1. Evnen til å forholde seg prøvende og nysgjerrig til omverden og til å stille interessante spørsmål om denne verden.
2. Evnen til å sette faktaopplysninger inn i videre rammer, samle informasjon fra en rekke kilder og vurdere denne informasjonen på presise og fruktbare måter.
3. Evnen til å underkaste et tema vedvarende og disiplinert analyse, og der det er nødvendig, med flere enn én metode eller én forståelsesform.
4. Evnen til å forbinde og integrere ulike forståelsesrammer og på den måten skape kunnskap eller persepsjoner som ikke var tilgjengelig ved bruk av bare en linse.
5. Evnen til å uttrykke ens tanker presist og overbevisende.
6. Evnen til å ta initiativet og mobilisere egen tankekraft uten å vente på instruksjoner fra andre. Å kunne strekke seg intellektuelt.
7. Evnen til å arbeide med andre på måter som frembringer et resultat som ikke kunne vært skapt på egen hånd.
8. Evnen til å se seg selv som medlem av et større fellesskap, lokalt, nasjonalt, globalt og erkjennelsen av at ens egne krefter og talenter står i tjeneste for et større, felles gode

Det tiltredes. Listen er et godt utgangspunkt. For egen del vil jeg vektlegge punkt 1, 2 og 6. I tillegg vil jeg argumentere sterkt for en tilføyelse.

Evnen til å gruble, gi etter for nysgjerrighet, være mottakelig for ny informasjon og kunne se sammenhenger (punkt 1 og 2) er avgjørende for skaperkraft og utvikling av nye innsikter. Punkt 3 og 4 er slik jeg leser dem bare presiseringer og utbroderinger av punkt 2.

Samtidig er ikke nye innsikter mye verdt om de støver ned i en skuff. Initiativ er nødvendig for å omsette innsikt til verdifulle resultater.

Men er det likegyldig hvilke innsikter og hvilken skapertrang som søkes realisert? Punkt 8 betoner evnen til å se seg selv som en del av et større fellesskap. En kunne gått lenger og inkludert viljen til å ta konsekvensene av denne erkjennelsen.

Er det for eksempel dannet å forurense naboens ferskvannskilde så lenge en har evnen til å erkjenne at naboen og du i prinsippet tilhører samme nasjon og bor på samme klode?

Det ligger kanskje implisitt i formuleringen, vil noen hevde. Men ettersom evnen til å se er en mindre utfordring enn viljen til å handle når det gjelder de enorme utfordringer vi står overfor innen miljø, fattigdom etc. burde dette med vilje kanskje gjøres eksplisitt…

Likevel løser det ikke hovedproblemet med punkt 8, etter min mening. Nazistene under andre verdenskrig hadde utvilsomt evnen til å se seg selv som medlem av et større fellesskap. Problemet var bare at dette ikke var av det gode. Evnen til å samarbeide med andre på måter som frembringer resultater som ikke kunne vært skapt av enkeltindivider (punkt 7) gjorde det hele verre sett i ofrenes perspektiv.

Nazistenes fører hadde for øvrig utvilsomt også evnen til å uttrykke sine tanker presist og overbevisende.

Hvor verdifullt er et dannelsesbegrep som ikke ekskluderer utøvere/tilhengere av folkemord?

De kritiserte punktene er i seg selv ikke diskvalifiserende for et fruktbart dannelsesbegrep, men de kan åpenbart bære galt av sted med mindre vi justerer den grunnleggende tilnærmingen til begrepet dannelse.

Man kan argumentere lenge og vel for at dannelse bør være et mål i seg selv – sin egen belønning – og at det derfor ikke trenger å innebære samarbeid eller fellesskap, enten det beriker eller berøver andres liv.

Men det samme kan sies om masturbasjon. Jeg er ikke tilhenger av et privatisert dannelsesbegrep, hvor dannelsen bare vedrører den dannede selv.

Min oppfatning er at dannelsesbegrepet bør forutsette at livsutfoldelsen bidrar til at ens egen OG andres mulighet for livsutfoldelse øker. Da – og bare da – får vi et positivt og konstruktivt dannelsesbegrep.

Relaterte saker:

1. Den perfekte martini
2. Høyre i dødens posisjon
3. St�rrelsen betyr noe

I går tikket det inn en melding fra moderkirken, The Church of the Latter-Day Dude, om at kirken nå har lansert sin første hellige skrift: The Tao Dude Ching, som kan leses gratis på nettet.

The Tao Dude Ching er en skrift inspirert av Tao Te Ching av Lao Tzu (Taoistenes hellige skrift) og The Big Lebowski (en epokegjørende film av Joel og Ethan Cohen).

The Church of the Latter-Day Dude, også kjent som Dudeism, er en religion inspirert av The Big Lebowski, samt en rekke tradisjoner som tråkket opp veien frem til filmen – særlig Taoisme, Zen Buddhisme, Transcendentalisme og humanisme.

Dudeismen søker å befri oss fra stressa tenkning og livsførsel gjennom aktiv ikke-masing om den evigvarende kosmiske harmonien som ligger i å slapp’a.

