Finnmarken har skrevet noe om filmen, men jeg fant ikke noe på forsiden nå dagen etter og bare bittelitt i søket:

• Stolt mor på filmpremiere
• Hallgeir på kino

Det ser også ut som at Hallgeir er engasjert i hva Finnmarken skriver selv om han har sluttet.

• Days with my father - En fin historie fortalt på en fantastisk måte
• Front-end Editor – En wordpress plug-in som lar deg redigere bloggen fra fron. Jeg hadde spart den når den hadde svirret forbi meg på twitter og det er jeg glad for, morsom plug-in!
• Building a “Topics” Site with WordPress – Tutorial på hvordan man kan bygge emnesider ved hjelp av Wordpress og noen plug-ins
• New Research Sheds Light on Soviet Plans for World War III – Der Spiegel om gamle atombunkere i DDR
• Dugnad eller kommersiell utbytting? – Om sosiale medier i kommersielle sammenhenger. Kanskje mest for sosialemedier-nerder men den har en veldig god diskusjon i etterkant.
• 22 marketingtaktikker for sosiale medier med gode case eksempler for alle
• Avisdøden – Sven Egil Omdal om ja, avisdøden.
• Daily Express Shows Off Its iPad App – Video med demo av løsningen til Daily Express på iPad
• Tough love: Gawker finds making it harder for comments to be seen leads to more (and better) comments – Gawker har altså gjort det vanskeligere å kommentere på siden og mener de har fått flere kommentarer og bedre kvalitet. Vi har jo gjort noen “eksperimenter” på å gjøre det vanskeligere uten at vi fikk noen flere kommentarer. Vi fikk faktisk ingen… Men det kan hende dette bare ble gjort feil hos oss og vi bør prøve på en annen måte. Det som blir spennende å se her etter min mening er om kulturen vil endre seg på Gawker og om denne trenden vil holde seg eller snu andre veien.
• iPad-foredrag – Anders Brenna holdt et foredrag for Medienettverket 22. april. Jeg skulle så veldig gjærne ha sett den men det klaffet ikke. Heldigvis har Anders lagt ut presentasjonen og man får ett godt inntrykk av hva han mener. Hans oppfordringer kommer på de siste slidene.

Spørsmålet som har blitt stilt utallige ganger dukket i dag opp igjen i Heidi Nordby Lundes kronikk i dagens DN. DN har så langt ikke lagt den ut på nett, men Heidi har lagt den ut på bloggen sin. Jeg vil starte med å berømme Heidi for det hun har skrevet. Jeg er helt enig i alle poeng bortsett fra et par punkter.

Heidi skriver at mediene selv er mest opptatt av hvordan finanskrisen påvirker annonsesalget. Og det stemmer nok i stor grad. For de fleste. Det er et viktig tema for tradisjonelle mediehus fordi mens man jobber med omstilling er nødt til å ha noe å leve av. Noen mediehus jobber nemlig også med å stille om driften, blant annet Edda Media og i Mecom systemet. David Montgomery prater jo høyt og lavt om det kan kaller for Transformation. Heidi har helt rett i at mediehusene ikke benytter seg av mulighetene godt nok, men de tradisjonelle mediehusene har også utfordringer som ”nettfolket” kanskje ikke er klar over. For å ha det klart med en gang: Jeg ser på meg selv som en del av nettfolket, men jeg har lært veldig mye det siste året når jeg nettopp sammen med andre har jobbet med disse utfordringene i Eddas lokalaviser. Jeg kan forsikre om at det er en bevegelse og at den nå begynner å få fart raskere enn jeg hadde håp om. Når tilsvarende mediehus også kommer litt lenger vil vi nok se at ting vil se meget bedre ut.

Jeg hadde egentlig planer om å bruke et argument jeg har benyttet i diskusjonen om nødvendigheten av papiravisenes død som jeg har brukt tidligere. Nemlig at det er et demokratisk behov for dem i den form av at distribusjonen når ut til flere kompatible lesere. Nærmere ettersyn med de som sitter på tallene hos oss viser at de leserne vi har på papir stort sett også leser nettavisene og at denne tendensen er økende. Vi trenger altså ikke papiravisen for å få ut nyhetene til flest mulig slik man kanskje trengte for noen år siden. Derimot viser våre egne undersøkelser at leserne vil ha begge produktene, selv om denne tendensen er synkende. Og da er vi kommet dit at papiravisene kanskje har blitt for dårlige, irrelevante og ueffektive i forhold til å formidle nyhetsjournalistikk. Våre produkter på nett og papir er i dag kanskje for like, men tipper de vil komme til å bli mer ulike, og jeg tipper flere andre tenker også slik. En tanke som er vidt diskutert, også av andre, er at innholdet på papir kanskje blir mer orientert rundt konsekvensjournalistikk i større grad enn i dag. Man må altså ikke glemme at nett og papir er to forskjellige produkter som skal tilfredsstille to forskjellige behov hos leserne.

