per definisjon var altså den unge Per et offer.

Ikke desto mindre viser eksemplet samtidig at Per selv opplevde massasjeseansene som noe helt annet enn overgrep. Ikke bare sier han det med ord, historien hans bekrefter det også, i og med at han jo fortsatte å la seg massere av mannen helt til han var 21 år gammel. Når Aftenbladet i dag spør ham om hvordan han opplevde disse massasjestundene den gangen, svarer han at han synes det var ekstremt ubehagelig. (I den neste setningen bruker han uttrykket voldsomt ubehagelig.) I mine ører høres dette noe underlig ut, må jeg innrømme. Skjønt, nå hører det også med til historien at Per har valgt å anmelde mannen etter samtalen med sin kjæreste. Og dette intervjuet med Per i avisen publiseres vel å merke samtidig som politiet etterforsker saken, og da blir vel fremstillingen hans deretter.

Her ser vi altså et godt eksempel på hvor sterkt omgivelsenes formeninger og reaksjoner kan påvirke opplevelsen til den det gjelder. At samfunnet helt automatisk dytter mennesker inn i en offerrolle, burde være et lite tankekors.

Hvert år fødes i overkant av 60 000 barn i Norge. Mer enn 1/5 av det antallet blir altså fjernet fra foreldrene sine. Og stadig flere blir det: For hvert kalenderår settes det ny rekord i antall offentlige omsorgsovertakelser her til lands.^[2]

Hva forteller dette oss?
– eller hva forteller det om oss, for den saks skyld?

Kongefamilien er ikke et øyeblikk i tvil om hva tallene forteller: Vi trenger enda flere fosterhjem! Fredag den 16. desember gikk vårt kongehus med Kronprinsen og Kronprinsessen i spissen, offentlig ut og lanserte en stor fosterhjemskampanje i regi av Barne-, Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat).

Kai Stene fra Prosjekt Oppreisning kalte kampanjen upassende – en betraktning både jeg og flere deler med ham. Torsdag den 8. desember, åtte dager før Kronprinsparet lanserte fosterhjemskampanjen, avslørte Adresseavisen (etterfulgt av flere andre aviser) at siden år 2000 er 52 barn blitt grovt misbrukt mens barnevernet har hatt ansvaret for dem. Dette gikk frem av en kartlegging av dommer fra landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett, der barnevernsbarn er blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter oppnevnt av barnevernet. Hva gjelder overgrepenes art, gjengir avisartikkelen 16 av tilfellene i detalj. Det er sterk lesning, for å si det mildt.

52 barn siden 2000 er mange. Og enda verre blir det når man innser at antallet i realiteten må være enda høyere. Langt fra alle overgrep kommer jo opp for retten, så her kan man nok regne med relativt store mørketall. Det spørs om ikke Bufetat burde prioritert kvalitetssikring av fosterhjemmene foran rekrutteringskampanjen.

Barnemishandling forekommer også i biologiske hjem, det vet vi først og fremst takket være medias dekning av slike saker, som for eksempel Alvdalsaken og Christoffer-saken. Men dette forklarer på ingen måte at det offentlige hvert år tar så mange, endog et stadig økende antall – i fjor 12 492^NB!, i år enda flere – barn vekk fra sine foreldre og familier. Heller enn å ukritisk støtte Bufetats fosterhjemskampanje, burde noen og enhver, ja både kongelige og andre – ikke minst også våre politikere – snart stoppe opp og begynne å stille seg noen betimelige spørsmål:

Er vi nordmenn virkelig blitt så udugelige som foreldre? Etter loven skal det tross alt være svært alvorlige mangler i omsorgen et barn får, før det offentlige kan gå inn og overta omsorgen. Hva ligger bak den skremmende utviklingen? Hva skjer egentlig i barnevernsnorge??

Fotnoter:

1. Antallet fremgår av denne artikkelen som VG Nett publiserte 1. juledag. Dette antallet lar seg imidlertid ikke bekrefte av Statistisk Sentralbyrå (SSB) sine nettsider.
   
   Tallene som VG oppgir for 2008, 2009 og 2010, ser snarere ut til å være hentet fra en SSB-tabell som viser det totale antall barn som til enhver tid VAR under offentlig omsorg. (Klikk på bildet for å forstørre.) Hvor mange barn som blir overtatt av det offentlige pr. år, fremgår ikke direkte av noen statistikk, men beregninger kan tyde på at tallet ligger et sted mellom 1000 og 2000. Det er fremdeles høyt!

