Gazing upon the Realm

KIM-Magasinet: Dypdykk i Boklageret

noreply@blogger.com (Gjervan) — Mon, 02 Dec 2013 10:18:00 +0000

De som kjenner til KIM-senteret – eller i det minste har så vidt titten innom hjemmesidene deres – er kanskje klar over at der er man på tiltak, og tiltak tar slutt. Derfor har jeg levert mine siste bidrag til KIM-magasinet, men fikk da i hvert fall prøve meg som redaktør et nummer. Dette skjedde helt tilbake i april, men når jeg først postet det her, har jeg jeg bestemt meg for å opprette en ny blogg hvor jeg har tenkt å poste ting jeg har skrevet for andre, skjønnlitteratur og andre ting som jeg ønsker å beholde som ren tekst, uforstyrret av lenker, videoer, bilder og andre ting som skiller bloggen fra fysisk papir. Slike ting som nettoppp bidrag til KIM-magasinet, selv om jeg som sagt neppe kommer til å bidra mer akkurat der.

Selv uten meg er nye utgaver av KIM-magasinet å finne her, og følg Sirkulus på FaceBook for å finne ut når det skjer nye dypdykk i boklageret.

Og for moro skyld later du som dette er meg når jeg skriver om Victor Hugo og Les Mis.

KIM-Magasinet: ReMida – Lek med søppel

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 31 Oct 2012 14:44:00 +0000

Det har kommet ut et nytt nummer av KIM-Magasinet, og denne gangen har jeg gått fra å skrive kåserier til å faktisk få gjøre et interjuv. PDF-utgave av magasinet kan leses her, og tidligere og alle fremtidige nummer er som vanlig å finne her.

ReMida – Lek med søppel

En persons søppel kan være en annen persons skatt, og det er nok ikke mange som vet det bedre en Pål Bøyesen, kunstnerisk leder i ReMida - senter for kreativ gjenbruk. Jeg har vært så heldig å få et intervju med ham for KIM-Magasinet.

Kort fortalt er hensikten med ReMida å samle inn avfall og overskuddsmaterialer fra bedrifter slik at barnehagebarn og andre kan komme til senteret og bruke delene til å bygge egne kunstverk og leker. ReMidasenteret på Svartlamon åpnet februar 2009, men prosjektet ble påbegynt av Trondheim kommune fem år tidligere. Bøyesen, som har bakgrunn som kunstner, ble involvert det siste året av denne planleggingsfasen. ReMidasenteret i Trondheim er det eneste i Norge, og som resultat har Bøyesen fått besøk av representanter fra både norske og svenske byer som viser interesse for å starte opp sitt eget ReMidasenter. Konseptet ReMida startet opprinnelig i Italia, noe man kan se på navnet; det er oppkalt etter mytenes kong Midas, men har det moderne italienske navnet Re Mida i stedet for det gamle, latinske Midas Rex. Bøyesen påpeker at om det er italienske Re eller latinske Rex er totalt irrelevant, for "re"- kan også stå for "resirkulering". Grunnen til at senteret er oppkalt etter kong Midas at akkurat som kong Midas kan man forvandle søppel til skatter, men også en henvisning til den opprinnelige historiens advarsel mot grådighet og materialisme. Jeg synes det siste punktet kan virke litt vel vagt, men på direkte spørsmål om det utdyper Bøyesen at det er ikke noe som er knyttet direkte til driften av ReMidasenteret, men til hensikten bak prosjektet. Selv om han ikke ønsker å være altfor belærende, er formålet med ReMidasenteret å skape bevissthet om hvordan det moderne samfunnets materialistiske jag skaper så mye søppel som kunne blitt resirkulert, men av forskjellige grunner ikke blir det. Han fortsetter med å bekrefte mitt spørsmål om at det også kan handle om at ting får den verdi man gir det, avhengig av øynene som ser og hva slags nytte man har av det der og da, akkurat slik gullet til kong Midas ikke hjalp stort når han var sulten og hadde lyst på mat. Bøyesen forteller at barn er veldig interesserte i å finne eller gi mening til ting voksne kanskje bare avfeier som søppel, og de synes det er gøy å utforske mulige måter å sette sammen deler på.

På spørsmål om hva slags avfall er det som egentlig samles inn, henter Bøyesen frem tre små gjenstander som han legger på bordet i mellom oss: noe elektronikk limt fast i en plastramme, en stiletthæl av plast med noe metall inni, og en spenne av et eller annet slag av plast. Han forklarer at han selvsagt tar han ikke i mot søppel som er tilgriset, farlig eller giftig, men han må også tenke på om det han tar i mot vil bli brukt. Det er noe man aldri kan vite, for det har hendt at Bøyesen har tatt i mot ting som han som voksen var redd bare kom til å bli liggende, men barna har kastet seg over for å leke med. Han innrømmer at ReMida-prosjektet ikke gir materialene "evig liv" og at ordentlig resirkulering hadde vært det beste når spørsmålet kommer opp, men senterets formål er først og fremst å skape bevissthet om den kyniske kapitalismen som skaper store mengder avfall som er umulig eller "for mye styr" å resirkulere. Jeg ser på de tre gjenstandene foran meg, og ser poenget hans. Elektronikk er en delikat prosess å resirkulere, og stiletthælen må deles og sorteres opp før plasten og metallet kan gjenbrukes. Men jeg tar opp spennen av ren plast og spør om ikke dette skulle være en smal sak å male opp og smelte om. Svaret jeg fikk var overraskende: - Hardplast resirkuleres ikke.

Det er også viktig at det ikke skal være så lett å se hva avfallet en gang har vært, slik at man står helt fritt til å bruke delene til hva man vil. Det medfører at Bøyesen må bruke mye tid til å demontere og plukke ifra hverandre søppel han har tatt i mot. Jeg gjenforteller en historie som har kommet meg for øre at Bøyesen fikk en Transformers-figur eller lignende av Toys'R'Us han måtte skru opp i småbiter. Bøyesen forklarer at på grunn av materialismen som råder vil bedrifter som Toys'R'Us anse hver minste feilvare som ødelagt og dermed søppel. Selv om den ikke var helt som reklamert på pakken var det sikkert en fin robotfigur, men Toys'R'Us mente den ikke dugde hverken å selge på tilbud eller donere til en barnehage eller barneavdeling på sykehus. Hadde ikke Bøyesen tatt i mot den hadde den havnet på dynga. At han så måtte bruke tid på "ødelegge" den ytterligere er fordi det hadde vært i mot ReMidasenterets formål å ha en ferdig robotfigur liggende. Han påpeker at han ikke har noe i mot konseptet bak Transformers, og det er bare flott at barna lar seg inspirere av kommersiell kultur når de leker seg. Jeg sier at jeg la merke til at det var ganske mange roboter blant de ferdige prosjektene som sto til utstilling. Bøyesen trekker frem Pokémonkort og hvor populært (takket være reklamens makt) det er blant barn tross spillets avanserte regler, men barna finner gjerne opp egne spill og regler som de bruker kortene til. Bøyesen forteller at spesielt gutter lar seg inspirere av dataspill eller drømmer frem egne spillscenarioer.

Selv om det har vært mye snakk om barn og barnehager må det påpekes at de er ikke ReMidasenterets eneste brukere. Bøyesen har for eksempel levert materialer til et verksted på Latinfestivalen hvor man skulle lage og dekorere sine egne marraccas. Designstudenter fra NTNU kommer på besøk hvert år, og det har hendt at bedrifter har tatt med sine ansatte til ReMidasenteret for teambuilding.

I tillegg til å være kunstnerisk leder er også Bøyesen ReMidasenterets eneste faste ansatte, men han får hjelp av noen deltidsansatte i tillegg til prosjektmedarbeidere når det er noe stort som er på gang. Et slikt stort prosjekt kan være ReMidafestivalen som avholdes annen hvert år. Sist ReMidafestival var nå i juni, hvor det ble avholdt utstilling på Dora. Festivalen er til for å reklamere for selve senteret, men også å skape oppmerksomhet rundt senterets formål.

Akkurat som Bøyesen synes det er bare fint at barn lar seg inspirere selv av gjennomført kommersielle franchiser som Transformers og Pokémon, er det ofte barnehagepersonell, lærere, prosjektledere og andre voksne som bestemmer et tema som barna skal forholde seg til og utforske i gjennom fri lek. Et slikt tema kan selvsagt være ReMidasenterets formål og forsøk på holdningsendring , men også skolefag har vært tema, som for eksempel en gang hvor det ble laget figurer av virus, bakterier og hvite blodlegemer. En annen gang var i 2011 da den indiske kunstneren Pulak Dutta kom til Trondheim for å lære bort Rangoli, en form for gateutsmykking hvor man starter i midten og jobber seg utover for å skape vakre mønstre som er brukt ved hinduistiske feiring. Selv om det er ved et slikt prosjekt tydelig hva man har blitt inspirert av og - unnskyld uttrykket - "hermer" etter, er det noe virkelig kreativt ved det; at skattene man lager var det en gang noen som mente bare var søppel.

Les mer og se flere bilder på http://www.trondheim.kommune.no/remida/

KIM-Magasinet: Jakten på kunnskap

noreply@blogger.com (Gjervan) — Thu, 31 May 2012 13:24:00 +0000

Den andre utgaven av KIM-Magasinet med bidrag av yours truly har kommet ut, og kan leses her. Tidligere og framtidige utgaver av KIM-Magasinet kan man som vanlig finne her.

Jakten på kunnskap

Kunnskap er merkelig handelsvare. Hvis du selger en diamant, gir du fra deg diamanten og får penger igjen. Er det en god handel, tjener du på den - ti, kanskje tyve prosent. Men slik er det ikke med kunnskap. Bytter du kunnskap, gir du fra deg kunnskap og får kunnskap igjen. Men du beholder likevel den kunnskapen du gir fra deg. Kunnskap kan deles - man blir ikke dummere fordi man lærer bort noe til andre. Edelstener må du gi fra deg, de kan du ikke dele med kjøperen uten at verdien blir mindre. Men kunnskap kan alltid deles, og likevel beholde sin opprinnelige verdi. Om du bytter til deg kunnskap, tjener du ikke bare noen få prosent - du får igjen det dobbelte, kanskje det mangedobbelte.

Jon Bing, Tanz - Gåtenes planet

Å være nysgjerrig betyr at man vet det er noe man ikke har peiling på, men er veldig interessert i å finne ut av det. Selve ordet inneholder jo “ny-”, som i at man ønsker å lære noe nytt. Og det slutter med “-gjerrig”, som på tross av å være feil ord i denne sammenhengen gir assosiasjoner til at det er noe man vil ha, og gjerne mye av det. Kanskje nysgrådighet hadde vært et bedre ord.

De fleste kjenner nok til De Vises Stein, den legendariske substansen som kan forvandle bly til gull og er en sentral ingrediens i eliksirer som gir evig liv. Som vi har sett i både Skrue McDuck og Harry Potter er det både vel og bra, men det er bare to av egenskapene De Vises Stein tradisjonelt har blitt tillagt. Visstnok skal Steinen også brukes til å skape diamanter og juveler ut av vanlige krystaller, lamper som brenner evig, gjenopplive døde planter og til og med skape liv i form av golemer og homunculi (“kunstig fremstilte” mennesker, for eksempel Frankensteins monster). De Vises Stein kunne gjøre alt dette fordi den var en del av “den første materien” som var til før verden ble skapt, altså en konsentrasjon av urstoffet som alle ting i utgangspunktet består av. Populær-kulturen gjør faktisk en grov bommert når den henger seg opp i å lage gull; grunnen til at de gamle alkymistene jaktet på De Vises Stein var ikke alt den kunne brukes til, men fordi å avdekke dens hemmeligheter ville gi svar på store spørsmål om Livet, Universet og Alt Mulig. Når man hadde den kunnskapen ville ikke de konkrete bruksområdene til De Vises Stein bare være mulige, men også trivielle.

Necessity is the Mother of Invention (“Behov er alle oppfinnelsers mor”) sier et ordspråk, men selv om mange oppfinnelser er gjort av anonyme ingeniører, sleipe luringer og improviserende bondetamper, er det ikke alle av de store tenkerne som vi kjenner ved navn som hadde noen egentlig grunn til å gjøre de studiene og oppdagelsene de gjorde. Ganske mange var rett og slett bare nysgjerrige, eller søkte kunnskap for kunnskapens skyld. De mest kjente av de klassiske greske filosofene (Sokrates, Platon, Aristoteles) var ute etter å forstå verden og naturen som del av søken etter en høyere sannhet, som kanskje kan unnskylde at de enten var totalt på jordet eller brukte sine tanker til å promotere en heller utopisk (og til tider totalitær) samfunnsmodell. Isaac Newton er mest kjent for tyngdeloven, men var mest stolt av sitt arbeid innen alkymi, og som en dypt religiøs mann var selv det han gjorde innen matematikk og fysikk for å forstå naturen nettopp fordi han ville vise at han satte pris på Skaperverket. Rene Descartes er mest kjent for sin filosofi Cogito, Ergo Sum (“jeg tenker, altså er jeg”), men bidro enormt til matematikken, og prøvde å bevise Guds eksistens ved logikk.

Kunnskap som ressurs og de fremskrittene man gjør gjennom den blir ofte sett på som et udelt gode; det er ikke tilfeldig at idealisme og samfunnsengasjement står sterkt i universitetsmiljøene, og det er ofte spesifikt studenter og skolelever som blir dratt frem når man snakker om ungdommen som “vår fremtid”. Det er nok også en god del ungdommelig overmot og naivitet inn i bildet, og kanskje det er noe i stereotypen om de overbeskyttede og bortskjemte studenter og akademikere i sine elfenbenstårn. Men i alle fall er det en utbredt oppfatning at alt moderne er bra (“... gjøre fremskritt”, “vi lever faktisk i 2012!”) og alt gammeldags er dårlig (“primitive tanker”, “middelalderske holdninger”), og at kunnskap er et sikkert middel i kampen mot undertrykkelse og diktatur. Når sant skal sies var både Nazi- Tyskland og Sovjetunionen langt frempå når det gjaldt teknologi og ingeniørkunst, både for de praktiske bruksområdene og ren prestisje. Tyske forskere som etter krigen ble “snappet opp” av USA og Sovjet bidro enormt til romfartsteknologien, og det var faktisk Sovjet som sendte det første mennesket opp i rommet. Selvsagt, alt dette hadde sitt utgangspunkt i å lage stadig nye og mer ødeleggende våpen, men det er ikke til å stikke under en stol at mye teknikk utviklet til slike formål har også påvirket og til og med revolusjonert realfagenes sivile sider, ikke bare under den Kalde Krigen, men opp gjennom hele historien.

Når det gjelder samfunnsfagene var ikke akkurat Hitler og Stalin de som oppmuntret til en fri og fruktbar diskusjon, og den forskningen de støttet og lot komme til orde var stort sett selektiv tullevitenskap som de brukte til å “bevise” sine ideologier; altså politiske meninger kamuflert i en faglig språkdrakt. Men selv om tyranni med manglende demokrati og ytringsfrihet ofte settes i bås med “politisk korrekt” forskning og kunnskapsløshet, har det faktisk eksistert diktatorer som har latt seg styre av forskere og ikke omvendt. Tsar Peter den Store ledet kulturell revolusjon som gjorde Russland til en europeisk supermakt. Han så på Russland som en middelaldersk føydalstat og ansatte vesteuropeiske rådgivere for å importere opplysningstidens rasjonalisme. Hans reformer var så gjennomgripende at adelsmenn som ikke ville gi opp sine tradisjonelle skjegg og klær til fordel for den nye moten kunne vente seg kraftige bøter eller offentlig tvangsbarbering. Historien forteller at Marco Polo besøkte keiseren av Kina, hvilket ikke er feil. Men Kublai Khan var faktisk ikke kineser, men den fullt ut assimilerte sønnesønn av den mongolske erobreren Djengis Khan, og det var Kublai Khan selv som hadde fullført den påbegynte erobringen av Kina. Det klarte han nettopp fordi han tok i bruk kinesisk våpenteknologi som artilleri og beleiringsmaskiner. Kublai Khans historie om de mongolske erobrerne som beundret og tok til seg så mye av kinesisk kultur og samfunnsliv at de nesten kan regnes som bare nok et kinesisk dynasti, skulle senere gjenta seg med Qing-dynastiet. Augusto Pinochet var i utgangspunktet den minst ivrige av de fire lederne for det chilenske statskuppet i 1973, men tok til seg stadig mer makt i forsøket på å redde den chilenske økonomien ved hjelp av en gjeng Milton Friedman-inspirerte økonomer kalt the Chicago Boys . Dette førte til konflikter med den mer fascistiske general Gustavo Leigh som var en tilhenger av statlig styrt økonomi, hvilket Pinochet mente ikke var så forskjellig fra sosialismen de egentlig skulle bekjempe. Det endte med at Leigh ble presset ut av juntaen, og nå president Pinochet sto fritt til å innføre frie markeder. Han utpekte flere utdannede økonomer til viktige stillinger, og ga dem ganske frie tøyler: Milton Friedman forteller at den ene gangen han møtte Pinochet, var Pinochet mer interessert i å høre Friedmans meninger og anbefalinger enn å snakke om sine meninger og politikk. Chile opplevde en enorm økonomisk vekst Friedman kalte “det Chilenske Mirakelet”, som han også mente bidro til at Pinochet til sist måtte trekke seg og demokratiet gjeninnført. Flere av militærdiktaturets reformer har blitt opprettholdt og videreført av Chiles demokratiske regjeringer, inkludert de venstrevridde.