Jeg mener at det ikke må være noe enten eller. Den beste løsningen for å få ut informasjon er at papir og nett spiller sammen og på den måten dekker et bredere spekter. For eksempel kan papiravisene ha kortere men flere artikler som oppsummerer og gir en redigert oversikt. Hensikten er da å demme opp om informasjonsoverflommen på nettet så kan nettet gi leseren mulighet til å gå i dybden og ha rask tilgang til alt relevant stoff.

Heidi har også kjempespennende eksempler på hvordan nettjournalistikk via alternative metoder kan finansieres og på mange måter levere bedre stoff enn tradisjonelle finansieringsmetoder. Det er også veldig bra på den måten at man har rom til å belyse områder som ikke blir belyst ellers og igjen øker mengden informasjon til samfunnet. Det er heller ingen grunn til at de tradisjonelle mediehusene i framtiden kan benytte seg av disse metodene som nå blir testet. Jeg støtter derfor disse alt det jeg er kar om. Det er viktige eksperiment!

Men jeg tror altså ikke at papiravisene må dø for å redde journalistikken, papiravisene må bli bedre, for i dag leverer de feil stoff og er irrelevante.

Ida Wulf skrev altså at rosabloggerne har flest lesere og tjener mest penger, en påstand som blir møtt med påstand. La oss nå for enkelhetsskyld si at påstanden til Ida er korrekt. Sier hun da at rosabloggene derfor er best? Spesielt når hun legger til: ”Jeg er fullstendig klar over at det å lykkes med en blogg kan defineres på flere måter” og hun enda rerfererer til Bloggcamp hvor foreleserne vissnok fokuserte på trafikk og hvordan tjene penger på den? (jeg er ikke godt kjent med programmet på bloggcamp og hva som ble sagt der, så om det er tilfellet tar jeg forbehold om at det var). Det klarer jeg faktisk ikke å se.

Argumentasjonsrekken og “ydmykheten”, om jeg får strekke det så langt, er langt mer slående enn det man har sett av svar på posten hennes (nesten). Kanskje noen har noe å lære alt der.@vrangest hadde en langt mer reflektert og balansert post. Poenget hennes er det flere andre som også har nevnt, og det går på innhold og målgruppe (eller kvalitet vs kvantitet). Det tror jeg også er poenget til @zhayena selv om hun også virker litt snurt, så er jeg enig med @zhayena og @evensr at offerrollen er teit. Blogger man om nisje har man en mindre målgruppe og får mindre trafikk. For mange er heller ikke motivasjonen for å blogge tonnevis med oppmerksomhet og kjendisfester. Det er helt fair. @vrangest siterer også @GeirH med ”Se og Hør konkurrerer ikke akkurat med Morgenbladet…” og akkurat den skal jeg komme tilbake til.

@ArnsteinLarsen syns jeg skal ha honnør for å ha sett på om det faktisk er noe man kan lære, og det er det om man legger suksesskriteriene til grunn, nemlig frekvensen på publiseringen.

For folkens, jeg har nevnt det tidligere, hver gang noen utfordrer oss og det vi surrer med så går vi i forsvar og oppfører oss som noen fornærmede selvhøydidelige emokids. Det er ukonstruktivt og strider med det vi skal bruke sosiale medier til. Slutt med det, vi vet bedre.