2. I artikkelen presiseres det at «Tallene sier ikke noe om hvor mange av disse barna som er plassert frivillig (med samtykke fra barn og eller foreldre) eller hvor mange som er plassert utenfor hjemmet etter vedtak i Fylkesnemda.» Dette er imidlertid alt annet enn presist og derfor lett å tolke feil. En må først ha kjennskap til den terminologi barnevernet opererer med. Når barnevernet benytter ord som "frivillig" og "samtykke", ligger det som regel en grad av tvang bak – i den forstand at barnevernet har gitt foreldrene et ultimatum: "Enten skjer plasseringen av barna med deres samtykke, eller så kan dere risikere å ikke få treffe barna mer." Når foreldre derfor av frykt signerer plasseringsvedtaket, heter det at plasseringen skjer "frivillig" på barnevernsk.

Eller vent… Her fant jeg en knapp. Skal vi se… Her skal det komme et bilde:

Til nå har over 295 tusen personer skrevet seg på! Oppdatert 26. juli kl. 1200: Nå er antallet oppe i 814 tusen! Klikk her og vær med, du også!

Navnene på deltakerne (+ alder og sted) kommer frem når man fører musepekeren over menneskefigurene på siden. Her står jeg:

Av nysgjerrighet sjekket jeg hvem jeg ble stående og holde hender med. Det viste seg å være en Hans Fagerström, 46 år fra Stockholm på min venstre side, og en Georg Colbensen Sander, 67 år fra Lillestrøm på min høyre. Kult :)

Blant de ting som ble fremhevet, var at barnevernet alltid må vurdere hva som er til barnets beste. Dette ble uttalt av jurist og menneskerettighetsekspert Gro Hillestad Thune. For oss seere kunne det nærmest virke som om barnevernet her hadde glemt dette hensynet. Hva reportasjen unnlot å si, var at det kommunale barnevernet anser sin håndtering av den 13 år gamle gutten som å nettopp VÆRE til barnets beste. Dette gikk bare indirekte frem, idet Bergen kommunes representant Finn Strand mente at de ulike avveiningene i saken var blitt foretatt.

De fleste vet kanskje at dette er en selvfølge i barnevernssaker, da barnets beste er barnevernets målsetning nummer én. Likevel synes jeg reportasjen burde sagt det uttrykkelig: Håndteringen av 13-åringen er etter barnevernets egen oppfatning til hans beste. For så kunne befolkningen kanskje i større grad få øynene opp for hvordan barnevernet faktisk tenker – og jobber.

Hvis folk får det inntrykket at barnevernet iblant glemmer å legge mest vekt på barnets beste-hensynet, vil saker som denne bli oppfattet som om barnevernet her har gjort en feil. Det er i så fall synd, da det ikke er snakk om «feil» i den forstand. Barnevernet har bare sin egen, spesielle formening om hva som er til det beste for barn – en formening som altfor ofte handler om å rive barn opp fra sine røtter, sin familie og sitt nærmiljø. Det ser vi i sak etter sak.

Barnevernet har ikke lov til å handle i strid med et vedtak i fylkesnemnda, men de gjør det stadig vekkIdeologien bak barnevernets familiefiendtlige praksis strider ikke bare mot endel vanlige menneskers syn. Heller ikke fra sin overordnede myndighet, fylkesnemnda, får barnevernet alltid gehør for sine metoder og tiltak (selv om det riktignok skjer ofte). I saken til 13-åringen fra Bergen foreligger det således et gyldig fylkesnemndsvedtak, hvor fylkesnemnda har bestemt at gutten skal bo i et fosterhjem i nærheten av familie og venner. Slike vedtak plikter barnevernet å etterleve. Å handle i strid med et fylkesnemndsvedtak har barnevernet ikke rettslig adgang (lov) til. Likevel er det nettopp det de har gjort – i denne saken som i mange andre (se for eksempel siste lenke i forrige avsnitt, hvor barnevernet endog overkjørte en lagmannsrettsdom). Dette er det andre punktet jeg mener ikke kom tydelig nok frem i TV2s reportasje. Man gjorde grundig rede for hvor dårlig det går med gutten etter barnevernets inngripen, og det ble poengtert at dette tiltaket ikke kunne være til barnets beste. Dertil uttalte juristen Thune at dette var i strid med menneskerettighetene. Det man derimot ikke poengterte med ett ord, var at barnevernet ikke engang har myndighet til å iverksette det tiltaket de har gjort.