Det vil ikke si at alle som søker kunnskap for kunnskapens egen skyld er noen unyttige arrogante åndssnobber; man må tenke stort før man kan omsette det til praksis. Man vet aldri hvilke hypoteser som stemmer, hvilke ideer som lar seg gjennomføre eller hvilke konstruksjoner som holder før man gjør noe for å finne det ut. Tenk bare på alle slags mulige kombinasjoner av materialer og stoffer som har blitt prøvd og brukt som glødetråd i lyspærer opp gjennom tidene. Charles Goodyear strevde lenge med å lage en gummi som ikke smeltet i sommervarmen, men først da han i frustrasjon og skuffelse kastet sitt siste mislykkete eksperiment (en blanding av rågummi og sulfur) mot en varmeovn hvor blandingen ble liggende å steke, oppdaget han at slagget som ble igjen var nettopp den vulkaniserte gummien han lette etter. Å bli for fornøyd og selvsikker i det man allerede vet og har oppnådd er en farlig tankegangen som kan og har fått fatale konsekvenser. De gamle grekerne var ganske nær en industriell revolusjon blant annet takket være Heron av Alexandria som oppfant både dampmaskinen og vindkraft, men på grunn av tilgang til slaver og fokus på de “større sannheter” ble disse oppfinnelse ansett som ren gimmick og kun brukt til leketøy. Oppfinnelsenes fulle potensial ble realisert først over 1500 år senere, da industrialisering faktisk spilte en rolle i avskaffelsen av slaveriet. Som allerede vært inne på, Kina var kanskje oldtidens og middelalderens mest teknologisk avanserte sivilisasjon, og kinesiske opp-dagere og handelsreisende seilte langt nedover Afrika og skal etter sigende ha oppdaget både Amerika og Australia. Overbevist om sin overlegenhet og sitt forsprang var ikke kineserne særlig åpne for impulser utenfra, hvilket førte til en stagnasjon av innovasjon og en slutt på alle ekspedisjoner da man mente det ikke fantes noe av interesse utenfor Kina. Resultatet var at Kina ble kraftig forbigått på 1600-tallet og forble en bakevje frem til Maos død.

KIM-Magasinet: Pesach

noreply@blogger.com (Gjervan) — Mon, 30 Apr 2012 13:12:00 +0000

Det er lenge siden det har vært aktivitet her på bloggen, men i mellomtiden har jeg fått meg jobb. En jobb som går ut på å skrive ting for KIM-Magasinet, som faktisk blir publisert på internett her. Mitt første bidrag var i sist nummer (direktelenke til PDF-utgaven her) med temaet påske, hvor jeg skrev litt om den jødiske feiringen Pesach. Dette er den teksten som endte opp med å bli publisert:

Pesach

Selv om påsken slik vi kjenner
den er en kristen høytid er det
mange av tradisjonene vi forbinder
med feiringen som har førkristent
opphav. Det er fordi mye at
det som markeres er ganske
universelt, som våren, nytt liv og
gjenfødelse. Det er dog en annen
høytid fremfor noen den kristne
påsken er knyttet til, nemlig den
jødiske Pesach eller Passover. Selv
det norske ordet påske kommer
fra den hebraiske betegnelsen.

Bakgrunnen for jødenes
feiring er utfarten fra Egypt.
Moses hadde fått i oppgave av
Gud å befri israelittene, som ble
holdt som slaver av egypterne.
Da Farao nektet å frigi slavene
sine sendte Gud ti landeplager.
Disse landeplagene hadde en
dobbeltfunksjon; ikke bare
skulle det presse Farao til å la
israelittene dra, men også vise
at Gud var mektigere enn de
egyptiske gudene, da hver enkelt
plage angrep en bestemt gud, for
eksempel solguden Ra ved en tre
dager lang solformørkelse. Det
kan kanskje virke kynisk i våre
moderne øyne, men grunnen til at
Gud ”forherdet Faraos hjerte” var
faktisk å forhindre at israelittene
fikk dra før Gud fikk virkelig
demonstrert sine evner. Den
siste, viktigste og mest alvorlige
landeplagen var Dødsengelen
som slo i hjel samtlige av Egypts
førstefødte. Israelittene fikk
beskjed om at hver husholdning
skulle slakte et lam og smøre
blodet på dørstokken slik at
Dødsengelen kunne se at den
skulle la huset være i fred. Dette
er opprinnelsen til den engelske
betegnelsen Passover (pass over;
gå forbi/hoppe over). Etter dette
lot Farao endelig israelittene dra,
men han ombestemte seg og
sendte hæren etter israelittene.
Hæren tok igjen israelittene ved
Rødehavet, der vannet delte
seg slik at israelittene kunne
krysse gående på havbunnen.
Da egypterne fulgte etter klappet
havet sammen og druknet dem.

Kanskje viktigere enn
utfarten fra Egypt er det som
skjedde under ørkenvandringen.
Moses gikk opp på Sinaifjellet for
å snakke med Gud og kom ned
med Moseloven. Det ikoniske
bildet er av Moses som kommer
ned med de to steintavlene
med De Ti Bud, men Moseloven
inkluderer også omfattende regler
angående renslighet, mat og
drikke, hviledager, det praktiske
angående tilbedelsen av Gud, lov
og rett i den kommende israelske
staten og så videre. Selv om man
kan snakke om et jødisk folk og
en jødisk identitet helt tilbake
til Abraham, er det først med
Moses det vi ofte forbinder med
religionen jødedom dukker opp,
som regler for kosher mat og
viktigheten av shabbaten.

Det er ikke så overraskende
at dette også har en viss plass i
den kristne påskefeiringen. Det
Gamle Testamentet er en del av
den kristne bibelen på linje med
det Nye Testamentet, kristne
anser kristendommen som en
fortsettelse eller oppfyllelse av
jødedommen, og ikke minst; Jesus
var selv jødisk og hadde sitt liv og
virke blant jøder.

På samme som Moseloven
er sentral i jødedommen
er offeret Jesus gjorde det
viktigste i kristendommen,
og Pesach gjennomsyrer hele
Lidelseshistorien. Evangeliene
etter både Matteus og Lukas
presenterer Den Siste Nattverden
som måltidet man spiste
påskelammet, altså lammet man
ofret i tempelet hver Pesach etter
utfarten fra Egypt. Pontius Pilatus
slapp en fange fri i forbindelse
med høytiden. Korsfestelse
kunne ofte medføre flere dager
med lidelse, men det ble tatt
spesielle grep for at Jesus og de
to bandittene ved hans side skulle
være døde, tatt ned og gravlagt
så fort som mulig da det ikke
passet seg å ha dem hengende
over akkurat denne spesielle
shabbaten. Jesus kalles ofte for
Guds Lam, fordi Han ble ofret
for oss på samme måte som det
første påskelammet ble ofret for
å redde israelittenes førstefødte.
Grunnen til at datoen for den
kristne påsken varierer fra år til
år i vår solbaserte kalender er
fordi de første kristne syntes det
var greit holde orden ved å feire
sin påske samtidig som deres
jødiske naboer feiret Pesach, som
alltid starter den 15. i måneden
Nissan i den månebaserte
hebraiske kalenderen. Selv om
kirken har gått vekk fra denne
synkroniseringen, er det fremdeles
viktig at ukedagene stemmer,
slike at Skjærtorsdag alltid faller
på en torsdag og så videre. Det
ble utarbeidet en formel for å
bestemme når påsken var fra år
til år, og den formelen er basert
nettopp på månefasene.

Fra en sekulær synsvinkel
kan det påpekes at det er
usannsynlig at Pontius Pilatus
skulle respektere jødiske høytider
eller være motvillig til å henrette
Jesus. Andre kilder enn Bibelen
forteller om en mann som var
direkte ufin ovenfor jødenes tro,
i motsetning til andre romerske
embetsmenn som på tross av
en del ærlige misforståelser
respekterte jødenes monoteisme.
Pilatus underslo også penger fra
tempelet, og når alt dette førte
til opptøyer var han ikke så nøye
på om soldatene hans drepte
faktiske opprørere eller tilfeldige
forbipasserende. Det endte med
han ble avsatt og sendt til Roma
for å svare til keiseren, hvor han i
følge enkelte kilder ble halshugd
av keiser Nero.

I dag feires Pesach
fremdeles av jøder over hele
verden. Under hele høytiden er
det ikke lov til å spise eller eie
chametz, det vil si mat som er
laget av korn og som bruker mer
enn 18 minutter på å bli ferdig
etter å ha blitt tilsatt vann. Dette
er til minne om at israelittene
forlot Egypt i en slik hast at de
ikke hadde tid til å la brødet heve.
I stedet spises matzah, usyret
brød, altså brød som ikke er hevet.

Pesach starter med et
festmåltid som kalles seder. Ordet
seder betyr ”rekkefølge”, fordi
det er mye man skal i gjennom;
velsignelser, fortellingen om
utfarten om Egypt, og til og med
en jakt på matzo for å aktivisere
barna slik at de holder seg våkne
og får med seg hele sederen.
Når det fortelles om Egypts
landeplager skal alle fjerne en
dråpe vin fra glasset sitt for hver
landeplage, fordi man ikke skal
glede seg over egypternes lidelser.
Sederen avsluttes med en bønn at
neste år må det skje i Jerusalem,
altså at Messias må komme.

Kilder:
Bibelen
www.wikipedia.org
www.dmt.oslo.no
www.jewishencyclopedia.com

Declaration Day

noreply@blogger.com (Gjervan) — Mon, 04 Jul 2011 08:09:00 +0000

Siden det i dag er 4. juli, og siden jeg allerede har markert 1.-3. juli:

Jepp, mer patriotisme fra Iced Earth, fra samme patriotiske album som Gettysburg (1863).

Alan Dershowitz til NTNU

noreply@blogger.com (Gjervan) — Mon, 21 Mar 2011 22:36:00 +0000

Pressemelding fra hjemmesidene til Internasjonale Kristen Ambassade i Jerusalem:

Dershowitz til Norge

av Dag Øyvind Juliussen

Alan Dershowitz er professor i jus ved Harvard Law School, han er omtalt som en av verdens mest kjente forsvars advokater. Dershowitz var i sin tid rådgiver da FN resolusjon 242 ble forfattet. Han tok initiativet til opprop om nei til akademisk boikott av Israel, oppropet ble signert av 11 000 professorer og akademikere. Dershowitz har forfattet en rekke bøker om Midtøsten og er i dag en av de fremste forsvarerne for Israel på den globale arenaen. Han er hyppig i internasjonale medier det gjelder Israel og Midtøsten konflikten.

Nobel pris vinner Elie Wiesel har uttalt: ”Dersom det hadde vært noen få menn som Alan Dershowitz i 1930 og 1940 årene hadde muligens historien til de europeiske jødene sett annerledes ut.”

Dershowitz er invitert av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem som en hovedtaler til Oslo Symposium2011 24 og 25 mars. Vi regnet med at vår statsminister og utenriksminister ville være interesserte i å møte han, og inviterte til et frokostmøte. Dessverre har vi fått negative svar fra både Statsminister Stoltenberg og Utenriksminister Gahr Støre. Vi beklager dette fordi vi tror våre to toppolitikere, som har engasjert seg så sterkt i Midt-Østen konflikten, ville ha nytte og interesse av et møte med prof. Dershowitz.

Vi trodde at en professor ved Harvard Law School ville ha interesse for universitetene i Oslo, Trondheim og Bergen og tilbød dem en forelesning med Dershowitz med temaet Israel og internasjonal lov. Ingen av dem ønsket gjesteforlesning av Alan Dershowitz . Dekanus ved universitetet i Bergen ønsket ham imidlertid velkommen forutsatt at Dershowitz ikke snakket om konflikten i Midt-Østen.

Hos oss vekker det forundring at en kapasitet som Dershowitz blir avvist!

I kontrast til ovennevnte ønsker derimot studentene Dershowitz velkommen, følgende møter er planlagt: Mandag kveld i Bergen i regi av ELSA (European Law Student Association) og Jurisdisk Student Utvalg, tirsdag kveld i regi av Jusristforeningen og onsdag kveld på NTNU i student regi.

Foredraget med Alan Dershowitz i Trondheim vil bli holdt på Gløshaugen, i Sentralbygg 1 på auditorium s3. Datoen vil være onsdag 23. mars, klokkeslettet vil være 18:00. Foredragets tema vil være “Israel og internasjonal lov” – om Israel okkuperer palestinske områder ulovelig eller bryter FN-resolusjon 242 (som Dershowitz som nevnt i sin tid var rådgiver for)? Så er du interessert i å høre en person viden kjent for sitt forsvar av Israel, er det bare å møte opp og lær noe nytt den dagen og.

Valgdram

noreply@blogger.com (Gjervan) — Fri, 18 Mar 2011 19:27:00 +0000

Høyre har slått et slag for frihet, kapitalisme og individuell selvråderett, noe som kanskje var på sin plass etter *host* den andre greia. Denne gangen er det gjelder det spørmålet om hvorfor man ikke får kjøpt alkohol på visse dager, selv om det ikke er ordentlige helligdager som andre butikker må holde stengt for. Forslaget går konkret ut på å la Vinmonopolet holde åpent på nyttårsaften, påskeaften, pinseaften, juleaften… og selve overskriften: valgdagen. Ikke uventet går enkelte reaksjoner ut på at det kun er ren "brød-og-sirkus"-populisme for å redde seg etter DLD, komplett med vitser om at man må være full for å stemme Høyre. Selv fra folk som innrømmer at de egentlig er enige i selve forslaget. Det er faktisk litt skummelt at enkelte tilsynelatende ikke evner å ta DLD for DLD, og ‘Polets åpningstider for ‘Polets åpningstider, og si seg enig i hvor tullete dette fossilet av en lov er. For selv om man kanskje ikke synes forslaget er ytterligående nok, er det jo et skritt i retning generelt lengre åpningstider på ‘Polet, slutt på særregler for salg av øl i dagligvarebutikkene, og kanskje – bare kanskje – døgn- og/eller søndagsåpne butikker. Men la oss for øyeblikket se litt på det som gjorde overskriftene; salg av alkohol på valgdagen. Innsigelsene/vitsene går på drikking før man avgir stemme, men hva med etter, kan det hende at man virkelig trenger en drink da? Joda, man kan alltids handle på forhånd ,og utesteder har fremdeles lov til å selge alkohol på valgdagen (enda en grunn til at å stenge ‘Polet er total meningsløst), men jeg vet ikke om det fremdeles finnes så mange rolige “min-kone-forstår-meg-ikke”-stampuber.

… where everybody knows your name *dun-du-duuu* and they’re always glad you came …

La oss for eksempel si at du er FrP-velger. Ikke en FrPer eller FrP-sympatisør, men en antijihadist som pleier å stemme FrP på grunn av deres syn på islam. Vel, dessverre ikke islam som helhet, kun islamistisk ekstremisme. Det er kanskje det minste onde av partiene på Stortinget, men de ser ikke ut til å forstå – eller ønsker å forstå – den fundamentale trusselen fra islam. Kanskje det er at Siv Jensen gjerne kunne tenkt seg en muslim som sekretær. Kanskje Tybring-Gjedde egentlig bare skrev tøvete buzz-words. Eller kanskje du endelig har innsett at FrP ikke bare er en ad-hoc antijihadistisk valgliste, men et politisk parti med et omfattende partiprogram. Og i tillegg til å bry seg om mer enn islamiseringen, er de faktisk for noe så progressivt dekadent og unorsk som *GASP* kapitalisme (i hvertfall der det passer dem… og der det virkelig passer). Men hvem andre er det å stemme på? Norgespatriotene er lagt ned, Vigrid er de verste islamofile som er, og jo mindre man sier om Demokratene og Jan Simonsen, desto bedre. Så da blir vel FrP i år igjen, men ingen kan hindre deg i å roe ned med masse akevitt til svinekotelettene du har til middag. Bare fordi det ikke er noen gode antijihadistiske partier å stemme på, kan man fremdeles være antiislam i det daglige.