Jeg mener vi kan lære noe veldig viktig av rosabloggerne og det her er egentlig såre enkelt. Har man et budskap man ønsker å nå ut med må man ut i kanaler som når folk. Ida Wulf når langt flere mennesker med sitt budskap enn jeg gjør med mitt. Hun har den største boblen for å bruke en metafor som har blitt nevnt i andre poster. Den andre tingen man kanskje bør se litt på er om det er noe i formatet hennes som gjør at det appellerer til et større publikum. Og her kommer sitatet til @GeirH inn igjen. Alle medier i Norge har nok NOE å lære av Se og Hør. Dette er foreløpig en påstand, siden jeg ikke fikk tak i tallene som skulle bekrefte det, men kanskje nærhet og muligheten/ønske til å relatere er et nøkkelpunkt. Hvis man ser på mediespeilene, som mediehusene bruker, gir personlighet og egenskaper tyngre vekt enn redaksjonelt innhold nor man regner score. For å forklare det enda enklere og banalt; Personligheten til den som skriver er viktigere enn hva som blir skrevet når man måler tilfredshet med produktet hos leserne. Så er det jo hevet over en hver tvil at innhold ikke er uviktig.

@vampus kommer sikkert til å kjølhale meg neste gang vi treffes siden jeg sammenligner henne med Ida Wulf, men hennes blogg er et godt eksempel på hvordan dette kan la seg kombinere. Det å veksle mellom godt og tungt innhold blandet med det lette og trivielle som viser personlighet gir sansynligvis flere lesere. For har du ikke lesere blir det som å rope i verdensrommet, der hvor ingen kan høre at du roper. Kanskje det var noe av dette Ida Wulf mente når hun skrev at vi andre kunne lære noe, uten å helt vite hva hun skulle sette fingeren på. Vi er jo tross alt ikke målgruppen hennes heller.

Jeg har ikke klart å finne selve forskningsartikkelen skrevet av Bill og Mikolaj men det er noe data som er frigitt på bloggen til Harvard Business Publishing. I utgangspunktet har jeg en enorm respekt for det som er skrevet fra Harvard. Harvard Business Review er tross alt en særdeles anerkjent journal.

I bloggposten som er signert Bill og Mikolaj er det et par spennende tabeller med tall om fordelingen av kjønn og hvordan kjønnene følger hverandre på twitter. Men det er ikke det kontroversielle. Helt i bunnen av posten er det skrevet:

At the same time there is a small contingent of users who are very active. Specifically, the top 10% of prolific Twitter users accounted for over 90% of tweets. On a typical online social network, the top 10% of users account for 30% of all production. To put Twitter in perspective, consider an unlikely analogue – Wikipedia. There, the top 15% of the most prolific editors account for 90% of Wikipedia’s edits.

I bloggposten har jeg ikke funnet noen referanser til hvordan de kan si at det i typiske sosiale nettverk (eller hvilke) er normalt at 10% av brukerne skal stå for 30% av innholdet. Hvis noen finner det ut post det i en kommentar, det vil jeg lese. Men de sammenligner altså de som er brukere på twitter med de som bidrar på Wikipedia. At det der er 15% av moderatorene som gjør 90% av jobben syns jeg ikke er en signifikant forskjell fra tallene de har om twitter.

Jacob Nielsen og Useit.com kunne i 2006 melde at i de fleste communitiene var 90% av alle brukerne det man kaller for lurkers og ikke bidrar med innhold mens 9% bidrar litt og 1% står for nesten ”all the action”. Sammenligner man de tallene kommer jo twitter ganske bra med den generelle oppfattningen til Jacob Nielsen fra 06.

Forskningen jeg har funnet om det de kaller for lurkere er stort sett ett drøyt tiår gammelt og er basert på Usenet og e-postbaserte listeservere. Nå baserer listeservere seg på en litt annen teknologi, men selve kjernen av systemet i distribusjon av innhold er ikke så veldig ulik, sett bort i fra at man på twitter velger sin egen gruppe med hvem man ønsker innhold fra og på listeservere velger hele grupper med mennesker man ønsker å følge. I forhold til sammenligningsgrunnlag mener jeg at de er ganske like i den form at man har flere personer som distribuerer ut innhold til flere mennesker. Skal man se helt kynisk på det sammenlignet med e-postlister kan man si at der kommuniserer man til etablerte lister av mennesker hvor alle hører på alle, mens på twitter har hver enkelt bruker sin egen liste.

Cummings et al. (2002) undersøkte 204 e-postbaserte listservers og fant ut at 50% av medlemmene på listen bidro ikke med en eneste post på 130 dager. Tallet sier ingen ting direkte sammenlignbart med tallene om twitter, samtidig gir det en indikasjon på at det i andre tjenester er brukere som sjeldent bidrar med innhold.