Ekstra graverende blir det derfor at barnevernet i tillegg fikk med seg politiet da de hentet gutten på skolen. Politiet stiller altså villig opp for å bistå barnevernet, selv når tvangstiltaket er ulovlig iverksatt! Heller ikke dette ble problematisert av TV2.

Har ikke TV2 god nok kjennskap til disse rettsreglene, eller unnlot de bevisst å fortelle seerne hvor grovt barnevernets overtramp egentlig er?

Her er resultatet så langt. (Instrumentet jeg spiller på, er mitt C. Bechstein-flygel fra 1919.)

Jeg er ikke helt fornøyd ennå. Det er fremdeles rom for forbedringer her og der. For eksempel bruker jeg sustain-pedalen for mye i dette klippet.

Originalen kan du høre her:

Dette – og mer – skriver Christian Paaske i sin blogg i dag. Etter drapet på Osama Bin Laden og den mediedekning hendelsen har fått, har Paaske skrevet et uhyre aktuelt innlegg, med et budskap jeg mener vi alle burde ta oss tid til å reflektere over.

Her er en direkte snarvei: Maktens språk (av Christian Paaske)

Virkelig lesverdig!

Artikkelen omhandlet en pågående tvist mellom Colin Atkinson, en helt vanlig engelskmann, og hans arbeidsgiver. Saken er ganske oppsiktsvekkende, men langt fra enestående. Den reiser en problemstilling som er mer aktuell i tiden enn den er unik for denne saken.

64 år gamle Colin Atkinson bruker firmabil i sin jobb som elektriker for Wakefield and District Housing (WDH). På dashboardet i bilen har han festet et kors laget av palmeblader. Korset representerer hans kristne tro, som ifølge ham selv er en viktig del av den han er.

Atkinson har hatt korset på dashboardet i årevis. Nå forlanger imidlertid WDH, arbeidsgiveren, at Atkinson fjerner korset, idet de argumenterer med at «folk kan komme til å tro at vi er en kristen organisasjon». Dessuten kan korset virke støtende på folk med andre religioner, mener de. Firmaets equality and diversity manager skal ha uttalt følgende:

WDH has a stance of neutrality. We now have different faiths, new emerging cultures. We have to be respectful of all views and beliefs.

Fine ord. Firmaet ønsker angivelig å være nøytralt i forhold til livssyn o.l.. Ansatte må gjerne vise sin tilhørighet til en religion – bare de gjør det diskret, uttales det. Og Atkinsons kors på dashboardet er altså ikke diskret nok, har de funnet ut.

I et møte med lederen for likhet og mangfold i WDH prøvde Atkinsons fagforeningsrepresentant, Terry Cunliffe, å få svar på hva som ville være en diskret måte for ansatte å vise sin religiøse tro på. I sin kommentar til dette brukte lederen som eksempel at firmaet kunne tilby ekstra stofflengder i selskapets offisielle farger, «for ansatte som ønsket å ha en annerledes stil på uniformen». Dette fikk fagforeningsrepresentanten til å lure: Var det slik at en muslimsk kvinne iført burka, for eksempel, ville være å anse som diskret? Til dette svarte WDH-lederen:

If they could do their job effectively, then yes.

Men en burka i selskapets offisielle farger, ville den være å betrakte som diskret?, spurte Collins.
Svaret var igjen:

Yes, it would be.

Da så. Dette mener altså et firma som sier det er viktig for dem å fremstå som «nøytrale». Colin Atkinsons palmeblad-kors ble imidlertid for mye.

WDH, som ellers liker å forfekte at de fremmer både mangfold og likhet, har allerede arrangert en rekke «mangfoldsdager» for sine ansatte og innleide. Etter sigende har de som mål å influere til at inkludering og mangfold blir en faststøpt del av «all policies, processes and procedures» i firmaet – for å sikre at alle ansatte kan få brukt sitt potensial maksimalt, som det heter.