Veien til å slapp’a går ifølge Dudeism via det som på engelsk kalles “to abide”, hvilket på norsk blir noe sånn som “å ha en vedvarende rolig holdning”, eller sagt på en annen måte: å ta’re me’ro. Les mer om dette her.

For øvrig
Unge Andersen er ordinert prest i The Church of the Latter-Day Dude. Det kan du også bli.

Relaterte saker:

1. Lag din egen meditasjonskrakk
2. Be here now
3. Iste er undervurdert

Genialt av Ap
Jens Stoltenberg hadde ikke vært statsminister i dag hvis det ikke var for at Sp "gikk over" i forkant av Stortingsvalget i 2005. Og Stoltenberg synes allerede å være godt i gang med å utvide sin appell til sentrum ytterligere. Samtidig styrker han Frps dominerende posisjon på høyresiden ved å nærmest forbigå Høyre i stillhet og rette skytset mot Frp. Hvis det er bevisst, er det genialt.

På toppen av alt får han god hjelp av Høyres mange dumsnille “onkler” som villig vekk bruker egen medieappell til å profilere Høyre som et rikingparti mot formueskatt som mer enn gjerne vil samarbeide med Frpere som er mot formuesskatt og innvandring – og som aktivt støtter Frp med milliongaver.

Det kan synes som at disse forretningsfolkene sliter med å forstå at politikk er en popularitetskonkurranse, og at en arrogant snobb i luksusvilla på Østlandet har omtrent like mye velgerappell som dobling av merverdiavgiften.

Sentrum i spill
Frps fremgang kombinert med at de nekter å støtte en regjering de selv ikke er en del av ødelegger muligheten for en sentrum-Høyre-regjering.

Hvis Høyre velger å nærme seg Frp vil det ikke lenger være noen borgerlig blokk (Frp er ikke et borgelig parti). Sentrum havner i spill og Ap kan nærme seg sentrum ytterligere. Sp har allerede krysset grensen. Venstre og KrF kan følge etter.

Frp-Høyre uten spillerom
Det er små marginer mellom de to hovedblokkene, og de rødgrønne kan miste flertallet neste gang. En mindretallsregjering fra Ap kan da spille på både sentrum og SV.

En Frp-Høyre-regjering vil måtte ha flertall alene for å kunne regjere. Et slikt flertall er lite sannsynlig.

Frp og Venstre går ikke sammen
Frp brukte sin egen valgvake til å ødelegge enhver mulighet for samarbeid mellom Venstre og Frp i overskuelig fremtid. Det er i dessuten vanskelig å se at Venstre kan sanke flere stemmer enn de fikk i 2009 på å åpne for å støtte en Frp-ledet regjering.

Muligens ville noen taktiske Høyre-velgere forsøke å få Venstre over sperregrensen (slik de gjorde i 2005), men selve grunnfjellet i Venstre ville trolig ha forsvunnet til Ap.

Sponheim kjenner grunnfjellet i Venstre bedre enn noen andre, og han har trolig helt rett i at garantien mot Frp var helt nødvendig overfor disse velgerne. (For hva det er verdt: Jeg er en av dem, kjenner noen andre, og oppfatningen er unison.)

Problemet er at grunnfjellet i Venstre ikke er større enn at partiet normalt ligger og vaker omkring sperregrensen. Denne gangen falt partiet under, slik det har gjort før. De taktiske Høyre-velgerne gikk tilbake til Høyre. Noen Venstre-velgere gikk til Ap.

Venstre kan reise seg igjen. Men når da Frp effektivt har bundet Høyre på hender og føtter ved å nekte parlamentarisk grunnlag for en sentrum-Høyre-regjering, er det svært vanskelig å se for seg at Venstre vil kunne støtte noe annet enn en mindretallsregjering fra Ap – på lang sikt kanskje inngå i en flertallsregjering med Ap-Sp-KrF-Venstre.

Et sterkt og uforsonlig Frp er således en gavepakke til Ap og en ulykke for Høyre.

Relaterte saker:

1. Zen og kunsten å sjonglere
2. Kaffekoppen din avslører deg!
3. Showdown at kjøkkenkroken

Hvis jeg nå bare kan finne en kopp kaffe et sted…

Relaterte saker:

1. En ny v�r
2. Kaffen er kald - no more
3. Showdown at kjøkkenkroken

Iste du får på flaske er verken sunt. Fullt av sukker og mystiske substanser. Men ekte iste – enten det  er grønn, sort, eller hvit – er veldig sunt. Og smaker bedre. Og gir mer kred. Tjoping: Kinderegg-effekt. Lær en kjapp metode her:

Ekte iste på 1-2-3

1. Kok vann
2. Bruk 50% mer te enn vanlig, men IKKE la bladene trekke lenger enn normalt (da blir det bitter smak)
3. Fyll et longdrink-glass med isbiter (helt opp til kanten, gjerne knust is)
4. Tøm den varme teen over isbitene. Fyll på med isbiter hvis nødvendig
5. Nyt smaken av ekte iste

Ikke sett varm te til å avkjøle seg i kjøleskapet. Te taper seg raskt og bør derfor drikkes fersk.