Nonnecke og Preece (2000) har gjort en ganske stor studie på dette med lurkere på Listservere. De har definert lurkere for å være brukere som aldri eller sjeldent poster noe over en gitt periode (de sier ikke hvor lang). Ut i fra definisjonen de siterer (”silent majority”) antyder de at dette ikke nødvendigvis er noe galt siden det alt er majoriteten. De tok for seg en litt større mengde data en Cummings et al og så en forskjell på type lister. Mens lister som gikk på helse hadde 46% lurkere hadde lister som gikk på software-support 82%. Generelt kunne mengden svinge mellom 0% og 99% med et snitt på 55.5%. Videre siterer de Whittaker (1998) som rapporterte at det ikke er uvanlig med 90% lurkere i newsgroups som altså er det samme som rapportert på twitter. Nonnecke og Preece fant ut at selv om snittet i deres datasett var under 90%, som har blitt rapportert av andre, hadde 12% av gruppene flere enn 90% lurkere. Sammenlignet mellom type liste (software eller helse) sier de at det er en helt klar forskjell i forholdet og mener at dette kan ha noe med mengden empati uttrykt i innholdet, noe som er ganske interessant. De sier også at det er et forhold mellom mengden brukere på listene og mengden lurkere. Jo flere som er på gruppen jo flere lurkere er det. For å si det forsiktig har twitter flere brukere enn de listene de har med i sine undersøkelser.

Det har også vært snakk om at twitter har et stort frafall av brukere. I følge Nielsen faller 60% fra på en måned. Mens jeg lette etter tall til denne posten kom jeg over en artikkel av Arguello et al. (2006) som undersøkte Usenet newsgroups. I datasettet som bestod av litt over 6000 poster fra 8 forskjellige grupper så man at kun 27.8% av brukerne postet i samme gruppe igjen, i motsetning til 72.2% av det han kaller for ”old timers”. Frafall av brukere er altså historisk sett ikke uvanlig.

Selv om forskningen jeg viser til er mildt sagt foreldet er det interessant å sammenligne denne med de siste tallene om twitter. Det viser ganske enkelt at man glemmer fort og det er ikke noen stor fare for twitter at 10% står for det meste av innholdet. Det er faktisk ganske normalt. Nonnecke og Preece konkluderer ganske tørrvittig i sitt paper: ”Hvis alle skriver, hvem skal da lese?” Hvis vi igjen ser på forskjellen av forskjellen av listservere og twitter hadde det vært spennende å se hvordan tallene så ut hvis man grupperte etter hvor mange man følger på twitter.

Referanser:

- Arguello J., Butler B. S., Joyce E., Kraut R., Ling K. S., Rosè C., Wang X. (2006) Talk to me: foundations for successful individual-group interactions in online communities, Proceedings of the SIGCHI conference on Human Factors in computing systems, April 22-27 (2006) Montréal, Québec, Canada PP.  959-968

- Cummings, J. N., Butler, B., And Kraut, R. (2002). The quality of online social relationships. Comm. ACM 45, 1 (July), 103–108.

- Nonnecke, B., & Preece, J. (2000). Lurker demographics: Counting the silent. Paper presented at the CHI 2000 Conference on Human Factors in Computing Systems, The Hague, The Netherlands.

- Whittaker, S., L. Terveen, W. Hill, and L. Cherny. (1998), The dynamics of mass interaction. In Proc. CSCW’98 Seattle, WA, ACM Press, 257-264.

La meg bare ha gjort det klart med en eneste gang så det er helt på det rene. Martin har veldig rett i det han skriver og jeg er i stor grad veldig enig. De etablerte medienes framstilling av sosiale medier viser en misoppfattning som holder til stryk. De forholder seg til kjendisene fordi det er det som selger og de som er av allmenn interesse. Hvem bryr seg om hva jeg eller oss vanlige dødelige skriver på twitter. I den store sammenhengen altså. Martin sine forslag til artikler om twitter syns jeg er gode og de vil jeg gjerne lese, så jeg håper noen skriver dem.

Men vi må slutte å oppføre oss som noen emokids og hyle ”ingen forstår oss” hver gang noen skriver noe om twitter som ikke passer med den måten vi ser på twitter. Jeg må selv svare daglig på hva ”dette twitter” er godt for og hvorfor det er så spennende å lese hva andre spiser til middag. Og jeg svarer gledelig, fordi jeg vet at det er eneste måten andre kan forstå hva vi driver med.