“Svinekoteletter skal gå greit, men må nok skuffe deg når det gjelder den drinken!” (Typisk progressivt dekadente og unorske avholdsreligioner)

En stereotyp er at kristne stemmer Krf på grunn av kristne verdier som det ufødte livs likeverd og beskyttelse (som man forøvrig ikke trenger å tro på noen overnaturlig sjel for å sympatisere med). Men i virkeligheten er det mange som mener KrF har sviktet det kristne grunnfjellet på sin jakt etter politisk korrekte velgere. Noen synes de ikke er harde nok i abortspørmålet (dog uten å selv blande altfor mye religion i det), andre synes KrF er altfor inkluderende når det gjelder homofile. At det i tillegg til KrF finnes Kristent Samlingsparti, Abortlista og den ikke-partiknyttede organisasjonen Kristenfolket, tyder på at de politisk kristne er like kresne og fraksjonerte som kristendommen som religion… eller sosialismen (~~uten~~ med sammenligning forøvrig). Hvorfor ikke heller ta kristendommen back-to-basics, la Jesu ord være en rettesnor for deg og ditt liv, og ikke samfunnet som helhet. Stem det som passer deg best, før du skynder deg til katakombene for å trøste deg med en… ikke det, nei? Hva med bønn? “Høy på Jesus” er vel ikke et uttrykk for å naske altervin? Eller spise svinekoteletter med sikhene?

A propo “back-to-basics”; er det bare meg som synes “kristen politikk” og alt pratet om “kristent samfunn” faktisk er ganske blasfemisk og ugudelig?

Du er medlem i SV; SV er partiet for deg. Du synes AP er litt for ivrige til å, vel, APe etter FrP i jakten på “gutta-på-gølve’”, og Rødt! er for små på ‘Tinget og for store i kjeften når det gjelder revolusjonsretorikk. Du er klar for fire nye år med rød-grønn… krig i Afghanistan? Kan det virkelig stemme at SV – ditt elskede fredelige SV – har sviktet deg og seg selv så totalt at de fortsetter i regjering og lar AP og SP drive med sitt angrep? Ta det med ro; det vil komme mange anledninger til protestere. På valgdagen kan du bare stemme på det partiet som tross alt ligger deg nærmest, og så pakke deg inn i lilla sjal og palestinaskjerf med en flaske rødvin.

Dette bringer oss tilbake til Høyre. Ikke fordi det er partiet i sentrum av begge sakene jeg brukte som utgangspunkt her, men på grunn av Høyres (anti-)ideologi; konservatismen. For der riktig det Jan Arild Snoen twitret; ingen partier er perfekte. Menneskeheten er ikke perfekt, verden er ikke perfekt, virkeligheten er ikke perfekt. Det er dette som er konservativisme, ikke den verdi-“konservative” og tradisjonsfetisjistiske statismen man finner blant de som mener Høyre ikke er konservative nok, eller den moderate “Gylne-Middelvei”-utopismen man faktisk finner en del av i Høyre (på den annen side; slagordet “Dyrk Imperfeksjonen” vinner neppe noe valg). Og uansett om man tror på en utopi eller ikke, innser man nok at man ikke kan forvandle verden med et trylleslag. Man må jobbe for det, skritt for skritt. Og gjør man ikke det, og fremdeles er for trasig til å stemme på det partiet man tross alt burde synes er best, kan jeg dessverre ikke anbefale noen drink for det… med unntak av en Cuba ~~Libre~~ Leaded. For hvis du ikke ønsker å bruke mer av livet ditt på å forbedre verden annet enn å forlange den perfekt, kommer du dessverre ikke til å få mye ut av det. Og ærlig talt; jeg vil da helst ha deg så langt unna meg som mulig for du oppdager at jeg ikke lever opp til et eller annet ideal.

Oppdatering kommer

noreply@blogger.com (Gjervan) — Mon, 31 Jan 2011 16:14:00 +0000

Min faste leser (hei Mamma!) har kanskje lagt merke til at jeg ikke har oppdatert på en god stund. Det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på og jobbet med innlegg; det har bare ikke blitt til jeg har publisert dem. Mitt nyttårsforsett blir da følgelig å faktisk få lagt ut innlegg, meninger og synspunkt. Nå er det riktignok slutten av januar, og dette innlegget er kun for å få til minst en oppdatering i løpet av måneden. But rest assured, jeg skal få oppdatert og lagt ut noen innlegg og bli flinkere til å kommentere saker mens de er aktuelle.

En del av nyttårsforsettet er forresten ganske likt Tycho sitt her, med unntak av at i junta-Chile, DOG FUCKS YOU!!

Ship of Hate

noreply@blogger.com (Gjervan) — Fri, 11 Jun 2010 17:21:00 +0000

Etter at Israel bordet FGMs konvoi med “nødhjelp” på vei mot Gaza har reaksjonene og fordømmelsene haglet fra den sedvanlige gjengen med jødehatere, bløthjerter, hyklere og “Gylne Middelvei”-hippier. At ni mennesker – ut av syv hundre mulige – mister livet blir hysterisk omtalt som en massakre er et kjent spor. At det denne gangen gjelder bording av skip i internasjonalt farvann har nå ført til at pirater er lagt til det allerede surrealistiske og merkelige galleriet av anti-israelsk symbolbruk.

Blue-blooded men, they fell from grace // Piranhas eating their own // They sacrificed at the altar of lies // So fate took its portentous course // What a shame! // In the Ballad of William Bibb

Man kan kanskje synes litt rart at det er så viktig å få sendt nødhjelp til Gaza av alle steder. Dog har det aldri vært lagt skjul på at håpet har vært å bli stoppet for å sverte Israel, ellers ville de latt Israel ta i mot lasten for en sjekk og deretter sendt det videre til Gaza. Og det påfølgende skipet MV Rachel Corrie (oppkalt etter “St. Pancake”) ville tatt hintet og snudd enten mot Ashdod eller Egypt som nettopp hadde åpnet sin grense mot Gaza (noe de norske aktivistene ikke hadde fått med seg, men tror de vet nok om til å skylde på Israel). Ja, FGM skriver beint frem at å hjelpe gazanerne uten å lage en masse bråk for Israel – slik Syria, Jordan, Egypt og Saudi-Arabia gjør – er å betale for okkupasjonen.

Henning Mankell har bare litt gjenstridige skjeggstubber, dangit! [bilde via Elder of Ziyon]

Nå var det ikke bare Israelhatende hippier blant fredsaktivistene, men også Israelhatere med et martyrønske, pluss en del som bare hatet Israel. Hamas-groupiene hevder tradisjon tro at det er rett å forsvare seg mot en ulovlig bording fra en terrorstat, at IDF startet og ønsket bare å drepe osv.. De vil ikke la seg overbevise tross filmklipp og lydopptak av opptakten og hendelsesforløpet og bilder av aktivister som ligger på lur og mishandler soldater de hadde klart å ta som gisler (med skryt attåt). Bilder i sistenevnte kategori ble faktisk “klippet” av Reuters, slik at detaljer som kniver og blodsøl forsvant. Et av disse bildene finnes faktisk på lenkede VG-artikkel, ironisk nok med en billedtekst som påpeker kniven. Selvsagt finnes det også en video av aktivister som påkaller minnet om Khaybar. Sikkert noe Palestinavennene vil avfeie som “arabisk retorikk” og ren symbolbruk. Akkuratt som at “jihad” ikke ~~nødvendigvis~~ betyr fysisk vold, eller anti-jihadistene som tar seg pompøse navn uten å levere. Du vet, de som kaller seg Gates of Vienna og Lionheart, men i stedet for å gjøre Jan III Sobieski- og Richard I-aktige ting foretrekker å runke utover tastaturet (Vlad Tepes får godkjent her, da “Tepes” betyr nettopp “staken” *boom-tish*). Nei, se heller på de blodtørstige ~~jød~~ israelerne med… med… hva er det egentlig IDF digger? Blodet av egyptiske barn (var det ikke egentlig bare “førstefødte”, uavhengig av alder?)? Massakren på 75 000 persiske adelsfolk etter at kongen ble forført av en skitten jødinne? Makkabeerne med deres ødeleggelse og skjending av olympiske helligdommer (hva mener du med at selevkiderne startet?)? Golgata (hvorfor kalles ikke italierne “Christ-Killers”?)? Nei…

Mot slutten av den første judeo-romerske krig forskanset 960 jødiske opprøre seg i kong Herodes’ borg Masada, hvor de heller begikk kollektivt selvmord enn å bli fanget og drept av romerne. I dag er festningen stedet IDF-soldater etter endt rekruttskole sverger “Masada skal ikke falle igjen”. [T-skjorte med motivet over kan kjøpes her]

I en konflikt mellom noen som hyller en proto-pogrom (med streif innom senere og større episoder) og noen som sverger ved the Judean People’s Front, burde det ikke være vanskelig å se hvem som er mest ute etter blod (HINT: ikke de som nettopp ble utsatt for en ufin Monty Python-referanse). Hadde israelerne virkelig vært de lystmorderiske piratene Hamas-groupiene prøver å innbille oss, ville konvoien blitt sprengt i filler uten noen tull om bording og inspeksjoner, noe de i følge Eric Posner uansett kunne gjort helt legalt. Andre argumenter at selv om bordingen var gjort korrekt, er selve blokaden ulovlig etter Genevakonvensjones artikkel 33, som forbyr kollektiv avstraffelse. En ting er at det i så fall forbyr all blokade, ikke bare Israels blokade av Gaza (som gjerne omtales som “ulovlig”, hvilket hinter om at det finnes “lovlige” blokader). En annen ting er at jeg er ganske sikker på det siktes på det å samle sammen sivilbefolkning i okkuperte/erobrete områder i fangeleirer, galger og lignende på pur eff, ikke nødvendige tiltak som dessverre har en naturlig/logisk konsekvens for lokalbefolkningen, som bombing og blokader. Jeg har også sett debattanter trekke frem artiklene 23 – om å slippe igjennom nødvendigheter som mat og medisiner, hvilket Israel er villige til mens Hamas nekter å ta i mot – og 55 – om okkupantens plikt til å dekke den okkuperte befolknings primære behov, men Israel okkuperer ikke Gaza. Og spar meg for BS om “de-facto” kontroll; hadde Israel virkelig kontrollert Gaza, hadde det ikke vært noe Hamas.

Noe jeg har lagt merke til etter denne hendelsen er at flere venner av Israel har rett og slett snudd om. Spesielt FrP var jo for eksempel ganske klar under den circa 155 ganger så blodige Cast Lead-operasjonen at de støttet Israel, selv om noen signal kunne anes allerede da; Siv Jensen som ved å påpeke at hun absolutt ikke støttet “overdreven militærbruk” spilte Israelhaternes spill ved å ta hensyn til den helt meningsløse forestillingen om “forholdsmessighet”, som blant Isralvenner ellers kun brukes sarkastisk, slik som banneret over (som jeg fant hos the Freedom Fighter’s Journal). Det hun sa var faktisk helt identisk med det flere “viktig-å-være-nyansert”-hippier mente. Leddestningene – og dermed også budskapet – var riktignok snudd om, men fremdeles litt for “nøytralt” for en anti-utopist som meg. I den siste tiden har forsvaret vært enda mer labert: i Dagsnytt 18 kunne Per Sandberg tydligvis ikke få insistert nok på at han (og FrP) var helt enige i at dette må få reaksjoner, uenigheten var kun om hva slags reaksjoner og SVs hykleri angående Burma. I Aktuelt presterte Morten Høglund å glemme sitt medlemskap i Israels Venner. Han korrigerte det riktignok i ettertid, men det endrer ikke at omtrent det eneste han bidro med var noe “dette var dumt og ser ikke bra ut for omverdenen” og ellers lot MIfF-leder Conrad Myrland alene argumentere mot de tre debattantene på Palestina-siden. Hvis enkelte FrPere føler seg truffet av det jeg nettopp skrev, vit jeg ikke akkurat er stolt av mitt eget parti i denne saken, men det er ikke Høyre som har fremstilt seg som støttespillere av Israel (og jeg skal ikke nekte for at det finnes gode folk i begge partiene).

All verdens akademika og “balansegang” til tross; DETTE er hva det handler om, SÅ ENKELT ER DET FAKTISK! Og ja; jeg vet hva slags type denne “kunstneren” er; nettopp derfor stoler jeg på ham.

Utover at to representanter fra den livsynsnøytrale organisasjonen Med Israel for Fred – nevnte Myrland og Jan Benjamin Rødner – har klart å snike seg inn til Dagsnytt 18-studioet, har den tydeligste støtten vært (suprise, suprise!) fra religiøst hold. I Debatten forteller Vebjørn Selbekk (redaktør, DagenMagazinet), Leif A. Wellerop (styreleder, Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem), Ervin Kohn (nestleder, Det Mosaiske Trossamfunn) og Hans Olav Syversen (Stortingsrepresentant for KrF) tydelig hvilken situasjon Israel er i, hva slags kynikere som sto bak konvoien, og omtaler tragedien som det den er; nettopp en tragedie, ikke bevisst “masse”drap. Av politiske partier er også KrF de som har reagert på konkrete små boikott-tiltak fra Forsvarsdepartementet og Transportarbeiderforbundet. Det er i Norge IDAG vi kan lese at sentrale Israelvenner oppforder: “Stå opp for Israel”. Jeg skal ikke si noe om hvorvidt ekte venner kritiserer hverandre når det trengs, men jeg vet at ekte venner forsvarer deg når resten av verden fordømmer deg for noe du rett og slett ikke hadde noe alternativ til. Derfor er det så viktig at venner av Israel stolt slår seg på brystet/neven i bordet og forklarer hvordan det henger sammen, i stedet for å jatte med på Hamas-groupienes og de “nyansertes” premisser og nøye oss med naivt pragmatiske og tildels selviske argumenter (selv om de stemmer). Å komme med “innrømmelser” for å unngå “skyttergravsdebatt” er naivt; hvorfor skulle jeg gidde å sette meg ned og synge “Barn av Regnbuen” med noen som støtter Hamas (omvendt; hvorfor skulle egentlig et medlem av Palkom gidde ditto med noen som støtter et “nazistisk apartheid”?)? Og jeg sier “støtter Hamas”; uansett hva man ellers mener så støtter man folkemorderiske intensjoner når man sier rett ut at Israel ikke skal få lov til å forsvare seg. Det hjelper ikke å komme sutrende og klynkende etterpå og hevde at man er for Gaza og Israel og fred og politikk og sånn når noen påpeker hva du egentlig støtter. Når lederen av ungdomsorganisasjonen til et regjeringsparti kan si omtrent rett ut at det må erklæres krig mot Israel og lar regelrett ZOG-konspiratoriske kommentarer stå uimotsagt, nytter det ikke å leke “medgjørelig” og “snill”. Det er viktig at venner av Israel står på sannheten ikke bare i denne saken, men herfra til evigheten (min unnskyldning for at dette innlegg er en uke eller noe for sent) eller til Israel rent teoretisk skulle bli et “nazistisk apartheid” (fat chance). Blir løgner spredt; korriger dem. Skal det boikottes; BUYkott tilbake (jeg for min del sitter nå på fem flasker Gamla Cabernet Sauvignon 2007; noen skaffer dadler og potetsalat så har vi picnic?). Det viktige er å ikke la Hamas vinne.

En sang om et annet skip på vei til “Palestina”, av et TYSK band. Tror du Palkom-medlemmer lyver om det? Palkom-medlemmer lyver om det!

Tegn Muhammed ‘10

noreply@blogger.com (Gjervan) — Fri, 21 May 2010 05:32:00 +0000

a.k.a. Hadde noen vært ute etter Lars Vilks fordi ‘kunsten’ hans suger hardt nok til å få en tennisball gjennom en hageslange – og kun derfor – ville jeg helhjertet blitt med på hatkampanjen!