Te og mat

Noen har sagt at te er den nye vinen. Det var neppe en franskmann. Etter mitt skjønn er det mer enn nok at te er te, men påstanden setter dog søkelyset på at te fungerer utmerket i kombinasjon med mat. Særlig iste.

• Grønn te: Grønn iste er supersunn, antioksidantproppet, kreftforebyggende, kolesteroloptimaliserende, giktbekjempende drikke som attpåtil smaker elegant forfriskende når den er skikkelig kald. Den passer med andre ord perfekt som daglig tørstedrikk, før, under, over, etter og ved siden av enhver aktivitet.

  Den lyse, apetittvekkende fargen og den milde, litt syrlige smaken gjør grønn te dssuten velegnet som aperitiff.

  Grønn te fungerer også utmerket som drikke til sjømat, salat og fruktretter, der man også kunne valgt en tørr og lett hvitvin.

• Sort te: Sort te fungerer utmerket til rødt kjøtt, grillmat og sterkt krydret mat. Med bittelitt sukker og en skive sitron blir den også en longdrink som kan måle seg med de beste: Smaksrik, fantastisk farge, lavmælt og upretensiøs.
• Diverse: De ulike teene med smakstilsetning kan også gi gode opplevelser. En favoritt hjemme hos oss er sort te med bergamott (Earl Grey).

Relaterte saker:

1. Brettspill er undervurdert
2. Sunt og snask
3. Dårlig dag? God dag? Onsdag?

En meditasjonskrakk er en enkel og effektiv måte å redusere presset fra vekten av overkroppen mot knær og ankler når du sitter i knelende stilling – såkalt seiza - over lang tid. Og en slik krakk kan du lage selv på null komma nesten ikke no’ tid.

Uten krakk vil de fleste oppleve at blodsirkulasjonen i bena hemmes merkbart, med påfølgende prikking, smerter og etterhvert nummen følelse. (Gode muligheter for koldbrann hvis du holder ut riktig lenge!)

Seiza passer godt til blant annet zazen og annen meditasjon (samt Playstation-spilling foran tv’n!) Den kan med fordel benyttes dersom du synes at bena i kors på gulvet er i overkant uformelt og/eller at full lotus gjør inni h…. vondt.

Krakken avbildet ovenfor er min nybygde meditasjonskrakk – i all sin enkle wabi sabi’het. De to bitene er sammenføyd med treplugger – ikke noe spiker eller annet skrap.

Føl deg fri til å kopiere den. Her er arbeidstegningen:

Her kan du finne flere typer meditasjonskrakker, hvis Andreas-krakken utrolig nok ikke passer din smak eller bak.

Relaterte saker:

1. The Tao of ta’re me’ro
2. Zen og kunsten å sjonglere
3. Spa(d)et på badet

Relaterte saker:

1. Forbilledlig avklaring fra Sponheim
2. Til Nissen: Puddel og v�s!
3. Mitt liv som nerd: Keyboardenes Mercedes

Uansett hva slags dag du har hatt, så er det aldri for sent å grave seg ned – i et barskap.

David Wondrich har skrevet:

A cocktail, at its best, is in the nature of a reward, one of the compensations that life grants us in return for the enormous pain of being an adult.

Pain indeed. Madame! Sazerac, s’il te plaît.

Relaterte saker:

1. De sm� kontorgleder
2. 16 leveregler for et bedre liv
3. Spa(d)et på badet

Stoppe - puste inn - lytte - se - puste ut.

Relaterte saker:

1. The Tao of ta’re me’ro
2. P�sken er en dekorativ tid
3. Ukas horoskop lammer 30-�ring

Robert Powell skriver i Wabi Sabi Simple:

When some new item tempts you, remember the story of the Velveteen Rabbit. In the plethora of toys in a child’s room, Velveteen Rabbit learned from the old Skin Horse that what makes a toy real is being loved. Skin Horse had all his hair loved off, but he explained to Velveteen Rabbit that this made him real; he had the ongoing attention of the child. The Skin Horse is wabi sabi. And while it is not his wabi sabi quality that endeared him to the child, the child made him wabi sabi with his love.

Jakten på gleden i de små ting handler også om ikke å jakte på glede i stadig nye aktiviteter.

Rober Powell skriver videre:

Over time, we accumulate possessions, relationships, interests, extracurricular and after-hours duties, volunteer time, hobbies, social obligations, and even vacation expectations. Together they add up to overcommitment. Rather than letting any of these things go, releasing them for later enjoyment, we pick up new calendars, planners, and a Palm Pilot so that we can fit it all together. And our Palm Pilot acts like an accelerator, forcing us to pick up speed to keep up with all our commitments. Life seems too good to miss, and technology can help manage every moment. But at some point we realize we are missing moments, no matter how carefully we partition our schedules. We are missing lots of them, and the ones we are catching seem less and less meaningful. [...] Wabi sabi cannot endure under an onslaught of stimulants and stress hormones; it will grow inside you as you let go of the commitments that are not essential and focus on what is.

Relaterte saker:

1. Lag din egen meditasjonskrakk
2. Hvor er min alenetid?
3. Lurt med en lur