Innledningen i DN sin artikkel beskriver en rekke mennesker man tidligere har sett på som ”overmennesker”. Da jeg fortalte min mor om at jeg hadde diskutert med Elin Ørjasæter om artikkelkommentarer var hun mest interessert i å høre om hun var en så flott dame som mamma mente hun måtte være. Frøyland og Opsahl nevner også Bernt Olufsen som det kunne være beklemmende å møte i heisen, Knut Olav Åmås som man ikke vet noe om men som man vet bestemmer. Det er mulig jeg tolker hele artikkelen feil, men jeg leser det slik at Frøyland og Opsahl forsøker å fortelle at det finnes en arena der de høye, mørke og mystiske, mennesker man har en viss ærefrykt for, viser seg som vanlige dødelige. Og de gjør det med humor.

Så får vi andre slutte å ta oss selv så jævla høytidelig hver gang noen lurer på hva vi sære menneskene driver med for det virker å være gjengs for de fleste av oss.

Morten Holst IFRA LMC 09

Onsdag og Torsdag i forrige uke gikk det årlige Local Media Conference av stabelen i Stockholm. I år ble det flytte til en litt mindre lokasjon enn tidligere, men innholdet var nok bedre enn det var året før. Jeg tok noen notater og kommer til å dele dem opp i to forskjellige poster, samtidig som jeg har lyst til å utdype spesielt en presentasjon enda mer.

Building a mobile strategy for local newspapers

Bosse Svensson som er VD i Mktmedia er en særdeles trivelig fyr jeg har hatt gleden av å treffe før. Sammen med Jan Laurèn snakket han litt om det han kalte de fire B’ene som er viktige for avismediene: Bed, Bathroom, Breakfast and Bus.

Litt på bakgrunn av dette mener han også at nett og mobil vil ikke integrere, men vil gå I hver sin retning. Han snakket litt om det han kaller for skyggeinnhold, nemlig at man tar noe som er skrevet for ett medie, og publiserer det ut i ett annet. Vi  i Edda har jo gjort det i lang tid fra papir til nett, og vi gjør det i stor grad fremdeles. Det betyr at de endringene vi nå gjør mot nett kan være et poeng å se på som viktig om mobiltelefonen skal fungere som egen kanal. Han argumenterte videre at man bruker ikke laptoppen på samme måte som papiraviser. Man bruker heller ikke nettsider på samme måter via mobil og pc. Her snakket han også om hvor tydelig kontekst er forskjellig fra PC til mobil. Dette er en skole som er veldig tydelig i spesielt designfag for mobile websider. Han stresset også at mobil måtte være en integrert del av webcms.

Sosiale relasjoner kommer til å fortsette å bli kjernen av online utvikling. Aviser skal ikke bli communities, men funksjoner skal integreres i avisene. Lokale brands er like viktig på nett som i print. Man trenger ikke nye brands, man har alt sterke brands. 

Når han dro litt videre på den mobile tråden mener Bosse at aviser må inn I transaksjonsdelen av ecommerce for å tjene penger. Og det er det jo enkelte norske medieselskaper som har sett. De hadde ingen ideer på en killerapp, men fokuserte veldig på å ha nok applikasjoner som dekket hele spekteret til mobil. Først da mente de at de kunne dekke nok til å tjene penger på det. 

In Focus: development of sucessfull and innovative mobile services

Thomas Hvidt som er Head of Mobile hos JP Politiken delte litt informasjon om de tjenestene de har på mobil, som dessverre ikke var spesielt revolusjonerende.  De var de første I Danmark med egen iPhonesite, mener den har hjulpet dem mer med trafikk enn de hadde trodd. De hadde også vanlige mobile sider.

Det største potensialet for lokalaviser på mobile tjenester mente de lå i å utnytte det så skape lokal lojalitet, å være de beste på lokale nyheter, posisjoneringstjenester, og ved å samle de tre tidligere nevnte for å skape en tettere relasjon til lokale annonsører. Samtidig var de klar over at siden lokalaviser neppe vil klare å skape store mengder med trafikk var det viktigere å være effektiv for annonsøren når leseren først ble eksponert.