[Tjueførste snek seg innpå meg mens jeg skrev. Jaja, bildet ble tegnet den tyvende]

Jaja, så ble det da tyvende mai, og tid for å støtte opp om ytringsfriheten til… ja, jeg vil helst gjøre det for ytringsfriheten alene, og hvis det absolutt skal knyttes til et navn foretrekker jeg å late som det er Kurt Westergaard. Grunnen er at jeg ikke deltok på den “jeg er Kurt Westergaard”-greia (selv om jeg allerede på det tidspunkt allerede var litt Westergaard); pluss at hans tegning gir i hvert fall en slags mening, i motsetning til Vilks skriblerier og homseporno som gir meg altfor sterke assosiasjoner til Piss Christ og lignende “sjokk-blasfemi” til å ta seriøst. Jeg er helt med på at ytringsfriheten er truet og greier, men når det gjelder Vilks… det er jo klart han skal ha lov til å ytre seg uten å bli forfulgt for det, men han er så jævli’ kjedelig og smakløs at jeg ikke kan hjelpe for at jeg finner en viss sadistisk glede i tanken på at får det han fortjener – en “fortjeneste” som her må forståes logisk og ikke moralskt. Jeg hadde det litt det samme med Otto Jespersen; det var ikke det at det var bare ufølsomt og slemt (det var) eller at han burde straffeforfølges for det (han burde ikke), men rett og slett så umorsomt og platt at noen burde gitt ham i hvert fall et lite hint lenge før dette. Et enkelt “finn frem karakterene dine igjen eller slutt å stjele skjermtid fra de faktisk morsomme” hadde holdt. Jespersen ville ikke hatt en Ari om man så hadde dyppet ham i sirup og kledd ham i marsipan; heller en Jespersen ville jeg hatt en… en… måke (de er en naturlig del av sommerens bilde, og man tenker ikke mye på dem, hverken med hat eller kjærlighet).

Westergaard: det ser i hvert fall ut som noe.

At jeg allikevel velger å hedre denne “høytiden” – som opprinnelig ble stiftet på grunn av South Park, men gjort aktuell av Vilks – er rett og slett at jeg har lyst til å vise hvordan det skal gjøres, ved å la meg inspirere av en nylig bortgått kunstner som faktisk er verdt å ta vare på. NB: jeg kan egentlig ikke tegne, så ikke forvent at det vil være anatomisk korrekt… eller anatomisk konsekvent.

Ja, det er Aisha til venstre, og ja; de står på en korsfarer (som kom 300 år senere, som igjen er 300 år eldre enn rustingsdesignet jeg brukte; jeg vet), en halshugd jøde, en paganistisk araber, en hest jeg inbiller meg tilhørte en mongol eller annet steppefolk, og de strekene skal forestille en knekt kinesisk hellebard.

En triumferende og mandig Muhammed… du tenker dette er litt vel positivt (selv om jeg regner med du heller finner denne forherligelsen av vold forekastelig og… vel, typisk islamsk). I forbindelse med min forrige Muhammed-tegning (som heller ikke var særlig frekk) hintet jeg om hvor kult det hadde vært å gjøre en Muhammed-tegning Barbarian-style. Og jeg bestemte meg da jeg fikk vite at fantasy-kunstneren fremfor noen – Frank Frazetta – endelig fikk fred tiende mai. Jeg mener fremdeles at noen som behersker denne stilarten burde lage et slikt portrett, uansett om det er seriøst eller ironisk ment. Kommer “tilslørt ansikt”-tradisjonen i veien, finnes det presedens da både Frazettas egen Death Dealer og maskoten Frazetta-inspirerte Ken Kelly skapte for power metal-bandet Manowar er litt “sjenerte” for å si det sånn.

… Er det en halvmåne han har i hånden..?

Via Kelly og platecovrene han lagde for flere band – inkludert Rainbow – kommer vi inn på den andre kunstneren som får meg til å utbryte “Hvorfor tok de ikke Vilks istedet?!”: 16. mai måtte dessverre Ronnie James Dio gi tapt for kreften. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så plagsomt mye og er slett ingen fan, kom det som et sjokk, da jeg trodde Dio var en av disse tilsynelatende udødelige rockedinosaurene. Både Lemmy og Ozzy Osbourne er jo ved ~~god~~ tålelig helse, og nesten nitti år gamle Christopher Lee har gått hen og blitt metalhead.

“You shed the blood of WHICH men, again?” . Men ingen grunn til bekymring; i motsetning til den jevne ~~korsfarer~~ anti-jihadist er disse gutta så mandige at de knuller damplokomotiv.

Hvis du gjetter på at dette er enda en opptakt til innlegget hvor jeg sier at til tider virker det som høyresiden i den såkalte “kulturkampen” er like store utopi-hippier og intellektuelle blow-hards som venstresiden, gi deg selv en kake. De helhetlige kulturene og andre forhold kommer jeg til da, men selv i kunsten virker det som anti-jihadistene egentlig bare har gitt opp. Ta for eksempel Saxon-låta jeg tok med i siste innlegg; komponistene mente kanskje ikke noe med det, men jeg kjenner mer macho kamplyst når jeg hører den enn når jeg hører nasjonal-romantikken Document serverer. Eller Christopher Lee-videoen jeg lenket til tidligere her; en metal-musical om Karl den Store, med tekstlinjer som “I shed the blood of Saxon men”. Det er jo tøft og mandigt. Så mandigt at det er ikke til å unngå at farfaren han – Karl Martell – har et innlegg med direktelink fra forsiden hos Gates of Vienna, men linjer som “I shed the blood of Musulmen”. Hmph, ikke det nei, er han som franker altfor “dago”? Jeg legger merke til at det finnes direkte link til et slikt innlegg om en tapper blond og blåøyd danske som kjempet med Karl Martell ved Poitiers… som vi ikke vet en dritt om, utover at han sloss ved Poitiers… og var dansk. Det peker jo… en viss retning. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om Fjordmannen, men ærlig talt; en Vigrider ville funnet seg noe litt kulere og mer norrønt som pseudonym. Hvor er Varg når vi trenger ham?

Hvis Muhammed var the Prophet of Doo\m/, betyr det at han tilba Christina Ricci? Denne anti-jihad symbolikken er så forvirrende.

Er det noen som skal ha ros – utover det at anti-jihadister så godt som alltid er trofaste venner av Israel (med enkelte ekle unntak) – er det Anti-Jihad Norge. På tross av hva jeg tidligere har skrevet, skal han/hun/de ha for å ha valgt et rett-frem og upretensiøst blogg- og brukernavn. Vedkommende har også en herlig antiutopisk holdning med upatriotiske tendenser (til tider litt i overkant pessimistisk etter min smak), og en godt mulig nødvendig – om for øyeblikket feilrettet – blodtørst (lurt å vinne krigen før vi begynner med oppgjøret?). Skal det pekes på en blemme derfra i kunst-og-kultur-sammenhengen, må det være omtalen av filmen El Cid. Godt mulig filmen ble laget i mindre PK tider, men da er det virkelig verdt å tenke over hvorfor de “innfødte”/lokale spanske muslimene ble fremstilt som “good guys”. Et bedre eksempel hadde vært en annen Heston-film; Khartoum, hvor fienden i tillegg er islamistiske fanatikere og ikke bare en utenlandsk erobringshær. I det hele tatt ville jeg blitt forbauset om ikke mange av konfliktene “vi” idealistiske og moderne mennesker liker å tenke som kulturkamp og sivilisasjonskrig i virkeligheten er rene maktkamper motivert av grådighet og ærgjerrighet (riktignok mellom kulturer og sivilisasjoner, uten at det er hovedgrunnen).

I denne Dio-låta er dragen en metafor for det moderne teknokratiet, men hvorfor ikke hijacke sangen og redefinere dragen om til venstrevridde akademikere i sine elfenbenstårn hvor de dyrker en lignende “vitenskapsfetisj”. Eller sanger fra Manowar, Iced Earth, Toby Keith, Charlie Daniels Band, Ray Stevens og andre veteran-musikere som skrev eller dedikerte sanger til 9/11 og krigen mot terror, eller bare la en gammel visesanger komme med sine fem cent. Det finnes faktisk en mellomting mellom det å ha en symbolbruk så gammel at den ikke så lett lar seg “direkte oversette” til nåtiden, og det å uhemmet hoppe på siste fad innen TV, film eller musikk. Spesiell ris går til 300, som havner i begge ytterpunktene.

TV2 trosser truslene…

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 28 Apr 2010 21:43:00 +0000

[… eller så er det bare at ingen ser på TV2 Zebra, og de vet det… seriøst, åssen ellers skal man kunne forklare at Sledge Hammer ikke er blitt folkehelt.]

Grunnen til at ingen reagerte da er at før 9/11 brydde ingen seg om muslimsk terrorisme… de drepte jo bare jøder…

Etter at Stone & Parker ikke våget å ikke direkte vise Muhammed i Profetens siste “opptreden” i South Park, og allikevel blitt “advart” for det, har pre-9/11 episoden Super Best Friends – hvor Muhammed dukker opp usensurert – blitt fjernet fra web-TVen til South Park Studios. Det fikk meg til å lure på om TV2 Zebra ville sende SBF når den tid kom i deres pågående og gjentagende reruns av South Park. Da episoden ble vist i går (27. april) på TV2 Zebra, begynte jeg å lure. En kjapp sjekk avslørte at den ble vist på plassen i serien den hører hjemme, så en subtil støtteerklæring er ikke eneste mulige forklaring. Alternativene er at programansvarlig enten: oppdaget at SBF sto for tur og bestemte seg for å ikke la seg true; ikke har oversikten fra episode til episode og SBF da automatisk glapp i gjennom en eventuell sensur; eller lot ikke oppstyret påvirke seg på hverken den ene eller andre måten, på fagspråket “ga faen”.

Å “gi faen” – på tross av sine assosiasjoner til egoisme – ikke et så galt prinsipp. Spesielt i en tid enhver og hans tante absolutt skal mene noe om islam, homofili, katolisisme, amerikansk innenrikspolitikk, noe som skjedde for 90 år siden, en relativt tam konflikt innerst i Middelhavet, Harald Eias Hjernevask og kjendisers sexliv, kan det å “gi faen” være en bedre vei mot toleranse og individuell frihet enn “blødende hjerter” og idealisme. Det vil jeg komme tilbake til senere i et mer gjennomtenkt og inngående innlegg; hovedpoenget her var bare å få oppdatert før neste måned, og jeg synes bare at det var så underholdende at SBF ble sendt akkurat nå. Imens kan dere sjekke ut en herlig blodharry fanvideo:

“WHO DARES BATTLE THE SARACEN?!”. Ihvertfall ikke pysene som tar navn etter beryktede fiender av islam… og så begynner å BLOGGE… om en FISK.

Bloggurat

noreply@blogger.com (Gjervan) — Thu, 03 Sep 2009 20:43:00 +0000

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

På denne dag – 3. september – for…

noreply@blogger.com (Gjervan) — Thu, 03 Sep 2009 20:37:00 +0000

… 1708 år siden: San Marino blir grunnlagt. Helt frem til i dag har det overlevd som selvstendig stat, mest fordi ingen har brydd seg.

… 749 år siden: Det mongolske imperiet erfarer sitt første definitive nederlag mot egyptiske mamelukkener ved Ain Jalut. At slaget sto innenfor grensene til dagens Israel burde gi et hint om hvor mektig det mongolske imperiet var.

… 363 år siden: James Graham – skotsk adelsmann og rojalistisk krigshelt – stikker av til Norge.

… 360 år siden: Oliver Cromwell når den irske byen Drogheda på sin yndlingsdato, hvilket burde love godt for ham. Irene er ikke uventet uenige.

… 359 år siden: Cromwell slår de rojalistiske skottene ledet av Lieutenant General David Leslie ved Dunbar.

… 358 år siden: Cromwell slår igjen skottene og rojalistene ved Worcester. Charles II tar endelig hintet og stikker av til Frankrike.

… 351 år siden: Cromwell dør, ironisk nok. Både på grunn av dødsdagen og Cromwells eget forhold til denne datoen, er den kjent som Cromwell Day.

… 343 år siden: The Royal Exchange brenner ned i “Bybrannen i London”. Ryktene om at bakeren Thomas Farriner var en protektorat-vennlig terrorist som startet brannen som en symbolsk protest mot gjeninnførelse av kongedømmet er hverken bekreftet, avkreftet eller eksisterende.

… for 226 år siden: USA og Storbritannia undertegner Parisavtalen og gjør formelt slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen.

… for 171 år siden: Slaven og senere slaverimotstander Frederick Douglass stikker av til New York.

… for 95 år siden: Fyrste William av Albania stikker av etter kun seks måneder som monark.

… 86 år siden: Mort Walker blir født. Hilarity ensues.

… for 70 år siden: Frankrike, Storbritannia, New Zealand og Australia erklærer Tyskland krig etter sistenevntes angrep på Polen. Forresten har navnene Drogheda og Dresden de to første bokstavene til felles, tolk det som du vil.

… for 62 år siden: Kjell Magne Bondevik – sterkt religiøst statsoverhode – blir født. Det kan umulig være en tilfeldighet.

… for 44 år siden: Carlos Irwin Estévez blir født. Det er neppe under det navnet du har hørt om ham.

… for 38 siden: Qatar blir en uavhengig stat. Det er fremdeles ingen som bryr seg.

… for 14 år siden: eBay lanseres.

… for 5 år siden: Gisseldramaet i Beslan tar slutt.

… for 1 år siden: Amerikansk rekordholder i “antall kampflyvninger mot Luftwaffe” dør. Hvit heks forhekser Cromwell Day i raseri over at noen kan feire en mann som indirekte drepte flere av datidens paganister ved å se bort fra “Witchfinder General” Matthew Hopkins sine bedrifter. At “Heksemester” Kevin Carlyon ikke har forstått det enkle faktum at Hopkins faktisk utnyttet det at alle autoriteter var altfor opptatt med borgerkrig til å bry seg om aktivitetene hans, er ikke så rart når man tenker på at selv andre wiccaer synes Carlyon er teit. Did anyone say “Curse of Cromwell”?

“Jeg er ikke antisemittisk, men…

noreply@blogger.com (Gjervan) — Mon, 31 Aug 2009 21:40:00 +0000

… støtter utryddelse av jødene!”

Etter at Aftonbladet trykket en artikkel av Donald Boström som anklaget det israelske forsvaret for å stjele organer fra døde palestinere, har den israelske regjeringen kommet med anklager om antisemittisme mot Sverige, med et ekstra stikk imot Norges feiring av Hamsun fra Avidgor Lieberman. Ikke uventet har det her hjemme ført til de vanlige utsagnene om at antizionisme ikke er det samme som antisemittisme og at å hyle opp om antisemittisme for hver minste kritikk vil til slutt hule ut begrepet og gjøre det meningsløst. Selv har jeg hørt så uendelig mye kritikk av Israel enten starte med eller bli etterfulgt av “det er ikke antisemittisk å kritisere Israel” uten at noen har nevnt jødehat – en gang har jeg til og med hørt det etter å ha snakket om antisemittisme uten å nevne Israel – at jeg synes det etterhvert begynner å like uthulet som “jeg er ikke rasist, men…” – hører man noe som starter med det vet man at det som kommer vil være rasistisk.

Og Marver lurer på hvorfor de kaller oss antisemitter? Tatt fra den nå stengte diskusjonen fra denne artikkelen (trykk på bildet for større versjon)

Selv om kanskje allerede har forstått at poenget med denne posten er å peke på den iboende antisemittismen i mye av kritikk av Israel, vil jeg gjøre det klart at jeg fremdeles anerkjenner et skille mellom “ekte jødehat” og anti-zionisme. Det er fordi det skumle med den moderne anti-zionismen er nettopp det at dens tilhengere ikke ser ut til å innse hva slags røtter og implikasjoner det har, og hvilke krefter det støtter med sine ord og handlinger. Ubevist antisemittisme, rett og slett.

Jeg skjønner nå hvorfor så mange ikke så forskjell på konkuransen dette bildet ble hentet fra og den iranske orginalen. Poe’s Law in action.

Saken som fikk ting til å koke denne gangen handler om jøder som drakk blodet fra små barn… OK, egentlig ikke, men en person – spesielt en kulturredaktør – burde klare å se parallellene, eller i det minste kjenne til de gamle ryktene. I stedet får vi den gamle visen om at Israel syter eller – på tross av at selve premisset i tillegg til å være konspiratorisk er motbevist og Boström selv innrømmer at han aldri har hatt bevis – mener at det burde settes i gang etterforskning, ofte med den begrunnelse at Israels krav om sensur er tegn på at noe må det være som får Israel til å reagere slik.

Noen må ha det inn med teskje.