Uheldigvis for herr Atkinson så er det kristen han er og ikke muslim eller noe annet. Nå opplever han seg diskriminert og satt «på tiltalebenken» for sin tro. WDH står nemlig hardt på sitt og har til og med gått så langt at de nå har gitt ham et ultimatum: Enten fjerner han korset, eller så vil det bli en disiplinærsak av det. I sistnevnte fall vil Atkinson kunne bli beskyldt for å ha utvist «gross misconduct» ved ikke å etterkomme det de anser å være en «rimelig anmodning fra ledelsen». Da vil han følgelig kunne bli oppsagt på flekken.

Avisens leder oppsummerte saken med blant annet den treffende overskriften Be as diverse as you like, but not Christian. Ja, sånn er verden blitt. Kristne blir ofte utstøtt fra det mangfoldet man snakker så fint om. Som sagt er denne saken langt fra enestående. The Mail skriver:

The smiley slogan of our vast public sector is ‘Equality and Diversity’. At first sight, it seems hard to object to such aims. Who would favour inequality and intolerance?

But things are not always as they seem, and words do not always mean what they appear to. For it is under this very motto that a strange and disturbing campaign against the Christian faith has recently burst into the open.

A teacher, a registrar, a nurse, an airline worker, guest-house owners and would-be foster parents have all fallen foul of it, not to mention numerous preachers. And now we have the case of Colin Atkinson, an electrician who displays an eight-inch palm cross on the dashboard of his employer’s van. In each of these cases it is clear that Christianity alone has been selected for this treatment.

Er kristne blitt den nye tids «spedalske» i samfunnet?

Innledningsvis er det på sin plass å innta et større perspektiv på saken:

Norge er en rettsstat. Som i enhver rettsstat, er borgernes rettsvern overfor statsmakten et viktig prinsipp også hos oss. Prinsippet kommer da også til uttrykk i Grunnloven vår. For eksempel kan ikke staten straffe noen uten at det foreligger en gyldig dom, og den dømmende statsmakt kan ikke dømme noen uten å ha lovhjemmel for det^[1]. Ei heller kan staten anvende en lovbestemmelse på forhold som fant sted før loven trådte i kraft^[2]. Alt dette er regler som er ment å innskrenke statens makt over borgerne, slik at ikke makten misbrukes og enkeltmennesker blir fullstendig overkjørt av staten.

NAV er et statlig forvaltningsorgan med fullmakt til å utøve myndighet i forhold til den enkelte borger. Denne myndigheten skal derfor utøves på en måte som samtidig ivaretar den private parts rettslige interesser. I praksis betyr det at når NAV skal fatte vedtak som får direkte (økonomiske eller andre) konsekvenser for deg som bruker, skal saksbehandlingen foregå etter bestemte regler. Forvaltningsloven står sentralt i den sammenhengen.

Dette vet alle jurister. Selv jeg, som bare har studert juss grunnfag, har lært såpass. Dette er elementær statsforvaltningsrett. NAV-direktør Hilde Olsen, som deltok i NRK Brennpunkt-episoden Med NAV i sikte for 6 uker siden, formulerte det slik:

Som forvaltere legger vi vekt på å følge forvaltningsloven.

Naturlig nok, altså. Det skulle jo bare mangle. Noen vil kanskje hevde at dette er litt banalt og selvfølgelig, men ikke desto mindre er det en spesiell grunn til at jeg har valgt å innlede denne posten med noe såpass elementært. Og den grunnen kommer her i form av en uttalelse på nettet, gitt av en person som til daglig jobber som saksbehandler i NAV. Christer Alexander Jenson heter han og går under navnet Krikkert i bloggsammenheng^[3]:

Forvaltningsloven §§ 11, 16, og 17 fastsetter vide rettigheter for at man skal samarbeide med brukeren om brukerens sak. Bruker skal varsles før saken tas opp til revisjon, han skal tilsendes kopier av nye dokumenter i saken med forespørsel om han ønsker å uttale seg, og han skal som hovedregel gis anledning til å snakke med en saksbehandler om sin sak.