Et annet poeng som ble tatt opp var at det er viktig at journalistene må også få vite at SMS avstemninger er et journalistisk verktøy ikke bare et markedsverktøy. Hvis journalister i større grad blir kjent med mulighetene for å bruke slike tjenester kan det berike for eksempel følgesaker på en bedre og billigere måte enn tidligere. 

Necessary changes ahead: how to promote the brand in different platforms

Forettningsutvikler i strategiske kanaler hos VG, Morten Holst holdt et meget underholdende og interessant foredrag med mye bakgrunn og insight om VG før han kom fram til svarene i tittelen. En av de bedre refleksjonene han delte var at utviklingen av medier ligner evolusjonen. Man vil altså trenge mange forskjellige kanaler som er differensierte. For hvordan har en dinosaur endt opp som en fugl? Ett annet viktig poeng er at vi i denne mediekrisen så langt jobber med følgende tiltak: kutte kostnader, øke prisene, mer papir og sist men ikke minst ber. Videre så kan vi ikke kutte nok til å gjøre bransjen lønnsom igjen, vi kan bare kutte for å utsette døden.

Morten virket også ganske klar på at det var kannibalisering. Han sa rett ut at hver gang de rekrutterer en leser på mobil fjerner de en fra nett, og hver gang de rekrutterer en leser til nett fjerner de en fra papir. Samtidig sa han at de hadde helt klare tall på at de dagene som var gode på nett var dårlige på papir og motsatt. Det tror jeg det finnes helt åpenbare forklaringer på, som har med kontekst å gjøre. Det var dog interessant å vite. 

I VG er det mindre enn 10 prosent overlapp mellom papir og nett på stoff. Men allikevel sier lesere at de leser VG på nett, noe som er et helt annet produkt en VG på papir. Snittalderen for de som jobber på papir er over 25 år høyere enn for nett. Lettere oppgitt virket det også som at de angret litt på å ha fortalt leserne i alle år om at de får det samme på nett som de gjør i papir og at de derfor har vært med på å bygge oppunder denne missoppfattelsen. På spørsmål om hvordan man skal overbevise leserne til å fortsette å kjøpe papiraviser mente Holst at man må slutte å bruke argumentet ”Kvalitetsjournalistikk” om papiravisene.

Hvis man da koker ned et svar på tittelen til Mortens presentasjon hadde han følgende poeng:

• Don’t let the same organization produce both online and paper
• Don’t use exactly the same brand
• Don’t position the product the same place

With unique content we reach the youngest readers online

Erik Wahlgren jobber i SVT som Web-redaktør og konseptutvikler for ”Bolibompawebben” og delte noen interessante synspunkter og metoder de benytter seg av når de skal designe tjenester for barn. Det første var at de måtte vite hvem de konkurrerte mot, og de hadde funnet ut at de konkurrerer mot iskrem. Det kan høres ganske flåsete ut, men det er nok et stort poeng i at man må tenke i de baner hvor man konkurrerer mot alt annet, ikke bare noe annet på nettet. Videre må man kjenne publikummet man lager en tjeneste for. Barn er for eksempel ikke spesielt glade i tekst og å scrolle, mens voksne er motsatt og har problemer med animasjoner, lydeffekter, å måtte lete etter lenker (det var noe barn syntes var kjempespennende!) og reklame. 

Erik viste også en video av relaunch av den nye Bolibompawebben. Det var den villeste relaunchen jeg noen gang har hørt om. Den hadde med sprekker som oppstod i designet, seere som ringte inn til tv-programmet for å fortelle om det. De fikk brukerne til å være med på å lansere det nye designet ved å la dem kaste virtuelle dynamittkubber i sprekkene (flere tusen dynamittkubber ble kastet), og de gjorde hele relaunchen til et tema som varte i mange dager. Jeg har sendt en mail for å høre om videoen ligger online ett sted online og hvis den gjør det skal jeg legge til en lenke til den her. Det vil i så fall være de 15 mest inspirerende minuttene du kommer til å ha den neste uken.

I tillegg holdt Martin Biddle fra Nottingham Evening Post en presentasjon om hvordan de hadde omorganisert nyhetsrommet mer strategisk riktig. Den presentasjonen kommer jeg til å lage en egen post på. Det kommer nok også en egen post på noen av presentasjonene fra dag to.