Når det gjelder forsøket på sensur, er jeg enig i det Eirik “Kapitalismus” Løkke i at Israel – det eneste demokratiet i Midtøsten – burde være klar over at Sverige har fri presse og ikke kommer til å beklage det. Nettopp av den grunn spurte ikke Benjamin Netanyahu etter “an apology, we're asking for their condemnation,”. Med andre ord; Netanyahu sa aldri “vi krever at dere straffeforfølger Aftonbladets redaksjon”, men “siden dere faktisk har fri presse, betyr det at dere ikke er enige i det tullet Aftonbladet trykte, ikke sant?”. Men selv noe så enkelt som dette mener Sveriges utenriksminister Carl Bildt er å gå på akkord med ytringsfriheten – på tross av helt andre holdninger under karikaturstriden – og serverer standard hult vås om at den svenske regjeringen er veldig mot jødehat, Israel, politikk, religion og sånt. Sveriges ambassadør i Tel Aviv som ikke var snau med å gi israelerne det de ønsket fikk ganske kjapt fjernet sitt brev fra ambassadens hjemmesider, mens Sveriges justiskansler mener Israels forespørsel er godt innenfor svensk lov. Dette burde være nok til å vise at konflikten ikke dreier seg om et prinsippfast Sverige versus et Israel med urimelige krav. At en klok og fornuftig kar som Løkke avfeier denne saken som nettopp det – han omtaler for eksempel selve blod-anklagen kun som “noe den israelske regjering ikke liker” – gjør ham til et interresant tilfelle jeg vil komme tilbake senere.

Aksel skjønner tydligvis ikke at Aftonbladet like gjerne kunne anklaget jødene for å drepe Jesus.

Jeg må riktignok innrømme at det virker som det er å dra inn den norske feiringen av Hamsun som Løkke virkelig synes er syt fra Israel, en oppfatning han deler med mer overbeviste Israelvenner som Aksel “frydonomics” Fridstrøm og Halvor Sevatdal. På overflaten kan det virke greit; “ja, den store forfatteren vår hadde dessverre noen negative sider, get over it!”, men hvis man tenker litt kommer man nok på at for jøder var nazister mer en noen som tilfeldigvis var på feil side under krigen. Og ja, jeg mener “tilfeldigvis”; her argumenteres det for at Max Manus ville sloss på tysk side hadde bare britene vært litt tidligere ute, og det burde være hevet over enhver tvil at det i hvert fall hadde stemt i tilfellet Erik Gjems-Onstad (Gunnar “Kjartan” Sønsteby virker dog som en rimelig overbevist anti-nazist). Hamsun og Vidkun Quisling huskes som svikere på tross av at termen “nazist” betyr at man kanskje er litt vel mye begeistret for landet sitt. De få nordmenn som er motstandere av Hamsun-hyllester tar et aktivt anti-nazistisk synspunkt, ikke et nasjonalistisk et, og – ærlig talt – å hjelpe Ukraina i hungersnød og å være Senterpartiets største (og eneste) forsvarminister må da være bedre enn å vinne en litteraturpris. For Norge ville ikke det Tredje Rikets eventuelle seier være noen stor ulykke sammenlignet med skjebnen til nettopp jødene; for jødene betydde nazismen død, utslettelse og utryddelse. Og selv om det vi vil omtale som nasjonal-sosialisme kanskje er så godt som død og begravet, har den intenderte, bevisste antisemittismen overlevd nazismen, slik den er eldre enn nazismen.

Nettopp derfor er det ikke rart at jøder – i hvert fall ikke-norske jøder – kan få ekle assossiasjoner av feiring av en nazist, spesielt med tanke på at Israel er omgitt av naboer som gjerne har som uttalt mål å utslette Israel. Ikke sjeldent kan man lese kommentarer som “jødene tror at på grunn av Holocaust er de fritatt for kritikk”, som forbindelse med at Avidgor Lieberman har sagt at bildet over skulle henges opp i alle israelske ambassader. Israel kan riktignok sies å bruke Holocaust aktivt; ikke for sympati, men som empiri. Når vi her i Europa hører “jo-ho, vi har lov til det så, fordi dere prøvde å utrydde oss, slemminger,” burde vi kanskje heller oppfatte “vel, husker dere da dere prøvde å utrydde oss, og før det da dere bare var generellt ugreie, og før det da dere torturerte oss for å finne ut om vi var ærlige om religionen vår, og før det da dere tvangskonverte oss til å begynne med, og før det da dere jaget oss vekk, og før det da dere anklaget oss for å drepe og spise barn, og før det da dere puttet oss i gettoer? Jo, du forstår at de nye naboene våre har lissom overtatt den greia”. Og her kommer vi virkelig inn på hvorfor kritikk av Israel kan ha en antisemittisk effekt, selv om det ikke er intendert slik; når man rett og slett sier at Israel ikke skal forsvare seg, er det selvsagt at man støtter Israels fiender. Og ikke kom her å si “selvsagt har Israel rett til å forsvare seg, men måten de gjør det på er uakseptabel/de må være proposjonale”; en ting er at man allerede har forlatt den virkeligheten med mindre man kan konkretisere hva som ville vært akseptabelt eller hva man mener med proposjonalt. En annen ting er at Israel er så tilbakeholdne at det er latterlig. Under Cast Lead døde 1 300 gazanere ut av 1,4 millioner innbyggere på Gaza-stripen, ved Dresden døde det 25 000 – 35 000 ut av 642 000 innbyggere pluss opptil 200 000 flyktninger. La oss for enkelhets skyld si at tallene er 1 500 av 1,5 millioner og 30 000 av 750 000. Bare i rene tall var altså Dresden 20 ganger verre. Regner vi med at det var dobbelt så mange i Gaza, er vi oppe i 40 ganger så ille. Og Cast Lead var spredt utover tre uker, skjedde Dresden på tre dager. Selv om debatten fremdeles går om hvorvidt Dresden var nødvendig eller en krigsforbrytelse, er å omtale det som folkemord forbeholdt holocaust-benektere. Den “åpenbare grusomheten” på Gaza derimot skal liksom bevise at jødene ikke har lært noe av Holocaust og nå driver de selv med folkemord. Hvis dette skal forestille folkemord, må jeg si meg enig; jødene har ikke lært noe av Holocaust. Med slike evner i dreping er det ikke rart Jesus kom tilbake etter tre dager.

Dette kartet beviser Israels Lebensrum-politikk på samme måte som dette beviser at polske provokasjoner startet WWII.

Som dere ser gjelder det visst forskjellige regler for jøder. Storbritannia kan øyensynlig blande seg inn i saker på kontinentet og bli anerkjent for å ha bekjempet et ondskapsfullt regime. Israel kan knapt forsvare seg selv uten å bli sammenlignet med det samme regimet. Bygge mur for å stanse selvmordsbombere? Det er ~~apaltheid~~ apartheid. Derfor skal Israel boikottes. Israel skal boikottes økonomisk, kulturelt, akademisk og diplomatisk, mens det skal investeres i Turkmenistan, vi klarte ikke engang å holde kongen borte fra OL i Beijing og Jonas Gahr-Støre deltok på Durban II. Norge gir u-hjelp til palestinerne vi ikke kan være helt sikker på hva går til, men frivillig sektor rettet mot Israel blir forsøkt kvelt. Egypt holder grensen mot Gaza like stengt som Israel, men det er påfallende stille angående det. Bloggen Norway, Israel and the Jews er full av eksempler på at det tydligvis er andre regler som gjelder for Israel og jødene.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner det jødiske folk er den jødiske religionen. At den da blir flittig brukt i kritikk av Israel burde være signal nok om at hvis det ikke er regelrett jødehat ute å går, i hvert fall [ubeviste?] undertoner av det og en god del fordommer og ignoranser. For eksempel hører jeg ofte at “de tror de har rett på landet bare på grunn av den boken deres”. Vel, en ting er at de orginale zionistene var ganske så sekulære av seg, dagens Israel er også ganske sekulært sammenlignet med sine naboer. Israelere som faktisk bruker religion som begrunnelse for ekspansjon er et mindretall ekstremt religiøse settlere, som for alt jeg vet kan være et mindretall sammenlignet med de sekulære ekstremt nasjonalistiske settlerne. Uttrykket “øye for øye, tann for tann” blir brukt med en sarkastisk vri som “moar liek ten eyes for an eye, amirite?” for å spille på det totalt meningsløse argumentet om proposjonalitet. I tillegg til at det ikke er en selvfølge at den svake part alltid har rett, er uttrykket tatt ut fra sammenhengen; det handler absolutt ikke om hevn, men om erstatningsrett. Uttrykket “Guds utvalgte folk” blir hevdet å være grunnen til jødisk arroganse og rasisme, på tross av 613 bevis på at det faktisk betyr at Gud setter ekstra strenge krav til jødene. Toppen av anti-judaisme er det – ikke uventet – Jostein Gaarder som står for (selv om han har gjort seg skyldig i samtlige andre og); i sin beryktede kronikk skrev han at fariseerne drev sionistisk terror og perverterte sin egen religion ved å – hold deg fast nå – faktisk holde på den på tross av en tilfeldig snekker som snakket om kjærlighet og ble guddom i en ny religion. Selv Ann Coulter klarte å holde begrepene “jødedom” og “kristendom” rett i munnen da hun snakket om å “prefeksjonere” jødene.

Inspirert av Tankekorset har jeg og bestemt meg for å legge til en sang i hvert innlegg. I motsetning til ham har jeg – påvirket av diverse “emosjonelle” blogger – ment det som et slags tematisk soundtrack.

Hva kalles det når man sover for lite, drikker for lite kaffe, røyker for mye, hører på for mange foredrag, møter hyggelige internasjonale gjester og driter seg ut med et dårlig innøvd sangnummer foran Heidi Nordby Lunde og Frank Aarebrot?

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 22 Jul 2009 07:19:00 +0000

[Svar: Europeisk Ungdoms sommerleir 2009]

Jepp, da har den tiden av sommeren igjen kommet og gått. I år gikk turen til Tvedestrand, Aust-Agder og Risøy Folkehøgskole. Med en gang vi kom frem fikk vi den gode nyheten om at det islandske Alltinget hadde vedtatt å sende EU-søknad, som kan føre til islandsk EU-medlemskap, som igjen kan føre til et såkalt “Islandsug” for Norges del. En annen milepæl som kan nevnes er at det forferdelige regnværet vi opplevde i løpet av leiren var det kraftigste i omerådet siden målingene startet.

Lenger ut i programmet sto det skoleringer og foredrag med bla. Paal Frisvold (pep-talk fra nyvalgt leder i Europabevegelsen), Boye Bjerkholt (om sin jobb i Europaparlamentet), Jonas Stein Eilertsen og Ingrid Øyvann (om sine opplevelser da de var i Frankrike og drev valgkamp for Eva Joly), Christer Gulbrandsen (debattskolering), Fredrik Mellem (om APs Europapolitikk), Heidi Nordby Lunde (om bruk av sosiale medier i politiske kampanjer) og selveste Frank Aarebrot (om… tja, det meste egentlig… det gjorde meg litt varm om hjertet å høre ham snakke om hvor viktig slaget ved Wien i 1683 var og beklaget seg over at så få vet om det).

Nytt og spennende for dette året var det internasjonale innslaget. Hvor det tidligere har vært en enkelt delegasjon fra kontinentet et sted som gjerne hadde et foredrag om EU-kampen i sine hjemland, var det i år flere “ekte” europeere som deltok på sommerleiren som… ja, nettopp; deltagere. Det ga gode muligheter for å få høre utlendinger synes om Norge, utveksle reise- og turisttips, utforske språklige finurligheter og knytte vennskapsbånd på tvers av landegrensene.

I stedet for fjorårets Idol *grøsse* var leirens sangkonkurranse i år atter kjent under sitt riktige navn; Eurovision Song Contest. For den fulgte jeg opp fra i fjor med anti-krigsvisen Ballad of the Soldier’s Wife av Brecht/Weill og flørting med dommerpanelet (som pussig nok funket bedre enn å true dem på livet). Andre tradisjoner som ble fulgt opp var boy-coverbandet som i år slo til med Backstreet Boys-låten I Want it That Way og selvsagt er Tore Tang en standard ved slike arrangementer. Av de mer orginale innslagene fant vi to unge menn gode spørsmål til Åslaug Haga og en duett mellom organisasjonens to nestledere. Vår kroatiske gjest stjal showet med sexy soul og intelligent tekst, og ikke uventet endte opp som vinner av denne harde konkuransen.

Denne videoen har forøvrig ingenting med sommerleiren å gjøre, utover at jeg kunne finne bare denne ene innspillingen av JEF-hymnen Europe United; sangen vi sang rundt leirbålet.

Gratulerer med 17. mai

noreply@blogger.com (Gjervan) — Sun, 17 May 2009 06:15:00 +0000

17. mai 1992 ble homoseksualitet fjernet fra WHOs liste International Classification of Diseases, noe som fremdeles feires denne dag som International Day Against Homophobia med flagg og tog i et stort felleskap hvor ingen diskrimineres… i hvert fall ikke på seksuelt grunnlag. Spesielt barna er i sentrum i vår lokale feireing av IDAHo, for at de skal lære at homofili ikke er en sykdom. Det er nok heller ikke tilfeldig at Melodi Grand Prix legges så tett opp til IDAHo.

Men det er viktig å være klar over at IDAHo ikke er en dag å vise stolthet over sin legning, men en dag til å bekjempe homofobi på; et problem i største grad fremdeles finnes. Debatten om kunstig befruktning har utviklet seg til påstander om at homofile ikke er like gode omsorgspersoner som heterofile i stedet for å fokusere på det viktige¹. Noen har til og med gått så langt som å hevde at homofile ønsker seg barn for å forgripe seg på dem (de er sikkert hysteriske over barnetogene). De glemmer selvsagt helt at homofile menn foretrekker ordentlige manne-menn, og at den lille gruppen med ekle menn som liker feminime uutviklede smågutter (også kjent som NAMBLA) er absolutt ikke homofile. Fred Phelps får fremdeles gå fritt omking å spre hatet sitt (bortsett fra i Storbritannia da). To abrahamittiske grupper med avikende-men-positive syn på Jesus har begge avikende-men-negative syn på homofile. Robert Mugabe er fremdeles litt sår over en viss “bekreftet ungkar”² som en gang erobret landet Mugabe nå kontrollerer. Og russisk politi slo ned på en homseparade arrangert i forbindelse med nettopp MGP³.

Så kampen er langt fra over. Bruk dagen og gjerne resten av året på å vise at slik intoleranse ikke aksepteres. Veiv det røde,hvite og blå ~~regnbue~~korsflagget; friheten og likeverdets symbol. Se på High School Musical, Hannah Montana og annet møl på Disney Channel. Gå på musikalsk teater og gled deg over fabelaktige Alexander Rybak. Pek på statistikk om analsex og latterligjør troen på at AIDS utelukkende rammer homofile. Men for Oscar Wildes skyld; gjør noe!

¹) Vi er vel mange nok som det er, og en god del barn som allerede er født mangler foreldre.

²) At Cecil Rhodes var homofil er ikke akkurat bevist, men kom ann; han aviste en PPP [Philosemitisk Polsk Prinsesse]. Hvor mange flere bevis trenger man egentlig?

³) Rart de ikke foretok en razzia inne på selve Olimpiysky etterpå.

Nå tuller jeg fælt, ikke sant? Det er da ikke IDAHo hele Norge går mann av huse for å flagge og feire i dag…… det er bursdagen til Dennis Hopper…

Change; fade to brown!

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 21 Jan 2009 19:12:00 +0000

Etter seieren over John McCain 4. november har nå den første offisielt (det med Warren G. Harding var visstnok bare rykter) svarte amerikanske president endelig tiltrådd. Endelig har han gjort slutt på de to og en halv månedene for lenge med president Georg Dubay Busk. Endelig får vi svar på spørsmålet vi alle har lurt på siden 1972: kan vi kalle det "the White House" når det bor en afro-amerikaner¹ der? YES, WE CAN!

Nå har han riktignok lovet oss forandring, og om han ikke maler bygningen svart må han i hvertfall oppheve røykeforbudet som ble innført av daværende First Lady Hillary Clinton, uansett om han kutter ut røyken eller ikke. Ellers blir det nok pent lite 'change'; dvs. 'change' er det jo hvert åttende år over der (hvis en ser bort i fra Jimmy "One-Term" Carter) da en president kan sitte i max to ganger fire år hver, men på tross av en enorm karisma ser jeg ikke hvordan noen skulle vinne støtten til et helt kontinent (som hverken hadde stemmerett i det aktuelle valget uansett eller kommer til å bli påvirket av hans innenrikspolitikk i nevneverdig grad) bare på å påpeke at dette vil bli hans første periode som president. Partisk media kunne kanskje forklart noe, men både europeisk og amerikansk media har da holdt seg heeelt nøytrale... ikke sant?