Man har ingen kultur for å følge disse reglene. Nyutdannede som begynner i NAV blir ikke lært opp i dem – naturlig nok prioriterer man å lære bort det materielle regelverket først, altså folketrygdloven – barnebidragsregelverket – og så videre. Men man hopper over det prosessuelle regelverket. De saksbehandlerne som kan det prosessuelle regelverket blir oftest satt på klagesaksbehandling eller feilutbetaling/trygdemisbruk.
(Kilde)

Legg merke til andre avsnitt, hvor han forteller at NAV ikke har noen kultur for å følge forvaltningsreglene. Han hevder at de ikke prioriterer å gi saksbehandlerne opplæring i forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Ikke bare står dette i klar kontrast til NAV-direktør Hilde Olsens utsagn i Brennpunkt (som sitert ovenfor). Dette er i mine øyne såpass bemerkelsesverdig at det burde være verdt mer enn et simpelt blogginnlegg som dette. For hva enten den NAV-ansatte her snakker sant eller usant, blir det like galt. I den grad NAV ikke har noen kultur for å respektere og etterleve disse sentrale bestemmelsene til vern for borgerne mot statsmakten, burde denne avsløringen fra en NAV-ansatt kvalifisere som intet mindre enn førstesidestoff i mediene, slik jeg ser det.

Gitt at han snakker sant, innebærer det nemlig to ting: For det første betyr det at NAV-direktøren i så fall løy om tingenes tilstand via TV-skjermen. For det andre spørs det hva en da skal kalle det som NAV holder på med? Ja, hvis det er slik at NAV «prioriterer» vekk den delen av sitt ansvar som går på å ivareta den enkelte parts rettslige interesser ved behandlingen av dens sak, hva slags etat har vi ikke da å gjøre med? Det er tross alt ikke bare skattepenger de forvalter, men også i høyeste grad makt.

Noe jeg anser nesten like oppsiktsvekkende ved NAV-juristens uttalelse, er formuleringen «naturlig nok». Ifølge ham er det altså bare naturlig at forvalterne av denne etatens makt og myndighet, starter i den motsatte enden av hva deres rolle skulle tilsi, og setter seg inn i alt annet enn reglene for slik myndighetsutøvelse.

Det er ikke til å tro at det er en jurist som uttaler dette. Jeg har da også store problemer med å forholde meg til akkurat det. Jeg betviler forsåvidt ikke at han virkelig er en «sisteårs jusstudent» slik han oppgir på sin blogg, men er det noe han dermed må vite, så er det at forvaltningslovens bestemmelser utgjør det naturlige utgangspunkt for-, og derfor er de første reglene en saksbehandler hos NAV må kunne. Derfor anser jeg denne NAV-ansattes uttalelse – først og fremst som upassende fra en jurist, for å ha sagt det. Hadde han enda sagt at NAV dessverre unnlater å vektlegge forvaltningsjussen. Men nei, da. I lojalitet til sin arbeidsgiver fremstiller han det som om den omvendte prioriteringen bare er naturlig eller «naturlig nok» hos et forvaltningsorgan (som altså utøver makt/myndighet slik NAV gjør).

Utspillet må nesten bare betraktes som et forsøk på å skyve ansvar bort fra NAV. Antakeligvis er det også et forsøk på å vinne folks sympati eller forståelse for NAV eller NAVs ansatte.

Det er da også påfallende hvordan nyopprettede blogger skrevet av NAV-ansatte nærmest dukker opp som paddehatter etter at NRK Brennpunkt sendte episoden Med NAV i sikte. En av dem er Pariakaste, som angivelig er en kollega av den nevnte Krikkert. I et av innleggene sine setter denne Pariakaste søkelys på det faktum at moren til Brennpunkt-reporter Synnøve Bakke er en forhenværende tannlegeassistent som ble eksponert for kvikksølv, hvormed h*n prøver å lage et nummer av at Synnøve Bakke dermed var «inhabil» som kritisk reporter/intervjuer! Det er noe av det dummeste jeg har hørt. Hvor desperat går det an å bli etter å forsvare NAV?

Hadde jeg jobbet som saksbehandler hos NAV, så hadde jeg satt min ære i – egenhendig om nødvendig – å sette meg grundig inn i forvaltningsreglene. Det er da heller ikke snakk om et særlig omfattende regelverk, akkurat. Tvert imot gjelder det bare noen få—men til gjengjeld helt vitale—bestemmelser i forvaltningsloven, jamfør det første avsnittet i sitatet av Krikkert ovenfor. Hadde NAV vært like opptatt av sitt lovpålagte ansvar overfor private parter som de er av å redde ansikt utad, så kunne mange overtramp vært unngått og mange menneskeskjebner blitt spart (!).

Fotnoter:

1. jfr. Grl § 96
2. jfr. Grl § 97
3. Jeg ble tipset om hans uttalelse av Kamelryttersken, som administrerer bloggen hvor Jenson/Krikkert uttalte dette i kommentarfeltet.