Globen

• Online Journalism Blog – Bloggens hovedskribent er Paul Bradshaw som tidligere har vært på IJ seminar i fredrikstad og som daglig jobber som Senior Lecturer in Online Journalism, Magazines and New Media på Birmingham City University’s (UK) School of Media. Bloggen har en god samling av det meste som er verdt å få med seg.
• One man and his blog – Adam Tinworth blogger veldig likt som Paul Bradsaw, men ikke om de samme tingene. Gode lenkesamlinger til det som er verdt å få med seg i utviklingen av journalistikk og medier.
• NONA – Nettverket for oss som jobber med nettmedier – Forumet for de som jobber med nettmedier, en blogg med mye godt stoff for journalister
• 10.000 words – En blogg med tonnevis av eksempler på hvordan man kan ta journalistikken ut fra teksten og presentere historier, hendelser og nyheter på helt andre måter enn man har tradisjon for å gjøre i dag. Inspirerende for alle som ønsker å fortelle noe.
• REFLECTIONS OF A NEWSOSAUR – I en verden der alle trekker framover i en rasende fart som kan virke både hassardiøs og farlig kan det være greit med noen refleksjoner fra en som gjør så godt han kan for å holde igjen.

Noen “Eddablogger” (og noen som er nært knyttet til Edda)

• Fole Kjøle Gale – Nettredaktør Øyvind Brunvoll i tidligere Edda avis Romsdals Budstikke.
• Redaktørbloggen – Ansvarlig redaktør i Drammens Tidende Geir Arne Bore sin redaktørblogg hvor han tar opp temaer som angår leserne og hvor han svarer på alle innlegg som måtte komme (ser det ut til).
• Dag Otters Blogg – Dag Otter Johansen er redaktør i Budstikka Multimedia
• Godsetbloggen – Sportsjournalist i Drammens Tidende Ole Sivertsen blogger om Godset.

Det var noen blogger som jeg håper kan være relevante for andre som jobber med media. Hvis noen andre har tips så er det bare å komme med dem i kommentarfeltet!

Artikkelnivå

Fra forsiden er de forskjellige nyhetene klikkbare som vist i bildet under i tillegg til at det er en meny som viser de ulike seksjonene med sin egen seksjonsside.  

Forside

Jeg testet i vinter en touch smart fra HP og prøvde å lese ”klikkbare-pdf-aviser” og brosjyrer ala tilbudsweb, elverumsingen (finner den ikke igjen :S) osv. Den skjermen var veldig flink til å registrere klikk, men å skulle dra noe over skjermen virket tungt og ofte glapp man tak i det man skulle dra. Jeg innbiller meg at denne leseren er langt enklere å bruke siden den i størst mulig grad er basert på og tilpasset nettopp klikk. Jeg testet den med tegnebrettet som sliter med litt av det samme som touch-skjerm og syns det fungerte veldig bra.

Tror jeg at folk er villige til å betale i underkant av $4 i måneden for å lese NY Times på denne måten? Sist skrev jeg kort om lesebrett og Jan Omdal skrev også en kommentar om lesebrett på mandag. Der siterte han Carl Størmer via Teknisk Ukeblad som sa at lesebrett var en ”uforstyrret leseopplevelse, en cold spot i en verden der alle jakter på hot spots”. Nå oppdaterer Readeren til NY Times seg automagisk slik at den har de seneste nyhetene, men jeg sitter med den samme følelsen av at denne leseren kommer i sin fulle rett når du har tid til å sette deg ned for å lese. Jeg kan for eksempel tenke meg at denne artikkelen fra Dagbladet kunne gjort seg veldig bra på både lesebrett og på en slik reader. Jeg vil og så ha video og interaktivitet på lesebrettene, leseren til NY Times klarer i allefall video. Noen skoler innen mobilt webdesign legger veldig vekt på at man skal designe mobilsider etter kontekst, altså hvor er brukeren og hva er behovet når brukeren ser på en webside fra mobilen. Man kan si hva man vil om metodikken og hvor stor vekt man skal legge på det, dog er det en nyttig øvelse å gjøre. Jeg sliter litt med å se hvor leseren sitter med en PC og har tid til en coldspot annet enn foran tven.

Når det er sagt, så hater jeg ikke ideen, og jeg syns NY Times bør få kred for å være så framoverlent som de er. Jeg er kanskje over gjennomsnittet interessert men det er fristende å prøve en måned med betaling.