For det er nemlig slik at USA ligger til høyre for Norge; Obama som ligger til venstre innenfor mainstreamen i USA vil i norsk politikk kunne plasseres hos FrP eller forbi (forsåvidt over hele spekteret eller utover begge endene, avhengig av sak). Obama er ikke den rød-grønne frelseren de urbane, venstrevridde og idealistiske har ventet på, ei heller Jesus som skal stifte sitt Tusenårsrike. Det kommer neppe noen helt nye takter fra over dammen, dog tviler jeg ikke på at han vil bli en bedre president enn Bush og er nok ikke Antikrist eller Nyarlathotep heller.

"Endelig en president som ikke har KRIG som første-prioritet" er et utsagn jeg synes virker representativt for manges håp om at Obama tok over etter Bush i stedet for McCain. Riktignok er krig er krig såpass alvorlig at det burde burde være førsteprioritet når man "arver" en - uansett hvor mye man er mot den - slik Obama nå har gjort, selv om jeg er sikker på at Obama er fullstendig klar over det og vil handle deretter. Det folk som f.eks. den personen som kom med overnevnte sitat ikke ser ut til å være klar over er at Obama har faktisk snakket om å gå inn i Pakistan (noe selv Bush ikke våget), de såkalte "dialogene" kan jo like være en mulighet til å true røverstater med krig som det kan være forsøk på fredelig løsning på deres betingelser, og Obama skal jo øke innsatsen i Afghanistan. Grunnen til at McCain var den som snakket mest om the War on Terror virker på meg som var fordi han hadde langsiktige planer og strategier, mens Obama virker som kanskje har lest litt for mye i Conan-samlingen sin. At Obama vil forbedre forholdet mellom USA og deres [tidligere] allierte i Europa anser jeg som en selvoppfyllende spådom, da vi åndsnobbete Gucci-sosialistiske europeere selvsagt er begeistret over at Obama vant.

I denne reklamesnutten fra the Great Schlep forteller Sarah ~~Palin~~ Silverman² at Obama vil være bra for Israel allerede før Rahm Emanuel kom inn i bildet. Om det vil bli forandringer i det tette forholdet mellom USA og Israel med Obama som president er noe mange har lurt på, noe jeg tror skyldes en kombinasjon av nysgjerrighet på hva "change" konkret innebar og at å støtte Israel ikke passer helt inn i fredsfyrstefantasiene. Skal man dømme etter diverse blogger og kommentarfeltet på Dagbladet.no så sitter folk med det inntrykk at amerikansk støtte til Israel kommer helst fra kristen-sionister og neo-cons i i det Republikanske partiet, men glemmer helt at de fleste jøder stemmer demokratisk og presidentene fra det partiet har tradisjonelt vært de mest Israelvennlige. At Obama ikke kommer til å bringe noen særlige forandringer på det området har vi allerede sett gjennom en utnevnelse av en stabsjef som utløste en liten freudiansk glipp hos Kåre Willoch (at Israel Emanuel er jødisk er ikke så ille; han kunne vært baptist) som noen strengt tatt burde reagert på før Mona Levin overdrev så forferdelig at glippen druknet i anklagene. Det diskuteres opp og ned om hvor sionistisk Emanuel er, hva slags påvirkningskraft han som stabsjef vil ha og om Obama - slik Levin anklaget Willoch for å mene - bare er en marionett for ZOG, representert ved Emanuel. I lys av at Obama er den første amerikanske president[kandidat]en noensinne som har uttalt at han mener Jerusalem må forbli udelt israelsk hovedstad, regner Hamas som en terrororganisjasjon han ikke ønsker noen dialog med og har sagt han ville gjort hva som helst for å beskytte barna sine hvis det var hans hus Hamas skjøt på og forventer at Israel gjør det samme, virker det litt menigsløst - om ikke ignorant eller benektende for at det finnes feil med vår rød-grønne Messias - å diskutere Emanuels rolle opp i alt dette. Hvis en ikke er særlig begeistreten over støtten Israel får fra USA, innrøm i hvert fall at problemet ikke er jøden på toppen i staben, men mulatten i the Oval Office.

Høyst subjektivt kan jeg forresten nevne at tendensen til å være store Obama-fans er høyt på brekningskalaen over (for meg) merkeligheter og irrasjonalliteter fra Palestinasupporterne³; rett under sammenligninger med Holocaust og Apartheid ("det er ikke nødvendigvis antisemittisk å trivialisere Holocaust"?) og et stykke over å videreformidle meninger fra Neturei Karta (i likhet med Hamas motstandere av Israels eksistens på rent religiøst grunnlag, men er for ~~jødiske~~ gnipne til å selv drepe palestinske barn til å slå politisk mynt på, så de gjenbruker de levende skjoldene til Hamas; KULER KOSTER!)

Jeg vet denne tegningen er selvironisk harselas over PRO-sionisme, men den passet så bra inn i sammenhengen.

Men-men, jeg ønsker Obama lykke til, og selv om jeg er litt nøktern med håp om "change", tror jeg det kan skje noen forbedringer de neste 4-8 årene.

Til og med Bush gleder seg:

Black president ist krieg!

¹) Jeg harselerer en del med Obamas "negroisme", men i motsetning til de fleste andre svarte amerikanere synes jeg han faktisk har rett til å kalle seg afro-.

²) De har samme fornavn, de er begge ganske pene og har sterke tilknytninger til sine religioner, og av forskjellige grunner får de en til å le og stemme på Obama; så de er lette å forveksle.

³) Jeg regner selvsagt ikke med fysisk vold og regelrett antisemittisme, da jeg mener det har ingenting - og er på et skremmende vis logisk sammenlignet - med standard Palestinasupport/Israelshat.

Raketter over Gaza

noreply@blogger.com (Gjervan) — Sat, 03 Jan 2009 19:39:00 +0000

Rett før jul smalt det igjen i Midtøsten, da det ble slutt på en seks-måneders våpenhvile mellom Israel og Hamas over Gazastripen. Her i Israel-hatende Norge (det eneste landet i vesten som anerkjenner og ønsker dialog med ekstremistene i Hamas) reises det krav om total boikott av og diplomatisk brudd med Israel, på tross av at Hamas slo til først. Med 'Israel-hat' mener jeg selvsagt irrasjonell og ensidig fordømmelse av staten Israel nærmere i slekt med anti-amerikanisme og frankofobia enn den rasistiske anti-semittismen. Ikke at regelrett anti-semittisme¹ ikke dukker opp, som oppfatningen av at alle jøder - og kun jøder - støtter Israel, som vist hos Sondre Olsen² og her ("Post #5" av Leif Skrive Fnord, smakfullt kombinert med god gammel ZOG-paranoia). Til og med Kåre Willoch har gått i den fellen, og dermed redusert listen over gentile Israel-kritikere som ikke er jødehatere til den iranske presidenten Ahmadinejad (pussig nok også en av få Holocaust-benektere som ikke er jødehater).

Iran har kanskje ingen homofile, men en del bi-nysgjerrige

En del sier de ikke støtter Hamas' metoder og mål om å totalt utslette Israel, men legger allikevel hovedansvaret på Israel i den tro at Israel er et stort stygt nazi-apartheid. Jeg tror jeg har gjennomgått den teorien grundig allerede, men kan gjenta hovedpoengene; muren er til for beskyttelse og det er Hamas som dreper palestinske sivile ved å bruke de som levende skjold, da de bryr seg mindre om sin egen befolkning en sitt eget hat mot Israel. Israel har faktisk prøvd å komme palestinerne i møte ved å tvangsevakuere de jødiske bosetterne fra Gazastripen, uten at Hamas gav opp sitt mål om å utslette Israel eller at Palestina-supporterne skjønte at Israel kan være villige til å åpne grensen så snart de føler seg trygge; hvis man virkelig ikke støtter Hamas, hvorfor ikke rette fokus på dem og la Israel komme etter når/hvis Hamas gir etter? Et annet krav er at Israel skal trekke seg tilbake til grensene fra 1967, uten at de grensene førte til fred den gang.

Andre derimot mener staten Israel ikke har noen som helst rett til eksistens og mener landet burde gis tilbake til de som jødene hadde stjålet det i fra, med hvilket jeg antar de mener britene. At britene aldri burde trukket seg ut er egentlig ikke en så dårlig tanke, da Messias ennå ikke har gitt seg til kjenne og det kunne forhindret mye av dagens situasjon, både i Midtøsten og andre steder.

Det mases om at Israels reaksjoner er uproposjonale, da de har flere og bedre våpen og det går med flere liv på palestinsk enn israelsk side (dog opplyser selv Hamas at det omkommer en mindre andel sivile palestinere enn man skulle tro forholdene ville føre til). De glemmer helt at i kamp gjelder ikke like for like, men å bruke alt i sin makt (med unntak av atomvåpen og folkemord) for å så kjapt og smertefritt som mulig for å oppnå det aktuelle målet - i dette tilfellet å uskadeligjøre Hamas. Å fortsette bomberegnet er riktignok ineffektivt og skadelig for sivilbefolkningen, men Israel har nå gått inn med bakkestyrker.

¹) Og selv om det finnes flere semittiske folkeslag; 'anti-semittisme' betyr nå en gang 'jødehat', men jeg kan gjerne heller bruke det ordet hvis du foretrekker det.

²) Vel, Olsen er jo kristen, så... Jødedom 1.5? Og når vi var så vidt inne på semitt-begrepet; Jødedom 2.0?

Mine julesanger (last.fm)

noreply@blogger.com (Gjervan) — Tue, 23 Dec 2008 01:25:00 +0000

Jeg har skrevet litt om spillelisten min med julesanger hos last.fm.

Jeg legger også merke til at RU på sine sider kommer med en del... eh, interessanne juleråd. Heldigvis gir Maalmannen oss politisk ukorrekte gavetips, og etter musikkforslag som bekrefter en del mistanker, gir han oss en lenk til Israeli Army Surplus Store.

Meg vil ha <3

Israel er som Nazi-Tyskland hvis...

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 12 Nov 2008 03:36:00 +0000

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har nylig utgitt boken Å gjøre en forskjell - refleksjoner fra en norsk utenriksminster hvor han indirekte sammenligner situasjonen for palestinske butikkeiere i byen Hebron med den beryktede Krystallnatten. Det har vakt reaksjoner og anklager om anti-semittisme. På tross av at Støres beskrivelse stinker hitling lang vei, synes jeg personlig at sammenligning er gyldig, da Støre ikke (eksplisitt i hvert fall) tar den helt ut og hevder at Israel utfører folkemord sammenlignbart med Holocaust mot palestinerne, i motsetning til en del "vi-ikke-er-jødehatere-men-"israelskritikkere. Selvsagt finnes kritikkverdige forhold ved Israel; det gjør det til og med ved Norge, som for eksempel tendensen til å overdrive nevnte kritikk og utvide den til å kunne brukes mot jødisk religion og det jødiske folk som helhet, ensidig fremstille Israel som den Store Skurken og helt glemme at det er en av få velfungerende demokratiske stater i området og er tvunget til selvforsvar mot fanatiske krefter med den uvanen å bruke den palestinske sivilbefolkningen som skjold og skjulested. Israel er ikke jernstøvlen som tråkker ned araberne; tvert i mot er heller Israel ufrivillig kulen i pistolen terroristlederne lader, retter og avfyrer mot sine egne.

Selv om jeg kan være uenig med Kåre Willoch i at Israels oppførsel på Vestbredden er "totalt uakseptabel" skal han ha respekt for å si rett ut at å sammeligne dem med nazistenes forbrytelser er "grovt villedende". Jostein Gaarder bommer derimot helt i sin kronikk ved sitt Gamle-Testamentlige språk, tendens til å snakke om jødene i stedet for staten Israel og bønn om å ta i mot jødiske flyktninger som får det til å virke som han støtter å avskaffe den israelske staten og erstatte det med et palestinsk teokrati med etnisk rensing/tvangsflytting til følge . Han hevder at kritikken han kommer med er akkurat den samme som har kommet fra forskjellige FN-resolusjoner, uten at det er særlig betryggende. Selv kommentatorene hos FStDT - som ikke er sene til å hisse seg opp over ordentlig anti-semittisme - pleier i sitater om MidtØsten-konflikten å bryte ut i ensidig Israel-kritikk, med utsagn som hinter om at de ønsker staten Israel avskaffet og ikke vil ta det så hardt om Iran atombomber Israel, siden om Israel ikke allerede fortjener det vil deres siste tilbakeslag uten tvil være så grusomt at de vil gjøre seg fortjent til det (tilsynelatende uten tanke for Israel, Irans sivilbefolkning eller for den saks skyld geo-politisk balanse). Selv når et sitat er av en kristen-zionist som bekymrer over Israels fremtid nå som "musulmannen" Obama vil bli den neste presidenten i USA, blir kommentarene fort israelskritikk av varierende saklighet uten å komme inn på det åpenbare ("uhm, u know Obama ain't no Mooslem & has many times said he is friend of Israel, rite?"), nesten som om de SKAMMET seg over Israel-supporten til deres store helt.

Nå som jeg har prøvd å være saklig; over til satiren og grunnen til jeg startet på dette innlegget: Israel er som Nazi-Tyskland hvis...

... jødene i Tyskland var tsjekkere som hadde tatt seg over grensen i den hensikt å sprenge busser fulle av skolebarn. Til høyre: skummel Mähren-jøde med kamuflert dynamitt. Noen ganger er IKKE en sigar bare en sigar.

... Tyskland også hadde en tidligere stormakt med forbokstaven P- øst for seg, hvor en stor konge en gang hadde en jødisk elskerinne ved navn Esther... hei, vent nå litt!

... tre av fire jøder heller ville bodd i Tyskland enn noe annet land (tre av fire israelske arabere vil helst bo i Israel fra Morgenbladet 44/08). Overnevnte selverklærte-germaner-som-konverterte-tilbake-til-jødedom-bare-på-eff fra Mähren kunne riktignok hjertelig anbefale Gestapo for hele familien, og var forbløffet over fremskrittet det lå i at bare bøkene hans og ikke ham selv som ble brent. Det må da telle for noe.

... Israel faktisk samlet og gasset palestinere kun fordi de var palestinere i utryddelsesleirer.

... homofile nederlendere flyktet fra forfølgelse til Tyskland.

... den tvilsomme raseforskningen som skjer i Israel faktisk var for å ekskludere så mange som mulig fra "Guds Utvalgte Folk", ikke inkludere så mange som mulig blant Jakobs Ætt som det i virkeligheten er. Ikke at det fremdeles ikke er et kritikkverdig holdning som burde erstattes med "jøder er jøder" og få slutt på diskrimineringen av de etiopiske jødene og la de få de samme jødiske særrettene ved innvandring som andre jøder, fordeler som også er en kilde til legitim kritikk. I stedet for den legitime kritikken hører jeg ofte bare den samme gamle "90% av dagens jøder stammer fra de tyrko-mongolske khazarene" (noe jeg er ganske sikker på at israelske historieforfalskere egentlig vet) som pussig nok får meg til å tenke på de mer rasistiske teoriene om Israels Ti Tapte Stammer.

... Hitler hadde stadige konflikter med Sudettyskerne og - på tross av å føle et visst ansvar for de - skulle ønske en del av de sluttet å være så aggressive på det med Lebensraum og pelle seg tilbake til Danmark hvor de kom i fra.

... det en gang i fortiden var et tyrko-mongolsk folk som konverterte til Åsa-katolisisme eller hva det nå var nazistene trodde på... eller er det en grunn til at tyskerne ble kalt for hunere under WWI..?

... as(h)ke-nazi... hmmm....

... begge verdenskrigene besto av uprovoserte snikangrep på Tyskland av Frankrike, Nederland, Tsjekkia, Belgia, Polen, Russland OG Danmark... og Tyskland vant hver gang.

... blondiner hadde vært like ~~heite~~ lette å ~~tenne på~~ bli tiltrukket av som jødinner.

... det fantes en masse tyskere utenfor Tyskland som var i mot den tyske stat fordi det sto skrevet at tyskerne ikke skulle få et eget land før Jesus/Balder kom tilbake, Loke brøt seg løs fra lenkene eller Ragnarok var over... noe i den duren.

Hvorfor være jødehater selv når kameraten din er en selvhatende jøde?

Og Israel hadde vært som Sør-Afrika hvis...

... palestinerne hadde vært i flertall og ikke hadde stemmerett og slike ting.

... Gandhi hadde ment at jødene burde styre Tyskland og at boerne skulle ha utryddet seg selv under den andre boerkrigen.

Når jeg først hadde tid...

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 05 Nov 2008 18:47:00 +0000

Grunnen til denne to-måneders bloggepausen som jeg med dette innlegget bryter skyldes mitt første semester på NTNU - kombinert med politisk aktivitet - som jeg valgte å prioritere fremfor mine hobby-skriblerier. Heck, mitt siste innlegg ble stresset frem i en periode jeg følte jeg egentlig hadde viktigere ting å gjøre.

Ikke at det har manglet ting å skrive om; registrering av skoleelevers livssyn og seksuelle legning (omtalen av Norge som "den siste Sovjetstat" var IKKE ment som en utfordring), David Irving på litteraturfestivalen (skulle det ikke vært stand-upfestivalen..? Hva? Han tror på den bullshiten han spyr fra seg?) og den femten-årige rømlingen fra et barnehjem og ble slått av politiet (men hun overlevde, så noen har visst lært av Obiora-tragedien at det er forskjell på 'demonstrasjon av overlegen makt' og 'overdreven bruk av makt').

I går kveld var det jo også valg i USA, hvor Barack H. Obama ble utpekt av folket som den neste presidenten etter Georg W. Bush. På tross av at jeg tidligere har holdt en knapp på John McCain, er jeg strålende fornøyd med resultat; begge er/var gode kandidater og da det ble klart at det var de to kampen ville stå mellom, brydde jeg meg egentlig ikke så hardt om hvem som kom til å ende opp som president. Av forståelige grunner ble jeg også mer Obama-vennlig da Sarah Palin kom inn i bildet...

Når jeg først kom tilbake fra dvalen var det jeg i god gammel treffhoreånd hadde mest lyst til å skrive om de forskjellige måtene folk ser ut til å finne bloggen min i gjennom. Helt sell-out hadde jeg ikke tenkt å bli da det er mine personlige favoritter blant søkeordene jeg skal skrive om, ikke de mest populære. Den mest populære søket som førte hit er [diverse varianter av] "psykisk mishandling", som fører til et innlegg jeg burde dementert for lenge siden, da jeg ikke fikk fram det egentlige poenget mitt i det hele tatt og var mentalt nedbrutt, bitter og - om jeg ikke husker feil - fremdeles i morfinabstinenser da det ble skrevet.

"priest slange gud": Jeg antar det var noen som lette etter informasjon om Seth-presten Thoth-Amon skapt av Conan-forfatteren Robert E. Howard.

"meitemark hiarki": Eh, jeg tror ikke Motörhead hadde en faktisk stat i tankene da de sang Kingdom of the Worm.

"den hvite races selvmord": Først antok jeg at denne staveleifen var - i likhet med K'ene til Ku Klux Klan" - et bevis på at de nasojnale ikke er så overlegne som de liker å innbille seg, men så oppdaget jeg at det er en bok med den tittelen... fra 1915.

"ashley tisdale i svarte klær": Ledet til denne... eh, hyllesten hvor siste link førte til en side med bilder i omtrent samme stil som det til høyre. Jeg antar søkeren mente lakk og lær, og ja; jeg ser hva det bildet ser ut som; det er nettopp det som gjør det så mye sexiere enn en standard dominatrix. At gjenskinnet får knappene hennes til å se ut som FriMurer-symboler skader heller ikke...

"tukiainens seks blogg": Jeg tror det er snakk om strippe-Johanna som felte den finske utenriksministeren. Spørsmålet er om hun har seks blogger, om det er en feilstavelse av "sexblogg" eller om "sex" faktisk staves "seks" på finsk.

"ashley tisdale store": Som man kan se på bildet over, er brystene hennes heller små.

"atle attila": Der ser dere; Atle Antonsten ist krieg.

"ingen grunn til begeistring jødisk": ... og neste søk var "will & grace homofil"? Da jeg sjekket hva slags andre resultat dette søket ga, fant jeg en link til denne artikkelen gjennom Fellesutvalget for Palestina. Den overskriften kan umulig være tilfeldig.

"Ikke uventet er Cromwell en kontroversiell figur; han beundres fra forskjellige kanter for å avsette kongen og for å være en forløper for det Britiske Imperiet, samtidig som han er hatet av ofte de sam": Noen som likte Cromwell-innlegget mitt og hadde lyst til å lese det igjen eller vise det til noen andre, og ikke husket hvor vedkommende fant det men den akkurate ordlyden i den første setningen?

"film den vandrende jøde": Det finnes en TV-serie [trommesolo]

"zimbabwes kristendom": "Ingen homoer her, takk. Spesielt ikke imperialisthomser."?

"folkeopplyser martin luther": Vet du hvem andre som snakket tysk, hatet jøder og hadde enkelte uenigheter med paven..?

"grunnen til at hellas har fått ditt flagg": Ja, hva er egentlig grunnen? Jeg visste ikke engang at jeg hadde et flagg; ikke rart ettersom grekerne tok det.

Forhåpentligvis tar jeg meg tid til flere oppdateringen for det er tid for eksamner.

Christ - not Man - is King!

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 03 Sep 2008 21:54:00 +0000

[WARNING!: Fanboi-ism ahead!]

Oliver Cromwell; Lord Protector for 'the Commonwealth of England, Scotland and Ireland' og konge av Frankrike¹; "Guds engelskmann" (Christopher Hill) og "en nobel fiende" (Tom Reilly); et av få mennesker av kjøtt og blod som har oppnådd å bli et nesten overnaturlig kraftord²; og stemt frem som historiens tiende største brite. I dag - Cromwell's Day 2008 - er det nøyaktig 350 år siden "our brave bad chief of men" døde. At Cromwell's Day er lagt til hans dødsdag i stedet for hans fødselsdag har sine grunner (selv hvis vi ser bort fra at mange sikkert mener hans død er verdt en feiring i seg selv); Cromwell hadde selv et spesielt forhold til 3. september, og flere av hans seire hadde skjedd på den dagen, bl.a. borgerkrigenes siste slag ved Worcester.

Ikke uventet er Cromwell en kontroversiell figur; han beundres fra forskjellige kanter for å avsette kongen og for å være en forløper for det Britiske Imperiet, samtidig som han er hatet av ofte de samme grunnene. Spesielt i Irland - hvor uttrykket "the Curse of Cromwell upon you" er en veldig stygg ting å si - huskes ham som en folkemorder og symbolet på britisk undertrykkelse. Med fare for å fremstå som en 'benekter kan jeg riktignok nevne et par motargument, som at historier har en tendens til å vokse gjennom årene; Cromwell var helt på det jevne når det gjaldt samtidens regler for krig og britiske kommandanter i Irland både før, under (når Cromwell var opptatt på annet hold) og etter ham; de mest brukte eksemplene på hans grusomhet - Drogheda og Wexford - var unntak heller enn regelen, omtalt av prof. John Morill som "hans Hiroshima og Nagasaki"; og avskyligt som det er, det er fremdeles en ganske stor forskjell på å drepe sivilister "in hot blood" eller under plyndring og industrialisert utryddelse av deler av egen befolkning.

Noe annet som (urettmessig?) blir brukt mot Cromwell er hans puritanske tro, og antagelsen at det betydde han var en kjedelig grinebiter. På tross av at han i virkeligheten var en stor venn av kammermusikk og overså brudd på de mer pietistiske lovene (som Cromwell ofte blir klandret for) vedtatt av parlamentet i mellomrommet mellom kongedømmets fall og Cromwells statskupp, og de lovene han støttet var han ikke arkitekten bak. Under hans styre ble både den første engelske opera satt opp og den første ananas importert, og som the Cromwell Association bemerket; å hevde at han knapt godtok sex i ektesengen er en merkelig ting å hevde om en mann som fikk ni barn. Han var også en barnslig skøyer som la klebrige søtsaker på stolene til gjestene i sin datters bryllup, omtalte en skipsskatt som skitskatten, startet puterkrig i parlamentet og klarte å gjøre signeringen av kong Charles' dødsdom til en blekkrig. Som Mark Steel sa; "a military genius with a mental age of six!"

Cromwell hadde også sine mer voksne - men ikke desto mindre fascinerende - utsagn og handlinger. Blant annet er han kreditert for å ha oppfunnet uttrykket "warts and all", da han nektet å betale for et portrett han mente var alt for forskjønnende og lite naturtro. Av sannsynligvis lignende grunner grep han først inn og tok militær-diktatorisk makt over Samveldet da parlamentet ved flere anledninger hadde vist radikale tendenser (først i teokratisk retning og siden venstrevridd). Selv om Cromwell var tilbudt stillingen som monark ved en anledning (og som Lord Protector var "king in all but name") avslo ham, med unntak av den franske "tronen". Parlamentets plan under den første borgerkrigen var å beholde Charles I i et konstitusjonelt monarki, men da kong Charles nektet å samarbeide, ble han halshugd 30. januar 1649 ved slutten av den andre borgerkrigen. Da Charles II nektet å samarbeide på samme vis, endte tredje borgerkrig med at han flyktet til Frankrike. "I tell you we will cut off his head with the crown upon it" er et berømt Cromwell-sitat fra kong Charles' rettsak; henrettelsen omtalte han som "cruel necessity". Andre gullkorn fra diktatormunn inkluderer "I had rather have plain russet-coated captain that knows what he fights for, and loves what he knows, than that which you call a gentleman and is nothing more" (om å basere militære forfremmelser på meritter heller enn familie), "the people would be just as noisy if they were going to see me hanged" (selvironisering over en jublende folkemasse) og "I beseech you, in the bowels of Christ, think it possible you may be mistaken" (brev til Church of Scotland).

Cromwells militære karriere var noe for seg selv ettersom han ikke hadde noen militær erfaring før borgerkrigen da han i en alder av over førti år opprettet på eget initiativ en kavalerienhet som fikk navnet "Ironsides" ("Jernbukene") etter prins Ruperts kallenavn på Cromwell ("Old Ironside") etter nederlaget ved Marston Moor (selv om virkeligheten kan være at Cromwell fikk kallenavnet etter kavaleriet sitt). Han steg fort i gradene takket være sitt militære geni (f.eks. å hurtig regruppere kavaleriet og angripe på nytt etter å ha brutt infanterilinjer før fienden fikk sjansen til det samme, i stedet for å ri rundt og hugge ned fotsoldater i opptil en time slik kavalierene kunne gjøre), sine organisatoriske evner (se "plain russet-coated captain"-sitatet over) og lederskap/idealer (om det bare var fordi han og Attila var kompetente krigere - eller om de var det vi i dag kaller "karismatiske ledere" - kunne ikke POL1000-professoren min svare på) og var i løpet av tredje borgerkrig Lord General (øverstkommandere for New Model Army) og med hærens lojalitet på et vis de facto militærdiktator selv før Protektoratet.

I tillegg til parlamentets [demokratiets] utvidede makt som selv ikke Charles II kunne skru tilbake da han ble konge, bidro seire i krig over datidens stormakter - Nederlandene (ytterligere to kriger skjedde under Charles II) og Spania (allerede slått en gang av Elizabeth I og Francis Drake) - og en uformell tilbakeinvitasjon til jødene (på grunn av noen greier om Jesus tilbakekomst) og deres økonomiske styrke (ok, så var det en pragmatisk grunn og) som flyttet til England fra... ja, nettopp... svekket stormaktenes posisjon og lot England og (deres allierte i krigen mot Spania:) Frankrike vokse frem som de nye stormaktene.

Cromwell døde som sagt for 350 år siden, 3. september 1658. Hans eldste levende sønn Richard overtok som Lord Protector, men hadde ingen særlig innflytelse over verken hæren eller parlamentet, og abdiserte allerede i mai 1659. General George Monck hadde et slags lederskap frem til Charles II ble invitert tilbake og gjennopprettet monarkiet i 1660. Kong Charles gikk i gang med å arrestere, dømme og straffe flere av sin fars mordere, og lot seg ikke stoppe av det faktum at enkelte av dem var døde. Likene av Oliver Cromwell, John Bradshaw og Henry Ireton ble (ikke tilfeldig) 30. januar 1661 fjernet fra hvilestedene i Westminster Abbey, "hengt i kjetting" og halshogd. Kroppene deres ble kastet i et hull og hodene deres satt på påler utenfor kirken frem til 1685. Cromwells skalle levde etterhvert sitt eget liv før det i 1960 ble begravd under kapellet på hans gamle skole; Sidney Sussex College.

Charles II fikk kanskje hevn for sin far, men den "Gudegitte" makten han skulle arve ville han aldri noensinne få.

¹) Fra

Hundreårskrigen til 1801 hevdet de britiske statsoverhodene at de også var de rettmessige monarkene av Frankrike. Cromwell aksepterte tittelen 'konge av Frankrike', i motsetning til tilbudet om den engelske tronen.
²) Iherdig innsats fra Mel Brooks, Mike Godwin, David Croft og Jeremy Lloyd har redusert Hitler fra et symbol på den ultimate menneskelige ondskap til en ynkelig vits av en mann; Jesus og Muhammed diskvalifiseres på "kjøtt-og-blod"-argumentet; ingen utenfor Asterix- og DC Comics-universene bruker "Great Caesar's Ghost!"; og hvem er nå denne Scott og hvorfor er han stor? Pluss at Oliver faktisk het Crom-well; hvor mye mer macho kan det bli?

He's been Watching the Sky

noreply@blogger.com (Gjervan) — Tue, 29 Jul 2008 20:40:00 +0000

(Soundtracket til denne posten er Saxons The Eagle has Landed. Jeg er klar over at bare fra samme album hadde kanskje sangen Watching the Sky passet bedre rent temamessig, for å ikke nevne all space rock, avant-garde metal og filk som sikkert omhandler romvesener og konspirasjoner. The Eagle... var dog det første jeg tenkte på da jeg leste den aktuelle saken, og melodien jeg ønsket å la meg inspirere av når jeg nå skal la satire og essays ligge og prøve meg på ordentlig kontrafaktisk historisk litteratur.)

For tredje gang skulle en stolt ørn lande der kun ørner våger å lande. Mye fjernere enn et rede på en alpetopp, hvor selv feige gribber kunne fly for å gjemme seg. Nei, dette var en reise over himmelen og forbi; langs en lufttom stjernehvelving skulle mektige vinger ri solvindene til en helt annen verden som alltid har vært oss så nær og frem til nylig allikevel så fjern. Fire ørnunger hadde allerede klekket seg ut av et skall av stål og gass på månens overflate. Apollo 14 hadde med seg to nye egg; Alan... og meg. Nummer fem og nummer seks.

For å trekke fuglemetaforen litt lengre, skalv jeg som en ribbet kylling. Dette første gangen jeg forlot vår hjemmekoselige atmosfære, og jeg vet ikke om jeg er særlig keen på å gjenta turen. Alan derimot hadde næret seg godt på NASAs plomme. Han var den første amerikanske mann i rommet, og hadde sikkert vært første offisielle menneske også hadde ikke russerne klart for en gangs skyld å holde en kosmonaut unna døden og dinkene. Arvelig "belastet", vil jeg anta; han nedstammer jo tross alt fra en av passasjerene på Mayflower.

Ørnen har landet, og to ferske ørnunger spør hverandre det store spørsmålet; hva pokker skal vi slå i hjel ni timer med i denne stenørkenen? Det snakkes stadig om prøver av månestøv som skal bringes med hjem for forskning og analyser, men hvem tror vel på den offisielle versjonen? Sannheten var nok at vi kun ønsket å irritere russerne.

Først da jeg nevner at jeg heller burde brukt tiden på ta grønnkortet enn å sture her på månen, tør Alan å nevne at han tok med seg golfsettet sitt og foreslår at vi slår et par baller sammen. Vi la merke til et par skilt som viste vei til en lokal golfbane med både bar og driving-range. På spaserturen dit var jeg bekymret over at vi ikke hadde noen penger i lunar valuta på oss, men da vi kom frem var innehaveren så oppspilt over at vi valgte å beære akkurat hans klubb med vårt tellusianske nærvær at han ikke bare tilbød oss fri banetilgang og åpen bar, men også seg selv som guide og golflærer.

Alas, du må tilgi meg, for jeg ser på dine hevede øyenbryn og vantro mine at jeg nok en gang har latt meg rive med av denne historien. Jeg burde nok utvist samme sunne skepsis som deg med en gang jeg kom over en golfklubb på månen, men jeg syntes der og da at det var surrealistisk nok at jeg var på månen, så hvorfor ikke en golfklubb? Det ble heller ikke bedre at jeg tenkte det var best å gjøre det samme Alan, som så ut til å være vant til kontaktsøkende månemenn. Har man vært såpass lenge i NASA som ham skjønner man kanskje når det er best å bare spille med.

Vel, verten vår forklarte at golfspillet for dagen var egentlig slutt nå, og at patronene hans hadde enten dratt hjem eller befant seg i baren. Mer lystne på å være sosiale enn sportslige bestemte Alan og jeg oss for å bare slå et par baller på driving-rangen; jeg slo en og han slo to. Alans siste fløy mil etter mil etter mil mot horisonten. Verten roste ham og sa at det var veldig imponerende til en førstegangspiller på denne banen å være. Vi menneskene lo litt og unnskyldte oss spøkefullt med Tellus' kraftige gravitasjon.

I baren ble vi spurt om hvem av oss som var den utpekte sjåføren. Jeg tittet spørrende bort på Alan, da sjokket endelig begynte å gå over og jeg ble litt mer usikker på hele situasjonen. Alan svarte profesjonelt at man drakk ikke i tjeneste hos NASA, pluss at vi begge - pluss stakkars tredjemann Stuart - trengtes for å styre farkosten vår. Bartenderen undret seg over dette, og av hans påfølgende spørsmål forsto jeg det slik at i den lunare kulturen var romfart like avansert som bilkjøring hjemme på Tellus. Kanskje derfor månemennene ikke var like sjokkerte over oss som vi burde være over dem.

Jeg trengte uannsett noe sterkt, og håpet Alan overså at jeg bestilte noe som jeg ble fortalt først helt nede på molekylært nivå skilte seg fra ravnsvart og kruttsterk jordisk kaffe. Om han la merke til det, sa han i hvert fall ingenting før han ble lokket med på et slag biljard. Jeg ble sittende å stirre i koppen min og forsøkte å holde meg såpass fattet at jeg ikke begynte å knuse hjelmen min mot bardisken. Ganske snart var koppen tom, og ~~vesenet~~ personen på krakken ved siden av meg bestilte en ny kaffe til meg og innledet en samtale:

"Tellusiansk?"

"Jepp."

"Av den dominerende arten?"

"Håper da det."

Jeg smilte til det siste spørsmålet. Tre av øyestilkene hans kom nærmere og myste gjennom visiret på hjelmen min.

"Jeg ser at du ikke er muldvarp, så jeg antar du er en krokodille. Selv om du har veldig liten nese til krokodille å være."

På en måte var det flatterende å høre at man ligner mer på en krokodille enn en muldvarp, selv om det var enda bedre å høre at man ikke var så krokodilsk av seg. Jeg lurte dog på hva som fikk min drikkebror til å tro at smaløynede gnomer og sleipe soltilbedere var de to dominerende artene på jorden.

"Du har helt rett i det første, og nesen min er nok så liten fordi jeg ikke er en krokodille heller."

"Beklager, men du sa du tilhørte en dominerende art. Du ser faktisk mer ut som et lam. Når jeg tenker meg om holder ikke krokodillene dere og elefantene som husdyr, men lever i en slags anstrengt symbiose med dere; selv om de har påvirket dere meget annser de seg visst ikke som overlegne. Det er muldvarpene som har temmet og hevder de er over for eksempel ulvene."

Jeg trodde først han med ulver mente hunder, men alle mennesker har da dominert hundene.

"Jeg lurer på om vi snakker litt forbi hverandre her. Hvis du kan forklare meg hva du legger i disse begrepene, kanskje jeg forstår mer av din oppfatning av jordisk politikk. Med ulver mener du hunder?"

"De loppebefengte siklende pelskledde rovdyrene som er enda lenger ned i hiarkiet? Nei, de er hårløse aper som alle de andre dominerende artene, de kan være gule som muldvarpene eller bleke som deg og krokodillene. Den gule underarten invaderte for en stund siden muldvarpenes land. Muldvarpene temmet dem og brukte dem til å dominere store deler av deres verden med. Tapre krigere og jegere i flokk, og veldig flinke sammen med... hester det heter, ikke sant?"

Ulvene hans var faen meg kosakker og mongoler.

"Jeg tror det er hunnere du tenker på."

"Det var kallenavnet på et flott eksemplar av arten. Attila var det egentlige navnet, så du har nok rett. Hva tenker jeg på; selvsagt har jordboeren rett i slike ting."

Han gliste mot meg, og ønsket nok å få flere misforståelser oppklart.

"Hvis disse muldvarpene ligner på hunnerne; små, gule, skjeve øyne og en av de tidligste kulturene våre; det er nok kinesere."

Han nikket.

"Hva mener du så med krokodiller?"

"Store neser; vil helst være i fred; var de første til å innse at deres (og vår) verden eksisterer kun takket være solen, og tilber den som den eneste sanne Gud; den eneste avbildningen de tillater av den er en blå stjerne og de kaller den Aton eller YHWH eller noe slikt."

Moses var opprinnelig en egyptisk farao? Kjekt å vite. Jeg begynner å lure på om månemennene drev ordentlig historieskriving, biologi og astronomi mens vi fremdeles bodde i trær.

"Det høres ut som jøder. Og disse husdyrene deres... elefanter og lam?"

"Elefantene har store neser de og, og liker litt pomp og luskus når de kan få det. De var en gang umulig å se forskjell på de og kro... unnskyld; jødene bortsett fra religionen. Mange jøder har i dag blitt bleke, akkurat som dere lam. Våre forskere trodde først dere var husdyr fordi begge artene adopterte den jødiske religionen."

"Men vi har litt andre symboler for solen. La meg gjette; et bilde av deres verden og et gammelt torturredskap?"

Han nikket.

"Muslimer og kristne. Men alle disse er samme art; alle oss hårløse aper er til og med samme underart, vi bare ser veldig annerledes ut..."

Jeg kjente et par tårer presse på.

"... altfor ofte og lenge har vi selv blitt lurt av det, og behandlet hverandre som dyr. Som om det skulle være en forbedring, er det nå på grunnlag av ideologi og ikke rase vi truer med å utrydde oss selv."

"Ja, dere har krig dere og. Da våre forfedre først la merke til sivilisasjon nede på Tellus, trodde enkelte det var engler som skulle vise oss hvordan vi skulle oppnå fullkommenhet. Men det ser ut til bevissthet fører til djævelskap uansett hvor den oppstår."

Jeg ble i et litt bedre humør da månemannen der fikk meg på en tåpelig tanke om at paven skulle lure på om romvesener hadde opplevd syndefallet eller ikke. Den tanken var selvsagt ikke like tåpelig som jeg føler meg nå.

"Vi har nok av konflikter vi og, men de foregår i det skjulte, da vår verden ble bragt sammen av internettet. Det gjorde det lite fristende å føre krig mellom anerkjente statsdannelser."

Jeg visste ikke da hva et 'internett' var for noe, hvilket er like greit ettersom jeg hadde bare kommet til å kødde om at det var oppfunnet av samme mann som gravde månekanalene for å hindre at månen druknet i smeltet is fra polene.

Min samtalepartner unnskyldte seg der da han ble avbrytt av en merkelig innretning i lommen han begynte å snakke i. Jeg har i ettertid forstått at det var en lunar mobiltelefon.Da jeg igjen var alene med kaffen min rykket Alan meg i armen og sa at vi måtte tilbake til Stuart og komme oss hjem til jorden. Alt dette skjedde uten at det er verdt og nevne, egentlig, og både Alan og meg holdt kjeft ovenfor Stuart om vårt barbesøk; kanskje han også visste om den lunare sivilisasjon? Jeg vet ikke hvorfor Alan var så uberørt av det hele, men jeg drev fremdeles og klamret meg til håpet om at det bare var en drøm eller ondskapsfull spøk.

Begge mine reisekamerater er nå for lengst døde, og det er først nå jeg har fått sjelefreden til å fortelle om våre brødre i himmelen. De er ikke fiendtlige; hadde de vært det hadde deres overlegne teknologi utryddet oss før vi visste hva som hadde skjedd. Hvorfor regjeringen - som jeg vet at vet - holder dette hemmelig er meg en gåte. Ingen av oss - jordboer eller månemann - har kanskje oppnådd nirvana, og kommer neppe til å finne det før vi samarbeider.

Urban Sanctuary's Epos for EU

noreply@blogger.com (Gjervan) — Wed, 23 Jul 2008 14:34:00 +0000

Vår verdensdel lå i ruiner
da Jean Monnet han sa:
"La oss alle samles,
la oss bygge Europa."

Thatcher var ei tispe,
de Gaulle var en kødd,
men de kunne ikke stoppe freden
og mange færre har dødd.

Man slet og man strevde
og bygde Europa opp,
men ego-land som Norge
sa hele tiden "Stopp!"

Dette diktet ble skrevet i gruppe (andre verset *host* er hovedsaklig mitt) på Europeisk Ungdoms Sommerleir, som dessverre var over for et par dager siden. Foruten gruppefremføringer var det mye moro med klatring, debattskolering, foredrag og sosialt samvær.

Selv om bilder finnes, er det heldigvis ingen video- eller lydopptak fra Idol, som inneholdt en litt vel engasjert Kannonsang, en tysk drapsballade, en lite subtil fremføring av You say it best (when you say nothing at all) og en rørende omskriving av Tir'na Noir.

Oppdatering/korreksjon: Jeg skrev tredje verset? Jeg mente sevsagt det miderste verset. I begynnelsen av dikteprossesen nevnte en av mine med medpoeter Tatcher og de Gaulles EU-motstand, og jeg skjønte at jeg ønsket å ha med de to første linjene i det verset. Jeg turte riktignok ikke å foreslå det høyt før jeg hadde tenkt etter en god stund på noe på enten -ispe eller -ødd.

Historieløst indeed!

noreply@blogger.com (Gjervan) — Sun, 13 Jul 2008 21:05:00 +0000

AntiJihad Norge har lagt ut enda en post som jeg ikke kan la forbli umotsagt. Siden mye av det dreier seg om nøytral historie og ikke deres vanlige dumbfuckery (selv om det er nok av den) kunne jeg kanskje kommentert på selve bloggen deres, men jeg har en mistanke om at de har gått inn for å preke kun for koret og vil slette uvelkomne synspunkt.

Utgangspunktet for posten Historieløs frykt er et litt defatistisk forsvar av datalagrinsdirektivet, P.A.T.R.I.O.T. Act og lignende tiltak i krigen mot terror, spesielt den nye svenske overvåkingsloven¹. Argumentet er at selv om disse tiltakene kan skape et paranoid overvåkningsamfunn, kan det aldri bli like ille som Islam og trekker frem flere eksempler fra historien hvor folk har trodd Islam kunne bli en velsignelse, men endte opp som en større forbannelse enn den opprinnelige trusselen.

Eksemplet som først fikk meg til å reagere var paven som avslo en allianse med Dsjengis Khan mot muslimene fordi han mente mongolene var den største truslen. En ting er at det ikke var i Storkhanens natur å kreve noe mindre enn overgivelse og underkastelse², en annen ting at dette er en enda galere gjenfortelling av legenden om prestekongen Johannes enn den opprinnelige myten: før mongolene kom til Øst-Europa, var europerene kun klar over noen fjerne kriger i øst som gjorde at muslimene måtte nedprioritere krigene i vest, og antok at det var armeene til den mytiske asiatiske kristne prestekongen Johannes som kom til sine vestlige trosbrødres unnsetning. Dette var selvsagt mongolske stammer (både før og etter Djengis Khans forening av det mongolske folk), og brevene "fra prestekongen Johannes" paven mottok var mest sannsynlig falsknerier sendt fra Europa et sted, enten som propaganda eller å oppmuntre og gi håp til korsfarerne.

AntiJihad Norge nevner også at mongolene til slutt konverterte til Islam, hvilket er sant når det gjelder den øst-europeiske Gylne Horde (ikke overaskende forfedrene til Charles Bronson) etter Storkhanatets fall. At en stor del av imperiets innbyggere fra begynnelsen av var muslimske tyrkere er heller ikke særlig rart, da den eneste religiøse undertrykkelsen under mongolene var forbud mot halal-slakting av hensyn til dyrene (og Dsjengis Khans opprinnelige plan var visstnok å slakte ned samtlige mennesker i den delen av Kina han klarte å erobre; i sannhet den første øko-krigeren). Kalifatet ble riktignok litt irritert over det, og jeg vet ikke om forbudet også ville gjaldt kosher-slakting. På den annen side trengte ikke Dsjengis Khan å holde seg inne med jødene; han hadde allerede Han-kinesere, og beholdte sin sjamanistiske barnetro. Kublai Khan på sin side - som sagt i TV-serien Det var en gang et menneske - "tilba alle de store gudene; Buddha, Allah og Jesus".

Som en advarsel nevner AntiJihad Norge at Islam består mens det mongolske imperium gikk under. De glemmer helt at imperiets sivile sider var både inspirert og sikkert også administrert av kinesere, som - med mindre man er pirkete og hevder at det er Taiwan og ikke Folkerepublikken som er Qin-Shi Huangs arvtagere - nå er på vei til å bli verdens nye supermakt.

De siterer også en anonym anti-islamist kalt Mortran som hevder at islamisme er verre enn både nazisme og kommunisme, da ingen blir ansett som en av de to fra fødselen av eller blir drept hvis man hopper av. Tvedter'n er uenig og hevder alle er født med den kjærligheten til sin egen rase som gjør en nazistisk (jøde-bolsjevikene bare hjernevasker den vekk), og jeg tror man risikerte mer enn beslaglegging av varer over kvoten hvis man forsøkte å ta seg over Berlinmuren fra feil side.

Det som har irritert meg over lang tid med AntiJihad Norges skriverier er forsøket på fremstille Tyrkia som det gamle øst-romerske riket som blir undertrykt av islamistiske ottomaner, og overser glatt kemalismens harde linje til religion, som ofte går over styr (f.eks. forbudet mot religiøse hodeplagg, behandlig av kurderne). Selv om det er noe suspekt over Tyrkias benektelse av at det var et folkemord, ser det ut som selv mainstream media enkelte ganger har glemt at det har skjedd en helt ny statsdannelse i Asia Minor siden slakten av armenerne. Å anklage Republikk Tyrkia for det er like meningsløst som å holde Forbundsrepublikken Tyskland ansvarlig for Holocaust. Det har riktignok også vært krøll i ettertid, men da det ofte har involvert seperatister og gresk militærjunta, er det ikke like lett å legge skylden et bestemt sted. Det tyrkiske militæret anklages for å forstyrre demokratiet (eller var det ochlokratiet?) da de flere ganger har gått til statskupp og nå ønsker å avsette regjeringspartiet AKP. Disse anklagene ville vært lettere å ta seriøst, hadde ikke militæret alltid gitt makten fra seg etter en tid, og for øyeblikket jobber med juridiske - ikke militære - metoder å avsette regjeringen på. At AKP på er omtrent like skumle som KrF får være en annen sak.

På et vis kan man si at Tyrkia - sammen med Israel - faktisk kjører en passe hard linje ovenfor trusler mot deres eksistensgrunnlag, i motsetning til Frankrike. Ikke overaskende hevder nazistene³ at zionister var en drivende makt i Young Turks, og det var de som sto bak massakrene på armenerne, og at Israel støtter tyrkernes benektelse av at det var et folkemord fordi de selv ønsker å monopolisere lidelse gjennom Holocaust. Hvis vi ser bort fra litt feil om tidspunktet for sultanatets fall og mulige ombyttinger av portrett, er det (bortsett fra de konspiratoriske delene) forsåvidt riktig, men ungtyrken besto av flere enn kemalistene, og deres eneste fellestrekk var ofte kun et ønske om en eller annen forandring.

Ofte har jeg tenkt på om Libanon, Tyrkia og Israel burde gå i union for å kunne kjøre en hardere linje med å fremme demokrati og sekularisme i Midtøsten. Statsoverhodet kan være president eller ikke-arvelig sultan, men førstemann må uansett skifte navn til Dsjengis Cohen....

¹) Om akkurat det temaet har jeg ikke klart å gjøre meg opp en mening. Formelt gir ikke datalagringsdirektivet myndighetene rett til å "åpne posten din", bare "lese adressene utenpå konvolutten", for å si det slik. Jeg mener allikevel at retten til privatliv kan bli truet om noen sniker seg til litt ekstra vigilanse; om "har du ikke noe å skjule har du ingenting å frykte" sier jeg "onani er lovlig, men du foretrekker vel å gjøre det i det skjulte?" Sammenligninger med Nittenåttifire synes jeg forresten er - dog fra en litteraturkritisk, ikke samfunnsmessig vinkel - litt tåpelige: den store truslen slik jeg forsto det var ikke overvåkning, men hjernevask; et område den norske enhetsskolen utmerker seg i.

²) Dsjengis Khans mål var verdensherredømme, ikke fred. Forresten dask til artikkelforfatterne i Pondus 07-2008; Dsjengis Khan VAR misfornøyd med alt han ikke erobret. Og ytterlige en dask fordi Dsjengis Khan faktisk var mild mot de som overga seg da de hadde sjansen... hvilket burde vært en god grunn for paven å alliere/overgi seg.

³) OBS: Jeg kunne ikke integrere denne linken på sedvanlig vis, da jeg er nødt til å advare mot sterke bilder.